Sosialpolitikk

Uteseksjonen: Kommunen gir ikke nødhjelp, og bryter loven

Uteseksjonen: Kommunen gir ikke nødhjelp, og bryter loven

Krystall-klar beskjed fra Uteseksjonen i den hemmeligholdte rapporten:

"Det slås uomtvistelig fast at enhver person, uansett lovlig opphold eller tilknytning til landet, har krav på å få sin søknad om nødhjelp vurdert. Det slås også fast at absolutt alle etter LOST har krav på hjelp i form av opplysning, råd og veiledning (Forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge, § 2 )

Uteseksjonen har ved flere anledninger erfart at sosialtjenester har avvist søkeren i slike situasjoner og at en aktiv argumentasjon må til for at søker skal få anledning til fremme sin søknad. Avvisningen begrunnes med at personen ikke har rettigheter etter loven og det henvises til vilkår om opphold og bopel. I den grad plikten til å gi opplysninger, råd og veiledning ivaretas har den hjelpesøkende blitt rådet til å kontakte sitt hjemlands ambassade. Erfaringsmessig vet vi, og sikkert andre hjelpetjenester også, at mange ambassader ikke gir hjelp i slike situasjoner.

En slik praksis er etter vår vurdering ikke i samsvar med Lov om sosiale tjenester og Forvaltningsloven. I tillegg til at søknad ikke tillates fremmet er rettssikkerhetsproblemet også at slike henvendelser om hjelp ikke blir realitetsbehandlet og derfor heller ikke blir gjenstand for en prøving hos Fylkesmannen gjennom en klage."

Dette er en av flere av rapportens påpekninger av svikt i kommunens oppfølging i forhold til bostedsløse og fattigfolk i Oslo. Jeg har sendt spørsmål Byrådet skriftlig skal besvare overfor bystyret: "Foranlediger dette noen initiativ fra byrådets side overfor sosialtjenesten, slik at praksis bringes i samsvar med lovens bestemmelser?"

Les utdrag under "les mer."

 

Utdrag fra rapporten fra Uteseksjonen i Velferdsetaten  

Nødhjelp til personer med begrensede rettigheter

EØS-borgere som kommer til Norge kan etter Utlendingsloven og EØS avtalen oppholde seg i Norge i 3 måneder. Etter 3 måneder trengs et registreringsbevis. Utgangspunktet foroppholdet er at vedkommende i denne perioden er selvhjulpen. Personer uten bopel og personer uten lovlig opphold har begrensede rettigheter etter Lov om sosiale tjenester i NAV. Deres rettigheter inntrer først i en nødsituasjon. Dette hjemles i lovens § 18.

Fra ulike hold gjøres det i dag juridisk utredningsarbeid om kommunens ansvar og plikt til å yte hjelp der en person, uansett grunn, står uten adekvat husly og mat. Av åpenbare grunner skal vi ikke gå nærmere inn på disse juridiske fortolkningene her.

Det som imidlertid bør være klart er at kommunen etter ovenstående lov har et ansvar for å hjelpe enhver person som påberoper seg å være i en nødsituasjon. Dette gjelderuavhengig av personens oppholdsgrunnlag. En nødsituasjon er imidlertid ikke like enkel å definere. Den kan forstås som en akutt og uforutsett hendelse som har skapt en prekær situasjon. I følge jurister hos Fylkesmannen og i byrådsavdelingen for eldre og sosiale tjenester i Oslo, kan en nødsituasjon eksempelvis være å ikke ha tilgang på livsviktige medisiner, åikke ha tilgang på mat eller husly for natten. Når dette faktisk er utgangspunktet for svært mange av de fattige tilreisende som kommer til Oslo er det ikke vanskelig å erkjenne at problemstillingen med nødsituasjon kan oppleves som en utfordring for forvaltere av loven.

En spesielt vanskelig livssituasjon kan selvsagt også oppstå under et planlagt opphold i Oslo der verken adekvat bolig eller sikkert livsopphold i utgangspunktet er sikret. Denne akuttesituasjonen kan gi grunnlag for nødhjelp.

Det slås uomtvistelig fast at enhver person, uansett lovlig opphold eller tilknytning til landet, har krav på å få sin søknad om nødhjelp vurdert. Det slås også fast at absolutt alle etter LOST har krav på hjelp i form av opplysning, råd og veiledning (Forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge, § 2 )

Det som er det sentrale i vår sammenheng er hvordan sosialtjenester i dag møter problemstillingene med tilreisende , og utenbysboende, personer som påberoper seg å være i en såspesiell vanskelig livssituasjon at de ønsker å søke nødhjelp. Uteseksjonen har både før og under kartleggingsperioden erfaringer med å bistå klienter i slike situasjoner. I slike saker har kontakt med sosialtjenesten blitt etablert etter at klienten over tid, og gjerne gjennom flere kontakter med oppsøker, har redegjort for sin situasjon. Uteseksjonens medarbeidere har på bakgrunn av denne kunnskapen vurdert søknad om nødhjelp som et relevant alternativ. En har vært påpasselig med ikke å gi forhåpninger om positivt utfall av en slik søknad i en sliksitasjon.

Uteseksjonen har ved flere anledninger erfart at sosialtjenester har avvist søkeren i slike situasjoner og at en aktiv argumentasjon må til for at søker skal få anledning til fremme sin søknad. Avvisningen begrunnes med at personen ikke har rettigheter etter loven og det henvises til vilkår om opphold og bopel. I den grad plikten til å gi opplysninger, råd og veiledning ivaretas har den hjelpesøkende blitt rådet til å kontakte sitt hjemlands ambassade. Erfaringsmessig vet vi, og sikkert andre hjelpetjenester også, at mange ambassader ikke girhjelp i slike situasjoner.

En slik praksis er etter vår vurdering ikke i samsvar med Lov om sosiale tjenester og Forvaltningsloven. I tillegg til at søknad ikke tillates fremmet er rettssikkerhetsproblemet også at slikehenvendelser om hjelp ikke blir realitetsbehandlet og derfor heller ikke blir gjenstand for en prøving hos Fylkesmannen gjennom en klage.

Kartleggingen har gjort oss kjent med at flere aktører, bl a Sporet og Gatejuristen, har hatt samme negative erfaringer med å bistå i nødhjelpssaker.

Denne negative holdningen til å vurdere grunnlaget for nødhjelpshenvendelser for personer fra denne gruppen fører i neste omgang til at bistandsaktører, som jobber nært personer og som er i posisjon til å fange dem opp fra gata, blir tilbakeholdne med å gi råd om å henvende seg til sosialtjenesten for å få prøvd sin sak.

Denne problemstillingen er ikke av ny dato. Røde Kors viser til erfaringer de hadde for et par år siden som førte til at de sammen med Gatejuristen, juridisk avdeling ved Universitetet i Oslo og Amnesty laget et enkelt søknadsskjema for nødhjelp som kunne brukes av personer i målgruppa. Erfaringene fra disse hjelpesøkerne var at svært mange ble avvist og aldri fikk anledning til å fremme sin søknad for realitetsbehandling. Dette førte til at rådgivningen om å søke hjelp ble stoppet. Initiativtakerne inviterte i neste omgang aktørene i de ulike sosialtjenestene til et møte om sine erfaringer. Kun en sosialtjeneste møtte til dette møtet. Rådgivningshjelpen som den gang ble iverksatt kan kanskje tolkes som en «koordinert aksjon» som hadde til hensikt å sette fokus på lovens forvaltere og lovanvendelsen. Uansett fortolkning viser den med all tydelighet at dette er henvendelser sosialtjenestene ser ut til åhandtere ut fra en gruppekategorisering og ikke ut fra individuelle vurderinger. «Aksjonen» viser også at problemstillingene er vanskelig å debattere offentlig.

Det er grunn til å stille spørsmål om rettssikkerheten for personer som påberoper seg å være i en svært vanskelig livssituasjon er godt nok ivaretatt. Problemstillingen bør etter vår vurdering løftes opp og handteres på flere ulike plan.

For det første følger det av Lov om sosiale tjenester at det er kommunens plikt å sikre at medarbeidere har nødvendig kompetanse på lov og regelverk. Videre er det Fylkesmannen som fører tilsyn med kommunens forvaltning på dette området.

Oslo kommune oppfordres til å se nærmere på sin praksis med nødhjelp og vurdere tiltak for at praksis blir mer i samsvar med lovens intensjon.

For det andre: Opplysning, råd og veiledning er sentralt for alle som arbeider etter Lov om sosiale tjenester, enten det gjøres fra gata eller et forvaltningskontor. Dette innebærer at sosialt arbeid med personer i spesielt vanskelige livssituasjoner, og som ønsker å fremme en søknad om nødhjelp, skal få nødvendig bistand i en slik prosess. Det bør kunne være en omforent målsetting hos de ulike aktørene i denne prosessen at det arbeides i et tillitsforhold til hverandre og der informasjon og vurderinger fra ulike hold blir handtert respektfullt før vedtak fattes.

Hjelpeaktører som bistår i en slik søknadsprosess bør ta direkte opp med beslutningstaker tilfeller der søkere opplever seg avvist og i praksis ikke får anledning til å fremme sitt anliggende. Videre må det i en slik sak vurderes om søker skal gis ytterligere bistand slik at Fylkesmannen umiddelbart blir gjort oppmerksom på saken. Ved et konkret avslag vil det også være mulig å bistå slik at nødhjelpsskjønnet blir prøvd i en ankebehandling hos Fylkesmannen.

Kommentarer   

#1 Astrid Renland 25-06-2014 08:42
Ikke rart de ville holde den kritikken unna offentligheten!
#2 Ove Andre Johansen 25-06-2014 17:07
Jeg er uenig i ditt ressonement! Hvis f.eks. rumenere velger å komme til Norge for å tigge, så skal vi ikke hjelpe dem, da dette bare fører til enda mer tigging. En rumener som kommer til Norge og tigger år etter år, som reiser hjem og kommer tibake igjen, og endatill blir tatt for tyverier, innbrud, ran og osv, er det ikke synd på!
#3 Olav Helge Angell 30-06-2014 12:55
Eg har prøvd lenka til rapporten, men utan hell. Svaret er: "Siden du leter etter, fins ikke eller har endret navn og/eller plassering." Eg finn den ikkje under Helse og velferd under Oslo kommune. - Har eg leita feil eller har kommunen alt fjerna rapporten?
#4 Ivar J 01-07-2014 10:16
Olav Helge: åpenhetslinja til Velferdsetaten varte bare noen få dager. nå er rapporten igjen hemmelig.

You have no rights to post comments