Sosialpolitikk

En innsikt som smerter

Detaljer
Overordnet kategori: Temaer
Kategori: Sosialpolitikk
Publisert lørdag 09. august 2014 02:30
En innsikt som smerter

"Dette er bare så vanvittig trist. Og det tristeste er at ingen hjalp han så han kunne takle å leve i storsamfunnet på storsamfunnets premisser. Nå sitter han som godt voksen og det eneste stedet han opplever å få fred og hvor han klarer å fungere er i et lukket fengsel. Han elsker rutiner, men får det ikke til alene ute. Han er svært reflektert – skremmende reflektert, og jeg vet at det å sitte med innsikt gjør situasjonen verre. Han vet hva han trenger, han vet hvorfor han aldri har klart å holde seg nykter.

Det han sier er noe ikke jeg skal si noe om, men langt på vei jeg støtter jeg meningene hans. Og det som smerter han aller mest er at han ikke kjenner sine egne barn."

Les Rita Nilsens refleksjoner etter en samtale med en fengselsinnsatt.

Og som et etterord skriver Rita: "Dessverre gikk det galt for han den første timen etter at han ble løslatt. Alt som var planlagt glapp fordi den offentlige ansatte ikke holdt sin del av avtalen. Det er ikke ment å kritisere noen, men det må snart være tid for en gjennomgang av innhold og gjennomføring av oppgaver som gjøres for de mest hjelpetrengende i vårt samfunn."

 

En innsikt som smerter

Av Rita Nilsen, daglig leder i Retretten

I kveld snakket jeg lenge med en innsatt på telefon. Han har vært en kasteball fra han så dagens lys. Vi er født i samme årstall og har omgått hverandre fra vi var 6-7 år. Ikke at vi husket hverandre, men vi begge har et minne om de samme hendelser utført av personer vi begge husket. I kveld fortalte han meg at han hadde reagert på noe jeg sa: Jeg var så heldig at barnevernet ikke grep tak i meg, men lot meg leve i fred.

Han hadde ligget på celle og tenkt på dette og kommet frem til at jeg hadde rett. Barnevernet  kom inn i hans familie og rota rundt, som han sa. Det hadde de gjort med flere barn i blokka han vokste opp. Ingen av dem hadde det gått bra med. Men en tristhet i stemmen fortalte han at de fleste av hans jevngamle og yngre var til og med døde.

Det meste hadde gått bra for han inntil han begynte på skolen. Hjemme hadde det vært et kaos med fyll, vold og psykiatri. Tidlig lærte han hvordan han skulle beskytte de yngre søsknene sine og han følte han lykkes. Han passet på at de fikk mat og at de ble beskyttet for slag og spark når foreldra klikka. Noen ganger hadde han forsøkt å beskytte moren også, men han klarte ikke begge deler. Da det hadde vært som verst så hadde han tatt barna ned i kjelleren og gjemt dem og seg selv der. Noen gang sov de der igjennom hele natten.

Så kom han i skolepliktig alder og han måtte på skolen.  Der var han veldig urolig fordi han tenkte på dem hjemme. Dette bidro til at han ble sett på som et problembarn og ble flyttet rundt omkring til flere forskjellige skoler. Uansett hvilken skole han gikk på  stakk derfra. Spesielt når faren ikke satt i fengsel og visste at han var i hjemmet. Så en  dag kom barnevernet å hentet han og plasserte han på en institusjon langt unna familien. Da klikket han helt. Tankene på søsknene og moren ble for mye for han. I stedet for at noen satt seg ned å snakker med han ble han kjørt rett til Statens senter. Hvor lenge han var der og hva de holdt på med er visket ut av hukommelsen. Men han var morfinist da han kom ut.

Nå som han traff meg og fikk vite hva som hadde skjedd og  hva jeg drev med, så var han enig i at min lykke var at barnevernet hadde vært fraværende. Han delte litt forskjellig hva han hadde opplevd i alle barnevernstiltak han hadde vært under. Det var utrolig å høre hva  voksne hadde utsatt han for som barn og ung. Så fortalte han meg hva venner gjorde mot han nå som han er voksen og utslitt. Han hadde ingen han kunne stole på – det hadde han aldri hatt Han visste ikke om han ønsket det heller. Holdt han mennesker på avstand så gikk det meste bra. Nå skal han sitte inne noen år og så frem til å få fred. I fengsel fungerte det meste for han – det livet mestret han.

Fordi straffen er lang så vil han bli flyttet til et annet fengsel enn det vi arbeider i, men han håpet vi kunne holde kontakten. Han håpet også på at han kunne få lov å ha permisjonene sine i Retretten når den tid kom. Noe annet rusfritt sted med kjente har han ikke.

Dette er bare så vanvittig trist. Og det tristeste er at ingen hjalp han så han kunne takle å leve i storsamfunnet på storsamfunnets premisser. Nå sitter han som godt voksen og det eneste stedet han opplever å få fred og hvor han klarer å fungere ,er i et lukket fengsel. Han elsker rutiner, men får det ikke til alene ute. Han er svært reflektert – skremmende reflektert, og jeg vet at det å sitte med innsikt gjør situasjonen verre. Han vet hva han trenger, han vet hvorfor han aldri har klart å holde seg nykter. Det han sier er noe ikke jeg skal si noe om, men langt på vei jeg støtter jeg meningene hans. Og det som smerter han aller mest er at han ikke kjenner sine egne barn.

(også publisert på hennes blogg)

Kommentarer   

+1 #1 Rita Nilsen 09-08-2014 05:33
Dessverre gikk det galt for han den første timen etter at han ble løslatt. Alt som var planlagt glapp fordi den offentlige ansatte ikke holdt sin del av avtalen.

Det er ikke ment å kritisere noen, men det må snart være tid for en gjennomgang innhold og gjennomføring av oppgaver som gjøres for de mest hjelpetrengende i vårt samfunn.
+2 #2 Øyvind Hansen 09-08-2014 06:09
Den ene ble gatebarn og velgjører, den andre godt hjulpet av barnevernet, ble kasteball og fengselsfugl. Hva skal man si? Barnevernet får så mye kritikk så jeg fatter ikke at noen gidder jobbe der. All respekt for de som holder ut og gjør sitt beste. Behov for systemendring kanskje?
#3 Liv Hartmark 09-08-2014 06:18
Slipper du ut en narkoman fra fengsel,- uten en god oppfølging etterpå. Blir det som om en skulle fylle diesel på en bensinbil.
+3 #4 Berit Bryn Jensen 09-08-2014 07:22
Barnevernet kom inn i hans familie og rota rundt, sa han.
Det er dessverre en presis beskrivelse jeg har sett og hørt fra flere barn og mødre. Ressursmangel, uegnede, uerfarne ansatte, ledelsessvikt, autoritært styrte systemer. Alt som kan gå galt, kan gå galt i et barnevern som ikke er kontinuerlig under god ledelse og kvalitetskontro ll. Det er hjerteskjærende galt å skille barn, søsken,foreldre og besteforeldre når mindre inngripende tiltak kunne hjulpet.Men da må man lytte til dem det gjelder, evner ikke alle har eller utvikler, men som Rita Nilsen synes å ha. Det handler mer om hjertet enn om ørene.
+2 #5 Tina Vestergaard 09-08-2014 07:35
Det KAN ikke være riktig, at det kommer an på hvem du møter i det offentlige, om det er en der bryr seg, eller en der gir blaffen. Men dessverre er det sånn det fungere!!!
#6 Olav Levin Johansen 09-08-2014 07:44
Det er flott når mennesker bryr seg om å tale andres sak i vår selvopptatte verden. Det sies at den størst gleden er å gjøre andre glade! Når dere engasjerer dere i noe betydningsfullt utenfor egen egointeresse, er sannsynligheten stor for at dere gleder andre og får betalt i stor egenglede. Dette er i overenstemmelse med toppen på Maslows behovspyramide, som er selvaktualiseri ng. Maslow sier at selvaktualiseri ng er det eneste behovet som er umettelig. Da kan dere og forhåpentlig mange, mange andre bruke livet sitt til denne type selvaktualiseri ng/selvrealisering fordi dette behovet er umettelig.
#7 Inger Gudny Krogstad 09-08-2014 12:50
Noe sier meg at reformene se siste 30 år med nedlegging av institusjoner har feilet? Og at en bør ha institusjoner for skole, helse, psykiatri og rus, inntil kommunene finner ut at de skal ta ansvar og fungere, hilsen ei gammel røy, som har sett det meste bare blir dårligere .
+1 #8 Anne-Karin Kolstad 09-08-2014 13:09
Ritas erfaringer og hennes kunnskap fra Retrettens viktige arbeid i fengsel er uvurdelig. Noe av det som har gjort meg veldig provosert etter å ha fått mer informasjon om mennesker eksempelvis på vei ut av fengsel og ut av rusbehandling er at offentlig myndigheter ikke tar lærdom av sine feilgrep. Kan jo nevnes at noe av det første en person med gjeld til staten er sikker på å motta, er nettopp en påminnelse om dette! Det er jo bare en hjerteskjærende start på et liv der man starter på null!!! Trist!
#9 Terje Nilsen 09-08-2014 14:15
Tenk om de som har ansvar tar ansvar, da hadde man kommet et stykke.
#10 Ida Carina Lillehagen 09-08-2014 14:16
Trist. Man er sårbar når man går ut fengselporten.. og da må hjelpeapparatet stå drr med et skreddersydd opplegg ..man er avruset og motivasjonen er på topp ..noen må ta et annsvar ..vi har ikke råd til å miste disse uslepne diamanter. .
#11 Marianne Skånland 13-08-2014 09:41
Ja til Øyvind Hansen, det er behov for systemendring, men ikke på det utvendige, administrative plan som ordet ofte får tanken hen på. Det er ikke nok å gjøre sitt beste, når det som er vedtatt å være det beste i realiteten ikke er til barns beste. Hele den nåværende utdannelsen av barnevernsfolk, og barnevernsopplæ ringen i andre profesjoner som politi, helsevesen, skolevesen, må nedlegges, og man må begynne helt på nytt med helt andre slags folk og ordentlig lærestoff som er forankret i realiteter. Psykoprofesjone ne må helt vekk fra feltet, all betaling til fosterhjem må vekk, politikere må tvinges til å lese statistikker over hvordan det går med barn når foreldrene og annen familie tas fra dem.

You have no rights to post comments