Byrådet erkjenner at det må handles raskt for å sørge for at bostedsløse med et midlertidig overnattingsbehov får et akseptabelt botilbud, og at barnefamilier ikke havner på hospits. Blant annet som et konsekvens av mitt initiativ utvides nå kapasiteten. Som det heter i anbudsutlysningen:
"Oslo kommune har behov for å utvide kapasiteten på døgnovernattingsplasser for personer som ikke klarer å skaffe midlertidig botilbud selv. Det er sosialtjenesten i bydelene som har ansvar for å finne midlertidig botilbud med hjemmel i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Formålet med anskaffelsen er å sikre at Oslo kommune ved sosialtjenesten i bydelene har kvalitetsgodkjente døgnovernattingssteder tilgjengelig for personer med behov for midlertidig botilbud som ikke klarer å skaffe dette selv. Med døgnovernattingssted menes i denne sammenheng næringsvirksomhet som hotell, pensjonat, motell og lignende som driver utleie av rom og/eller boenheter på døgnbasis, når eiendommen er regulert til dette formålet."
Er kvalitetskravene i anbudsgrunnlaget godt nok? Jeg tar gjerne i mot innspill.
"Oslo har landets største tetthet av produksjonsselskaper innen film, tv og spill. Men hovedstaden har gjort lite eller ingenting for å utvikle denne bransjen. Andre store byer som Bergen, Trondheim og Stavanger har inntatt en langt mer offensiv holdning. Oslo er nå det eneste fylket i landet som ikke har eget filmsenter, og Oslo kommune støtter filmfestivaler med en brøkdel av det musikkfestivalene får.
Nordisk Film har betalt en god sum for Oslo kino. Kulturbyråden har sagt at de ønsker å bruke midlene fra salget til Munchmuseet og bibliotek. Vi mener at store deler av midlene fra et salg bør tilbakeføres til filmbransjen. Oslo mangler et filmsenter og et filmfond, og trenger å kunne konkurrere som nordisk filmby. Pengene kan gjerne kanaliseres gjennom investeringsfond tilsvarende Fuzz i Bergen, og utviklingsstøtte til nye norske filmer til glede for publikum. Filmformidling og filmtilbudet gjennom festivaler bør styrkes. Oslo gir store beløp til musikkarrangementer og musikkfestivaler. Nå bør det også gis til filmen.
Vi ser at vi i filmbransjen bør gå i tettere dialog med kommunen om bruken av midlene fra salget. Norsk filmbransje har vært i positiv utvikling de siste ti årene, men den internasjonale konkurransen er knallhard. Skal Oslo fortsatt være en filmhovedstad, og sikre norsk publikum norske filmer, bør kommunen engasjere seg i den bransjen som er i byen," skriver Leif Holst Jensen, generalsekretær i Norske film-, tv- og spillprodusenters forening, blant annet.
Så har Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti-byrådet styrket maktkonsentrasjonen i nordisk kulturindustri ved å selge Oslo Kino AS til Nordens ledende mediekonsern; danske Egmont. Kulturpartiet Venstre har i mange sammenhenger argumentert godt for betydningen av å opprettholde delt kjøpmannskap (mellom kinodrift, filmdistribusjon og filmproduksjon), men i praktisk politikk ser vi her at Venstre-byråden styrker maktkonsentrasjonen: Egmont har nå fått et sterkere grep over hele verdikjeden.
Det gir selvsagt en betydelig maktkonsentrasjon når store nasjonale og internasjonale konsern har dominerende eierinteresser i hele verdikjeden, hvor store – tilnærmet monopolister - samtidig
- eier halvparten av et av landets største forlag: Cappelen Damm, og derved indirekte også eier bokhandlerkjeder - eier TV 2 - produserer og distribuerer film - og altså: eier distribusjonsleddet; kinoene
At dette perspektivet ikke er verdt en eneste kommentar eller bekymring når Venstres kulturbyråd Hallstein Bjercke uttaler seg, viser kanskje at det sittende byråd er mer opptatt av å få penger inn i kommunekassa enn å drive kulturpolitikk.
Ingvild Reymert og jeg har sendt fram et forslag som nå ligger til behandling i bystyret:"Som hovedregel skal ingen kommunale bygninger stå tomme mer enn maksimum 5 måneder. Kommunen skal leie ut lokalene ved lang-/korttidsleie fram til kommunen har avklart endelig bruk.»
Eiendoms- og byfornyelsesetaten "er av den oppfatning at intensjonen i forslaget er god, men at forslaget er svært vanskelig gjennomførbart," noe Byrådet støtter.
Jeg har vanskelig for å forstå de mange innvendinger vedrørende å ta tomme lokaler midlertidig i bruk til alternative formål i påvente av endelig avklaring.
Dersom en skole til siste dag før den ble stengt kunne benyttes til undervisningsformål for hundrevis av barn og ungdom; hvorfor kan den ikke umiddelbart da tas i bruk til andre undervisnings- og kulturformål for barnungdom i regi av frivillig sektor som ofte er i prekær mangel på egnede lokaler?
Dersom en omsorgsinstitusjon (med beboere) stenges, ikke på grunn av lokalenes tilstand, men på grunn av manglende etterspørsel etter plassene; hvorfor kan ikke de samme overnattingsrommene umiddelbart tas i bruk til overnatting for andre grupper i det private marked?
Og i verste fall: jeg ville anta at flere av adressene, om ikke annet så kunne de vært leid ut som lagerplass?
Jeg har sendt fram en rekke tilleggsspørsmål som Byrådet skal besvare overfor bystyrets finanskomite. Se nedenfor.
Byrådet innser at det er uakseptabel hospitsbruk i Oslo, og særlig når det gjelder at barn blir plassert på hospits og hospitslignende steder. Byrådet avventer derfor ikke bystyrets behandling av Tone Tellevik Dahl og mitt forslag men setter allerede i gang kartlegging av situasjonen, som grunnlag for å lage nye regler.
I en pressemelding skriver Byrådet blant annet: "Etter mange år med nedgang er det nå en økning i kostnadene knyttet til bruk av døgnovernattingstilbud. Byrådet vil analysere økningen, og særligse på hvordan familier med barn under 18 år følges opp når familiene kommer i en slik situasjon."
Bra at Byrådet endelig innser at situasjonen er uakseptabel, og krever tiltak.
Jeg er overrasket over Arbeiderpartiets holdning til anbud og konkurranseutsetting av velferdsstjenester driftet av ideelle organisasjoner. I siste møte i bystyrets finanskomite fremmet jeg dette forslaget: "Ved kjøp av tjenester fra ideelle organisasjoner benytter Oslo kommune seg av unntaksbestemmelsen i forskrifter om offentlige anskaffelser § 2-1 (3), for så å inngå langsiktige, løpende, kontrakter i tråd med den praksis de statlige helseforetak og det statlige barnevern nå følger."
Gode helse og omsorgstjenester kjennetegnes først og fremst av forutsigbarhet og langsiktighet. Det tar tid å bygge opp gode og fortrolige behandlingsrelasjoner mellom den hjelpetrengende og fagpersonen. Anbud - med ofte korte anbudsperioder - bryter med dette prinsippet, da skifte av leverandør som oftest også innebærer skifte av ansatte og behandlingsprofil. Det bryter opp et velfungerende behandlingsmiljø.
Jeg er derfor overrasket over at Arbeiderpartiet i finanskomiteen ikke støttet mitt forslag om å bevege seg fra anbud til langsiktige, løpende kontrakter for ideelle organisasjoner. I stedet foreslo Arbeiderpartiet: "Byrådet bes ved kjøp av helse- og omsorgstjenester gjøre dette gjennom lukkede anbudskonkurranser for ideelle aktører." Arbeiderpartiet ønsker altså fortsatt å bevare anbudsregimet.
Der den rødgrønne regjeringen på statlig barnevern og rus har gått fra anbud til løpende kontrakter ønsker Arbeiderpartiet i Oslo bystyre at de ideelle virksomhetene fortsatt skal bli møtt med et anbuds- og konkurranseregime. Jeg får håpe dette er basert på en misforståelse, og at partiet endrer stemmegivning når bystyret skal behandle saken 10. april.
Oslo bystyre skal onsdag ta standpunkt til et forslag om at kommunen ikke skal inngå økonomiske avtaler med selskaper som på oppdrag fra en okkupasjonsmakt driver økonomisk virksomhet på okkuperte landområder eller som bryter med prinsipper som er fastslått i folkeretten. På tross at Oslo kommune har sluttet seg til FNs Global Compact og dermed har forpliktet seg på at man "skal støtte og respektere vern om internasjonalt anerkjente menneskerettigheter" og sørge for at kommunen ikke opptrer slik at kommunen "medvirker til brudd på menneskerettighetene," ser det ut til at bystyreflertallet ikke tar dette så alvorlig. I finanskomiteen ble jeg stående alene om mitt standpunkt.
Så får jeg trøste meg med at en enstemmig finanskomite, som et resultat av at temaet ble reist, samlet seg om følgende tekst: "I forbindelse med anskaffelser av varer og tjenester der det kan antas å være risiko for brudd på internasjonalt anerkjente menneskerettigheter og/eller ILOs kjernekonvensjoner i leverandørkjeden eller produksjonsprosessen, skal det stilles kontraktskrav til leverandøren og dennes underleverandører om at disse skal respekteres og overholdes. I slike tilfeller skal det stilles krav til at leverandører har et kvalitetssikringssystem som muliggjør oppfølging av kontraktskrav nedover i leverandørkjeden."
Men handel med firmaer som gjennom sin virksomhet aktivt støtter opp om en folkerettsstridig okkupasjon synes altså Arbeiderpartiet og det borgerlige bystyreflertallet dessverre er greit.
Jeg har sammen med Ingvild Reymert sendt fram forslag til bystyret: "Som hovedregel skal ingen kommunale bygninger stå tomme mer enn maksimum 5 måneder. Kommunen skal leie ut lokalene ved lang-/korttidsleie fram til kommunen har avklart endelig bruk."
Byråden har oversendt Eiendoms- og byfornyelsesetatens vurdering av forslaget, og som blant annet skriver:
"EBY er av den oppfatning at intensjonen i forslaget er god, men at forslaget er svært vanskelig gjennomførbart.
Prosessen med å gjøre et lokale eller en bolig utleiebar, kan innebære saksbehandlingstid både etter plan- og bygningsloven og etter lov om offentlige anskaffelser. Eiendommens arealformål regulerer hva som tillatt bruk for nye tiltak, jf. pb1 §§ 1-5, 11-6 og 12-4. Byggesaksbehandling kan derfor bli aktuelt etter pb1 § 20-1, første ledd, bokstav d (bruksendring) og eventuelt pb1 § 19-3 (midlertidig dispensasjon). Byggesaksbehandling vil kreve betydelige ressurser, herunder økonomiske. Arbeidet (tiltaket) må planlegges, prosjekteres og anskaffes i.h.h.t regelverket om offentlige anskaffelser. Både regelverket om offentlige anskaffelser og plan- og bygningsloven vil påvirke saksbehandlingstiden for å gjøre en eiendom utleiebar. I tillegg vil eksempelvis brann- og eksplosjonsvernloven (regelverk både i forhold til bruksformål og hvordan man brukerbygget), el-tilsynsloven, arbeidsmiljøloven (for eksempel i forhold til krav til arbeidsplassers innemiljø), markaloven og lov om kulturminner også komme anvendelse i ovennevnte saksbehandlingsprosesser. Avslutningsvis skal selve arbeidet (tiltaket) gjennomføres av entreprenør. Erfaringsmessig kan de ulike saksbehandlingsprosesser etter ovennevnte regelverk ta til sammen opptil ett år. Etter EBY sin oppfatning tar ikke SV sitt forslag høyde for saksbehandlingsprosessen i forhold til nevnte regelverk."
Det er særs viktig å få opp farta på, og jeg tar gjerne i mot innspill på Byrådets/etatens innvendinger.
I henhold til Oslo kommunes veiledende retningslinjer ytes det kun barnetillegg for hvert barn til og med barn nummer tre. Dette gjelder også for barnefamilier med flere enn tre barn. Helse- og sosialombudet har tidligere gått svært langt å antyde at bystyrets vedtatte sosialhjelpsnormer er lovstridige. Det avgjørende er dog om sosialtjenestens i tilstrekkelig grad foretar en individuell vurdering. Sosialtjenesteloven er det siste sikkerhetsnett for dem som befinner seg i en vanskelige livssituasjon, og ingen kan bli slått hånda av fordi man har "for mange" barn.
Årlig rapporterer Byrådet til bystyret om hvordan dette praktiseres. Siste rapportering viser at antall familier som fikk ekstra støtte livsopphold / basisbeløp har økt fra 2011 til 2012. Antall familier som har fått økt støtte i form av tilleggsytelser / hjelp til andre formål har økt med 27. Det er en langt større andel av søkerne i 2012 som har fått økt støtte til basis eller andre tilleggsytelser enn året før. Andelene var henholdsvis 31,2 % og 63,1 % i 2012, mot 19,3 % og 51,9 % i 2011.
Byrådet oppsummerer derfor: "Resultatene indikerer at sosialtjenesten i Oslo generelt over år har en praksis på individuell vurdering av sosialhjelpssøknadene slik loven legger til grunn. Bydelene gjøres kjent med resultatene og oppfordres til å gjennomgå egen praksis med sikte på å sikre den individuelle vurdering også i det videre arbeidet."
Men her kan folk ha forskjellige erfaringer og synspunkter. Stemmer dette med det du kjenner til?
Offentlighetslovens hovedbestemmelse er: "Saksdokument, journalar og liknande register for organet er opne for innsyn dersom ikkje anna følgjer av lov eller forskrift med heimel i lov. Alle kan krevje innsyn i saksdokument, journalar og liknande register til organet hos vedkommande organ." Allikevel opplever svært mange av forvaltningen hemmeligholder dokumenter, og avslår innsyn, i strid med Offentlighetslovens bestemmelser. Dermed undergraves svært viktige demokratiske prinsipper og innbyggernes muligheter til innsyn og innflytelse.
Den som nektes innsyn kan klage til Fylkesmannen. Og Fylkesmannen i Oslo og Akershus behandlet i fjor svært mange klager på manglende innsyn i Oslo kommune. Av 70 klagesaker som ble innklaget vedrørende kommunen eller kommunalt eide virksomheter ble rundt 1/3 omgjort fordi kommunens nektelse av innsyn ikke tilfredsstilte lovens krav. Dette gjøres dels ved at kommunens vedtak oppheves - med krav om fornyet behandling - eller at Fylkesmannen omgjør kommunens beslutning direkte, og bestemmer at det skal gis innsyn.
Fylkesmannens tall viser at Oslo kommune fortsatt har en stor jobb å gjøre i forhold til åpenhet og innsyn, særlig når vi legger til grunn at det også her er mørketall.; alle orker ikke ta opp kampen og klage. Det hjelper ikke å ha gode målformuleringer, når praksis er annerledes.
LO oppsummerer erfaringer med konkurranseutsetting av velferdstjenesten:
"Et sentralt skille i norsk politikk er synet på konkurranseutsetting av velferdstjenester. Alle partier har vært med på konkurranseutsetting enten for å spare utgifter eller for å sikre et visst effektivitetspress i offentlig økonomi. Det er likevel ingen tvil om at høyresiden har dette som et satsingsområde. Begrunnelsen er blant annet økt valgfrihet og å bremse sysselsettingen i offentlig sektor.
Bondevik II-regjeringen hadde omfattende planer for konkurranseutsetting i staten da den gikk av. De rød-grønne reverserte flere konkrete vedtak om da de overtok regjeringsmakten i 2005, og stoppet langt på vei videre konkurranseutsetting.
Høyresiden har varslet omfattende privatisering og konkurranseutsetting hvis de igjen kommer til makten. Det dreier seg både om statlig sektor og om å legge til rette for økt konkurranseutsetting i kommunene. Her presenteres utviklingen og erfaringene fra noen land, som har gjennomført omfattende konkurranseutsetting av velferdstjenester og som demonstrerer viktige problemstillinger også for den norske debatten."
Hvorfor skal ansatte og beboere få førsteinformasjon gjennom media på helt vital informasjon som gjelder deres nære hverdag? Hvorfor skal det være slik at ansatte og beboere skal få den første informasjon på Sykehjemsetatens nettsider om anbudsutsettelse av Uranienborghjemmet, og ikke gjennom lokal informasjon på sykehjemmet - gitt av institusjonssjefen. Institusjonssjefen fikk kun info pr. telefon 10 minutter før Sykehjemsetaten informerte offentligheten, og hun hadde naturligvis ingen tidsmessig mulighet til å informere ansatte og beboere. Sånn skaper man ikke trygghet og ro i krevende situasjoner. Jeg har derfor sendt fram et spørsmål Byrådet skal besvare overfor bystyret::
"Vi kan alle være sårbare knyttet til endringer i vår hverdag. Særlig kan dette gjelde stabilitet og endringer som påvirker vår nære hverdag, som bosituasjonen.
For den som er avhengig av bistand eller bor på en institusjonen vil endringer som kan påvirke hvem som er min nærmeste hjelper eller bomiljø kunne skape betydelig utrygghet. Og for den som er i arbeid vil endringer i arbeidssituasjonen; som ny arbeidsgiver, omorganisering av bedriften eller ny sjef, kunne skape utrygghet.
Mitt spørsmål er:
Er rutinene rundt offentliggjøring vedrørende anbudsutsettelse (særlig beslutning om at en virksomhet skal anbudsutsettes og valg av leverandør) slik at ansatte og beboere får informasjon før nyheter slippes på nett, pressemelding eller i media?
Hvis ja, hvordan vurderer Byrådet dette opp mot den kommunikasjon som ble praktisert forleden dag vedr valg av leverandør etter anbudsutsettelse av Uranienborghjemmet?"
All oppmerksom som rettes mot barnefattigdom er bra, som et bidrag for å få de mange nødvendige løft for endre situasjonen. Derfor er det også prisverdig når Røde Kors engasjerer seg.
Over hele den vestlige verden ser vi at de sosiale forskjellene øker. Få er klar over at dette også skjer i Norge. De som lider mest under dette er barna.I februar la Statistisk sentralbyrå(SSB) frem nye tall som viser at antall barn som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt ligger stabilt på 74 000 barn.
Samtidig viser den samme statistikken at stadig flere i befolkningen får bedre råd. - Befolkningen får generelt bedre råd, men langt fra alle tar del i velstandsutviklingen, sier generalsekretær i Røde Kors, Åsne Havnelid. Hun er bekymret for at tallet på barn som vokser opp i familier med svak økonomi ikke går ned og at forskjellene øker. Når flertallet lever med en materiell velstand uten historisk sidestykke, blir dagliglivet ofte veldig utfordrende for de som faller utenfor. Spesielt hardt rammes barna.
Jeg vil alltid være utålmodig på vegne av dem dette gjelder.
Å få fram barnets stemme i barnevernsakene er selvsagt særs viktig.Nyere forskning viser, til tross for et økt fokus på at barn skal høres, at dette fortsatt ikke skjer i tilstrekkelig grad i barnevernet i Norge i dag. Barnevernansatte som har til oppgave å beskytte bam og sikre bam gode oppvekstvilkår, mangler fortsatt kunnskap, trygghet og handlingskompetanse for å legge til rette for barnesamtaler om hvordan bam har det ut fra sitt perspektiv.
Kompetanseutviklingsprogrammet Barnesamtalen - en dialogisk samtalemetode med barn - kommunen gjennomfører i samarbeid med RVTS er derfor bra. 82 barnevernskonsulenter fra 12 bydeler har så langt gjennomført programmet. Nå foreligger en prosjektrapport.
Ved behandling av Bystyremelding 1/2010 om rusomsorgen i Oslo kommune i bystyremøtet 16. februar 2011 ble det vedtatt at byrådet skulle komme med en tilbakemelding til bystyret om oppfølgingen og oppnådde resultat av rusmeldingens målsettinger innen 1. februar 2013.
Byrådet har nå sendt fram til bystyret et notat på oppnådde resultater så langt, samt en tilbakemelding på vedtakene som ble fattet av bystyret ved behandlingen av bystyremeldingen.
Notatet kan leses her, og jeg tar gjerne i mot innspill på det som står/ikke står der.
I bystyrets finanskomite har vi til behandling Oslo-politiets forslag om å endre politivedtektene ved at det innføres forbud mot å sove ute, Bymisjonen er kritisk, noen politiledere er prinsipielle og jeg ser at idehistoriker Hilde P. Henriksen har nyttige perspektiver i siste nummer av tidsskriftet Rus § Samfunn:
"Politiet ønsker denne endringen for få et bedre rettslig grunnlag for å gripe inn overfor uønsket og sjenerende overnatting. Et bedre rettslig grunnlag? Politiets ønske om å nå straffe noen med bøter fordi de er fattige, kan leses som et pust fra en annen tid. Et slikt ønske må vi bla helt tilbake til de gamle fattiglovene fra 1800-tallet for å finne. Vi må til den tiden da den dominerende ideen om fattigdommens årsaker, var at du var fattig grunnet egen skyld. Og vi må tilbake til den tiden da man som fattig var prisgitt politiet, som Frode Ulvund skriver om i sitt bidrag i boken Virker straff? (2012). Det som er så spesielt med forslaget, er at det gir inntrykk av politiet ikke har fått med seg at det har skjedd en rettslig utvikling siden midten av 1800-tallet.
Det er nedslående å lese politiets forslag og se for seg Janus’ snerrende og tilbakeskuende ansikt. Det blir å gå helt motsatt vei når man vil vanskeliggjøre et vanskelig liv ytterligere. Oslo er allerede kjent som en by som ikke har herberger eller muligheter for å leie en seng. Som en engelsk uteligger oppsummerte det til Ole Martin Holte i boken Uteligger (2012): «Her sover jeg i parker, på benker. Oslo er ikke akkurat kjent for gode overnattingstilbud, står ikke akkurat med arma åpne for en skarve uteligger. – Å? Ikke det? – Det er rett og slett jævelig!»"
Byrådet erkjenner at det må handles raskt for å sørge for at bostedsløse med et midlertidig overnattingsbehov får et akseptabelt botilbud, og at barnefamilier ikke havner på hospits. Blant annet som et konsekvens av mitt initiativ utvides nå kapasiteten. Som det heter i anbudsutlysningen:
"Oslo har landets største tetthet av produksjonsselskaper innen film, tv og spill. Men hovedstaden har gjort lite eller ingenting for å utvikle denne bransjen. Andre store byer som Bergen, Trondheim og Stavanger har inntatt en langt mer offensiv holdning. Oslo er nå det eneste fylket i landet som ikke har eget filmsenter, og Oslo kommune støtter filmfestivaler med en brøkdel av det musikkfestivalene får. 
Ingvild Reymert og jeg har sendt fram et forslag som nå ligger til behandling i bystyret:"Som hovedregel skal ingen kommunale bygninger stå tomme mer enn maksimum 5 måneder. Kommunen skal leie ut lokalene ved lang-/korttidsleie fram til kommunen har avklart endelig bruk.»
Byrådet innser at det er uakseptabel hospitsbruk i Oslo, og særlig når det gjelder at barn blir plassert på hospits og hospitslignende steder. Byrådet avventer derfor ikke bystyrets behandling av 
Jeg er overrasket over Arbeiderpartiets holdning til anbud og konkurranseutsetting av velferdsstjenester driftet av ideelle organisasjoner. I siste møte i bystyrets finanskomite fremmet jeg dette forslaget: "Ved kjøp av tjenester fra ideelle organisasjoner benytter Oslo kommune seg av unntaksbestemmelsen i forskrifter om offentlige anskaffelser § 2-1 (3), for så å inngå langsiktige, løpende, kontrakter i tråd med den praksis de statlige helseforetak og det statlige barnevern nå følger." 
Jeg har sammen med Ingvild Reymert sendt fram forslag til bystyret: "Som hovedregel skal ingen kommunale bygninger stå tomme mer enn maksimum 5 måneder. Kommunen skal leie ut lokalene ved lang-/korttidsleie fram til kommunen har avklart endelig bruk."
Offentlighetslovens hovedbestemmelse er: "Saksdokument, journalar og liknande register for organet er opne for innsyn dersom ikkje anna følgjer av lov eller forskrift med heimel i lov. Alle kan krevje innsyn i saksdokument, journalar og liknande register til organet hos vedkommande organ." Allikevel opplever svært mange av forvaltningen hemmeligholder dokumenter, og avslår innsyn, i strid med Offentlighetslovens bestemmelser. Dermed undergraves svært viktige demokratiske prinsipper og innbyggernes muligheter til innsyn og innflytelse.
LO oppsummerer erfaringer med konkurranseutsetting av velferdstjenesten:
Hvorfor skal ansatte og beboere få førsteinformasjon gjennom media på helt vital informasjon som gjelder deres nære hverdag? Hvorfor skal det være slik at ansatte og beboere skal få den første informasjon på Sykehjemsetatens nettsider om anbudsutsettelse av Uranienborghjemmet, og ikke gjennom lokal informasjon på sykehjemmet - gitt av institusjonssjefen. Institusjonssjefen fikk kun info pr. telefon 10 minutter før Sykehjemsetaten informerte offentligheten, og hun hadde naturligvis ingen tidsmessig mulighet til å informere ansatte og beboere. Sånn skaper man ikke trygghet og ro i krevende situasjoner. Jeg har derfor sendt fram et spørsmål Byrådet skal besvare overfor bystyret::
All oppmerksom som rettes mot barnefattigdom er bra, som et bidrag for å få de mange nødvendige løft for endre situasjonen. Derfor er det også prisverdig når Røde Kors engasjerer seg.
Ved behandling av Bystyremelding 1/2010 om rusomsorgen i Oslo kommune i bystyremøtet 16. februar 2011 ble det vedtatt at byrådet skulle komme med en tilbakemelding til bystyret om oppfølgingen og oppnådde resultat av rusmeldingens målsettinger innen 1. februar 2013.