9I-årig sykehjemspasient: Uten data, ingen elektronisk ID eller pass

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert lørdag 14. november 2020 05:23

Diskusjonen om elektronisk utenforskap engasjerer. Liv Wenger skriver:  

"Min 91 år gamle far bor på sykehjem. Han har aldri hatt elektronisk ID og på sykehjemmet har han ikke engang tilgang til internett. Hadde han hatt det, kunne vi kanskje ha opprettet en konto i nettbank for ham og på den måten fått kontakt med det offentlige. Etter fullmakt har jeg adgang til bankkontoen hans for å betale regninger eller (om jeg hadde ønsket) å tømme kontoen hans. Men jeg kan ikke melde adresseendring eller få erstattet et tapt bankkort. Begge bankfilialene vi hadde her i kommunen er lagt ned og nå er også minibankene fjernet, så å få tatt ut kontanter til ham er temmelig håpløst. Uten bankkort kan han ikke engang kjøpe seg en cola på automaten på sykehjemmet, der han nå har vært isolert i snart 8 måneder.  

Jeg har forsøkt å melde adresseendring for ham. Det er straffbart å ikke melde adresseendring i tide, men det tilbys ingen løsning for å gjøre dette uten elektronisk ID. Jeg fikk til slutt tilsendt et skjema for manuell utfylling (uten returadresse!) og fikk sendt dette rekommandert til Skatteetaten. Etter 6 uker er informasjonen ennå ikke registrert. Jeg mistenker at skjemaet kan være sendt feil, være mangelfullt utfylt eller av annen grunn blitt underkjent, men noen melding om det har vi ikke fått.  

Det er en veldig stressende situasjon, for ALLE henter adresser fra Folkeregisteret nå. Til og med etterfakturering for opphold på sykehjemmet ble sendt til hans gamle adresse! Man skulle jo tro at kommunen visste hvor han bor, når det er dette fakturaen gjelder… Om Folkeregisteret har sendt brev om mangelfull utfylling av skjemaet, om banken har sendt fullmakten i retur eller andre viktige papirer kommer, så havner det i postkassa på den gamle adressen og da er det helt tilfeldig om vi mottar det eller ikke. Ingen er tjent med dette og det skaper enorme problemer for enkeltmennesker . Det må da være i samfunnets interesse at det er mulig for alle innbyggerne å gi og motta nødvendig informasjon fra det offentlige?  

Det er først og fremst utrolig respektløst, - men det er verre enn som så: Banken forteller meg hver gang jeg kontakter dem at jeg må søke om å bli fars verge! Det finnes ikke noe medisinsk grunnlag for et så inngripende tiltak. Advokaten vår bekrefter dette etter å ha snakket med ham flere ganger. Umyndiggjøring og vergemål er tiltak for folk med psykiske lidelser, demens, rusproblemer, osv. og som derfor ikke kan ivareta sine interesser. De blir fratatt sin rettslige handleevne og dette er en veldig alvorlig sak. Faren min er klar og godt orientert, men han har hatt problemer med hjertet en periode, så vi har ikke engang fått fornyet passet hans. Det er en ganske lang biltur og jeg synes det virker risikabelt å utsette ham for det. Og til og med når det gjelder fornying av pass er det et krav at man bestiller time PÅ NETT før man møter opp!  

Vi kan da ikke ha det slik? Dette rammer jo mange hundre tusen mennesker her i landet, folk som blir fratatt grunnleggende rettigheter. Mange av de eldre har jo ikke engang nære pårørende som kan ta hånd om disse tingene," skriver hun.

Hva tenker du?

Barnehagemilliarder på avveie

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Privatisering, marked og konkurranse

Publisert torsdag 12. november 2020 05:48

En rekke saker den siste tiden avdekker hvor mye penger som sluses ut av norske barnehager. Eierne av den kommersielle barnehagekjeden FUS (tidligere Trygge barnehager), har tapt nesten en milliard kroner på feilslåtte oljeinvesteringer. Nå er barnehagekjeden klar til å bruke enda mer av barnas og fellesskapets penger på nye investeringer, melder Dagens Næringsliv.

Sundby-paret som eier Læringsverkstedet-barnehagene, har solgt kjedens barnehagebygg for 4.25 milliarder kroner (E24, 3.7.20), og har startet skolevirksomhet i Sverige. Dette er finansiert av penger ment å komme barna i Læringsverkstedets barnehager til gode. Nå får de kritikk etter oppkjøpet av Norrviken barneskole i Sverige, der de kun hadde ansatt lærere som ikke kunne svensk. Barna, som var i grunnskolealder, fortvilet da de kom tilbake etter sommerferien og plutselig ikke kunne forstå hva lærerne sa. Ved å ikke ha kontroll på norske barnehageaktørers bruk av norske fellesskapsmidler, skaper våre politikere problemer også for svenske skolebarn.

Men i Oslo kommune skjer det positive ting på barnehagefronten. Der er byrådet i ferd med å rekommunalisere en rekke barnehager som ble satt ut på anbud av det tidligere Høyrebyrådet. – Fordelen med at kommunen driver barnehagene er også at vi kan stille krav til bemanning og kompetanse. I dag har ikke kommunen lov til å stille kvalitetskrav til private barnehager, uttaler Raymond Johansen til Klassekampen (10.10.20). (Tekst fra For velferdsstaten)

Uten ID? Da må du ha pass. For å få pass må du ha fødselsattest, men for å få det må du ha ID.

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert tirsdag 10. november 2020 05:43

Terje Vestheim, psykiater i Hedmark, kjenner seg godt igjen med problemet noen av samfunnets mest utslåtte har med å skaffe seg gyldige identifikasjonspapirer og få ut trygd og penger:

"Jeg bisto en husløs pasient på Hedemarken med det ene og det andre over noen år.

Det vanskeligste var nok å få oppfylt retten til et egnet sted å bo, som erklært uegnet til å bo og utkastet fra kommunalt «reir».

Et annet var dette med å få nytt ID-kort. Om hun fikk penger kontant i banken fordi de kjente henne eller om hun hadde kort på dette tidspunktet er jeg ikke sikker på i dag. Debetkort pleier ha ID. Det lot seg ordne.

Men hennes følgesvenn hadde vært UFB lenger og var strøket fra det norske «manntallet». Hun var uføretrygdet, og han hadde sosial stønad. Hun hadde bankkort. Og begge hadde konto, så han fikk ut kontanter selv om han offisielt ikke befant seg i Norge eller kunne vært død.

Hun trengte ID, og for å få ID-kort uten pass, måtte hun skaffe seg pass. Hun kunne ikke få pass uten fødselsattest. Hun kunne ikke få fødselsattest uten ID. Jeg nådde frem med min rolle som psykiater, og min ID som lege. Men hun kunne ikke få fødselsattesten over skranken eller hente senere. Den måtte sendes til hennes adresse. Men adresse hadde hun ikke. Folkeregisteret sendte den til min adresse, og saken løste seg. Jeg har tatt vare på en kopi. Dette er vel 4-5 år siden nå.

Jeg kunne fortalt mer om hva som hender folk midt på oversiktlige Hedemarken og Hamar, men det blir for peanøtter å regne. Men jeg nevner at paret, etter to år med ryggsekk og to poser på vei mellom telt og bekjente her og der når det var for kaldt, i dag er plassert av kommunen langt inne på skauen. Pent ryddet bort slik at de ikke synes med mindre de blir sultne. De er flotte mennesker som ingen ser hvem er, og ikke vil se."

Andres erfaringer?

Kafka-lignende digitalt utenforskap

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Annet

Publisert lørdag 07. november 2020 05:13

"Det går rundt hundre uføretrygdede mennesker rundt i Oslo som ikke har tilgang til pengene sine lenger, og må tigge eller ty til kriminalitet og/eller prostitusjon for å overleve på grunn av dette "alltid tilgjengelige" samfunnet vårt. Fra 1. september utbetales ikke lenger kontanter fra noen bank til denne gruppa, og har du ikke ID får du ikke verken bankkort, kodebrikke eller opprettet noen konto.  

Dette høres jo ikke all verden ut, men har du ikke PC eller telefon får du ikke laget passavtale, for det må gjøres på nett. For så å få bestilt pass må du ha med noen som kan identifisere deg, pluss at det koster penger - de pengene du ikke får ut.  

Så må du i banken for å skanne passet. Da må du først anmode om avtale på bankens nettside (på den PC-en du ikke har), og vente til de ringer deg opp (på telefonen du ikke har.) Hvis du skal få hjelp med å ordne avtalen for deg, må dere altså kommunisere tett over flere dager enten ved oppmøte eller via andre - for du har jo ikke telefon.  

Deretter må du møte presis i banken, og skal du gjøre noe annet enn å skanne passet, henvises du til å gjøre det på nett i stedet(!)  

Det er flere organisasjoner i byen som forsøker så godt vi kan å hjelpe hver enkelt med dette, men det er altså nær umulig! Visste du for eksempel at hvis du identifiserte deg med førerkort i stedet for pass til kontoen du opprettet i 1892 en gang, så får du ikke tilgang til den igjen før du har forevist pass? Og at bankene fant ut at de skulle begynne en streng praksis rundt dette samtidig som de avsluttet muligheten for kontante utbetalinger?" skriver sosionom Liv Langberg ved Kirkens Bymisjons rustiltak 24SJU.

Kan godt være det formelle regelverk åpner for noe større smidighet, men i så fall erfarer Bymisjonen at det ikke er samsvar mellom teori og praksis. Og kanskje byens mest utslåtte også møter en negativ forskjellsbehandling. Hva er andres erfaringer?

Det handler om utenforskap. Digitalt utenforskap.

To linker som gir mer info, Journalen og Dagens Næringsliv. I artikkelen i DN ser det ut som om de tenker at eneste problemstilling er at noen mangler konto, og får utbetalt penger på giro. De som omtales i teksten over har konto, men mangler bankkort, ID - og i stor grad et sted å bo, altså en adresse. Derfor ville heller ikke overgang til giro vært noen løsning for denne gruppa.

Vi er helsepersonell. La oss gjøre jobben vår

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Innvandrere, antirasisme

Publisert onsdag 04. november 2020 10:00

Norsk Sykepleierforbund, Den norske legeforening, Norsk Psykologforening, Kirkens Bymisjon, Norsk Folkehjelp, Norges kristne legeforening og Leger uten grenser ropte allerede i fjor varsku om helsehjelp til papirløse migranter: «Vi er helsepersonell. La oss gjøre jobben vår» heter det i oppropet deres:

"I følge dagens norske regelverk er papirløse migranters rett til helsehjelp begrenset til øyeblikkelig hjelp og helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente. Papirløse skal i utgangspunktet betale for helsehjelpen, noe som ytterligere begrenser tilgangen i praksis. Norsk helsepersonell, enten de er leger, sykepleiere eller psykologer, utsettes dermed for et urimelig og uhåndterlig dilemma ved at de avkreves å fravike det grunnleggende prinsippet om å gi helsehjelp basert på behov. 

Vår yrkesetikk krever at vi som helsepersonell skal ivareta pasientens interesser og integritet og behandle pasienten med omsorg og respekt, uansett hvem pasienten er. Helsepersonell skal bygge sin gjerning på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, og på sannhet og rettferdighet i forholdet til pasient og samfunn.

 Respekt for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet er elementært i vårt virke. Helsepersonell skal understøtte håp, mestring og livsmot hos pasienten, og beskytte pasienten mot unødvendig begrensing av grunnleggende rettigheter. Resultatet av dagens regelverk er at pasienter ikke får nødvendig helsehjelp, eller må vente til situasjonen blir akutt, noe som innebærer økt lidelse og risiko for dårlig behandlingsresultat.  

Som leger, sykepleiere og psykologer er vi forpliktet til å hjelpe de med sykdom eller lidelser til å gjenvinne sin helse. Vi skal helbrede, lindre og trøste. Et regelverk som forskjellsbehandler eller ekskluderer enkelte grupper, er ikke forenlig med vår yrkesetikk. Rett til helsetjenester må ta utgangspunkt i individets medisinske og psykologiske behov - ikke innvandringsregulerende hensyn. Vi oppfordrer norske myndigheter til å gi papirløse reell tilgang til helsehjelp, basert på helsefaglige vurderinger, yrkesetiske retningslinjer og menneskerettslige prinsipper.  

Vi vil være være leger, sykepleiere og psykologer. Håndheving av innvandringspolitikken overlater vi til andre."

SVs stortingsrepresentanter Nicholas Wilkinson, Kari Elisabeth Kaski, Lars Haltbrekken og Karin Andersen tar ballen og fremmet i  dag i Stortinget forslag om endringer. Et viktig forslag som jeg håper får bredt flertall gjennom den videre behandling av forslaget.

Bydel Nordstrand: Byttelåner jobb for å spare budsjett

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Offentlig styring

Publisert tirsdag 03. november 2020 05:26

Da ledelsen i Bydel Nordstrand fikk i oppgave å skrelle av 30 millioner av budsjettet for 2021 var de nødt til å tenke kreativt. Nå byttelåner de jobbene til hverandre for å finne gode løsninger.

Gjennom en periode på fem uker har direktørene i bydel Nordstrand fått bryne seg på nye oppgaver i rollen som «kritisk venn». Her har lederne gått inn i hverandres avdelinger med et ferskt blikk. - Som et eksempel har assisterende bydelsdirektør, som er ansvarlig for staben, vært kritisk venn i avdelingen for oppvekst og velferd, sier Tanja Tomasevic. 

Tomasevic er bydelsoverlege i Nordstrand, og har også en faglig bakgrunn innen innovasjon. Hun er en av de som leder prosessen med å få budsjettet i balanse. – Jeg er vel også et eksempel på hvordan vi kreativt involverer ulike fagressurser i denne prosessen, sier hun. 

Bydelsoverlege Tomasevic tror en slik prosess kan være krevende for begge parter, både den kritiske vennen og de som får besøk. Hun tror det er en viktig forutsetning at ledergruppen er trygge på hverandre før man setter i gang. – Det er lagarbeid og vi spiller hverandre gode, det er fint i Bydel Nordstrand. Vi tør å utfordre hverandre og tenke utenfor boksen, sier Tomasevic.   

Bydelsdirektør Andresen forteller at de har jobbet lenge med å etablere en tilbakemeldingskultur i bydelen.  – Budsjettprosessen har vært en solid syretest, sier han.

Les  hele artikkelen til Utviklings- og kompetanseetatens Sindre Haugan nedenfor.

I en digitalisert sosialtjeneste

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert mandag 02. november 2020 05:40

Ikke alle er i stand til å kommunisere digitalt med sosialforvaltningen.

Her en fortvilet far som skriver til sosialbyråden i Oslo:

"Spørsmålet mitt til deg gjelder sosialhjelp. Jeg kontaktet NAV i fjor for at han skulle få økonomisk sosialhjelp, og har møtt hjelpsomme og forståelsesfulle ansatte på NAV St. Hanshaugen. Det er jeg som saker om sosialhjelp for ham. De kjenner ham ikke men saksbehandleren hans har møtt ham en gang. De dekker husleie, strøm og livsopphold etter de vanlige satsene.

Jeg har søkt om dekning av internett for ham, det blir avslått med begrunnelse i regelverket deres; det skal dekkes av livsoppholdet. Det får han ikke til. 

Samtidig er det slik at det offentlige legger opp til digital kontakt i størst mulig grad, det gjelder også NAV. Det skal søkes digitalt, det kommuniseres digitalt, alle vedtak må man lese digitalt. Oslo er blitt en digital by. Det fungerer ikke for min sønn slik hans situasjon er. 

Jeg mener at det må kunne gå an å gjøre en individuell vurdering basert på helsetilstanden hans. Den kan dokumenteres fra sykehus, fra bydel og fra tidligere fastlege. Hun sluttet i jobben i august 2019, og den nye fastlegen har han ingen kontakt med. Han kunne sette seg på venteliste der den forrige fastlegen nå jobber, men det må også skje digitalt. Jeg får ikke gjort det for ham da jeg ikke har tilgang til hans Altinn og andre offentlige nettsider. Og han må ha internett for å få gjort det selv.

Kan jeg spørre hva du tenker om dette?"

Dette er jo en litt Catch22-situasjon. Jeg tror svaret er: Forvaltningen har en plikt til å veilede og bistå den hjelpetrengende. Men, hva er andres erfaringer? Vi bør i større grad få fokus på digitalt utenforskap!

Varighet på sosialhjelp

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert lørdag 31. oktober 2020 05:34

Velferdsetaten har lagt fram det de kaller "Varighet på sosialhjelp. En parametrisk overlevelsesanalyse av varighet på sosialhjelp i perioden 2016 - 2019. Oslo og bydeler."

Etaten oppsummerer selv slik:

"Formålet med dette notatet er å belyse hvem langtidsmottakerne av sosialhjelp er, hvilke faktorer som påvirker varighet av stønadsperioder, samt sannsynligheten for å komme tilbake på sosialhjelp etter opphør i utbetalinger. Datagrunnlaget er hentet fra fagsystemet Fasit, som brukes i saksbehandling av økonomisk sosialhjelp. Alle forhold og sammenhenger som vi ser på i dette notatet er begrenset til datagrunnlaget i fagsystemet. Dette er i hovedsak bakgrunnsinformasjon om mottaker og husstanden, samt opplysninger om søknadsprosess og ytelse.

Vi har sett på 28 904 mottakere av sosialhjelp i perioden 2016-2019 med én eller flere stønadsperioder med sosialhjelp. Dette gir i alt 41 000 forløp. Av alle mottakere som er registrert i denne perioden har 70 prosent mottatt sosialhjelp i inntil 12 måneder og 17 prosent i 12-24 måneder. Vi finner også at det er en liten andel sosialhjelpsmottakere som har sammenhengende stønad i mer enn to år.

Den gjennomsnittlige sosialhjelpsmottaker har en stønadsperiode på 6,9 måneder, kontrollert for personkjennetegn og bydelsforskjeller. Landbakgrunn, alder og hvilke stønader eller inntekt mottaker her, har mest å si for mottakslengden og er de faktorene som i størst grad skiller bydelene fra hverandre. Mellom bydelene varierer mottakslengden mellom 5 og 8 måneder i gjennomsnitt. Avgrenser vi mottakergruppen til dem med full økonomisk sosialhjelp, varierer mottakslengden mellom 6 og 10 måneder, kontrollert for andre forhold.

Nærmere halvparten av mottakere på sosialhjelp kommer tilbake på sosialhjelp etter første stønadsperiode. Det ikke er noen nær sammenheng mellom hvor lang periode man mottar sosialhjelp og sannsynligheten for å komme tilbake. Andel gjengangere på sosialhjelp er mer avhengig av om utbetalt sosialhjelp er gitt som full eller supplerende stønad. Et hovedfunn i analysen er at mottakere med supplerende sosialhjelp har i gjennomsnitt 7 prosentpoeng høyere sannsynlighet enn full sosialhjelp for å komme tilbake på sosialhjelp."

Andre vil kanskje fram andre informasjoner. Hva tenker du?

Les notatet her.

Se forskjell på heltids- og fritidspolitikere!

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Offentlig styring

Publisert torsdag 29. oktober 2020 05:20

Det er bra at ukeavisa Kommunal Rapport setter søkelyset på folkevalgtes godtgjørelse, men se forskjell på epler og bananer! 

Heltidspolitikere som ordfører, byrådsleder, byråder og kommunalråder stiller i en helt annen divisjon enn menige bystyre- og kommunestyremedlemmer og andre «menige». Oslos heltidspolitikere kan godt redusere sin lønn med mer enn 200.000 kroner, og fortsatt ha en anstendig lønn.

Jeg har i 32 år vært i kategorien fritidspolitiker i Oslo bystyre, og kan med god samvittighet stå til regnskap overfor velgere og offentlighet hva jeg har brukt min tid som folkevalgt på. Og så kan jo den enkelte selv vurdere om en årsgodtgjørelse siste hele året jeg var bystyremedlem på 111.800 kroner var en rimelig kompensasjon for at jeg investerte så mye av min fritid i fellesskapets tjeneste.

Nettogodtgjørelse ble 54.600 kroner, eller 20 kroner per time.

Å stille opp i folkets tjeneste skal slett ikke være økonomisk lønnsomt, og det er det sannelig heller ikke når jeg blir sittende igjen med 20 kroner for hver time jeg legger ned i innsats.

Som pensjonist kan jeg leve greit med det, for jeg er ikke avhengig av annen inntekt enn pensjonen. Men for folk i en annen livssituasjon, og som er avhengig av lønnsinntekt, er det vanskelig å kombinere en ordinær jobb i arbeidslivet med det å gjøre en skikkelig jobb som bystyremedlem.

Les min artikkel i Kommunal Rapport nedenfor.

Eldre trenger faglighet. I konkurransesystemene er det fagligheten som trues først

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Brukervalg og valgfrihet

Publisert onsdag 28. oktober 2020 05:01

Regjeringen har sendt på høring det de omtaler som "godkjenningsmodell for fritt brukervalg."

Organisasjonen For velferdsstaten gir oss gode argumenter til høringsuttalelser i kommune-Norge, og skriver bl.a.:

"Det er en klar sammenheng mellom lønns- og arbeidsvilkår og kvalitet i tjenestene. Under COVID-19 epidemien er dette blitt ekstra tydelig i Sverige. Det kommer stadige vitnesbyrd om at lavt lønnede med løs tilknytning til selskapet de er ansatt i, ikke har råd til å være hjemme ved sykdom. Det har også vært betydelige utfordringer i smittevernsarbeidet, med organisering av mange ulike utførere og organisasjoner. Kompetanse i smittevern har ikke vært god nok.

Eldre trenger samhandling, ikke sammenligning. Alle konkurransesystemene legger opp til sammenligning mellom tjenester. Når systemene får virke over tid kan sammenligning fort vise seg å være underordnet. Det skyldes at konkurransedynamikken også rammer den omsorgen som drives i offentlig egenregi. Eldre trenger trygghet, ikke valgtvang. I brukervalgsystemer må alle forholde seg til valg. Også den som ikke gjør et aktivt valg. I den universelle modellen nordiske velferdsstater er bygget på, er dette et betydelig problem. Universelle velferdsløsninger skal sikre tryggheten for at hjelpen er der når du trenger den. Eldreomsorgen skal ikke kreve valgkompetanse for å kunne ta del i den.

Eldre trenger faglighet. I konkurransesystemene er det fagligheten som trues først. Den som er nærmest den pleietrengende, den som kommer hjem, får lite handlingsrom i møtet med den eldre. Eldre uttrykker behov på ulikt vis, og fagpersonene som møter den eldre, bør ha et handlingsrom til å imøtekomme de behovene. Brukervalgsystemene, med kommersielle tilbydere, gir ikke økt frihet i møtet mellom eldre og de som skal hjelpe. Det har vist seg å snarere bli mindre handlingsrom, både for fagutøverne og de eldre, når det gjelder utføring av tjenestene. Målet må være at eldre og pårørende, i samarbeid med tjenesten, kan være med å påvirke innholdet i den. Dette er svært vanskelig i tjenester der det måles i minutter hvor lang tid en dusj skal ta, et måltid, et sårskift. Dette er situasjonen i svensk hjemmetjeneste.

Privatisering gir ikke bedre tjenester eller bedre økonomi i eldreomsorgen. Det koster mye å holde konkurransesystemer i gang. Når ansattes lønns- og arbeidsvilkår presses, svekkes samtidig deres evne til å bidra inn i fellesskapet gjennom forbruk og skatt. Samfunnsøkonomisk er privatisering et blindspor. Eldreomsorgen trenger et politisk løft og kommunene må styrkes økonomisk. Det må skje innenfor en offentlig drevet rammefinansiert tjeneste, ikke gjennom privatisering og markedsstyring."

Les hele notatet.

Foreldre i Afrika kaster ut barn med psykiske funksjonsnedsettelser ........

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Funksjonshemmede

Publisert tirsdag 27. oktober 2020 05:50

Khadija Yonis er mor til en sønn på 17 år. Han har en autismediagnose og er psykisk utviklingshemmet. Sønnens tilstand er unik, idet han har kap.9-vedtak om bruk av makt og tvang, noe kun åtte barn har i Oslo. Situasjonen er svært krevende, og det er behov for kontinuerlig oppfølging og avlastning.

Særlig reagerer Khadija på at bydelen bruker hennes etniske bakgrunn mot henne, og nevner særlig to eksempler: "Da jeg søkte avlastning og  omsorgslønn i fagsenteret ble det ikke behandlet som lovverket og forskriften sier. Det tok et helt år for å behandle første søknaden når det egentlig skulle bare ta noen måneder. Da jeg kontaktet fagsenteret  angående søknaden møtet jeg på krenkelse. Tilbakemeldingen jeg får er at ingen ville gitt meg omsorgslønn eller liknende hvis jeg var i hjemmelandet. Slik behandling og ordbruk kan ikke aksepteres. Det er ingen behov for å uttale seg om mitt etniske bakgrunn."

og en situasjon hvor sønnen ble utsatt for tvang, med påfølgende fysiske skader:

"Som følge av denne hendelsen ønsket jeg et møte med fagsenteret. Under møtet fikk jeg beskjed fra fagsenterets ledelse om at «foreldre i Afrika kastet barn med psykisk funksjonsnedsettelser ut, og i Norge var det kommunen som tok vare på slike barn». Denne setningen preget meg veldig, noe jeg aldri vil glemme. En slik setning kan aldri forstås som noe positivt, og jeg kan ikke si noe annet enn at dette ikke hører hjemme i det norske samfunn."

Dette er morens oppfattelse, og bydelen kan nok se annerledes på dette. Men derfor: Har andre tilsvarende erfaringer?

Les hele hennes framstilling nedenfor. Khadija kan nås på mailadresse Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den..

Så smått at det må lykkes

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Innvandrere, antirasisme

Publisert søndag 25. oktober 2020 05:42

"Debatten om det store «Dødehavet» mellom Afrika og Europa bør ha to like nødvendige konklusjoner:

* Minst 5000 flyktninger tas imot i Norge.

* Samtidig samarbeider vi med andre land om å hjelpe flyktninger «der de er».

Den første konklusjonen er nødvendig for å overbevise fattige land som i årevis har tatt imot hundretusener av flyktninger om at Norge ikke vrir seg unna sin del av ansvaret om å ta imot de flyktningene som trenger aller mest hjelp. Den andre konklusjonen er like nødvendig fordi de aller fleste flyktningene må hjelpes «der de er».

Vi har for lengst skjønt at for å gi noen tusen nye flyktninger forsvarlige livsvilkår her i Norge, trengs det en forpliktende nasjonal dugnad fra partier, kommuner og hjelpeorganisasjoner. Kommune etter kommune har sagt ja til å stille opp til en slik dugnad.

Men det kreves en like forpliktende nasjonal dugnad hvis vi skal hjelpe flyktninger «der de er». For da er det to spørsmål som alle stortingspartier fra Frp til SV må besvare," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hvilke spørsmål det er i hans artikkel nedenfor.

Hvem kan redde Ole?

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert fredag 23. oktober 2020 05:02

Det tok tre uker før noen oppdaget at Anne Wold lå død i den kommunale leiligheten hun bodde i Brønnøysund. Hun var avmagret, og leiligheten var rensket for mat. Trygden var stoppet, bankkortet utgått og strømmen på vei til å bli stengt. I august 2019 låste politiet seg inn i leiligheten. 64-åringen hadde da ligget død i leiligheten i tre uker. Hun var 169 cm lang og veide 44 kg, det vil si alvorlig undervektig. Hun hadde ikke mat i magen. Kjøleskapet og fryseren var tom. I kjøkkenskapene var det ikke stort mer enn krydder. Hun hadde verken seng eller postkasse.

Onsdagens sak i NRK Brennpunkt ga oss innblikk i en fryktelig skjebne.  

"Anita", bosatt i Oslo, skriver til meg, og frykter at hun skal oppleve det samme:   "Jeg har et nært familiemedlem i samme situasjon som Anne var i startfasen, og skremmende tanke at det kan (og vil) eskalere og bli slik som med Anne, hvis ikke jeg spiller mine kort riktig.  

Mitt familiemedlem bor i samme bolig hos meg. Han tror mange er ute etter ham, overvåker ham konstant, han har byttet navn og anmelder de fleste til politiet. Han mener at han ikke er syk og blir rasende om noen antyder noe eller ikke er enig i hans virkelighets oppfatning. Han ser, hører og lukter ting som andre ikke opplever. Dette forteller han ikke til legen. Ved minste mistanke bytter han fastlege og flytter. Derfor får han ikke den hjelpen han trenger. Han ble tvangsinnlagt av en lege en gang men pratet seg ut igjen raskt.   Det er en svært vanskelig situasjon.

Jeg har god dialog med hans fastlege og bydel, men de sier at de kan ikke gjøre noe så lenge han ikke er enig. Samtidig får han ikke nødvendig hjemmesykepleie og hjemmehjelp fordi han bor hos meg, så det er en uhygienisk, rotete og uverdig livssituasjon. Han har mange fysiske sykdommer og klarer lite selv. Vi har ikke kapasitet til så mye rydding og renhold m.m. Det er en fastlåst situasjon. Vi passer på han men vi må være varsomme, for han blir raskt sint og legger oss for hat, da vil han flytte til ukjent sted om vi sier noe feil. (Vi: meg og min familie). Da vet vi at han vil lide samme skjebne som Anne. Så vi må bare jatte med han. Heldigvis har vi gode og forståelsesfulle naboer, men de har små barn som dette går utover.  

Det er ikke godt å vite hvordan historien vår ender, men å lese Annes historie var virkelig en oppvekker. Håpet om at det finnes hjelp svinner bort. Det er dilemma i grensen mellom frivillighet og tvang, samt at man slipper ut på feil grunnlag i tvangsbehandlingen, samt dilemma med taushetsplikten og aller viktigst: manglende samarbeid med og tillit til pårørende. Leger og bydel bruker for lite skjønnsvurderinger. Enhver regel passer ikke for alle. Selv om det er systemsvikt også, så er det aller mest menneskelig svikt blant leger og ansatte i bydelen. Vi trenger flere som tar kloke vurderinger og finner gode løsninger."  

En svært vanskelig situasjon først og fremst for den det gjelder. Men også for familie, nærmiljø og hjelpeapparatet. Hvem kan redde "Ole"? Kloke råd til Anita ?

Barnevernet plikter å hjelpe selv om det ikke er penger igjen på budsjettet

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Barn og Unge

Publisert torsdag 22. oktober 2020 05:25

"Jeg nektet å følge pålegg fra rådmannen om å tilbakeføre 15 fosterbarn til biologiske foreldre for å spare seks millioner. Jeg fikk avskjd, men det ble rådmannen selv som måtte gå," skriver Liv H. Wiborg.

"Økonomi er blitt mer og mer en del av barnevernet, men lovverket tilsier ikke det. En barnevernsarbeider er pliktig til å fatte vedtak eller som kommunerevisjonen i Oslo (13/2006:29) understreker: Som barnevernsadministrasjonens leder påligger det vedkommende å fatte nødvendige vedtak, enten det er penger igjen på budsjettet eller ikke.. Kravet om budsjetthjemmel på utbetalingspunktet gjelder ikke for utbetalinger som kommunen er forpliktet å foreta. Lovhjemmelen er i Kommunelovens § 46, nr. 1.

Dessuten er jo barnevernsloven en særlov, og overordnet lov om budsjettering. Barnevernets leder skal ha sin lojalitet i den befolkningen kommunen skal betjene. Dessverre er det slik at når barnevernets leder blir for lojal til budsjettet, blir det markedsøkonomien som styrer, ikke bare organiseringen, men også selve fagutøvelsen,"  skriver Liv H. Wiborg.

Les hele hennes artikkel nedenfor.

Aktivitetsplikt eller tvangsarbeid?

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert tirsdag 20. oktober 2020 05:22

Oddny Miljeteig er klar:"Tvangsarbeid skulle høyra historia til. Det skulle lukta 1700-talet og 1800-talet lang veg. Tvangsarbeidet skulle ha vore kasta på historias skraphaug i det det moderne Noreg såg dagens ljos.  Så lever det diverre i verste velgåande.

Tvangsarbeid har vore nett det. Dei utsette har vore fattigfolket, dei som ikkje eingong fekk røysterett før sommaren 1919. Etter andre verdskrigen vart tvangsarbeid nytta som straff for lausgjengeri og alkoholmisbruk – og diverre meir og mindre direkte over skamfarne krigsseglarar i handelsflåten. Dei som Noreg kanskje skulda mest av alle. Dei som hadde høgast tapsprosent av alle under krigen. Etterkvart som alkoholistomsorga vart betre utbygd, gjekk talet på personar i tvangsarbeid ned. Passusen om tvangsarbeid i lausgjengarlova vart oppheva i 1970. Men sjølve lova vart ikkje oppheva før i 2005 etter forslag frå stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen, SV, skriver hun blant annet.

Les hele hennes artikkel nedenfor.