Sosialpolitikk
KS: Nei til aktivitetsplikt for å få sosialhjelp
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Sosialpolitikk
- Publisert lørdag 16. august 2014 02:20
Til KS sitt hovedstyremøte onsdag foreslår administrasjonen at KS skal si nei til regjeringens forslag om endring av sosialtjenestelovens §20 fra en «kan»-bestemmelse til en «skal»-bestemmelse. De anbefaler følgende vedtak:
"1) Gjeldende regelverk og sosialtjenestelovens §20 om at kommunen kan stille vilkår, gir kommunene nødvendig handlingsrom og fleksibilitet til å stille krav om aktivitet der dette er hensiktsmessig ut fra en individuell vurdering.
2) Forslaget om endring av sosialtjenestelovens §20 fra en «kan»-bestemmelse til en «skal»-bestemmelse, bør ikke gjennomføres.
3) KS er positiv til at regjering og KS i fellesskap kan formidle bredt gode erfaringer med bruk av vilkårssetting.
4) Dersom forslaget gjennomføres, krever KS at det gjennomføres en kostnadsberegning av administrasjonskostnader for kommunene ved et nytt lovpålagt tiltaksapparat, og at dette kompenseres gjennom kommunerammene parallelt med at loven trer i kraft.
5) Uavhengig av om det fremlagte lovforslaget fremmes eller ikke, anmodes regjeringen om å konkretisere hvilke reelle sanksjonsmuligheter kommunene har ved bruk av vilkårssetting."
Og dette er vel et klokt forslag til vedtak, som jeg bør støtte?
Kommentarer
Sørg for muligheten for meningsfull aktivitet i skjermede omgivelser, og ansett mennesker til å administrere dett som faktisk vet noe om hvordan enkelte må føle seg, ikke bare et par moraliserende konsulenter som deler ut kost og søpletønner.
Enda meir opplevd følelse av nederlag og tap hos marginaliserte grupper.
Enda meir nedsettende retorikk i media og hos politikere.
Meir psykisk sykdom, rus, kriminalitet, fattigdom og hjemløshet hos de som ikkje greier å følge en aktivitetsplikt.
Enda mindre tillit til hjelpeapparatet blandt sosialhjelpsmottakere.
Enda meir jobb for NAV (med en tvilsom finansiering).
Eg tenker at en rett til meningsfylt aktivitet kan være en vei å gå.
Med vennlig hilsen
Gisle Anderssen
Rusmisbrukernes Interesse Organisasjon
Robert Eriksson har uttalt at sosialhjelpssøk ere som ikke responderer på denne særegne formen for arbeidsplikt, vil få reduserte ytelser til livsopphold. Han er desverre ikke den eneste i det politiske miljøet som mener at rike bare vil arbeide mer hvis de blir rikere, mens fattige bare vil arbeide mer hvis de blir fattigere.
I de 20 årene jeg hadde ansvar for sosialtjenesten e i en bydel i Oslo, erfarte jeg at særlig tre grupper var avhengig av sosialhjelp for å overleve:
- enslige forsørgere med eneansvar for små barn og med dårlig nettverk
- arbeidsledige med sviktende eller ingen inntekt, og ofte med en rekke avslåtte søknader om arbeid. Mange ganger fikk de ikke engang noen reaksjon på sine øknader. Ikke minst gjaldt det innvandrere.
- Ungdommer med rusproblemer og uten aktuell arbeidsevne.
Selv om det er lenge siden nå, kan jeg nevne at vi sendte en forspørsel til 700 bedrifter i Groruddalen og spurte om de var villige til å ta inn sosialhjelpsmot takere i arbeid. Vi fikk svar fra 30 av dem, og halvparten av disse var negative.
For endel år siden undersøkte Ivar Brevik bakgrunnen til sosialhjelpsmot takere i Oslo. Såvidt jeg husker hadde ca. 60% en såkalt mulitiproblemat isk bakgrunn, - ofte med oppvekst i barnehjem, avbrutt skolegang og rus. Dersom man skal sette arbeidkrav til sosialhjelpsmot takere i denne gruppa, må de de først gjennom en ganske lang behandlings- og kvalifiseringsprosess.
Arbeidsministerens forslag er derfor uten realisme, dersom ikke den enkeltes evne og mulighet til arbeid kartlegges, og nødvendige hjelpetiltak gjennomføres. Og skal sosialhjelpsmot takere kunne arbeide, må det altså være arbeidsgivere som er villige til å gi dem arbeid.
Robert Eriksson burde sjekke ut denne virkeligheten og konferere med folk som har erfaring/kompet anse på området. Nå fremstår han som en ignorant, og det gjelder saktens hans rådgivere også.
Håper de tar med denne kostnaden i regnestykket også.
Dette dreier seg om dette med å få folk i arbeid eller meningsfylt aktivitet som det så smukt heter. jeger med i et forum som heter "Forum for inkluderingskom petanse" - i regi av Arbeidsforsknin gsinstituttet, min tidligere arbeidsgiver, og i forumet er fagekspertisen for hvordan man skal jobble med folk som har problemer i forhold til arbeidsmarkedet . Brukerne omfatter unge som er falt ut av skolen, folk med psykiske problemer, langvarige sykemeldte, trygdemottakere , sosialklienter, de de som har sonet i fengsel, de med fysiske handicap osv osv
det fører for langt for meg å repetere alt som foregår der, men hovedpoenget er at man må jobbe med folk og leite opp aktivitetsalter nativer som 1) er meningsfylte for dem, 2) kan gi en overgang til ordinært arbeid, 3) kn gi basis for videre utvikling. man må jobbe med - og mye mer enn vanlig - med arbeidsgivere som tar imot folk. Skjermet virksomhet er ikke bra, men disse bedriftene har en lobby som insisterer på at de er nødvendige.
hvis man sier "skal" vil dette bare åpne for et press for å sette folk til ett eller annet som ikke er npen ordentlig jobb,som de ikke liker, ikke ser noen mening med.
Jeg gjorde for mange er siden en studie over "opprettete arbeidsplasser i stat og kommune". Et viktig problem her var at mange av de som fikk dette opplegget fikk noen sammenraskete oppgaver på en arbeidsplass, ikke noen "ordentlig jobb".
Dersom man endrer "kan" til "skal" og kommunene skal vurderes etter hvor mange man har fått i "aktivitet" forsterker man de negative trekkene i denne typen virksomhet. Den er allerede preget av at NAV altfor ofte sender folk ut i praksis og kurser som reelt sett ikke kan hjelpe dem. dette så jeg veldig mye av i årene 2007-2012 da hadde prosjekter med målsetting få arbeidsledige somaliere ut i arbeid
Dette betyr ikke at noen sosialmottakere må presses til å gjøre noe. slike finnes, men etter min erfaring er det et mindretall. De fleste er preget av at de ikke har noen tro på fremtiden og ikke noen tro på NAV og på "Systemet". press er i slike situasjoner lite effektivt og lite etisk. folk trenger støtte til en aktivitet de tror på, ogmed reelle potensialer for en bedre fremtid
I regjeringens forslag ligger det en sterk undertone av mistillit til sosailhjelpmott akere. Dette er moralisering satt i system og er en god oppfølging av Bjarne Håkon Hansens uttalelse om at sosialhjelpklie nter må stå opp om morran.
Robert Eriksson hevder at dette handler om å bry seg om sosialhjelpklie nter. Men å bry seg om handler ikke bare om å stille krav. Dert handler like mye om å gi støtte basert på innsikt og forståelse for den enkelte klients livssituasjon. Derfor er kan-bestemmelse n tilstrekkelig. Det Nav trenger og sosialhjelpklie nter trenger er personell med tilstrekkelig kompetanse til å vurdere den enkeltes livssituasjon og psykiske helsetilstand.
En skal-bestemmels e som håndteres av mindre kompetent personell kan føre til forverring av både livssituasjon og helse hos den enkelte, og blir bare en byråkratisk regelorientert handling.
Eriksson har jo også varslet at dersom aktivitetsplikt en ikke overholdes vil det bety reduserte ytelser. Pisk er et dårlig incentiv for mennesker som har kommet skjevt ut i livet, og er en skamplett på velferdssamfunn et. Formaliteter må erstattes med kompetanse for å hjelpe personer som sliter med sine liv.
Samtidig kan ordet arbeidsplikt være et svært negativt ladet ord, som gjerne bygger på en oppfatning om at folk er late og helst vil snike seg unna der det er mulig. Men er det slik virkeligheten er?
I Kirkens Bymisjon møter vi hver dag mange som svært gjerne skulle hatt en jobb å gå til. Det kan være et utall grunner til at de likevel ikke er i jobb. Psykisk eller fysisk sykdom, rusproblemer, manglende formell kompetanse eller for dårlige språkferdighete r er noen av årsakene. Da hjelper det lite på motivasjonen når politikere med hevet pekefinger slår fast at folk bør tvinges til å jobbe for å få sosialhjelp eller trygdeytelser.
Arbeidsrett for sosialhjelps- og trygdemottakere ?
En fare ved arbeidsplikten er dessuten at den ikke sier noe om innholdet i den jobben som må utføres. Dermed forsvinner ikke bare motivasjons-asp ektet, men også læringsmulighet en. Dersom plikten blir viktigere enn innholdet, gir dette et dårlig utgangspunkt for en konstruktiv og lærende arbeidssituasjon.
Hva om en i stedet kunne teste ut en forsøksordning med arbeidsrett for sosialhjelps- og trygdemottakere ? Dersom stat eller kommune skal kunne pålegge noen arbeidsplikt, må jo dette bety at den samme staten eller kommunen har jobber som vedkommende skal måtte påta seg. Mitt forslag er at vi derfor snur problemstilling en. Da kunne vi si til de menneskene vi møter i vårt arbeid, som gjerne skulle vært i jobb, at de kan henvende seg til kommunen og kreve sin rett. Jobb og lønn. De to tingene henger sammen.
Folka er ikke alltid «problemet»
I våre lavterskel sysselsettingst iltak som “Lønn som fortjent” eller “Arbeidslaget” ser vi at det slett ikke alltid er folka som “er problemet” når det er vanskelig å komme i jobb. Dersom jobben er fleksibel nok, kan mange flere få gode jobb-erfaringer enn det som er tilfelle i dag. På disse utradisjonelle arbeidsplassene erfarer mennesker hver dag at det er godt for både kropp og sjel, og ikke minst for selvbildet, å være i jobb.
Min utfordring til alle politikere som tiltrekkes av tanken om arbeidsplikt, er at de først tester ut en ordning med arbeidsrett. Når rettigheten finnes, og den fleksible arbeidsplassen er tilgjengelig, er jeg ganske sikker på at denne ordningen vil gi bedre resultater, både for den enkelte og for samfunnet, enn det en kan få til med arbeidsplikt.
bystemmer.no/.../...
For folk flest er det neppe noe mål å leve på sosialhjelp hvis man kan få meningsfullt arbeid. Det er neppe så lukrativt å leve på sosialhjelpssat ser. At det er liten forskjell på sosialhjelpssat sene og den lønna som tilbys i enkelte jobber skyldes en feilslått økonomisk politikk drevet frem av et konkurransehyst eri i markedet som har presset det generelle lønnsnivået nedover slik at arbeidstakerne har fått relativt mindre og mindre av verdiskapningen i samfunnet. Det er ille om de lengst nede på den sosiale rangstigen skal måtte lide for at de på toppen har forsynt seg for mye slik at lønnsnivået for enkelte arbeidstakergru pper er blitt for lavt i forhold til det som ville vært naturlig ut fra de verdier som skapes i samfunnet. Det er for øvrig meningsløst å produsere en haug med varer og tjenester hvis arbeiderne ikke har penger nok til å kjøpe varer og tjenester for. Her trengs det betydelige lønnsløft for folk flest og mindre utbytte til aksjonærer og investorer.
Det må i så fall bygges opp et svært apparat for å organisere det hele. Ansatte til å finne jobber til sosse-klientene , ha folk der som passer på at de møter opp og gjør noe, frakt til og fra arbeidsplassen, osv osv. Det ville bli vanvittig dyrt, mange ganger hva vi betaler ut i sosialhjelp.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.