Sosialpolitikk

Kommunal bustadpolitikk i Oslo kommune – eit løft for bumiljøa?

Kommunal bustadpolitikk i Oslo kommune – eit løft for bumiljøa?

«Kontraktenes varigheit ein stor usikkerheit for bebuarane. Sjølv om det framleis er ein del bebuarar i kommunale gårdar med tidsubestemte kontrakter, blir alle nye kontrakter inngått med varigheit på tre til fem år – ned mot lovens minstetid. Dette gjer kommuna for å sikre gjennomstrømming i bustadmassa, noko som kan virke logisk når tildeling er sterkt behovsprøvd og køane er lange, men denne praksisen bidreg også til at bebuarar opplever stor grad av utryggleik.

I Leieboerforeningen høyrer vi mange slike historier, der bebuarane fortel om angsten dei føler på når butida nærmar seg tre år. Blir kontrakta fornya, eller må leigetakaren ut på den private marknaden? Mange leigetakarar veit at dei stiller bakerst i køen, utan depositumspengar, og kanskje også med ein etnisk bakgrunn som beviseleg fører til diskriminerin på leigemarknaden. Løysinga blir kanskje å måtte flytte til ein annan bydel, og dermed også miste skuleplass, barnehageplass og nettverk, noko som er ekstra viktig for mange vanskelegstilte,» skriver Leieboerforeningens Anne-Rita Andal, som en – av flere -  utfordringer i Oslo kommunes boligpolitikk.

Les hele hennes innspill under "les mer."

 

Kommunal bustadpolitikk i Oslo kommune – eit løft for bumiljøa?

Av Anne-Rita Andal, Leieboerforeningen

Den kommunale bustadpolitikken i Oslo har gjennomgått enorme endringar det siste hundreåret. Etter bustadkrakket i 1901, vart løysinga å byggje kommunale utleigebustadar for kommunas innbyggjarar. Ei storstilt utbyggjing vart satt i gang, og store kommunale bustadkompleks, som til dømes Ullevaal Hageby med 600 husvære, vart bygd av kommuna. Husværa var små, men gode, og av høg arkitektonisk kvalitet. Veksten i folketal var imidlertid stor, og kommuna greidde ikkje aleine å byggje nok bustadar. Løysinga var å kanalisere kommunale og statlege midlar inn i bustadbyggjarlaga. I 1935 vart OBOS skipa, og med det var den norske eigarlinja eit faktum.

Eigarlinja var i praksis utleige

Etter krigen skaut bustadbyggjinga for alvor fart. Samstundes vart den kommunale bustadmassa nedbygd. Mellom 1950 og 1960 vart 4000 kommunale husvære omgjort til burettslagshusvære. For kommunale leigetakarar innebar ikkje dette store endringar, sidan burettslagsmodellen innebar eit leigeforhold – bebuaren eigde ein eksklusiv burett, men betalte husleige til burettslaget. Denne eksklusive buretten fantes også i dei kommunale leigekontraktene, gjennom tidsubestemte leigeforhold; såkalla evighetskontrakter. Prisen for ein burett var strengt regulert gjennom lov, og då denne lova vart liberalisert på åttitalet, kunne tidlegare kommunale leigetakarar få glede av  prisveksten, og tene gode pengar på sal av bustad.

Kommunale bustadar forsvann

Kva skjedde så med den attverande kommunale bustadmassa? Dei kommunale gårdane hadde fram mot andre halvdel av nittenhundretalet gode bumiljø, og ei samansatt bebuarmasse, ikkje ulikt slik den skjerma sektoren Almene Boliger i Danmark fungerar i dag – med 500.000 rimelege utleigebustadar som er opne for alle som ønsker å søkje. Som ein parallell til den rådande eigarlinja, vart nålauget for å få tildelt kommunal bustad stadig mindre, og Oslo kommune har i dag ei streng tildelingsforskrift der vanskelegstilte skal prioriterast. Når den kommunale bustadmassa samstundes er så liten som den er i dag, med om lag 11.000 husvære, blir det i realiteten gjort prioriteringar mellom ulike vanskelegstilte, slik at mange av dei som får tilbod om kommunal bustad i dag, har ulike utfordringar, mellom anna rus, psykiatri og økonomiske vanskar. Nedbyggjinga av rus- og psykiatri-institusjonar har også bidratt til at presset på dei kommunale bustadane har auka, og det er nærliggjande å tenkje at også busetjing av flyktningar vil gjere køen for å tildelt kommunal bustad større.

Forfall og dårlege bumiljø

I dag er den kommunale bustadmassa i mange gårdar prega av forfall og dårlege bumiljø. Mange av gårdane er arena for åpent dopsalg, bråk, interne konflikter og forsøpling, og dei mest sårbare gruppene, born og eldre, må i mange av kommunan sine eigedomar leve med ein frykt som påverkar livskvaliteten og som i ein del tilfelle også bidrar til at born utviklar problemadferd. Slike buhøve er nøye dokumenterte gjennom forsking, mellom anna velferdsetaten si eiga undersøkjing[1], Barns oppvekstvilkår i kommunale boliger i Oslo (2009)

Oslo kommune tek årleg ut eit utbytte på nærare 400 millionar kroner frå det kommunale føretaket Boligbygg, til tross for at Boligbygg sjølv melder om eit vedlikehaldsetterslep på over ein milliard kroner. Boligbygg gjer riktignok mange viktige vedlikehaldstiltak i gårdane sine, men med det store utbyttet som kommuna årleg tappar føretaket for, blir det nærast umogleg å kvitte seg med etterslepet. Mange kommunale leigetakarar opplever det som grovt urettferdig at dei som økonomisk vanskelegstilte skal betale tilnærma marknadsleige, når bumiljøa er dårlege, og når gårdane er prega av stort forfall. I desember 2015 vedtok bystyret at praksisen med konsernbidrag skulle evaluerast, og Leieboerforeningen har foreslått ei utfasing av bidraget, der også ein større del av desse midlane blir øyremerka bumiljøtiltak og der bebuarane sjølve får leggje føringar for dei økonomiske prioriteringane som blir gjort av fondet.

Frykta for å miste bustaden

I tillegg til forfall i bustadmassa og ei problematisk samansetjijng av vanskelegstilte, utgjer  også kontraktenes varigheit ein stor usikkerheit for bebuarane. Sjølv om det framleis er ein del bebuarar i kommunale gårdar med tidsubestemte kontrakter, blir alle nye kontrakter inngått med varigheit på tre til fem år – ned mot lovens minstetid. Dette gjer kommuna for å sikre gjennomstrømming i bustadmassa, noko som kan virke logisk når tildeling er sterkt behovsprøvd og køane er lange, men denne praksisen bidreg også til at bebuarar opplever stor grad av utryggleik. I Leieboerforeningen høyrer vi mange slike historier, der bebuarane fortel om angsten dei føler på når butida nærmar seg tre år. Blir kontrakta fornya, eller må leigetakaren ut på den private marknaden? Mange leigetakarar veit at dei stiller bakerst i køen, utan depositumspengar, og kanskje også med ein etnisk bakgrunn som beviseleg fører til diskriminerin på leigemarknaden. Løysinga blir kanskje å måtte flytte til ein annan bydel, og dermed også miste skuleplass, barnehageplass og nettverk, noko som er ekstra viktig for mange vanskelegstilte.

Kommunens plikt i det bustadsosiale arbeidet

Gjennom sosiallovgjevnaden er kommunene forplikta til å gi oppvølgjing til dei som treng det. Lov om sosiale tenester i NAV, slår fast at «Formålet med loven er å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet»

Bustadsosialt arbeid har i stor grad vore prega av individuell oppfølgjing. Det er ikkje nok.  Nokre av bydelane i Oslo med størst utfordringar, har gjennomført vellukka bumiljøarbeid med ei kollektiv tilnærming til dei kommunale gårdane, der individuell oppfølgjing blir kombinert med bebuaraktivitetar og bistand til organisering av bebuarråd, gårdskomitear eller gårdsstyrer. Bydelane som har oppnådd best resultat, er dei bydelane som har jobba tverrfagleg, som har prioritert bumiljøarbeid i driftsbudsjettet, og viktigst av alt;  greidd å inkludere bebuarane i det bustadsosiale arbeidet.

Bebuarane er ressursar

Leieboerforeningen er involvert i fleire bumiljøprosjekt i ulike bydelar i Oslo denne våren. Det er store forskjellar på korleis bydelane velger å løyse dei lovfesta oppgåvene. Dei prosjekta som lukkast best, er dei som har greidd å integrere bebuarane i bumiljøarbeidet. Det er bebuarane sjølve som veit kor skoen trykker. Bebuarane har store ressursar, og må inkluderast i bumiljøarbeidet for at det skal vere mogle å oppnå endringar i bumiljøa. Lettare sagt enn gjort, når tilliten bebuarane har til både bydel og Boligbygg ofte er låg – og med god grunn. Bydel og Boligbygg må lytte til, og samarbeide med bebuarane for å oppnå endringar. Det kan best gjerast ved at bebuarane organiserar seg, og LbF jobbar difor målretta med å opprette og bistå bebuarar som ynskjer å organisere seg i kommunale gårdar. Gårdsstyre, gårdskomite, beboerråd – alle desse organisasjonsformene er døme på meir eller mindre formelle organ der bebuarar går saman om å velje representantar som ønskar å jobbe for å betre bumiljøet sitt.

Løysinga

Vi ser at det nyttar å organisere seg, men mykje gjenstår for at endringane skal monne, og bebuarrepresentasjon aleine er ikkje nok. Tverrfagleg samarbeid mellom bebuarar, bumiljøarbeidarar, Boligbygg, politi, friviljuge organisasjonar og ressurspersonar er nøkkelen til å oppnå gode bumiljø. Dette må prioriterast av alle bydelar der det fins dårlege bumiljø i kommunale gårdar.

Dessutan er det kanskje på tide med ei evaluering av spreiingspolitikken sett opp mot områdeløft – kanskje bør dei  eksisterande kommunale gårdane vernast om, slik at bebuarane, som oftast er svært glade i og knytta til sitt nærområde, får nyte godt av fordelane som eit områdeløft bringer med seg?

Løysinga ligg ikkje minst i politisk vilje til å prioritere den kommunale bustadpolitikken. Eg ser fram i mot å følgje det nye byrådet sine bustadpolitiske prioriteringar, og har von om betre tider for leigetakarar i kommunale gårdar i Oslo.

[1] http://biblioteket.husbanken.no/arkiv/dok/3412/barns_oppvekstvilkar.pdf

Kommentarer   

+1 #1 Anne-Rita Andal 19-08-2016 07:32
I forskrift for tildeling av kommunal bolig står det at nye kontrakter gis med tidsramme på tre eller fem år. Mitt inntrykk er at praksisen om kontraktslengde varierar. Vi møter stadig fortvilte leigebuarar med treårskontrakte r som fryktar at kontrakta ikkje blir fornya. Mange av desse er aleineforeldre med born. Pensjonistar og søkjarar som har stabilt låg inntekt får oftare femårskontrakte r. Det at ei mindre auke i inntekta fører til at leigetakaren mistar retten til fornying, meinar eg også er svært problematisk, sjølv om grunnen er åpenbar; kommunal bustad er eit knapt gode og må behovsprøvast. Eg meiar den kommunale utleigesektoren burde ha vore mykje større, slik at man kunne fått til meir varierte bumiljø enn dagens situasjon medfører.

You have no rights to post comments