Sosialpolitikk

Riv ned gjerdene

Riv ned gjerdene

Vi må organisere hjelpetjenestene ut fra behov, ikke sektor- og profesjonsgrenser, skriver psykolog og forsker Elisabeth Backe-Hansen.

"Vi kan tenke oss en fiktiv familie som består av Per, 10 år, som bor sammen med sin mor og storesøster Lisa på 17. Per har lærevansker og sosiale vansker. Familien har kontakt med barnevernet, som hjelper til med litt økonomisk støtte og råd og veiledning til mor. Mor strever med psykiske vansker, og er uten arbeid i lange perioder. Lisa har blitt mobbet på skolen i mange år, og er nå i ferd med å droppe ut fra videregående skole. Med andre ord kan vi se for oss en familie med mange og sammensatte behov. Slike familier er det mange av, ikke minst fordi helhetlige problematikker deles opp i håndterlige biter som passer – eller ikke passer – inn i den enkelte tjenestens ansvarsområde. Det er på tide å tenke annerledes.

Slik vårt tjenesteapparat er organisert, forutsetter slike og liknende familiers behov tiltak fra mange ulike profesjoner og instanser – noen for voksne, noen for barn, noen knyttet til skole, noen til NAV, noen til psykisk helsevern – osv. I mitt tidligere virke som psykolog tror jeg rekorden når det gjaldt antall kontakter var sju instanser for en familie på en gang. Organiseringen av denne kontakten var nærmest en heldagsjobb for mor, som hadde sitt å stri med ved siden av. Hvor mange fagpersoner kan man egentlig forlange at brukere skal forholde seg til?

Vi vet etter hvert mye om hva som skal til for at samordning og samarbeid på tvers skal fungere. Forskningsbasert kunnskap samles gjerne i tre grupper: gode samarbeidsrelasjoner, gode samarbeidsprosesser og tilstrekkelig med ressurser til arbeidet. Gjennomgående for alle disse tre gruppene er gjensidig forståelse, gjensidig respekt og gjensidig tillit mellom de som skal samarbeide. Videre trengs klare målsettinger, lederstøtte og ikke minst nødvendige ressurser i form av tilstrekkelig med tid for nok personer, og en god infrastruktur som støtter samarbeidet.

For hva ville være den beste framgangsmåten for å hjelpe Per, Lisa og mor? Noe så enkelt og selvfølgelig at aktuelle fagpersoner setter seg ned, sammen med familien, og diskuterer hva slags hjelp som trengs og hvem som best kan gi den. Da blir hovedspørsmålet hvem som kan bidra med hva for å hjelpe familien best mulig. Deretter blir spørsmålet forpliktelse og ressurser fra alle involverte. Hvis sektortenkning og profesjonelle barrierer hindrer denne måten å arbeide på, må man rett og slett organisere hjelpetjenestene annerledes," skriver Elisabeth Backe-Hansen blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor.

 

Riv ned gjerdene

Av Elisabeth Backe-Hansen

Vi kan tenke oss en fiktiv familie som består av Per, 10 år, som bor sammen med sin mor og storesøster Lisa på 17. Per har lærevansker og sosiale vansker. Familien har kontakt med barnevernet, som hjelper til med litt økonomisk støtte og råd og veiledning til mor. Mor strever med psykiske vansker, og er uten arbeid i lange perioder. Lisa har blitt mobbet på skolen i mange år, og er nå i ferd med å droppe ut fra videregående skole. Med andre ord kan vi se for oss en familie med mange og sammensatte behov. Slike familier er det mange av, ikke minst fordi helhetlige problematikker deles opp i håndterlige biter som passer – eller ikke passer – inn i den enkelte tjenestens ansvarsområde. Det er på tide å tenke annerledes.

Slik vårt tjenesteapparat er organisert, forutsetter slike og liknende familiers behov tiltak fra mange ulike profesjoner og instanser – noen for voksne, noen for barn, noen knyttet til skole, noen til NAV, noen til psykisk helsevern – osv. I mitt tidligere virke som psykolog tror jeg rekorden når det gjaldt antall kontakter var sju instanser for en familie på en gang. Organiseringen av denne kontakten var nærmest en heldagsjobb for mor, som hadde sitt å stri med ved siden av. Hvor mange fagpersoner kan man egentlig forlange at brukere skal forholde seg til?

Jeg tror at det er viktig å se nærmere på den overordnede organiseringen av hjelpetjenestene våre, som springer ut av sektordepartementer med underliggende direktorater. Denne organiseringen oppmuntrer til det som kalles vertikal samordning av tjenester som «tilhører» samme departement, og utvikling i form av økt spesialisering og økt differensiering av tiltak innenfor eget arbeidsområde.  Dette har ikke minst sammenheng med målstyring der fokus vil være rettet mot målbar gjennomføring av oppgaver innen egen sektor. Dermed blir det vanskeligere å se og prioritere oppgaver som er i gråsonen mellom flere instanser. Ingen har ansvaret for å sette av ressurser til arbeid på tvers, og ingen får heller kredit for å gjøre det.

Familier med sammensatte behov, som Per, Lisa og moren deres, representerer imidlertid det man i statsvitenskapelig teori kaller gjenstridige problemer. Et kjennetegn ved slike problemer er at de ikke lar seg løse uten samarbeid og samordning på tvers av flere tjenester, eller det som kalles horisontal samordning.

Men slik samordning, som for eksempel kan skje når direktoratene formulerer rutiner for samarbeid mellom barnevern og barne- og ungdomspsykiatri eller barnevern og skole, blir jo nødvendig nettopp fordi vi har et sektorisert tjenesteapparat. Går det an å tenke seg muligheten for å gå bort fra hele sektortenkningen, og heller samle ansvaret for tjenester til barn, unge og deres familier i ett enkelt departement og en enkelt kommunal instans? Så får man løse de kompliserte juridiske bestemmelsene om taushetsplikt mv. ut fra det?

Jeg tror en annen viktig forskjell har å gjøre med de stadig mer spesialiserte profesjonsutdanningene som ser ut til å være nødvendige i dagens kompliserte velferdssamfunn. Man får sin faglige identitet som barnevernspedagog, sosionom, helsesøster, psykolog, lege, familieterapeut, NAV-ansatt og liknende, og ikke som profesjonell med ansvar for hjelpe familier som sliter, i samarbeid med andre profesjonelle, og der det er teamet som til sammen har den nødvendige og ulike kunnskapen. Det er snakk om ulikheter i kvalifikasjoner, status og ikke minst lønn, som kan bidra til å vanskeliggjøre nødvendig samarbeid i enkeltsaker. Samtidig tror jeg vi må erkjenne at spesialisering og følgelig samordning er nødvendig, fordi det er umulig for en enkelt profesjonsgruppe å ta behandlingsansvar for gjenstridige problemer på egen hånd.

Vi vet etter hvert mye om hva som skal til for at samordning og samarbeid på tvers skal fungere. Forskningsbasert kunnskap samles gjerne i tre grupper: gode samarbeidsrelasjoner, gode samarbeidsprosesser og tilstrekkelig med ressurser til arbeidet. Gjennomgående for alle disse tre gruppene er gjensidig forståelse, gjensidig respekt og gjensidig tillit mellom de som skal samarbeide. Videre trengs klare målsettinger, lederstøtte og ikke minst nødvendige ressurser i form av tilstrekkelig med tid for nok personer, og en god infrastruktur som støtter samarbeidet.

For hva ville være den beste framgangsmåten for å hjelpe Per, Lisa og mor? Noe så enkelt og selvfølgelig at aktuelle fagpersoner setter seg ned, sammen med familien, og diskuterer hva slags hjelp som trengs og hvem som best kan gi den. Da blir hovedspørsmålet hvem som kan bidra med hva for å hjelpe familien best mulig. Deretter blir spørsmålet forpliktelse og ressurser fra alle involverte. Hvis sektortenkning og profesjonelle barrierer hindrer denne måten å arbeide på, må man rett og slett organisere hjelpetjenestene annerledes.

(publisert i Kommunal Rapport)


Kommentarer   

0 #1 Sissel Hell 17-09-2017 11:45
Ressurser, eller mangel på det? BUP og psykologtjenest en har vel lange ventelister. Familievernkont orer det samme. I utgangspunktet bør det opprettes en koordinator (kanskje det allerede er det?). Å kunne samkjøre og koordinere flere fagpersoner på en hensiktsmessig måte i en slik prosess, der en påser at den enkelte får et godt tilbud samtidig som familien som helhet skal ivaretas.Det være seg sykdom og plager, såvel som økonomi og det praktiske. Men er det nok ressurser? Der ligger vel prioriteringen.
0 #2 Nina Torgersen 17-09-2017 16:37
Lang ventetid er et stort problem fordi det blir vanskeligere å løse jo mer tid som har gått. Flere opplever i møte med tjenestene et godt spørsmål: "Hva trenger du/dere, hva kan vi gjøre for deg/dere?" Da opplever man en lettelse og forteller om sine behov. Så kommer det nedslående svaret: "Nei vi arbeider ikke på den måten". Så starter en sirkel av tiltak som er mer til belastning enn hjelp, og fører til enda flere problemer.
0 #3 Are Skoglund 18-09-2017 08:03
Hei! EBH beskriver familieavdeling a på gamle Statens Senter. Effektivt støttende for familiens indre liv og koordinerende ute i jungelen. Men den var dyr, selv om NTNU viste at den hadde effekt.
0 #4 Jan Olaf Ellefsen 18-09-2017 08:04
Det må ikke bare gjelde familier, men også pasienter uansett relasjon. Og det må ikke bare gjelde mellom sektorer, men også innad i sektorer, deriblant også innad på enheter i psykiatrien. Det er ikke plassering i profesjonshiera rkiet som avgjør hva som hjelper, for å si det mildt. Det som hjelper noen hjelper ikke alle, tvertimot skader det oss andre. De ytterst få som har hjulpet har ikke gjort det i kraft av sin profesjon, men gjennom sin personlige egnethet. Uprofesjonelle kan hjelpe mye mer enn profesjonelle, for å si det mildt. De fleste profesjonelle har ikke hjulpet i det hele tatt, tvertimot har de ødelagt gjennom sin blinde lojalitet til psykiatriens metoder. Dersom psykiatriens metoder hadde fungert, så ville de fleste ansatte hjulpet, ikke bare de ytterst få som bryter med sin profesjons metoder. Folk er forskjellige, veldig mye mer forskjellige enn det profesjonene forstår. Psykiatrien klarer ikke skille mellom hva som er opprinnelig lidelse og hva som er lidelse påført av psykiatriens egne metoder. Et stort nok mangfold av nye, utradisjonelle behandlingsmeto der må etableres, sånn at alle har en metode som pasienten selv bekrefter at hjelper, ikke skader. Tvangspsykiatri og andre former for psykiatri påfører mye mer elendighet enn verden forstår. Tvangspsykiatri må forbys, for å si det mildt. Nødrettstvang er noe annet enn tvangspsykiatri . Tvangspsykiatri må forbys, for å si det mildt.
0 #5 Åse Karin Karlsen 18-09-2017 11:04
Så godt å lese. Jeg har sjøl jobba mange år i systemet. I tillegg har jeg flere ganger vært pårørende. Og til slutt måtte jeg få hjelp sjøl. Jeg har hevda dette i mange mange år, i forhold til alle instanser i hjelpeapparaten e. det er hjelpeapparatet som bør tilpasse seg brukerene , og ikke omvendt. Dei forskjellige instansene som er naturlig å sammarbeide med burde befinne seg under samme tak, i stedefor at den hjelpesøkende og pårørende blir kasteballer og må bruke tid og krefter på å finne mange adresser..Men så var det den sårbarheten da, som kan hindre, som man heller ikke bør snakke om ...enda..for å kunne sammarbeide med andre må man erkjenne at man ikke kan og det har jeg opplevd kan være utfordrende nok rundt om kring, sjøl om økonomi ofte får skylden. Jeg jobba på en psykiatrisk avdeling engang, der halvparten av pasientene hadde dobbelt diagnose, dvs psykiatri og rus. mange av mine eldre kolleger hadde aldri lært om rus i sin høyere utdanning. Vi maste på ledelsen i 1 år før jeg slutta, for å få inn politiet eller utekontakten til kursing som begge er gratis..Men NEI, det kom aldri..For en del år tilbake døde en nær slektning ung av kreft, jeg satt de 10 siste døgnene ved vedkommenes sykehus seng..Vedkommen de hylte seg inni døden pga smerter, og blei strippa for verdighet der på slutten som så klart påvirka sterkt oss som satt igjen..bilder som enda følger meg.. Vi ba avdelingen om å kontakte smerte teamet på samme sykehus , men NEI, dei skulle klare sjøl..så ikke bare i denne gitt situasjonen om blir beskrevet her i artikkelen , er det svært viktig , men over hele linja av det som heter hjelpeapparat..
0 #6 Sigrid Marie E. Refsum 18-09-2017 20:32
Den finske psykologen Jaakko Seikkula i samarbeid med familieterapeut en Tom Andersen utviklet noe som kalles Åpne Samtaler eller Open Dialogue. Den metodikken der aktuelle fagfolk møter en familie i krise og snakker åpent med dem inntil det er funnet løsninger, og det er avklart hva som trenger videre oppfølging.
0 #7 dag coucheron 23-09-2017 20:34
En enkeltperson må ha ansvaret for hver familie. For eksempel utgått fra Nav. Alt annet blir for vanskelig for den hjelpsøkenxe å forholde seg til. EN ENKELT PERSON MÅ HA ANSVARET!!!

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode