Hjem til salgs

Hjem til salgs"Det er i en tiårsperiode bygget opp både kompetanse og tilbud på det boligsosiale området. Bymisjonen er en del av dette. I dag oppleves anbudsregler og markedsstyring som en alvorlig trussel. Det er vanskeligere å utvikle tilbud og det er vanskeligere å få folk i hus.

Regelverket påvirker fokuset og samarbeidet med sosialtjenesten. Det påvirker fag og kvalitet. Fleksibilitet er allerede nevnt som en kvalitet. Andre faglige begreper i vårt arbeid er tålmodighet, kreativitet, mot, utholdenhet. Konkurranseperspektivet og logikken er reaktiv og lite dynamisk. Basert på at ting er fast, kjent og definerbart. Det er lite rom for det menneskelige, det irrasjonelle, foranderlige, forunderlige og kreative.

Det kan godt være dette blir både rett og pent med jussens og økonomiens briller på. Men det blir ikke bra boligsosialt arbeid ut av det. Det er stor fare for at komplekse faglige sammenhenger fordummes. Det kan bli både dårligere og dyrere.  Det er i dag stor fare for at boliger blir stående tomme mens enkeltmennesker oppholder seg på institusjonsplasser de ikke trenger, eller ønsker," skriver Marit Nybø, leder av Kirkens Bymisjons ByBo.


Hjem til salgs

Av Marit Nybø, leder av Kirkens Bymisjons ByBo

De siste ti årene har boligsosialt arbeid blitt brukt som betegnelse på et fagfelt eller et arbeidsområde. Innholdet i arbeidet er ikke nytt. Hus og hjem har alltid vært viktig og sosialt arbeid har lang tradisjon.

I takt med nedbygging av institusjoner har forståelsen av boligens betydning økt. Arbeidsfeltet har utviklet seg. Når mennesker ikke lenger skulle behandles på institusjon ble det viktig å skape gode tilbud i kommunene. Det er avgjørende at det er en god helhet av boliger og hjelp - derfor er boligsosialt arbeid både et relevant og nyttig begrep. Mange som trenger hjelp for å skaffe eller finne seg til rette i en bolig trenger også sosial støtte og hjelp. Disse tingene henger sammen.

Det er gjort mange gode erfaringer i denne perioden. Det er mulig å lage gode boligtilbud for mennesker, selv om de er syke eller ruser seg aktivt. Vi ser at folk blir boende. De er mer hjemme og legges sjeldnere inn på sykehus enn før. Inntrykket er at de får det bedre, at gode og stabile boforhold kan gi bedre helse, større kontroll og bedre livskvalitet.

Både kommunen og ideelle organisasjoner har utviklet nye tilbud, men fremdeles er det stort behov for bemannede boliger. Bymisjonen har kjøpt og leid hus og ByBo har i dag ca 65 leietakere, fordelt på seks hus og egne leiligheter. Noen klarer seg nesten selv, andre har veldig tett oppfølging eller tilsyn. I september åpner vi et nytt tilbud med 20 leiligheter.

Vår selvforståelse har vært – og er – at vi skal være et supplement til de kommunale tjenester. Og erfaringen vår er at bydelene bruker oss når de enten har beboere med særskilte utfordringer eller mangler egnede tilbud.

Boligsosialt arbeid er relativt nytt og det har hele veien vært vanskelig å finne gode avtaleformer som passer i dette feltet. Men i samarbeid med sosialtjenesten i bydelene har vi allikevel lirket det til. Antagelig har det vært mulig fordi behovene har vært så store og engasjementet for enkeltpersoner har presset frem løsninger.

Men det krøkker seg til. Anbudsreglement og markedsstyring påvirker, gjør det vanskeligere å utvikle nye tilbud og påvirker vår praksis.

Vi ønsker å gjøre dere politikere oppmerksomme på hvordan et økonomisk/juridisk avtaleverk påvirker praktiske løsninger og vårt samarbeid med bydelene.  Men like viktig er det å prøve å formidle hvordan dette også påvirker faglig tenkning og praksis - og i ytterste konsekvens - tilbudet til beboerne.


Det praktiske først – Hjem på "lån"


Konkurranse og markedsstyring fungerer ikke for dette feltet!

Noe med det er helt enkelt og konkret:

- For det første: Det går ikke an å sette hjem ut på anbud, det blir verken trygt eller varig. I dette landet er vi helt hekta på hus, hjem, forutsigbarhet og trygghet. De som bor i våre boliger har ikke mindre behov for trygghet enn oss. De har større.

- For det andre: Det går ikke an å skifte ut personalet. Bare ideen om at andre tilbydere kanskje kan tilby det samme til en høyere kvalitet og lavere pris skaper "error" i en sosialarbeiders faglige selvforståelse. Utsagnet underkjenner kjernen i faget vårt, en tro og erfaring på at samarbeidsrelasjoner er helt avgjørende for å gi god hjelp. At samarbeid er basert på tillit og er tidkrevende prosesser. Det gjør en viktig forskjell å kjenne folk, for oss alle. Jeg vil hevde at det nærmest representerer et faglig paradigmeskifte for mange yrkesgrupper og en ny forståelse av relasjoners betydning om man legger til grunn at ansatte kan skiftes ut på denne måten.

- For det tredje: Fleksibiliteten reduseres ved konkurranse. Fleksibilitet er en av våre største utfordringer. Hvordan skal vi klare å tilpasse oss folks vekslende behov?  Den ene dagen kan en beboer eller flere være ute av huset eller helt uten behov for kontakt. En annen dag er det nødvendig med intensiv innsats, kanskje både dag og natt, for å forebygge en krise eller bistå i en akuttinnleggelse. Det skifter gjennom dagen og det skifter i perioder. Fleksibilitet som fag kan innebære en beredskap for å ta det uforutsette eller en forståelse av at mye usynlig arbeid kan ha stor betydning. Vår erfaring er at det ofte ikke er det avtalte møtet eller den skriftlige avtalen som er det viktigste. Vårt faglige arbeid handler om daglige vurderinger av helse og form, er det lurt å la folk være i fred eller skal vi intervenere? Når boligsosialt arbeid skal defineres, kategoriseres, eller samles i et tilbud er det vanskelig å få med denne typen faglige kvaliteter. Noe forsvinner, noe svekkes. Fokuset flyttes og fleksibiliteten blir mindre. Hvor mange timer? Hva skal ordnes? Hva får vi for pengene?


Samarbeidspartner eller leverandør

Vi har et langvarig og godt etablert samarbeid med saksbehandlere og ruskonsulenter. Et samarbeid basert på ulike roller, med felles engasjement og delt ansvar for å følge våre beboere. Dette samarbeidet er i forandring og det utfordres. De vante rollene fungerer ikke like bra og samarbeidsklimaet blir dårligere. Det er stadig vanskeligere å få folk bosatt selv om tilbudene finnes. Anbudsregler og økonomi tar mer av oppmerksomheten. Vi merker det i dialogene og i samarbeidsmøter. En medarbeider skrev etter et møte i sommer følgende refleksjon/referat. Forkortet.

"Et slags referat fra et slags møte i en bydel i Oslo

Jeg er på møte. Vi er ti mennesker i rommet. Språket som snakkes reflekterer ikke profesjonene vi tilhører eller faget vi utøver.

Det vi skal er å samarbeide om å finne gode løsninger for noen av byens mest vanskeligstilte mennesker som trenger et sted å bo. Nå huses de av spesialisthelsetjenesten på overtid. De det gjelder, deres pårørende og terapeutene er helt enig. Dette ganske dyre tilbudet er, heldigvis, ikke lenger nødvendig. De er klare for å gå videre i livet, men trenger fortsatt noe støtte og hjelp. Enkelte har vært klar for utflytting siden 2008.

Det er altså ganske mange som ønsker og trenger et mer relevant tilbud, med mindre grad av oppfølging. Hva venter vi på? Her må det handles tenker sosialarbeideren. Primært av humanistiske hensyn. Dessuten vil det i tillegg innebære en stor, samfunnsøkonomisk gevinst.

Ordene flyr rundt i rommet; Konkurransedyktig, Leverandør, Stykkpris, Kravspesifikasjon, Oppdragsforståelse, EØS-regler, Bøtelegging, Anbud, Risikovurdering.

Gradvis tar motløsheten meg. Tristheten kommer. Og heldigvis også sinne! I min egen frustrasjon begynte jeg å drømme. Om at Jens, Anne-Grethe, Rigmor, Stian, Anniken og alle andre som har noe å si i sakens anledning kunne vært fluer på veggen. Jeg skulle så ønske de kunne sett hva som foregår.

.......

Nå merker jeg at sosialarbeideren ordlegger seg mye om kostnader. Hvor mye skal vi og bør vi engasjere oss i debatter om finansiering, anbud, organisering? Det er sosialt arbeid som er faget vårt. I møtet jeg skriver om ble de sosialfaglige perspektivene feid av banen så fort de ble ordsatt.

Tilbake til en sommerdag i juli; Det mest absurde er at her møtes ti mennesker, antageligvis med et felles ønske om å hjelpe de det gjelder. Så blir vi hensatt i så ulike roller og posisjoner, at de det gjelder ramler fullstendig ut av agenden. Det eneste å glede seg over er at de slapp å være tilstede. De slapp å høre hvordan framtida deres forvaltes og livene deres blir til regnestykke. Det veldig triste er at det ser ut til at de allikevel ikke får den hjelpen de trenger, på lenge."

Samarbeidsmøter er annerledes enn før. Andre og flere folk er med. Beslutningene tas andre steder. Ofte kan vi få inntrykk av at behandlere og saksbehandlere som kjenner klienten opplever det samme ubehag som oss. Å være i en eller annen ubehagelig skvis og litt lurvete rolle mellom klient og finansdepartement.

Det handler mye om økonomi. Det frustrerer bydelene at vi ikke vil delta i konkurranse. De har klienter som trenger bolig og hevder de er nødt til å bruke konkurranse.


Leverandør eller samarbeidspartner


Det oppleves forskjellig å være samarbeidspartner eller leverandør. Et samarbeidsforhold er basert på gjensidighet og tillit, i marked er det kontrakt og kontroll. Flere deler av lovverket understreker betydningen av samarbeid og det er et sentralt begrep i samhandlingsreform og nye helselover. I følge sosialtjenesteloven er vi å forstå som samarbeidspartnere. I det daglige er samarbeid  og koordinering en av våre viktigste og mest tidkrevende oppgaver. Beboerne trenger godt samarbeid rundt seg.

Å være leverandør er noe annet, og mindre. I følge en definisjon (den første jeg fant) er "en leverandør en person eller selskap som leverer en vare". Definisjonen på vare – "en vare eller handelsvare er byttemiddel i handelsrelasjoner".

Det kan godt være at det juridisk kan være både greit og mulig å være både samarbeidspartner og leverandør. Men det oppleves merkelig. Den ene dagen snakker du åpent og greit om konkrete saker. Den neste dag – hysj – det er lagt ut en konkurranse – ikke snakke sammen – det er straffbart – vi følger reglene for konkurranse (er jo ordentlige) Men hvordan er det nå – er vi fremdeles samarbeidspartnere? Går det an å være både samarbeidspartner og leverandør på samme tid? I samme sak? I forskjellige saker? Vi blir rare i hodet av det, det oppleves unaturlig og det setter viktige samarbeidsrelasjoner på prøve.


Brukermedvirkning


Pasientrettigheter, individuelle valg og medbestemmelse får stadig større oppmerksomhet. Det nedfelles i lovverk og er et viktig felles verdigrunnlag i helse og sosialtjenestene. Hva skjer med brukermedvirkningen i anbudsland?

Da skal behov defineres og avtaler gjøres - på vegne av folk uten å snakke med dem. Dette er en av grunnene for at ByBo ikke deltar i konkurranser om tilbud til enkeltpersoner. Man må jo snakke med folk! Det er utenkelig å ikke treffe folk som vurderer å søke bolig. Vedkommende skal kanskje bo hos oss resten av livet. Og like viktig - de må få snakke med oss.

Hva er festtalene om brukermedvirkning verd når folks valg om hvor de skal bo, folks planer, drømmer og håp for fremtiden behandles som en pakke skruer som skal kjøpes inn billigst mulig? Hvem kan levere, hvem kan svare på kravspesifikasjonen, hvor billig kan vi få det og får vi rabatt om de blir billigere i drift?

Mennesker som skal flytte i bolig gjør viktige valg for egen fremtid. Det er helt grunnleggende for oss å sikre at vi har mulighet for en toveis dialog med aktuelle beboere før så viktige avgjørelser tas. Vi er i startfasen av en samarbeidsrelasjon som skal vare over år.


Avslutning


Det er i en tiårsperiode bygget opp både kompetanse og tilbud på det boligsosiale området. Bymisjonen er en del av dette. I dag oppleves anbudsregler og markedsstyring som en alvorlig trussel. Det er vanskeligere å utvikle tilbud og det er vanskeligere å få folk i hus.

Regelverket påvirker fokuset og samarbeidet med sosialtjenesten. Det påvirker fag og kvalitet. Fleksibilitet er allerede nevnt som en kvalitet. Andre faglige begreper i vårt arbeid er tålmodighet, kreativitet, mot, utholdenhet....

Konkurranseperspektivet og logikken er reaktiv og lite dynamisk. Basert på at ting er fast, kjent og definerbart. Det er lite rom for det menneskelige, det irrasjonelle, foranderlige, forunderlige og kreative.

Det kan godt være dette blir både rett og pent med jussens og økonomiens briller på. Men det blir ikke bra boligsosialt arbeid ut av det. Det er stor fare for at komplekse faglige sammenhenger fordummes. Det kan bli både dårligere og dyrere.  Det er i dag stor fare for at boliger blir stående tomme mens enkeltmennesker oppholder seg på institusjonsplasser de ikke trenger, eller ønsker.

Hensikten med loven er god, å holde orden på penger og avtaleforhold. Praksis viser at den påvirker samarbeidet og fagutøvelsen på en negativ måte.

Dette er antagelig utilsiktede konsekvenser av lovverket, som enten må ryddes kraftig i, eller som må utfordre politikerne til å finne, velge og ville bruke andre avtaleformer for dette arbeidet.

Følg Ivar Johansen på Twitter eller Facebook



Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode (3 tall)