Sosialpolitikk

Reisende, fattige, EØS-borgere: Dyttes inn i den svarte delen av arbeidsmarkedet

Reisende EØS-borgere: Dyttes inn i den svarte delen av arbeidsmarkedet

På Kirkens Bymisjons kafé for mennesker i Oslos gatemiljøer, Møtestedet, treffer de daglig tilreisende menn som kjemper for å komme inn i norsk arbeidsliv og for unngå utnytting og å bli henvist til det grå eller svarte arbeidsmarkedet.  Bymisjonens Kari Gran gir to eksempler som illustrere hvordan dette kan arte seg:

"Den først jeg skal fortelle om er en ung mann som heter Daniel.  Han kom til Oslo for noen måneder siden, etter å ha gitt opp å få jobb i hjemlandet. Som EØS-borger ville han bruke muligheten til å prøve seg i Norge. Han har bred arbeidserfaring, har litt utdanning, snakker godt engelsk og ved godt mot når vi møter han første gang. Etter noen dager kommer han smilende inn i kafeen, han har fått et jobbtilbud. Han har erfaring fra restaurantbransjen og har fått tilbud om jobb på et restaurantkjøkken. Nå trenger han et D-nr (et midlertidig fødselsnummer) før en kontrakt kan signeres forteller han lykkelig, før han drar av gårde til nav for å be om det.

Dagen etter kommer han slukøret tilbake, uten D-nummer.  Vi bestemmer oss for å følge med han til nav. Også nå blir han avvist, og det hjelper ikke å vise fram UDIs nettside som sier at nav er rett instans for D-nr for en EØS-borger. Begrunnelsen for hvorfor han avvises varierer gjennom samtalen: Fra «Det er ikke bare å komme her å søke om D-nummer», via «Hvordan kan vi vite at passet hans ikke er falskt?» før de til sist sier «Vi har ikke tid til å ta imot en slik søknad i dag, kom tilbake i morgen». Neste dag blir vi igjen forsøkt avvist, før vi etter diskusjon og to timers venting til slutt får levert en søknad om D-nr.

Så kommer neste utfordring; han må ha bankkonto for å få utbetalt lønn. Han har med alle papirene bankens nettside oppgir at man trenger for å opprette konto, likevel vil de ha et papir til: registreringsbevis for EØS- borgere fra politiet.  Daniel venter på å få dette beviset, men har fått oppgitt at det har en estimert ventetid på tre måneder. Han må altså belage seg på å vente i flere uker enda.

Mens Daniel venter på å få orden på alt han trenger tar de oppsparte midlene han hadde da han kom slutt, og han må flytte ut fra stedet han bor på. Han tilbys gjennom noen han møter tilfeldig i byen en seng i en leilighet der det sover fem andre menn og takker lettet ja til dette. Etter et par dager kommer han utslitt til oss og forteller at han ikke kan bo der. Han har oppdaget at det oppbevares store mengder tyvegods i leiligheten, og at det er «betaling» for senga å stå som eier av sakene om noe skulle skje.  Han turte ikke bli, dro derfra for å prøve seg på Røde Kors sin Akuttovernatting. Der var det fullt, han tapte loddtrekningen. Det endte med en natt på 37-bussen de timene Oslo S var stengt.

Daniel er nå i en situasjon der han ikke får utbetalt lønn før han har en konto, og får dermed ikke tilgang på pengene han tjener.  Samtidig er han uten sted å sove om natten. En håpløs situasjon for en som er ny og sårbar i arbeidsmarkedet i Oslo. Daniels start i Norge er ikke uvanlig, og slike situasjoner er ofte med på å dytte folk inn i den svarte delen av arbeidsmarkedet," skriver Kari Gran.

Les også om Florian nedenfor.

 

Kari Gran fortsetter:

"Den andre jeg skal fortelle om er Florian . Han har vært lenger i Oslo og har jobbet av og på i bygningsbransjen i flere år. Noen ganger har han fått hvit jobb, andre ganger har han måttet ta til takke med uformelt arbeid og svært dårlige betingelser. Når vi blir kjent med han har han begynt å få helseproblemer og sliter med å greie jobben. Han har vært hos lege og fått konstanter at han trenger en operasjon. Han vil få den i Norge, det er her han har bodd og jobbet de siste årene. Han settes på venteliste, det er lang ventetid på operasjonen. Under ventetiden mister han jobben, og rett før han skal inn til operasjon mister han bostedet sitt også. Han er bostedsløs i det han legges inn på sykehuset.

Han møter til operasjonen, og den er vellykket. Etter tre dager blir han utskrevet av sykehuset og står blakk på gata. Han får beskjed om å oppsøke nav for overnatting og nødhjelp - bl a penger til å løse ut resepten på smertestillende og blodfortynnende medisiner. Vi følger han til NAV-kontoret han hører til. De gir uttrykk for at de vil hjelpe han, men siden det er rett før stengetid ber de oss oppsøke Sosial Ambulant Akuttjeneste  (SAA) på Legevakta for akutthjelp gjennom helga, så skal de følge opp saken hans neste uke. Vi kan bare ringe dem.

SAA konkluderer med at den nyopererte mannen ikke har krav på akutthjelp - «og siden han ikke har krav på overnatting er det heller ikke vits i medisinering». Etter diskusjon får han innvilget penger til blodfortynnende medisin, men ikke til smertestillende. Han henvises til loddtrekking på akuttovernattingen til Røde Kors. Han må dermed som nyoperert tilbringe 14 av døgnets timer utendørs, om han i det hele tatt er så heldig å få komme inn for natta i det hele tatt.

Når vi neste uke til slutt oppnår kontakt med navkontoret han tilhører får han avslag på all nødhjelp han har søkt. De skal sende avslaget i posten. Vi ringer pasient- og brukerombudet som ved henvendelse til nav får beskjed om at det aldri er opprettet noen sak på han. Vi blir bedt om å søke på nytt, og i det søknaden blir levert får vi beskjed om at den vil bli avslått.

Dette er to eksempler som langt fra er enestående og som illustrerer noen av de mange utfordringer tilreisende EØS-borgere møter i vårt samfunn."


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode