Sosialpolitikk

Sosionomisering?

Sosionomisering?

Noen tanker fra Anna-Sabina Soggiu en mandag morgen:

"Noen ganger er torden og lyn helt greit, sjøl om jeg blir angstprega og rømmer fra vinduene. Det holdt meg i alle fall innendørs så jeg leste nyheter jeg ikke hadde rukket i løpet av uka som gikk.

Og i den noe irriterende lesningen av sosionomiseringsdebatten slo det meg at her er det både snørr og barter, hummer og kanari, politisk spill og forskyvning av skyld. Og midt i den suppa drukner noen ungdommer i kampen om sannheten om hvem som visste hva, hva som skulle, burde, kunne og ikke blei gjort. De fleste som har jobba med ungdom i Oslo veit at her snakker vi diversitet. Som sosialarbeider møter man kanskje de som har det vanskeligst, men også her er forskjellene store blant folk. I NAV traff jeg ungdom som møtte en skole de ikke passa inn i, et arbeidsliv og boligmarked som ikke ville ha dem. Vi har sett en økning i diagnostisering av psykiske lidelser blant ungdom og en del forskere ser på sammenhengen mellom en drop-out fra skolen på 30 %, ungdomsledighet og diagnostisering.

Samfunnsøkonom Solveig Ose er ei klok dame verdt å Google om man ønsker innsikt i ungdom og utenforskap. Et samfunn som ikke klarer å inkludere deler av den oppvoksende generasjon kombinert med økende prestasjonspress må kanskje finne forklaringer, og nye navn på det som skjer. Diagnoser gir ofte rettigheter, men kan også stadfeste et individuelt utenforskap heller enn å se på en systematisk utstøtning. Som lita var jeg vel nogenlunde innafor. I alle fall sosialt og på skolen, på tross av symptomer på et liv som ikke var helt enkelt alltid. Jeg gjorde allikevel mye gæærnt risikosøkende som jeg var og fortsatt kan være. Men selvsagt blei ikke jeg tatt, jeg som spilte piano og gitar og jobba 100 % på Mcern ved siden av videregående.

De litt mørkere kompisene og kollegaene mine derimot, hadde ikke det handlingsrommet som bøllefrø. De blei tatt og de fikk trøbbel. Kanskje mer trøbbel enn hjælp. Jeg har som sosionom jobba med noen av de mest kriminelle i Norge. Både unge og gamle. På lister over unge kriminelle har du hele spekteret fra nasking til alvorlig kriminelle sedelighetssaker og vold. Det er uten tvil sånn at mange etater må inn samtidig når det gjelder dem alle sammen. Noen ganger skal kanskje sosiale etater og barnevern heftigst inn en periode, andre ganger er det åpenbart politiets hovedansvar. Jeg har hatt samtaler med unge gutter tatt for svært alvorlige lovbrudd, som med store våte øyne har bedt om hjælp til å komme unna straff. De har blitt avvist brutalt. Jeg har lukka øra for historier om uskyld og bedt dem gjøre opp for seg. Jeg har fulgt opp gutter politiet har hatt i søkelyset siden de gikk på barneskolen. Som omtrentlig blir tatt hver eneste gang de snur seg, med god grunn. Fordi de er verdens dårligste kriminelle og legger ut skrytebilder med gull og glam som vitne på egen råskap.

Selvsagt skal man straffes og gjøre opp for seg. Men det jo også sånn da, at folk skal ut av fengsel og inn i samfunnet igjen ikke så altfor lenge etter. Så en viss sosionomisering må vi vel kanskje ha også når folk har gjort ting samfunnet ikke kan akseptere. Svarene og skyldkastinga fra regjeringshold har vært ille. Jeg blåser totalt i om de ikke liker sosionomer. Sosialt arbeid er kun et verktøy for å forsøke å bidra til et samfunn der flest mulig henger med. Profesjonen er ikke viktig i seg sjøl, men samfunnsmandatet er allikevel det. Det opprørende i skittkastinga er synet på samfunnskritikken yrkesgruppa ofte løfter. En systemkritikk av et rikt samfunn som ikke klarer ta vare på sine yngste. Her er det forsmedelig å se hvordan noen prøver å løpe fra det ansvaret og peke på både etater og politiske motstandere. Jeg ser også kritikken av sosionomer som et angrep på det myke og omsorgsfulle samfunnet. Det er svært alvorlig at det å ønske å ta vare på hverandre angripes som et onde. Kanskje bidro lynet til noen nedslag av fornuftige tanker."


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode