Sosialpolitikk
NAV til sokneprest Sunniva Gylver: Du er kvalifisert for å jobbe som prest
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Sosialpolitikk
- Publisert onsdag 09. august 2017 03:50
Mangeårig prest i Den norske Kirke, Sunniva Gylver, har fått erfare NAV-systemet etter en alvorlig trafikkulykke:
"Etter ulykken har jeg nå selv begynt å få brev fra NAV, og jeg gjør meg noen tanker. Jeg har det etter forholdene bra, har gode mennesker rundt meg, og regner med at jeg gradvis er i jobb igjen utover høsten og våren. Men hva med de som i utgangspunktet har det tyngre, er mer alene, har en mer kronisk situasjon, eller i føler seg lite verdt? Det må være vanskelig å lage systemer og oppfølging som spenner over både de hvis høyeste ønske er å komme i arbeid (igjen), og de som synes det er ok å slippe unna med færrest mulig forpliktelser. Jeg skjønner også at generelle brev som sendes ut, må være upersonlige, og ha korrekt juridisk informasjon. Men hvorfor må de være på et byråkratisk norsk som er vanskelig å forstå? "
"Før helgen fikk jeg et nytt brev, der NAV har vurdert mine muligheter på arbeidsmarkedet. Dette var altså et slags personlig brev, bare til meg. Det er en litt rar overskrift når jeg både på telefon og i møte har forklart at jeg IKKE er arbeidssøkende, men tvert om elsker jobben min og håper å være tilbake så snart som mulig.
For ikke å snakke om konklusjonen midtveis: «Du anses i utgangspunktet som kvalifisert for å jobbe som prest.» Nei, tenk det - det var en lettelse at NAV kan slå fast det, etter mine 22 år i yrket. Jeg skjønner at man ikke kan sitte og lage egne og nye formuleringer i alle brev, men likevel…?
Når man tror på at det er mye lindring og folkehelse i å oppleve seg sett og respektert i sårbare situasjoner - og det tror jeg på - så vil NAV og mange andre kunne tjene på å bidra til en korrespondanse med brukerne som i større grad uttrykker nettopp det. Jeg kan le av dette, men det er nok ikke like lett for alle brevmottakere. Lykke til!"
Les hele hennes tekst nedenfor.
Her er hele teksten til Sunniva Gylver:
"Jeg kjenner kloke og varme mennesker på ulike steder i NAV-systemet - som direktør, bruker, saksbehandler, vekter. Blant brukerne er det både flotte og forferdelige fortellinger om deres møte med NAV.
Etter ulykken har jeg nå selv begynt å få brev fra NAV, og jeg gjør meg noen tanker. Jeg har det etter forholdene bra, har gode mennesker rundt meg, og regner med at jeg gradvis er i jobb igjen utover høsten og våren. Men hva med de som i utgangspunktet har det tyngre, er mer alene, har en mer kronisk situasjon, eller i føler seg lite verdt? Det må være vanskelig å lage systemer og oppfølging som spenner over både de hvis høyeste ønske er å komme i arbeid (igjen), og de som synes det er ok å slippe unna med færrest mulig forpliktelser. Jeg skjønner også at generelle brev som sendes ut, må være upersonlige, og ha korrekt juridisk informasjon. Men hvorfor må de være på et byråkratisk norsk som er vanskelig å forstå?
Hvorfor må det stå så mye om straffen hvis vi unnlater å gi riktige opplysninger og retten til å klage, som om de forventer at det er det vi kommer til å gjøre? Hvorfor ikke starte med en vennlig hilsen, som signaliserer at NAV skjønner at mange av oss som mottar brev fra dem er i en vanskelig situasjon? Når brevet avsluttes med at de må ha all nødvendig dokumentasjon innen 8.januar 2013, blir det litt ekstra upersonlig. Jeg tok opp dette da jeg var på møte med NAV, og saksbehandler sa at denne brevkommunikasjonen stadig var et tema på arbeidsplassen; at de ønsket forbedringer. La oss håpe.
Før helgen fikk jeg et nytt brev, der NAV har vurdert mine muligheter på arbeidsmarkedet. Dette var altså et slags personlig brev, bare til meg. Det er en litt rar overskrift når jeg både på telefon og i møte har forklart at jeg IKKE er arbeidssøkende, men tvert om elsker jobben min og håper å være tilbake så snart som mulig. For ikke å snakke om konklusjonen midtveis: «Du anses i utgangspunktet som kvalifisert for å jobbe som prest.» Nei, tenk det - det var en lettelse at NAV kan slå fast det, etter mine 22 år i yrket. Jeg skjønner at man ikke kan sitte og lage egne og nye formuleringer i alle brev, men likevel…? Når man tror på at det er mye lindring og folkehelse i å oppleve seg sett og respektert i sårbare situasjoner - og det tror jeg på - så vil NAV og mange andre kunne tjene på å bidra til en korrespondanse med brukerne som i større grad uttrykker nettopp det. Jeg kan le av dette, men det er nok ikke like lett for alle brevmottakere. Lykke til!"
Kommentarer
Jeg har selv fått brev fra det offentlige jeg rettskrivningsm essig mistenker for å ha blitt skrevet for 20 år siden. Får du et "rart" brev fra det offentlige, ble hovedinholdet og mange av formuleringene i det neppe skrevet av den som ujndertegnet det, men av han/hun som jobbet der før underskriveren,
En gang klagde jeg på en purring på husleie og sendte inn kvittering. Jeg fikk telefon fra en søt dame som sa at hun godtok at jeg hadde betalt, men at jeg likevel ville få et innkassobrev, fordi det var et dataprogram som sendte ut slike brev ved å flette navn inn i en mal og den eneste som forsto dette programmet på kontoret var på ferie. Men hun lovte å be it-ansvarlig slette innkassokravene straks han kom tilbake på jobb.
Så kanskje var det et dataprogram og ikke en person som sendte dette brevet?
Min leder hadde samme ubehagelige opplevelse av NAV da hun var kreftsyk, og slet seg gjennom behandlinger som ga henne mye ubehag og nye lidelser som slo bena under henne.
Å være syk er ikke kjekt, vi ligger ikke akkurat i solen og drikker Piña Colada. Vi ligger kanskje sammenkrøpet i smerte-rier eller henger over toalettet og vrenger magen, eller sleper oss fra rom til rom med et energinivå som knapt rekker til enkle gjøremål som dusj og påkledning. Når NAV kommer med sine stikkende, masende brev om at NÅ er det på tide at man begynner å bidra litt så blir det svært belastende på toppen av en allerede tung situasjon.
Det er tross alt legene som på faglig grunn må vurdere om man er på bedringens vei eller ikke, man blir ikke friskere fortere om man får standardiserte, halvveis anklagende brev.
Jeg hadde ett års sykeavbrekk pga kreftsykdom for 17 år siden. Da ble jeg også innkalt til drøfting, men på en veldig hyggelig måte der saksbehandler fortalte meg om de stadiene man går igjennom rent formelt i systemet ved et så langt sykdomsforløp. Og det det bare innkalling til et møte - ikke en slik byråkratisering messig skrivelse som dette, de ville bare snakke om hvordan det gikk og hvordan jeg hadde det. For meg ble det et trygt og fint møte.
Så hva i huleste er grunnen til å sende ut et slikt brev fra Byråkratland? Et personlig møte med en oppgradering av opplysninger må
man da kunne gi syke mennesker? Ikke et slikt ufølsomt skriv som bare er egnet til å skremme folk!
I tillegg benyttes standardtekstfo rmular som ligg i systemet. Upersonlig og krenkende for den enkelte å motta slikt.
Men det er politikerne som har vedtatt dette systemet.
Og ikke de som jobber der.
Mange av de er like frustrerte over systemet de jobber i som klientene/bruke rne/pasientene- alt etter vilke begrep en velger å bruke om folk som søker bistand.
Forøvrig masse lykke til med rehabiliteringe n.
Det er de ord som åpner for å få innvilget en AAP.
Resten av brevet er en formalitet.
Og velkommen til det naviske språk og system.
Godt å se at det er likt for alle, og kanskje en prest kan bli bedre hørt i forhold til dette systemet?
Det var så godt å oppleve å ble sett og tatt på alvor og ikke minst lyttet til. Tror nok fortsatt mye står og faller på saksbehandler og trynefaktor-des sverre.
Anne Lise Brandsarbakken Johansen
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.