Koronatanker: Den åpne byen
Stian Amadeus Antonsen:
"Det er mange ting vi ikke får lov til om dagen, ting som for bare 1 år siden ville virket helt absurd å skulle bli nekta. At vi ikke kan reise hvor vi vil, treffe hvem vi vil og at vi blir nektet å benytte oss av ulike tjenester er fremmed for de fleste av oss. Forhåpentligvis tar dette slutt om ikke altfor lang tid.
Jeg håper imidlertid at det at vi har blitt nektet mange grunnleggende rettigheter som bevegelsesfrihet og forsamlingsfrihet (blant annet) kan føre til at vi får bedre forståelse for alle de som i mange deler av verden blir nektet disse rettighetene hver dag. Og bare for å være tydelig, jeg mener at smittevernsreglene er berettiga og stort sett fornuftige og kloke. Det er ikke poenget med denne teksten. Og, jeg mener ikke at det er bra for oss som mennesker å leve som vi gjør nå, eller at vi har godt av det fordi vi da kan kjenne på hvordan andre har det i andre deler av verden. De livene vi lever nå er fattige liv, dårlige liv. Vi gjør det en periode, fordi vi må. Fordi det handler om helsa til oss alle.
Men, når vi først lever på denne måten håper jeg at vi får bedre forståelse for hva det vil si å bli nektet ting som vi burde få lov til i en normalsituasjon. Nektet å møtes, forhindret fra å samles med de man ønsker. Menneskerettighetsforsvarere over hele verden blir nektet hver dag å samles med sine aktivister. Journalister, studenter, opposisjonspolitikere, kunstnere i en rekke land blir fengslet dersom de sier noe som strider mot det myndighetene mener er greit. Dersom noen blir for brysomme blir de fort stemplet som "terrorister" av autoritetene i landet. Dette skjer i økende grad, men vi hører lite om det.
Dette er ekstreme tilfeller av undertrykking, men også her hjemme er det stor forskjell på hvilke friheter vi har. Å leie kjæresten din er direkte farlig for homofile par. "Ikke gå der eller der" får vi høre. Å være trans er eller bryte med tradisjonelle kjønnsnormer er nok i seg selv til å gjøre at du kan bli utsatt for vold av fremmede. Kvinner blir ofte fortalt at de ikke bør gå hjem fra byen fordi det kan være farlig for dem. Det offentlige rommet er mer for noen enn for andre. For mange funksjonshemmede kan det å komme seg ut av egen bolig eller benytte seg av offentlige transport være vanskelig eller nesten umulig. Svarte ungdommer får oftere beskjed om at de ikke får komme inn på et utested kun basert på hudfarge. Dette er noen eksempler på at hva vi kan gjøre eller hvor vi kan gå ikke er likt for alle. I tillegg er det svært mange familier i fattigdom som har levd i karantenelignende tilstander lenge før korona. En tur på kino eller Tusenfryd er ute av rekkevidde for mange. En økonomisk karantene altså.
Når samfunnet åpnet igjen kan mange av oss dra på konserter, reise utenlands eller spasere fulle hjem fra byen. Alle kan ikke det. Og for noen er det farligere enn andre. Så, hva betyr dette? Skal du ha dårlig samvittighet dersom du kan gjøre disse tingene? Nei. Dårlig samvittighet er bortkasta energi. Men vi kan forandre det samfunnet vi har. Vi kan ha forståelse for at mange kjemper kamper der ute som vi ikke kjenner til. Vi kan være solidariske med menneskerettighetsforsvarere i andre land. Vi kan bygge samfunn som er tryggere for alle. Vi kan bli natteravner, vi kan bli med organisasjoner, vi kan bli med i politikken eller stemme på partier som vil gjøre noe med de store forskjellene i muligheter som vi har. Og så kan vi følge smittevernsreglene, men samtidig debattere dem. Fordi vi bor i et fritt land.
