Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert søndag 04. januar 2015 03:51

Hvordan kommer året 2015 til å bli for dem som har det verst fra før? Tidsskriftet =Oslo har, som de skriver, spurt "tre som arbeider tett på vanskeligstilte," og jeg er da en av de som svarer, sammen med Arild Knutsen og Camilla Svingen. Svarene står i det nummer av tidsskriftet som nå er til salgs på gata.

I mitt svar sier jeg blant annet: "Vi må akseptere annerledeshet og de mange som ikke nødvendigvis lever et A4-liv. Slutte å jage hjelpetrengende rundt i byen, fordi de kommersielle næringsinteresser krever det eller fordi man ønsker fattigfolk ut av syne, og kanskje ute av sinn. Vi må ha en inkluderende by."

Og på det andre spørsmålet, hva jeg tror faktisk kommer til å skje, svarer jeg blant annet:

"Det ligger mye god lærdom i den gamle Vømmel-visa “Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl.”  Det betyr at hva vi får til er avhengig av at fagfolk klarer å mobilisere. For meg er fagfolk både de ansatte på feltet og ikke minst dem som har sin erfaring fra mange år som rusavhengig, fattig eller kronisk sjuk.

Fra mitt ståsted i bystyret ser jeg at vi kan få til kloke politiske beslutninger der vi kan få til kombinasjonen av bred folkelig mobilisering ute blant folk, og godt mediafokus,  kombinert med kloke politiske initiativ i bystyret. Samvirke mellom parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid gir muligheter og håp. Så jeg er optimist."

Les hele mitt svar nedenfor.

Hele mitt svar som er trykket i siste nr av =Oslo:

Hva er etter din mening det viktigste å gjennomføre for de vanskeligstilte i 2015?

Jeg tenker særlig på 3 forhold;

1)      Vi må stanse, og snu, nedbyggingen av sentrale velferdstjenester innenfor særlig rus og psykisk helse.  Dette gjelder både første- og annenlinjetjenesten.  Svært mange sterkt hjelpetrengende blir i dag avvist av hjelpeapparatet. Og det helt selvsagte: vi må nå snart få plass sammenhengende tiltakskjeder, hvor ikke minst R-en, rehabilitering, blir mer enn et ord.

2)      Det andre er at vi må godta annerledeshet og de mange som ikke nødvendigvis lever et A4-liv. Slutte å jage hjelpetrengende rundt i byen, fordi de kommersielle næringsinteresser krever det eller fordi man ønsker fattigfolk ut av syne, og kanskje ute av sinn. Vi må ha en inkluderende by.

3)      Det tredje: Vi må bort fra New Public Management, telle- og målregimet. Bort fra stoppeklokkeomsorgen som gjør at de ansatte ikke får bruke sitt faglige skjønn til å gi hjelp etter behov. I forsøket på å profesjonalisere velferden har vi endt opp med å avprofesjonalisere arbeidsstyrken. Den gir stress og et tungrodd byråkrati for de ansatte, og dermed dårligere tjenester til hjelpetrengende. Det er behov for en ekte og konkret tillitsreform.

Hva tror du faktisk kommer til å skje?

Det er jo dessverre en omvendt Robin Hood-politikk som rår. Jeg ser jo at mange – alt for mange - er opptatt av skattelettelser og mer til de som fra før har mest, framfor å sikre at sosialt sikkerhetsnett for dem som lite har.

Det ligger mye god lærdom i den gamle Vømmel-visa “Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl.”  Det betyr at hva vi får til er avhengig av at fagfolk klarer å mobilisere. For meg er fagfolk både de ansatte på feltet og ikke minst dem som har sin erfaring fra mange år som rusavhengig, fattig eller kronisk sjuk.

Fra mitt ståsted i bystyret ser jeg at vi kan få til kloke politiske beslutninger der vi kan få til kombinasjonen av bred folkelig mobilisering ute blant folk, og godt mediafokus,  kombinert med kloke politiske initiativ i bystyret. Samvirke mellom parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid gir muligheter og håp. Så jeg er optimist.