Annet

Oslo byråds forslag til budsjett 2003

Å gi innbyggerne trygghet må bl.a. innebære et ansvar for å forhindre klientifisering, og at den enkelte i størst mulig grad skal være selvhjulpen. Derfor er det direkte umoralsk med dramatisk husleieøkning i kommunale boliger, og selge ennå flere kommunale boliger. Nærmere halvparten av sosialhjelpen går nå til å gi folk bistand til å betale husleia. Og nå går byrådet et steg videre; den som lite har skal få mindre. Det sosiale sikkerhetsnett som sosialhjelpen representerer skal svekkes ytterligere. Men noen skal få mer; svært godt betalte heltidspolitikerne i dette hus får i dag en halv million i økt lønn. SV prioriterer annerledes; mer til de som har minst – sosialhjelpstakerne – mens politikerne får sette tæring etter næring, sa jeg bl.a. da bystyret behandlet kommunebudsjettet for 2003.

Oslo bystyre 12. desember 2002
Ivar Johansen, SV 
  
Sak 476 Oslo byråds forslag til budsjett 2003
 
Ordfører,

På første side i dette budsjettforslaget står det at det sittende byråd i de kommende 4 år vil prioritere ”å ta vare på byen, gi innbyggerne trygghet og muligheter og å utvikle en enkel og brukervennlig kommune.” Vakre ord, som isolert er uten innhold. Ord om tilslører det forhold at politikk er å velge. De siste dagene har byens helsemyndigheter flere ganger gått ut og advart astmatikere og personer med lungelidelser mot å oppholde seg lenge utendørs pga. luftforensningene.

En by som  i en slik situasjon nedlegger miljøvennlige trikkelinjer og erstatter dem med forurensende busser tar ikke vare på byen. SV er med på et budsjettalternativ som prioriterer kollektivtrafikken. Og SV vil gjeninnføre piggdekkavgift framfor å måtte stenge inne barn og unge. Det handler om å prioritere. Å ta være på byen innebærer også å forvalte byens verdier for framtidige generasjoner. Å selge skoler eller kontorbygg kommunen selv sårt trenger til å produsere velferd og undervisning kan gi noen kjappe penger i kommunekassa, men er svært dårlig økonomi på lang sikt. For profittørene som kjøper leier dem dyrt tilbake til kommunen, og den framtidige regninga er det den oppvoksene slekt som må betale. Forslag om å selge skoler er derfor særs uklokt.

Å gi innbyggerne trygghet må bl.a. innebære et ansvar for å forhindre klientifisering, og at den enkelte i størst mulig grad skal være selvhjulpen. Derfor er det direkte umoralsk med dramatisk husleieøkning i kommunale boliger, og selge ennå flere kommunale boliger. Nærmere halvparten av sosialhjelpen går nå til å gi folk bistand til å betale husleia. Og nå går byrådet et steg videre; den som lite har skal få mindre. Det sosiale sikkerhetsnett som sosialhjelpen representerer skal svekkes ytterligere. Men noen skal få mer; svært godt betalte heltidspolitikerne i dette hus får i dag en halv million i økt lønn. SV prioriterer annerledes; mer til de som har minst – sosialhjelpstakerne – mens politikerne får sette tæring etter næring.

 Å gi innbyggerne muligheter er bl.a. å bygge opp under barn og unges gode ressurser, og litt uavhengig av tykkelsen på familiens lommebok. Den viktigste velferdsproduksjonen skjer i bydelene. Bystyreflertallet tildeler bydelene nye oppgaver og øker innbyggernes forventninger, men uten å øke budsjettrammene. Resultatet vil bli at viktig forebyggende tiltak, som fritidsklubber, barnehager og eldresentre vil ryke.

Så vil noen sikkert si; SV velter kostnadene over på byens innbyggere. SV mener at svært mange i denne byen har råd til å betale en tusenlapp eller to mer i skatt, for å sikre særs viktige velferdstilbud for byens innbyggerne. For å sikre at sterkt hjelpetrengende barnevernsbarn får hjelp, for å hindre nedleggelser av buss og trikkelinjer eller for å sørge for å få fortgang i arbeidet med bygging av boliger til en pris folk flest kan klare å betale. Dette dreier seg om det gode begrepet om å betale skatt etter evne og få hjelp etter behov.

Vi ser at markedet ikke er egnet til å fordele knapphetsgoder, slik bystyrets borgerlige flertall sverger til. Bare se på strømprisene. I løpet av de nærmeste 6 måneder vil kommunens eget energiselskap kreve inn mer enn en milliard kroner fra byens innbyggere, helt rått – uavhengig av behov og betalingsevne. Og innbyggerne betaler det samme pr. kilowatttime enten en bruker strømmen til å smelte snøen i biloppkjørselen til villaen i Holmenkollåsen eller alenemoren på Grønland som bruker strømmen til å varme opp vannet til å vaske barneklærne. Vi må sette grenser for politikk, sier Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, og toer sine hender.

I lunsjpausen på jobben sier folk til meg; hvorfor er det ikke mulig å få et bedre – og billigere -  kollektivtilbud i hovedstaden i et av verdens rikeste land. Og det er grunn til å undres. Det handler selvsagt om å prioritere. Og det svaret jeg gir dem er: fordi sentrale politikere prioriterer det de anser som det viktigste først; og da mener noen at det er viktigere å skaffe billigere sprit og campingvogner.

I ukene som kommer vil mange synge de vakre strofene ”nå tennes tusen julelys”. Forskning forteller oss imidlertid at forskjellene øker i denne byen. Frelsesarmeen merker økning av antallet henvendelser. Det er bekymringsfullt at antallet henvendelser øker, men det bør også bekymre at Frelsesarmen forteller at det offentlige hjelpeapparatet svikter. Andelen som i denne førjulstid må slukke lysene øker. Som 75-åringen sa i avisa forleden: Hun må vurdere å redusere antall personer hun nå skal sende julekort til. Bystyreflertallet flytter, dessverre, igjen noen grenser. Kutter litt mer i de sosiale sikkerhetsnettene, og overlater ennå flere til seg selv.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode