Sosialpolitikk

Det strammes inn for arbeidsavklaringspenger (AAP)

Det strammes inn for arbeidsavklaringspenger (AAP)

Arbeidsløse må stramme inn livremma ytterligere.

KS sitt hovedstyre behandlet forleden regjeringens forslag om innstramminger i ordningen med arbeidsavklaringspenger (AAP). Jeg ble stående alene om å mene at det ikke er nødvendig med innstramminger.

To av de forslagene jeg fremmet, og som jeg også ble stående alene om, var:

Finansdepartementet sier følgende på spørsmål fra SV: «Tall for første tertial 2016 viste at det i gjennomsnitt går 395 dager fra en person med nedsatt arbeidsevne fikk et oppfølgingsvedtak til personen startet på et arbeidsmarkedstiltak. Dette er fem dager færre enn i samme periode året før. Median ventetid var 210 dager i samme periode. Det var åtte dager mer enn i 1. tertial 2015. Endringene kan skyldes tilfeldige variasjoner.»

Jeg foreslo derfor:

«KS mener det er nødvendig at ungdom som mottar arbeidsavklaringspenger, også har rett til de tiltak som er nødvendig. I dag er ventetiden fra vedtak om tiltak til faktisk gjennomføring av tiltak svært lang. Ungdom som trenger tiltak, må få det raskt.

KS ber regjeringen innføre en ungdomsgaranti som sikrer rett til tiltak innen en bestemt tid, f.eks. tre måneder.»

Regjeringen foreslår: «Presisere at AAP ikke bare skal reduseres mot faktisk arbeid, men også mot den tiden mottakeren kunne ha vært i arbeid.»

Poenget med dette forslaget fra regjeringen er jo at en saksbehandler, som kanskje ikke engang har møtt mennesket det er snakk om, fastsetter en teoretisk prosentsats for hvor mye et sykt menneske kunne jobbet. Det gjør at man sier «du kunne jo jobbet ti prosent i en eller annen jobb» og så kutter man ytelsen med ti prosent og påfører fattigdom, helt uavhengig av om en slik ti prosent jobb faktisk eksisterer.

Jeg foreslo derfor at KS skulle mene at «KS er bekymret for virkningen av at regjeringen ønsker å gjøre teoretisk mulig arbeid som målestokk når utmåling av AAP skal gjøres. Dette gjør at syke mennesker, i en økonomisk vanskelig situasjon, skal straffes økonomisk for det en saksbehandler mener de teoretisk sett kunne jobbet, uten en realvurdering av om denne restarbeidsevnen faktisk kan omsettes i en jobb. KS er bekymret for virkningen av dette på langsiktig sysselsetting og på den økonomiske sosialhjelpen.»

Også her ble jeg stående alene.