Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert søndag 14. september 2014 02:51

I dag flises den nordiske velferdsmodellen opp og er i ferd med å dø, skriver Noralv Veggeland.

"Mens den nordiske modellen bygget på en aktiv stat og utviklingen av en universal velferdsstat, omdefinerte tidens klassiske økonomer sine teorier til det de kalte «nyliberalisme». Dette ble en ekstrem form for politisk markedstenkning og antistat ideologi. Fra 1970-tallet og utover på 1980-90-årene slo nyliberalismen inn som en reformbølge i hele den vestlige verden som en pandemi, i Norge inkludert. Nyliberalismen inkluderte også reformer i offentlig sektor, med New Public Management (NPM) som flaggskip, et skip som også seilte for fullt inn Norge og de andre nordiske landene.

Statlig målstyring og EU/EØS-regulering i stort omfang, svekket både fagforeningene, trepartssamarbeidet og folkestyret. Det ble snakket om et «demokratisk underskudd». Det var noe mer alvorlig enn det som skjedde. Hele den demokratiske nordiske/norske modellen gikk inn i en sykdomstilstand på 2000-tallet. Den blåblå regjeringen vil på sin side at denne modellen dør fortest mulig," skriver professor Noralv Veggeland.

Den «nordiske modellen» og humlen som kan fly?

Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk, Høyskolen i Lillehammer.

I sin tale til landsmøtet i Fremskrittspartiet (2013) gikk partileder Siv Jensen til et kraftig angrep på den tidens Ap-leder Jens Stoltenberg og den norske modellen. Hun ramset opp en rekke eksempler på hvor partiet mener «den norske /nordiske modellen står i veien for det norske folk» - ikke minst i arbeidslivspolitikken og velferdsstatspolitikken. Siv Jensen, nå som finansminister, fortsetter denne kampen mot det som en gang var en særegen samfunnsmodellens internasjonalt. I dag flises den nordiske grunnmodellen opp og er i ferd med å dø.  Finansminister Siv Jensen og den blåblå regjeringen applauderer dette. Civita – notat nr. 7/2011 antyder kritisk en årsak. Den nordiske modellen kan sammenlignes med en humle: Med en så tung kropp relativt til vingene, er det egentlig underlig at humlen kan fly. Eller sagt på en annen måte: Hvordan kan en økonomi, som bærer på så omfattende velferdsordninger og høye skatter, som svekker incentivene til å arbeide, egentlig ha fungert i så mange år.

Den nordiske/norske modellen skapte i etterkrigstiden vår velferdsstat. Den bygget på fem prinsipp; 1) Omfattende statelige inngrep i markedet, 2) statlig eierskap, 3) utbygging av velferdsstaten, 4) sosial og geografisk fordeling og omfordeling, fra de få rike til hele folket, og til sist 5) trepartssamarbeid. Trepartssamarbeidet bestod av forhandlinger om tariff, arbeidsmiljø og andre forhold hvor staten samarbeidet med partene i arbeidslivet, dvs. arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene. Dette skapte en stabil økonomi og et stabilt arbeidsmarked. Er det disse prinsippene finansminister, Siv Jensen mener «står i veien for det norske folk»?

Denne nordiske velferdsstaten omtales også som ”den keynesianske velferdsstaten”, med sin særegne statsform. Som det siste begrepet antyder er statsformen nært knyttet til den liberale økonomen, John Maynard Keynes’ (1883 – 1946) tenkning og økonomiske teorier fra 1930-tallet. Denne staten drev ressursfordeling ut fra både en sosial og økonomisk begrunnelse. Dette ble oppfattet som revolusjonær »venstrevridd tenkning» av høyrepartiene, og det ble de nordiske sosialdemokratiene, Arbeiderpartiet i Norge, som grep de keynesianske teoriene og iverksatte dem som politikk etter krigen. Den nordiske/norske modellen ble en statsform i disse årene. Nå er modellen døende.

Mens den nordiske modellen bygget på en aktiv stat og utviklingen av en universal velferdsstat, omdefinerte tidens klassiske økonomer sine teorier til det de kalte «nyliberalisme». Dette ble en ekstrem form for politisk markedstenkning og antistat ideologi. Fra 1970-tallet og utover på 1980-90-årene slo nyliberalismen inn som en reformbølge i hele den vestlige verden som en pandemi, i Norge inkludert. Nyliberalismen inkluderte også reformer i offentlig sektor, med New Public Management (NPM) som flaggskip, et skip som også seilte for fult inn Norge og de andre nordiske landene. Statlig målstyring og EU/EØS-regulering i stort omfang, svekket både fagforeningene, trepartssamarbeidet og folkestyret. Det ble snakket om et «demokratisk underskudd». Det var noe mer alvorlig enn det som skjedde. Hele den demokratiske nordiske/norske modellen gikk inn i en sykdomstilstand på 2000-tallet. Den blåblå regjeringen vil på sin side at denne modellen dør fortest mulig.

Nobelprisvinner i økonomi og fast skribent i New York Times, Paul Krugman (f. 1953), er en av dem som fortsatt argumenterer for den nordiske modellen, Politisk tilhører han den amerikanske venstresiden. Krugman regnes som nykeynesianer. Han er eksponent for statlig «motkonjunkturpolitikk» og for økt beskatning av de rike. Han avviser fjerning av formueskatten, fordi fjerning av denne skatten vil gjøre de rikeste rikere. Han hevder at svingende økonomiske konjunkturer utjevnes best ved statlige inngrep i form av etterspørselsregulering velferd og fordeling. Nyliberalismens lovnader om frie individuelle valg på alle samfunnsområder er bløff. Dette bør den blåblå regjeringen ta til seg når de i sin politiske retorikk igjen og igjen gjentar «frie individuelle valg» og «minst mulig forbud».

En nykeynesiansk politikk kan ikke basere seg på skattelette, fritt arbeidsmarked og ustyrlig privatisering, Til det trengs det stat og sentralplanlegging. Nykeynesianismen er for tiden i framgang i Europa og USA, fordi nyliberalismens virkemidler viser seg dårlig egnet i forhold til å skape økonomisk vekst og løse kriser (jf. krisen i EU).

Hva er så den nyliberale og den blåblå regjeringens nye vekststrategi? Egentlig gammelt nytt. Den tror på: Marked, marked og marked. Videre på konkurranse og konkurranse i både offentlig og privat sektor, og på privatisering og mindre stat. Innstramninger av offentlige utgifter og skattelette. Mest skattelette for de rike, som i følge klassisk økonomisk teori alltid reinvesterer sin profitt, og skaper nye arbeidsplasser. For øvrig en omdiskutert teori, først framført av økonomen, David Ricardo i 1817, og som ble publisert under tittelen «Principles of Political Economy and Taxation». Teorien er altså gammel og trenger revisjon.

Håpet for den nordiske modellen. slik det ser ut i dag, er at de spirer som finnes internasjonalt om framvekst av nykeynesiansk teori, og at et reformert sosialdemokrati overtar regjeringsmakten. Den nåværende blåblå regjeringen vil i hvert fall politisk og ideologisk ikke kunne stå for en slik vending. Den vil mer og mer komme til «å stå i veien for folk».