Annet

Alt har sin tid

Alt har sin tid

I  18 år har jeg hatt denne bloggen, som  en viktig kommunikasjonskanal mellom meg som folkevalgt og folk i denne byen. Det har gitt svært mange kloke innspill til saker som er til behandling, og ikke minst: Grunnlag for å reise saker. Folkevalgte må mer enn å forholde seg til prinsippdokumenter. Man må også sjekke ut av hvordan vedtak treffer folk i den praktiske hverdag. Er det samsvar mellom teori og praksis? 

Gjennom  disse årene har jeg lagt ut 7.500 saker, som samlet  sett har gitt 35.000 kommentarer fra bloggens lesere.

Men alt til sin tid. Jeg er ikke lenger folkevalgt, og ikke minst: egen helse krever sitt: Jeg har fått diagnosen Lewy legeme, en Parkinsonlignende sykdom.

Denne bloggen legges derfor nå ned. 

Helse gjør at aktivitetsnivået blir redusert, men min hovedplattform framover vil være Facebook (10.400 følgere) og dels Linkedin (14.000 følgere) og Twitter (3.000 følgere). Og selvsagt fortsetter min innsats som politisk rådgiver for SVs stortingsgruppe.

Nøl ikke med å ta kontakt med meg, f.eks. om det er noe jeg bør kjenne til i min rolle som medlem av Oslo kommunes kontrollutvalg.

Vannforsyningsrapport: Åpen versjon tilgjengelig

Vannforsyningsrapport: Åpen versjon tilgjengelig

Drikkevannsforsyning er helt vitalt for byen vår. Det vil få svært store konsekvenser dersom tilgangen til rent vann svikter. I verste fall vil samfunnet stoppe opp eller innbyggere vil bli alvorlig syke og dø. Den som måtte ramme et bysamfunn som Oslo vil derfor naturlig kunne velge å sabotere vannforsyningen. Dette er derfor svært samfunnskritisk infrastruktur og skal forvaltes deretter. Det kan selvsagt ikke være full åpenhet om alle sider av dette.

Men som vi ofte sier er krig for alvorlig til å overlates til generalene, må vannforsyning også være et saksområde som desidert folkevalgte må være engasjert i. Folkevalgte må - som overordnet beslutningstagere - sikre at vi har tilstrekkelig vannforsyning og beredskap. At alt fungerer som  det skal.

I Oslo kommunes kontrollutvalg har vi til behandling en forvaltningsrevisjonsrapport om "Informasjonssikkerhet i Vann- og avløpsetaten." Hele rapporten var unntatt fra offentlighet og deler av rapporten inneholder "sikkerhetsgradert" og "taushetsbelagt" informasjon. Mer enn 50 sider er helt eller delvis sladdet i  rapporten. Sånn bør det nok være.

Jeg har imidlertid trampet litt i klaveret for å sikre at det legges til rette for en klok balanse mellom åpenhet og hemmelighold, og at en hvis grad av åpenhet er nødvendig for at jeg skal gjøre en god jobb som medlem av kontrollutvalget. Dette er det nå lagt til rette for. Det er laget en offentlig versjon av rapporten (selvsagt med mye sladding), og det gjør at fagfolk og interesserte kan lese og komme med innspill til meg. Og samtidig: som utvalgsmedlem får jeg fullt innsyn i hele rapporten jeg skal behandle.

Jeg legger ut rapporten her, og er svært interessert i innspill.

Pålegg fra Stortinget: Få ned klagesaksbehandlingstida hos Statsforvalteren

Pålegg fra Stortinget: Få ned klagesaksbehandlingstida hos Statsforvalteren

Jeg er godt fornøyd med at Stortinget ved behandling av Likeverdsreformen, på initiativ fra SV, har gitt regjeringen dette pålegget: "Stortinget ber regjeringen sørge for at saksbehandlingstiden hos statsforvalteren i klagesaker på helse-, sosial- og omsorgssektoren reduseres. Stortinget orienteres på egnet måte.» De 3 regjeringspartiene stemte i mot.

I helse- og omsorgskomiteen fikk vi flertallet med på denne begrunnelsen:

"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at særlig barn og familier med barn som har sammensatte behov må bruke svært mye tid på «å sloss» med hjelpeapparatet, og særlig kommunen. Et hjelpeapparat som de ofte føler som en motpart. Forvaltningen vektlegger i altfor liten grad at det er barna og familiene selv som sitter på den største spisskompetanse på deres eget liv. Familiene – som ellers har mer enn nok å streve med i sin hverdag – påføres en betydelig tilleggsbelastning ved å måtte bruke tid på å klage på urimelige vedtak. Vedtak som ofte blir omgjort gjennom klagebehandlingen. Det er en tilleggsbelastning at klagesaksbehandlingen hos statsforvalteren tar urimelig lang tid."

De rødgrønne partiene samlet seg også om dette, men her ble vi stående alene.

"Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er bekymret for at funksjonshemmede og andre som har behov for omfattende og sammensatte tjenestetilbud får et kvalitativt og kvantitativt tjenestetilbud avhengig av kommuner, og internt mellom bydeler i de større byene. Det trengs et bedre kunnskapsgrunnlag om disse forskjellene, for å kartlegge omfang og årsaker i tilgang til rettigheter for funksjonshemmede. Det kan ikke være slik at vi har velferdsflyktninger, hvor hjelpetrengende må flytte for å få hjelpetiltakene de trenger."

Hva tenker du?

Sykehus til salgs

Sykehus til salgs

For hundre år siden var Dikemark et eget samfunn. Nå står sykehuset tomt og falleferdig – i påvente av nye eiere.

I Budstikka kan vi lese: En gang var det rundt 900 pasienter på Dikemark. Uteområdene var pent opparbeidet med parkanlegg. Pasientene ved det psykiatriske sykehuset fikk være med ut på åkrene, luke i bed, jobbe i systua og snekre møbler i verkstedet. Det var Oslo kommune som kjøpte eiendommen og flyttet «Christiania Sindsygeasyl» ut på landet i Asker. Sykehuset åpnet dørene i 1905 og hadde noen hundre ansatte. Dikemark var et eget lite samfunn, med eget postkontor, bank og dagligvarebutikk. Pasienter som hadde praktisk arbeidstrening, fikk naturligvis lønn for arbeidet. Pengene kom i form av «lokalvaluta», penger som kun var gyldige i sykehusbutikken. Det ga pasientene en selvstendighetsfølelse. Sykehuset hadde eget vaskeri, snekkerverksted, systue, bakeri og gartner. Grønnsakhagen var rikholdig, og noen husdyr var det også plass til i de landlige omgivelsene. Dikemark var en periode helt selvgående. Både ansatte og pasienter hjalp til med alt praktisk arbeid ute i hagene og på åkrene. Hver fredag kom gartneren med friske blomster til hver avdeling, for å ønske god helg. 

– Det er trist å se at alt forsvinner og at byggene forfaller. Tenk på all den historien som er i disse byggene, sier fagforeningstillitsvalgt Helle Kristoffersen. 116 år etter at sykehuset ble åpnet, skal nå store deler av området selges på det åpne markedet. I første omgang er det området som kalles sentrum. 29 av byggene på sykehusområdet er fredet i varierende grad. De fleste utvendig. Det vil si at en eventuell kjøper ikke kan gjøre store endringer utvendig, men flere av byggene kan bygges om innvendig. – Kanskje det kommer nye boliger her, eller hva med en kafé eller restaurant ned mot vannet? Det tror jeg kan bli veldig fint, siier Kristoffersen til Budstikka.

Dikemark-området har stått der, i hovedsak tomt, i mange år. Skrikende etter handlingsorienterte beslutningstakere. Og ytterligere forfall har skjedd år for år. At bygninger og tomter nå selges er kanskje like greit.

Oslo-politikeren levde i fem år med dødsdom og feil diagnose

Oslo-politikeren levde i fem år med dødsdom og feil diagnose

Dette er den dramatiske overskriften på dagens hovedoppslag i Dagsavisen, og som fyller 3 sider inne i avisa.

Som det heter i ingressen: 

"For fem år siden fikk tidligere bystyrerepresentant Ivar Johansen (SV) (70) beskjed om at han hadde sykdommen Lewy body-demens i tidlig fase, og at han hadde fire til seks år igjen å leve. Så ble han overlatt til seg selv."

Hver dag, hver uke og måned uten at det ble noe verre så jeg som et positivt tegn. Men usikkerheten og frykten var der hele tiden. Etter nye undersøkelser i januar i år fikk jeg en ny diagnose, og ikke minst dødsbudskapet ble slettet. 

Og som det heter i Dagsavisen:

"Ivar Johansen har en alvorlig sykdom, men han trøster seg med at den utvikler seg sakte i gal retning. 

– Jeg jobber som vanlig, i den grad noe er vanlig i disse koronatider, sier han med et smil.

– Bevegelse er viktig, og jeg både går og sykler. Det er også forebyggende å være intellektuell aktiv, sier SV-politikeren.

– Jeg føler ingen begrensninger i forhold til omverdenen, men jeg har noen tegn som folk vil legge merke til. Jeg har hender som skjelver, jeg er tregere i bevegelsen, og jeg har en rygg jeg sliter med, som gjør at jeg går mer fremoverlent.

Selv om han er inne i en krevende tid, lover han å stå på videre. – Jeg skal delta i politikk og samfunnsliv som om – nesten – alt er som før, avslutter SV-politiker Ivar Johansen."

Koronatanker: Den åpne byen

Koronatanker: Den åpne byen

Stian Amadeus Antonsen:

"Det er mange ting vi ikke får lov til om dagen, ting som for bare 1 år siden ville virket helt absurd å skulle bli nekta. At vi ikke kan reise hvor vi vil, treffe hvem vi vil og at vi blir nektet å benytte oss av ulike tjenester er fremmed for de fleste av oss. Forhåpentligvis tar dette slutt om ikke altfor lang tid.

Jeg håper imidlertid at det at vi har blitt nektet mange grunnleggende rettigheter som bevegelsesfrihet og forsamlingsfrihet (blant annet) kan føre til at vi får bedre forståelse for alle de som i mange deler av verden blir nektet disse rettighetene hver dag. Og bare for å være tydelig, jeg mener at smittevernsreglene er berettiga og stort sett fornuftige og kloke. Det er ikke poenget med denne teksten. Og, jeg mener ikke at det er bra for oss som mennesker å leve som vi gjør nå, eller at vi har godt av det fordi vi da kan kjenne på hvordan andre har det i andre deler av verden. De livene vi lever nå er fattige liv, dårlige liv. Vi gjør det en periode, fordi vi må. Fordi det handler om helsa til oss alle.

Men, når vi først lever på denne måten håper jeg at vi får bedre forståelse for hva det vil si å bli nektet ting som vi burde få lov til i en normalsituasjon. Nektet å møtes, forhindret fra å samles med de man ønsker. Menneskerettighetsforsvarere over hele verden blir nektet hver dag å samles med sine aktivister. Journalister, studenter, opposisjonspolitikere, kunstnere i en rekke land blir fengslet dersom de sier noe som strider mot det myndighetene mener er greit. Dersom noen blir for brysomme blir de fort stemplet som "terrorister" av autoritetene i landet. Dette skjer i økende grad, men vi hører lite om det.

Dette er ekstreme tilfeller av undertrykking, men også her hjemme er det stor forskjell på hvilke friheter vi har. Å leie kjæresten din er direkte farlig for homofile par. "Ikke gå der eller der" får vi høre. Å være trans er eller bryte med tradisjonelle kjønnsnormer er nok i seg selv til å gjøre at du kan bli utsatt for vold av fremmede. Kvinner blir ofte fortalt at de ikke bør gå hjem fra byen fordi det kan være farlig for dem. Det offentlige rommet er mer for noen enn for andre. For mange funksjonshemmede kan det å komme seg ut av egen bolig eller benytte seg av offentlige transport være vanskelig eller nesten umulig. Svarte ungdommer får oftere beskjed om at de ikke får komme inn på et utested kun basert på hudfarge. Dette er noen eksempler på at hva vi kan gjøre eller hvor vi kan gå ikke er likt for alle. I tillegg er det svært mange familier i fattigdom som har levd i karantenelignende tilstander lenge før korona. En tur på kino eller Tusenfryd er ute av rekkevidde for mange. En økonomisk karantene altså.

Når samfunnet åpnet igjen kan mange av oss dra på konserter, reise utenlands eller spasere fulle hjem fra byen. Alle kan ikke det. Og for noen er det farligere enn andre. Så, hva betyr dette? Skal du ha dårlig samvittighet dersom du kan gjøre disse tingene? Nei. Dårlig samvittighet er bortkasta energi. Men vi kan forandre det samfunnet vi har. Vi kan ha forståelse for at mange kjemper kamper der ute som vi ikke kjenner til. Vi kan være solidariske med menneskerettighetsforsvarere i andre land. Vi kan bygge samfunn som er tryggere for alle. Vi kan bli natteravner, vi kan bli med organisasjoner, vi kan bli med i politikken eller stemme på partier som vil gjøre noe med de store forskjellene i muligheter som vi har. Og så kan vi følge smittevernsreglene, men samtidig debattere dem. Fordi vi bor i et fritt land.

Fagforbundet: Alle må tenke nytt om heltid

Fagforbundet: Alle må tenke nytt om heltid

I Oslo kommune har byrådet satt i gang et prøveprosjekt på to institusjoner under Sykehjemsetaten for å forstå deltid/heltid problematikken bedre. Prosjektene skal være på et sykehjem og et helsehus. Fagforbundet Oslo skal være delaktig i dette prøveprosjektet og skal tenke nytt for å skape flere hele faste stillinger. Vi kan ikke gjøre det vi alltid har gjort. Nytenking kan være veien mot heltid.

– Utgangspunktet er at vi starter med blanke ark og også ser på disse løsningene som Leif Erik Moland er opptatt av, sier heltidsansvarlig i Fagforbundet Oslo Stein Olav Ringen til FriFagbevegelse.

– Vi må løsrive oss litt fra de gamle ordningene, og det samme gjelder arbeidsgiver, sier Stein Olav Ringen i Fagforbundet Oslo til FriFagbevegelse.

For eksempel er Fagforbundet Oslo villig til å se på langvakter, men det må gjøres på en riktig måte.

– Man kan ikke bare gjøre det om til en dobbeltvakt og ferdig med det, det finnes eksempler på at det ikke fungerer bra. Vi er veldig opptatt av at man må se på innholdet i vakta, oppgavefordelingen, bemanningen, når man gjør ting i løpet av en uke og på kompetanseheving, altså mye mer enn bare matematikken, sier han og fortsetter:

– Det er noe vi har en tendens til å gjøre i heltidsdiskusjonen, kun se på hvor mange helger og hvor mange timer i helgene de ansatte må jobbe. Matematikk er viktig, men vil ikke alene lage noen suksesshistorier, det må vi huske på når vi skal vurdere langvakter, sier Ringen.

Les mer på linken. Hva tenker du?

Historieløs adresse-endring

Historieløs adresse-endring

Sagenebeboer Andreas Hompland:

"Sagveien 24 med Lohrbauers villa og bakbygningen («vaskeriet») skal eiendomsutvikles til leiligheter, seksjoneres og få nye gateadresser: Våghalsen 11, 13, 15, 17 og 19. Det er som å trekke ei tann ut av den historiske og oppgraderte tanngarden mellom Brenna (Sagveien 8 og Apoteket / Arbeidermuseet (Sagveien 28). 

Sagveien førte til de mange sagene og ga bydelen navn. Den staselige bestyrerboligen Lohrbauers villa er et signalbygg i det kulturhistorisk viktige området på Nedre Sagene. Den har alltid hatt adresse Sagveien 24 og er blitt allment omtalt som det. 

Adresse-endringen er bestemt av avdelingen i Plan- og bygningsetaten som driver med geodata og matrikkel. Den er teknisk og praktisk begrunnet med at det blir lettere å orientere seg og finne fram. Ingen andre parter enn eier og utbygger er varslet. 

Lohrbauers blir stående og forhagen oppgradert etter utbyggingen, men begrepet Sagveien 24 forsvinner som identitetsbærende adresse på et vernet bygg som er en sentral del av et kulturhistorisk viktig område som Byantikvaren har nedlagt et stort arbeid for å verne og ta vare på. 

Det er merkelig at det ikke er gjort breiere vurderinger i denne saka. Er det forsvarlig praksis at slike omdøpinger skjer gjennom en teknisk-administrativ saksbehandling, uten at Byantikvaren, Sagene bydel eller andre interessenter er informert eller rådspurt?"

Hvem eier Oslo?

Hvem eier Oslo?

Transparency International har undersøkt om det i eiendomsmarkedet i Oslo finnes indikasjoner på noe av det samme fenomenet som gjør seg gjeldende i storbyområder ellers i verden – at fast eiendom utnyttes til hvitvasking; herunder av midler som stammer fra korrupsjon og bestikkelser. Hensikten er ikke å kaste mistankes lys over enkeltpersoner eller selskaper, men å framskaffe relevant informasjon som kan belyse risikobildet innenfor eiendomsmarkedet.

Konklusjonen er alvorlig: Blant eierne på Aker Brygge, Tjuvholmen og i Bjørvika/Sørenga finnes det klare indikasjoner på hvitvaskingsrisiko, både blant juridiske personer og fysiske personer:

1. Skjult eierskap. For 46 prosent av eierskapene som hører til selskaper, er selskapene registrert i såkalte skatteparadiser, noe som betyr at det reelle eierskapet for en stor del er skjult.

2. Korrupsjonsnivå. Det er et visst innslag av både fysiske og juridiske personer som er registrert i land med moderat til høyt korrupsjonsnivå.

3. Kompliserte eierstrukturer. For 42 prosent av eierskapene som tilhører selskaper, er eierstrukturen komplisert (f.eks. trust, flere eierledd internasjonalt, flere jurisdiksjoner), slik at det eksisterer tvil om hvem som er reelle eiere. Også for privatpersoner (fysiske personer som eier) er det via åpne kilder vanskelig finne informasjon om eieren.

4. Risikoprofiler. Det er et visst innslag av enkeltpersoner med risikoprofil (åtte prosent av de identifiserte fysiske personene), dvs enkeltpersoner som har vært tiltalt i straffesaker eller saksøkt i skattesaker i Norge eller utlandet. En liten del av eierskapene som hører til i selskaper (én prosent) har vært knyttet til ulike typer ulovlig virksomhet.

Alt hentet fra TIs egne nettsider.

Nordahl Grieg: Det nye år

Nordahl Grieg: Det nye år

Nu har en verden gitt seg hen

i fryd fordi et barn er født.

De kom, de kristne bombefly;

der skrek en mor; et barn var dødt

 

Og andre småbarn sprang i angst

og skjulte seg, den glade jul.

Nu kan vi skjønne salmens ord:

at engler daler ned i skjul.

 

O fred på jord og fryd på jord!

Vi står i kveld med spente sinn,

blandt julelys og bombebål

og ser det gamle år gå inn. (les videre nedenfor)

Et riktig godt nytt år fra en republikaner, som gir kong Harald ordet

En riktig god jul fra en republikaner, som gir kong Harald ordet

Kong Harald holder i kveld sin nyttårstale. Han kan gjerne gjenta noe fra en tale han holdt på en hagefest for noen år siden. Et utdrag kan passe godt nettopp på en dag som i dag:

"Jeg synes Norge er fremfor alt mennesker.

Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene.  Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden. Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.

Nordmenn er unge og gamle, høye og lave, funksjonsfriske og rullestolbrukere. Stadig flere er over hundre år. Nordmenn er rike, fattige og midt i mellom. Nordmenn liker fotball og håndball, klatrer fjelltopper og seiler – mens andre er mest glad i sofaen. Noen har god selvtillit, mens andre sliter med å tro på at de er gode nok som de er.

Nordmenn jobber i butikk, på sykehus, på oljeplattform. Nordmenn arbeider for at vi skal være trygge, arbeider med å holde landet rent for søppel, og leter etter nye løsninger for en grønn fremtid. Nordmenn dyrker jorda og driver fiske. Nordmenn forsker og lærer bort.

Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.

Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes.

Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss. Når vi synger «Ja vi elsker dette landet», skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet. Derfor er nasjonalsangen vår også en kjærlighetserklæring til det norske folk.

Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre. At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, felleskap og raushet.  At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk." Dette som en utdrag fra kongens tidligere tale.

Jeg ønsker med disse ord fra Kong Harald alle et riktig godt nytt år. Les hele hans tale på linken nedenfor.