Sosialpolitikk

I jErnas hånd

I jErnas hånd"Det er noe ekkelt, Erna Solberg, når vellykka l kvinner med god økonomi mener at tvang og kontroll er den hånda vi skal rekke ut til de mest sårbare blant oss. Som sosialarbeider blir jeg ikke bare sinna på vegne av de brukerne jeg kjenner, som arbeider for å overkomme sine livsutfordringer. Jeg blir også sinna på vegne av de ansatte.

Det er ikke slik, Solberg, at de ansatte i NAV deler ut skattepenger uten å bruke fag, lovverk og skjønn. Kontrollregimene som er innført er så strenge allerede at store deler av arbeidsdagen går med til å skrive brev og snakke med brukere om all dokumentasjonen de må skaffe til veie. Deretter skal det følges opp om dokumentasjonen leveres inn før man har rett på bistand til livets opphold. Legemeldinger, utredninger av fysikk og psyke, bankutskrifter, selvangivelser, gjeldspapirer, kvitteringer, regninger, dokumentasjon på antall barn, ekteskap eller samboerskap. Har du en komfyr som virker eller lyver du? Vi tar et hjembesøk! Jo strengere og vanskeligere vi lager slike systemer jo mindre tilgjengelig blir også hjelpen for de som trenger den mest," skriver Fellesorganisasjonens Anna-Sabina Soggiu blant annet  i dette gjesteblogginnlegget.


I jErnas hånd

Av Anna-Sabina Soggiu, medlem av arbeidsutvalget og leder av seksjon for sosionomer i Fellesorganisasjonen

I årene jeg har jobbet som sosionom, har jeg møtt mennesker med opplevelser og erfaringer de fleste av oss bare har et forhold til gjennom film eller litteratur. Jeg forstår at politikk ikke kan utformes på bakgrunn av enkeltpersoners historier. Men da Erna Solberg for få dager siden slo ut mot mottakere av sosiale ytelser i NAV, så er det viktig å minne om hva slags problemstillinger noen av disse menneskene står i. Det er en etisk plikt som sosialarbeider, men vi gjør det altfor sjelden!

I løpet av årene som sosionom har jeg møtt kvinner, som har båret fram sine fedre og stefedres barn, etter grove overgrep gjennom hele oppveksten. Unger som har tatt vare på seg sjøl på flukt gjennom hele verden etter at deres foreldre ble drept foran øynene deres. Kvinner som er solgt fra mann til mann fra Afrika til Norge. På den lange reisen har de levd livene sine i moderne slavedrift i sexindustrien. Jeg har møtt personer som er blitt lånt bort av sine foreldre, som betaling for gjeld. Mennesker som har bodd på gata aleine fra 8-9 års alderen. Jeg har møtt kvinner og barn som lever i sine menns voldelige grep. Barn som har blitt brent, banka og voldtatt hele livet. Ungdommer som har flytta fra sine biologiske foreldre for deretter å flytte gang på gang fra fosterhjem til fosterhjem, institusjon til institusjon. Jeg har hørt historier, som er så ille at jeg virkelig skulle ønske at fortelleren overdrev, men dessverre er virkeligheten noen ganger mye jævligere enn vi både skulle tro og ønske. Og jeg er heller ikke unik som sosionom i å ha møtt på mennesker med grusomme livserfaringer. Dessverre er dette kunnskap veldig mange, av de som jobber i sosiale tjenester, har fått gjennom sitt arbeid.

Selvsagt Erna er det ikke slik at vi skal hindre mennesker i å få sjansen til å endre sine liv, delta i meningsfulle aktiviteter, skole, utdanning og arbeidsliv. Men økt kontroll, tvang, straff og makt er jeg svært uenige i at vil bidra til positive endringer. I alle former for systemer som bygger på mistillit bruker vi enorme ressurser på å kontrollere. Mindre ressurser på det vi egentlig burde brukt ressursene på. Snakke med folk, lytte til hva de mener er sine utfordringer, muligheter og potensiale. Støtte på endringens vei og bidrag til de livsendringene folk faktisk ønsker sjøl. For jeg tror ikke de aller fleste forsøker å lure til seg det de ikke har rett på. Systemer som bygger på slike antagelser bruker ufattelig lang tid på å bygge relasjoner med personer, som kan føre fram mot det Erna og flere av oss ønsker å oppnå. At flest mulig skal bidra og delta i storsamfunnet!

Årsakene til at mennesker bruker lang tid, trenger bistand og kanskje heller ikke får til å bidra med mye, er komplekse. En del av de som søker bistand fra ulike hjelpeinnstanser har store sår som skal leges. Andre holdes utenfor. Ikke fordi de er late, eller satser for høyt når de søker jobber, men fordi deres arbeidskraft er mindre ønska i det arbeidslivet vi har skapt oss. For noen kan dette handle om etnisk opprinnelse for andre om en altfor kort cv når det gjelder både skolegang og arbeidserfaring. Å bistå personer med å endre sine liv krever tid, tålmodighet og ressurser. Det krever systemer som er åpne nok til at de som søker hjelp tør å vise fram sine sårbarheter og problemer. Det å innrømme sine svakheter er ikke gitt at personer ønsker å gjøre ovenfor kontroll- og maktsystemer. De færreste liker å fortelle om sine dårlige sider, derfor bør hjelpende instanser bygges på menneskelighet og relasjonsarbeid i motsetning til straff og sanksjonering.

Det er noe ekkelt Erna Solberg, når vellykka kvinner med god økonomi mener at tvang og kontroll er den hånda vi skal rekke ut til de mest sårbare blant oss. Som sosialarbeider blir jeg ikke bare sinna på vegne av de brukerne jeg kjenner, som arbeider for å overkomme sine livsutfordringer. Jeg blir også sinna på vegne av de ansatte. Det er ikke slik, Solberg, at de ansatte i NAV deler ut skattepenger uten å bruke fag, lovverk og skjønn. Kontrollregimene som er innført er så strenge allerede at store deler av arbeidsdagen går med til å skrive brev og snakke med brukere om all dokumentasjonen de må skaffe til veie. Deretter skal det følges opp om dokumentasjonen leveres inn før man har rett på bistand til livets opphold. Legemeldinger, utredninger av fysikk og psyke, bankutskrifter, selvangivelser, gjeldspapirer, kvitteringer, regninger, dokumentasjon på antall barn, ekteskap eller samboerskap. Har du en komfyr som virker eller lyver du? Vi tar et hjembesøk! Jo strengere og vanskeligere vi lager slike systemer jo mindre tilgjengelig blir også hjelpen for de som trenger den mest.

Så Erna, vi er ikke naive vi som jobber i velferdstjenestene. Vi følger lojalt de politiske bestemmelsene vi blir satt til å håndheve. Men vi kjenner også de menneskene, som trenger bistand, bedre enn de fleste andre som uttaler seg i den offentlige debatten. Å avvise mennesker som søker bistand ved tvang og straff har jeg liten tro på at vil bidra til å løse fattigdomsproblemer og store livsutfordringer på individnivå. Da trenger man tid, omsorg, imøtekommenhet, støtte og myndiggjørende praksis. Man trenger å vinne tilbake troen på at endringer er mulig og deretter jobbe langs lange linjer får å oppnå de målene man har satt seg. De fleste jeg har møtt ønsker faktisk endringer sjøl, det har jeg aldri trengt å tvinge fram!

Følg Ivar Johansen på Twitter
Få tilsendt temavise nyhetsbrev