Sosialpolitikk
Må fattigdommen i Norge øke?
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Sosialpolitikk
- Publisert tirsdag 15. juli 2014 03:05
"Hvorfor er nesten 7% av befolkningen i Norge fattige, og hvorfor har denne prosenten økt de siste tyve årene? Bør det være slik? Dette er ikke greie spørsmål, men slike som det velordnete Norge må stille seg.
Statistikken viser oss at økende innvandring betyr mye. Sosial dumping i arbeidslivet er viktig. Mange lønninger er fortsatt lave. I 2012 hadde for eksempel heltids hjelpepleiere en utbetalt årslønn på 348 000 kroner i gjennomsnitt. Full tids industrijobber uten krav til utdanning ga kvinner 333 600 og menn 356 400 kroner i gjennomsnitts avtalt lønn.
Den strikte trygdepolitikken betyr antakelig mer. Satsene for sosialhjelp og de laveste trygdene har ikke holdt følge med den allmenne velstandsøkingen. Vi hadde hatt 10 000 færre fattige barn i 2005 hvis barnetrygden hadde fulgt prisstigningen i tiåret før," skriver Bjørgulf Claussen, professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo, blant annet i denne artikkelen.
Må fattigdommen i Norge øke?
Av Bjørgulf Claussen, professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo
Hvorfor er nesten 7% av befolkningen i Norge fattige, og hvorfor har denne prosenten økt de siste tyve årene? Bør det være slik? Dette er ikke greie spørsmål, men slike som det velordnete Norge må stille seg.
Mange synes det er meningsløst å snakke om fattigdom i Norge i en verden full av ekstrem nød. Praktisk talt ingen er virkelig fattige hos oss. Spørsmålet dukket først opp på den politiske scenen da Bondevik sa i Stortinget at fattigdommen hadde økt i Brundtlands regjeringstid. Det ble tilløp til dramatikk da hun benektet det og sa at bare antallet studenter hadde økt. Da Bondevik kort etter ble statsminister, utredet han spørsmålet og viste at han hadde rett.
Vi fikk da en offisiell definisjon av vår fattigdom. Den ble felles med andre vestlige land, nemlig en husholdningsinntekt som er under 50% av den midlere husholdningsinntekten, den som deler befolkningen i to like store deler. Fattigdomsgrensen for en enslig er 134 600 kroner i året etter skatt i 2012.
En slik definisjon er selvsagt høyst diskutabel. Men når fattigdom skal måles i store folkegrupper, har vi knapt andre mål enn inntekt. Statistisk sentralbyrå bruker denne inntektsdefinisjonen i spørreundersøkelser, og da svarer for eksempel 42% av fattige i alder 18-44 år at de har tilgang på bil, mot 78% av alle i denne aldersgruppen. Noen fattige har altså ikke veldig dårlig levestandard.
Mange fattige lever på sosialhjelp, om lag 7500 kroner i måneden til livsopphold for en enslig pluss en rimelig husleie. Hvordan kan det være å leve slik? Noen av oss har erfaring med det som student, men de er ikke fatttige, for noe bedre er snart i vente. Professor i sosiologi, Steinar Stjernø, kaller denne relative fattigdommen for ”knapphetens tyranni”. Det er treffende for alle de historiene jeg har hørt i mange år som fastlege. De fleste sosialhjelpmottakerne må snu på nesten hver krone. De opplever det som krangel når de må søke sosialkontoret på NAV om ekstra kroner til tannlege. Johanna Engen, leder av Velferdsalliansen, sier at det værste i situasjonen hennes som fattig, er å bli fratatt verdigheten sin når hun må be om hjelp.
Siden Bondevik har Statistisk sentralbyrå laget årlige oversikter over fattigdom i Norge, eller det de kaller «lavinntekt». Når de holder studenthusholdningene utenfor, faller lavinntektsraten fra 6,6% til 4,8% i 2011. Det viser seg at ganske mange går ut og inn av lavinntektsgruppen i løpet av et år. Derfor passer det bedre å ta for seg de som har lavinntekt i tre på hverandre følgende år, «vedvarende lavinntekt». Denne gruppen utgjorde 3,4% av befolkningen minus studenter i 2010-12.
Hvem er de «fattige» i Norge? De er ofte innvandrere, enslige foreldre og andre med barn. Dermed blir det mange barn blant de fattige. I 2012 levde 48 000 barn i vedvarende fattige hjem, 5% av alle under 18 år. Barnefattigdommen har økt, fra 2% i 1997, og den fortsetter å øke. I hele befolkningen økte fattogdomsraten fra 2,6% i 1986 til nevnte 4,8% i 2011.
Hvorfor har fattigdommen økt under de gode tidene på 2000-tallet? Statistikken viser oss at økende innvandring betyr mye. Sosial dumping i arbeidslivet er viktig. Mange lønninger er fortsatt lave. I 2012 hadde for eksempel heltids hjelpepleiere en utbetalt årslønn på 348 000 kroner i gjennomsnitt. Full tids industrijobber uten krav til utdanning ga kvinner 333 600 og menn 356 400 kroner i gjennomsnitts avtalt lønn.
Den strikte trygdepolitikken betyr antakelig mer. Satsene for sosialhjelp og de laveste trygdene har ikke holdt følge med den allmenne velstandsøkingen. Vi hadde hatt 10 000 færre fattige barn i 2005 hvis barnetrygden hadde fulgt prisstigningen i tiåret før.
Mange politikere er leie for at fattigdommen øker og er høyrere enn i Finland og Island. Men det er ikke lett å gjøre noe. Bjarne Håkon Hansen sa som Stoltenbergs arbeidsminister at «sosialklientene må lære å stå opp om morran». Både han og partilkollega Anniken Huitfelt har sagt at de er mot økt sosialhjelp og trygd fordi det ville motvirke å prøve seg i arbeidslivet. Sp’s nye leder Vedum sa nettopp det samme da han uttalte seg til KK om partiets satsning på å redusere de allmenne sosiale ulikhetene.
Det spørs om ikke dette synet på offentlig støtte til fattige bygger på et feilaktig menneskesyn, markedsliberalismens oppfatning av pengenes betydning for jobbaktivitet. Mine inntrykk som fastlege er at så godt som alle nordmenn ønsker seg betalt arbeid. Men ganske mange finner ingen arbeidsgiver som vil ha dem. Har de vært i arbeid en periode av livet, kan de ha rett på trygd, men har de stort sett vært uten arbeid, er de henvist til å leve av sosialhjelp, kanskje bare tredjeparten av en trygd. Noen av disse kommer av og til i jobb. Men det er rått mot de mange å holde den vanlige sosialhjelpen på 7500 kroner i måneden for å presse noen ytterst få ut i betalt arbeid.
Hva burde gjøres? Økt sosialhjelp og trygd til barn er kanskje det tiltaket det er lettest å få politikerne med på. Sosialhjelpen til barnefamilier, barnetrygden og barnetilleggene i andre trygder kan økes vesentlig med små utgifter og store effekter.
Mer energisk kamp mot sosial dumping er antakelig avgjørende for at ikke fattigdommen skal øke eksplosivt. Det greier forhåpentligvis fagbevegelsen å få gjort mere med. Desto bedre om de også får gjort noe med lønningene i lavt betalte jobber, for eksempel i helsetjenesten.
Flere organisasjoner har foreslått at sosialhjelpen heves, for eksempel til 8900 kroner per måned for en enslig, det beløpet som Statens institutt for forbruksforskning sier gir et rimelig forbruksnivå. De laveste trygdene er heller ikke gode.
Boligpolitikken er uhyre viktig. Fattige betaler mer enn gjennomsnittet i boutgifter. De eier sjelden sin egen bolig og blir ofte utkonkurrert av andre grupper på leiemarkedet. Derfor er bygging av studenthybler et bra virkemiddel mot fattigdom i de store byene.
Vi er sikkert alle enige om at det hadde vært svært bra om flere kom i betalt arbeid. I dagens Norge vil det kreve drastiske virkemidler. Da må vi bestemme oss for at praktisk talt ingen 20-åringer går uten jobb eller utdanning. Det vil antakelig kreve at alle større arbeidsgivere får plikt til å holde en del ulike typer vernete arbeidsplasser.
Kilde: Claussen B. Fattigdom i Norge. Cappelen Damm Akademisk, 2014
(artikkelen er også publisert i Klassekampen)
Kommentarer
Ser du hr minister,det samme samfunnet som meg?
Eller har du andre briller på, der du går en annen vei?
En pappa som jeg kjenner med 4 unger små.60 kroner hadde han, hjelp han søkte få.
Tomhendt gikk han derifra, med nakken bøyd i skam.
Vet du hr minister, hvordan man når fram?
Ser du hr minister, smerten blant små barn.
Ingen hjelp å hente, fastlåst i ett garn.
Jeg elsket henne høyt, en vakker rose sovnet av.
Missbrukt av sin stefar,sviktet til sin kalde grav.
For deg hr minister,ett tall på ett papir.
Skulle ønske meg ett øyeblikk du kjente hjertet mitt som svir
18 år gammel fløy hun rett inni mitt liv
Kroppen stiv og sliten,øyner full av tvil
Mange slik som henne, i skammen må de gå
I dopen blir de fanget, mange barn så små
Jeg kjenner også andre som kjemper for sitt barn
Fanget i en smerteklo, i samfunnets store ran
Barna hr minister er de som vi må se.
Dypest fra mitt hjerte nå jeg derfor her vil be
Fremtiden må skapes slik, ikke min men vår
Vårt samfunn bærer preg av det, man høster det man sår.
De gamle partitopper kjempet for de små.
Ingen skulle sulte og alene gå.
Tror du hr minister, jeg snakker om verdi?
100000 sultne barn i vår oljetid?
Latterlige straffer, hån og spark og slag.
tror du dette skaper enda mere nag?
Bygger man en fremtid der folk med glede gir igjen.
Eller skaper man mer smerte, der sykdommer når frem?
Kjære hr minister, hør på meg litt nå.
Verdighet for vår nete, frihet for de små.
DET er det som skaper en god og sunn kultur.
Demokratiet står for fall om dere snart nå ikke snur.
Hvordan bli troverdig for de fattigste land.
Når verdens rikeste stat pr nå har kø for mat og vann?
Hvordan kan du sove, hvordan kan du le.
Skammens kappe må nå falle, fra mitt hjerte jeg vil be..
Samfunnet er skadet,følelser må inn..
Empati i makten forpester ikke sinn.
Overgrep og missbruk skaper krig og hat..
Kjære hr minister, legger du deg flat??
Å K Karlsen 2013
Så lenge pengeøkonomien bestemmer begivenhetene her på jorda, så vil vi oppleve en relativ trygghet og utvikling, men problemet med pengeøkonomien er at den inspirerer til kynisme. Så der sitter vi "fast" mellom barken og veden og balanserer på vårt vis.
Spørsmålet blir, Hva skal vi egentlig med mer velstand vårt lille land? Fungerer ikke verden så kommer jo problemene hit uansett -før eller senere.
Medianinntekten i Norge på kr. 134.000.- kroner er det fremdeles noen politikere som klarer å moralisere over, de skulle skamme seg.
Næringslivet vil gjerne at lave inntekter forblir lave, desto mer penger å rutte med, til å skape nye arbeidsplasser blir det hevdet. Regjeringen(e) må holde livsoppholdssat sene lave slik at de som har lav inntekt ikke faller for fristelsen til å Nave. Disse to gruppene holdes mot hverandre til alles tilfredshet, unntatt dem som er der.
Det er penger i fattigdom. Forskning er til enhver tid nyttig hevdes det. Det tar lang tid og ingen kan ta fatt i høyere ytelse fordi "man venter på forskningen".
Hyllemeter på hyllemeter av forskning, ingen leser forskningen fordi det ikke er noe entydig svar.
Svaret som er mest praktisk er jo at 70% av fattigdommer er av økonomisk art, altså at det er for lite penger til at det går rundt.
Joda, SIFOs forskning og deres referansebudsje tt er velkjent for
politikerne, vi har gått noen runder i møte med ministrene, hvor mantraet har vært "arbeidslinja", som ikke har båret de frukter som forventet.
Nå er jo den regjeringen i opposisjon og klarte å komme seg unna med sin feilslåtte satsing, noe alle selvfølgelig har glemt.
Når vi ser på at barnefattigdomm en er økende så må man jo lure på hvor hardt dette samfunnet er blitt.
Til sist og etter mange år i arbeid mot fattigdom, så er jeg ganske skuffet over alt det arbeidet og kunnskapen som har vært bortkastet.
Finansieringen av fattigdomsorgan isasjoner har vært enhver regjerings alibi for deres satsingsområder mot fattigdom. Hvordan logikken skal få plass her gjenstår å finne ut av.
"Mange fattige lever på sosialhjelp, om lag 7500 kroner i måneden til livsopphold for en enslig pluss en rimelig husleie."
Pt. kjenner jeg ikke til noen kommune i Norge som utbetaler 7500 kroner i livsopphold. Normalen er 5600-6000 kroner, og noen kommuner betaler enda mindre. Det er faktisk de som er nede under 4000. Så det tallet Bjørgulf Claussen bruker her bidrar til å skape en falsk myte om at det er "godt" å gå på sosialhjelp.
Jeg lurte et øyeblikk på om det kan være SIFOs referansebudsje tt han refererer til, men som han skriver lenger nede er det høyere enn 7500 kroner. Og det er idealtall som ingen Norske kommuner bruker som grunnlag lenger. Det var noen få som brukte dem i en forsøksperiode på nittitallet, og de opplevde at arbeidsledighet en blant sosialklienter gikk ned i den perioden. Hvorfor de da sluttet med det er uforståelig, men det har nok sammenheng med kommunale budsjetter og politikeres manglende evne til å lære av positiv erfaring.
Utover den litt uheldige faktafeilen er jeg helt enig i det Bjørgulf Claussen skriver. Det er på høy tid at levekårene for de svakeste i samfunnet blir debattert og oppjustert. Det gjelder ikke bare de som er avhengige av sosialhjelp, men også de som står på de laveste trygdesatsene over lenger tid.
Mvh Per Magnus Øgård
Styremedlem i Velferdsallians en/EAPN Norway.
De veiledende satsene er jo 5600,- for en enslig.
Jeg vil fylle ut bildet ved å ta et eksempel på hvordan Norge opprettholder fattigdom og samtidig sløser med ressurser i samme sak.
En kvinne fra Nigeria kom til Norge og fødte sitt barn på et utmerket norsk universitetssyk ehus. Hun bodde alene med barnet sitt, som gikk i barnehage og trivdes der. Så kom utlendingsmyndi ghetene og nektet barnet å fortsette i barnehage. Det lille barnet fikk ikke lov til å være sammen med vennene sine og de gode voksne i barnehagen. Hun gråt utrøstelig. Moren ble fortvilet både over at barnet ikke fikk være i barnehagen, at det gråt for det, og usikkerheten om de skulle kastes ut av Norge.
Barnevernet tok så barnet og plasserte det i fosterhjem. Det koster mye penger for samfunnet, og barnevernssaken pågår fortsatt med advokat og mulig rettssak.
Moren ble så forsøkt presset ut av Norge ved at hun ikke får lov til å jobbe og fikk null kroner å leve for. Etter noe tid fikk hun kr. 1.500,- pr. måned til eget livsopphold, altså langt under enhver sosialsats. Pluss en liten leilighet på et annet og lite sted enn der datteren hennes er plassert. Hun blir isolert. Hun vil jobbe, men får ikke lov, UDI/UNE nekter henne det. Hun blir at UDI/UNE tvangsholdt i dypeste fattigdom, og UDI/UNE forsøker i et samspill med barnevernet at hun aldri skal få omsorgen til barnet hun er så glad i. At det i seg selv koster samfunnet svært store beløp, bryr de seg ikke om.
Helst ville UDI/UNE fått henne ut av Norge, mens barnet skal være her hos barnevernet. Heldigvis har den nigerianske regjeringen satt foten ned for det som framstår som lovbrytersk praksis fra samspillende UNE/UDI og Norge ved barnevernsmyndi ghetene, og det er intet som tyder på at hun kan bli sendt ut av landet uten at saken har vært prøvet til topps i norske domstoler og for Menneskerettsdo mstolen. Dessuten har hun en dyktig advokat.
Medieomtale i NRKs Brennpunkt for en tid siden gjorde at UDI-sjefen prinsipielt har snudd og ikke vil sende mødre ut av landet når deres barn er i norsk barnevern.
Men den aktuelle moren holdes av UDI/UNE i dypeste fattigdom ved at de ennå ikke har gitt henne tillatelse til å arbeide, til tross for at hun selv vil arbeide og er i stand til det.
Dette eksemplet viser myndighetsmisbr uk og destruktiv virksomhet i samrøret mellom UDI/UNE og norske barnevernsmyndi ghetene som representerer sløring med fellesskapets penger og er en tragedie for mor og barn.
Det kommer jo anpå definisjonen av "fattig". Umiddelbart tenker man folk som ikke har nok pæng til mat, klær eller bolig. Men den type "fattig" man snakker om her er folk som har mindre enn 50% av snittinntekten. Når lønningene stadig øker her i landet, blir det dermed stadig flere "fattige" blandt dem som ikke har samme økning (f.eks. trygdede). Det er ikke sikkert de lider veldig for det, jeg gjør det f.eks. ikke
Jeg beklager at denne setningen ble så kort og virker villedende. Forklaringen er det siste tillegget, "pluss en rimelig husleie". Jeg tenkte ikke på at mange bare får utbetalt pengene til livsopphold, mens sosialkontoret betaler husleien direkte. Tallet i artikkelen framkommer slik:
Statistisk sentralbyrå kan fortelle oss at gjennomsnittlig utbetalt sosialhjelp var 6795 kroner per måned for en enslig i 2012. Dette er bare litt over statens veiledende sats på 5373 kroner til livsopphold. Hva gjennomsnittlig husleie er, vet vi ikke, men vi vet at kommunene har svært ulike satser, og at mange betaler mindre enn staten anbefaler. Jeg har derfor gjettet på et gjennomsnitt for landet på 5000 kroner til livsopphold og 2500 kroner til husleie. Tror ikke det er så feil. Men jeg beklager at setningen ble så kort i artikkelen. Jeg skulle heller skrevet "om lag 5000 kroner i måneden til livsopphold", det hadde vært nok.
I boka "Fattigdom i Norge" har jeg beskrevet alt dette grundig!
Hilsen Bjørgulf Claussen
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.