Sosialpolitikk

Lene Løken: Ikke glem jobb nummer 2!

Ikke glem jobb nummer 2!

Jobb nr. 1 er arbeid til alle! Ja, men ikke glem jobb nr. 2: Et verdig og levelig liv til de som faller utenfor, skriver Lene Løken.

"Jeg har kjent på utenforskapet. Jeg har vært langtids sykemeldt, jeg har gått på arbeidsavklaringspenger og jeg han gått mine runder mot et byråkratisk og sendrektig Nav. Jeg har kjent på sorgen, fortvilelsen og mindreverdigheten ved ikke lenger å gå på jobb. Maktesløsheten.

Jeg har ligget hjelpeløs på sofaen, rasende og oppgitt over partiledere og forskere i fjernsynsdebatt om sykepenger og uførhet. Om tiltak og unnasluntring. Om å stå opp om morra’n. Det svir, når man har en kropp som ikke vil står opp. Som ikke kan stå opp. Det rammer et sted der man er som mest sårbar.

Heldigvis har jeg også kjent på gleden ved å komme tilbake. Ved å kunne mestre igjen, være en del av fellesskapet. Kjenne at det var bruk for meg. Men det var aldri noen selvfølge. Legen anbefalte uføretrygd. Langsomt og sikkert arbeidet jeg meg opp. Først 20 % i jobb, tre ganger tre timer i uka. Så 50 %, 70 % og til slutt 80 %.

Jobb nr. 1, må følges opp av en jobb nr. 2. Det handler ikke bare om tilrettelegging og gode trygdeordninger. Det handler vel så mye om holdninger, om ordbruk og bisetninger. Det handler om å ta høyde for at ikke alle kan jobbe, ikke alle klarer å finne seg en plass i dagens arbeidsmarked. De er ikke dårligere samfunnsborgere av den grunn," skriver Lene Løken blant annet.

Les hele hennes tekst under "les mer."

 

Ikke glem jobb nummer 2!

Av Lene Løken

Jeg har kjent på utenforskapet. Jeg har vært langtids sykemeldt, jeg har gått på arbeidsavklaringspenger og jeg han gått mine runder mot et byråkratisk og sendrektig Nav. Jeg har kjent på sorgen, fortvilelsen og mindreverdigheten ved ikke lenger å gå på jobb. Maktesløsheten.

Jeg har ligget hjelpeløs på sofaen, rasende og oppgitt over partiledere og forskere i fjernsynsdebatt om sykepenger og uførhet. Om tiltak og unnasluntring. Om å stå opp om morra’n. Det svir, når man har en kropp som ikke vil står opp. Som ikke kan stå opp. Det rammer et sted der man er som mest sårbar.

Heldigvis har jeg også kjent på gleden ved å komme tilbake. Ved å kunne mestre igjen, være en del av fellesskapet. Kjenne at det var bruk for meg. Men det var aldri noen selvfølge. Legen anbefalte uføretrygd. Langsomt og sikkert arbeidet jeg meg opp. Først 20 % i jobb, tre ganger tre timer i uka. Så 50 %, 70 % og til slutt 80 %.

Arbeiderpartiets landsmøte har minnet meg om det jeg selv har erfart, at jobb nr. 1, må følges opp av en jobb nr. 2. Det handler ikke bare om tilrettelegging og gode trygdeordninger. Det handler vel så mye om holdninger, om ordbruk og bisetninger. Det handler om å ta høyde for at ikke alle kan jobbe, ikke alle klarer å finne seg en plass i dagens arbeidsmarked. De er ikke dårligere samfunnsborgere av den grunn.

Noen må ha hjelp, tilrettelegging, kortvarig eller langvarig. Arbeidsavklaringspenger er et eksempel på en slik ordning som ikke har fungert etter hensikten. Jeg opplevde helt fra starten at jeg, som ikke var reell arbeidssøker, ikke passet inn i ordningen. Nå ser man også problemene med å få særlig yngre mennesker ut av ordningen og over i jobb. Det betyr at vi må finne nye løsninger, andre løsninger. Det holder ikke bare med å kutte ned på tiden.

Som Dagsavisen nylig skrev: Det er fire millioner nordmenn mellom 15 og 74 år i den såkalte arbeidsstyrken. Bare halvparten er i full jobb. 650.000 jobber deltid. 360.000 er uføre eller førtidspensjonert. 320.000 er i utdanning og 130.000 er arbeidsledige. I tillegg kommer alderspensjonistene. Det vil si at for bortimot 2 millioner mennesker, er det normale å ikke være i arbeid.

Det er viktig å skape nye arbeidsplasser. Sørge for at næringslivet har gode vilkår. Det er ikke minst viktig å sørge for at de som står i jobb, har en fast jobb å gå til. Ordnede forhold. Arbeidslinja er god politikk og arbeid til alle bør være den viktigste oppgaven for en ny regjering. Men kampen for arbeidslinja må føres på en slik måte at de som står utenfor arbeidslivet ikke føler seg mindreverdige. At de ikke blir engstelige for å miste de trygdeordninger de har. Man må klare å formidle to budskap på en gang: At alle som kan, skal i arbeid. Men at de som ikke kan, også er gode samfunnsborgere. At det er plass for dem og oppgaver til dem.

Vi går mot et robotisert samfunn. Det vil unektelig stille flere utenfor arbeidslivet i årene fremover. Det betyr at jobb nr. 2 blir en stadig viktigere del av jobb nr. 1. Det er her vi trenger nye ideer, kreativitet og nye tiltak. For ellers kan vi oppleve at arbeid til alle ikke lenger bety alle, men halvparten.

(publisert i Dagsavisen)

Kommentarer   

#1 Tove Anderdal Aaberg 04-05-2017 05:16
Det må også stilles krav til mennesker under pkt 2...hvis man faller utenfor pga sykdom så er det berettiget ...men utover det så kan/må alle bidra i samfunnet og gjøre en eller annen form for jobb...
#2 Tone Wiik 04-05-2017 05:18
Dette handler om å ikke ha bl.annet empati og å være reflektert som menneske. Det rammer personlig, enten du er uføretrygdet, sykmeldt, er innvandrer, handikappet,ovs . Når noen snakker i stygge vendinger om det som nettopp rammer deg. Dessverre er det blitt altfor akseptert.
+1 #3 Wenche Thommessen Engh 04-05-2017 05:19
Takk, Lene Løken! Ikke minst når en har denne problematikken tett innpå seg, var dette forløsende lesning.
#4 Inger Bjørnsvik Larsen 04-05-2017 08:20
Veldig viktig og sant. Kjenner litt på Ap "alle" når det bare snakkes om arbeide. Jobb nr. 2.. kanskje handler det om å leve og ikke bare om å jobbe... Et samfunn som er levevennlig...

You have no rights to post comments