Annet

Knut Kjeldstadli: En historie om klasseorganisering og industrikapitalisme

Knut Kjeldstadli: En historie om klasseorganisering og industrikapitalisme Vi kan nå kanskje se røttene til det som er i ferd med å vokse fram. På kort tid – fra demonstrasjonene mot WTO (Verdens handelsorganisasjons) toppmøte i Seattle i 1999, har det vokst fram en bevegelse som er kritisk. Kritisk, ikke til globalisering allment, men til en globalisme på de store kapitalkonsernenes premisser. Og kritisk til at en eller noen få mektige stater skal gjennomtvinge sin modell og sine interesser på verden for øvrig. Så – en mulig diagnose er at kollektiv organisering ikke er under avvikling. Men kanskje dreier det seg om en omdanning, om en reformativ fase, sa Knut Kjeldstadli bl.a. da han forleden innledet på et møte i Sosiologiforeningens seminar Klasse og klassereise. Her en utvidet utgave av foredraget.


Knut Kjeldstadli:
En historie om klasseorganisering og industrikapitalisme

 
Arbeiderbevegelsen har gått gjennom mange faser. Vi kan snakke om en forfase, lønnsarbeidernes  uorganiserte fase, der de ikke sammen satte interessene sine gjennom; én for én ba de for seg hos  eiere og overordnete. Så kom bevegelsens formative fase, da kollektive løsninger ble satt gjennom, fra 1880- og 90-åra og framover. Deretter fulgte den etablerte fag- og arbeiderbevegelsens fase, som iallfall tok til i det første tiåret av det 20. hundreåret, og varte til la oss si henimot 1980-åra. Nå er bevegelsen i en fase som mange vil kalle en svekkings- og avviklingsfase. Men kanskje vil denne tida vise seg å være en omformingsfase, der nye former er i ferd med å oppstå, denne gangen kanskje på tvers av landegrenser. Dette innlegget er et forsøk på forstå disse forandringene.

Oppkomsten – den formative fasen

Om vi rykker tettere inn på det historiske forløpet, hvordan skal vi da forstå at kollektiv organisering og spesielt fagorganisering oppstod? Det er klart at det ikke var noen automatikk i dette. Mens den første moderne industrien – mekaniske verksteder og tekstilfabrikker – oppstod i 1840-50-åra, kom ikke fagorganiseringen før nesten to mannsaldrer seinere, i 1880-90-åra. Og dessuten var faktisk håndverksarbeiderne tidligere ute enn fabrikkarbeiderne, provosert av den proletariseringen som kapitaliseringen av håndverket medførte.

 Et første utgangspunkt for en bevegelse er jo at det overhodet fantes lønnsarbeidere, som kunne la seg organisere. Det måtte finnes en sosial struktur, en klassestruktur, der lønnsarbeidet var en objektiv ”plass”. Den plassen ble fylt av individer. Ved å bli rekruttert inn til en slik plass kom de inn en i posisjon som tilsa at de hadde visse interesser (lønn, sikkert arbeid m.v.). Ved å være i disse plassene eller posisjonene kunne de bli påført press (lønnsnedslag, arbeidsløshet, som kom ikke minst i krisetider, m.v.), et press som potensielt kunne besvares med handling. Dette analysenivået gjelder altså først og fremst økonomi. Men at mennesker slik var i en lik klasseposisjon, betydde ikke det uten videre at folk tenkte om seg sjøl at de var like, at de forstod seg sjøl i klassetermer. Én grunn var jo at de individene som ble industriarbeidere, kunne ha ulik sosial bakgrunn og kulturell bagasje som de tok med seg inn i sin nye klasseplassering. De kunne være håndverkere som ble slått ut eller være husmannsgutter, og de kunne komme fra et annet land, være svensker, finner, russere, tyskere.

Om vi går fra struktur til mennesker, til faktisk levde liv, gir det mening å si at mennesker levde i en viss, klassebetinget livsform. Det var (og er) forskjeller på livsformen til en lønnsarbeider, til en som var i en karrierelivsform (eksempelvis en akademiker), og en som var sjølstendig arbeidende. Livsformen satte grenser for hva slags liv en kunne leve, et menneske kunne ikke vilkårlig tre ut over disse rammene og fortsette å være for eksempel en lønnsarbeider. Sluttet du å gå på jobben, ble du vippet ut og ble fattiglem. Men innafor livsformens skranker fantes flere livsstiler. Én arbeider kunne være sirlig avholdsmann, en annen likte å ”have a good time”, osv.

Et menneske kunne ha flere interesser og identiteter. Det var ikke gitt at klasseplasseringen som dominerte bevisstheten, det kunne være kjønn, etnisitet, religion, seksuell legning eller annet. Det var med andre ord enda et nytt nivå som spilte en rolle – hvordan den gitte situasjonen i en plass i økonomien og en livsform ble forstått og fortolket. Mennesker kunne ha samme plassering, men se verden ulikt. Dette ble avgjort blant annet av hvordan de sosiale forholdene blir kategorisert, definert.  Det pågikk en kamp om fortolkningene. Klassifiseringen var i seg sjøl en klassekamp, om hvilken forståelse som skulle slå gjennom og få overtaket. Kom en til å se sjøl primært som fagorganisert og/eller sosialist, som totning, som en kristen, som medlem av nasjonen Norge? Situasjonen kunne gjøre at et menneske skiftet når det gjaldt hvilken tilhørighet som var viktigst; tilhørighetene kunne styrke hverandre eller de kunne trekke i ulik retning.

Samtidig var det ikke tilfeldig hvem som lyttet til budskapet om fagorganisering, kollektiv handling. Det slo bare unntaksvis an hos karrierefolk eller sjølstendig arbeidende. 

Når en skal forklare at felles organisering ble skapt, kan en altså for det første vise til en likhet når det gjaldt klasseplassering. Lønnsarbeidere delte det trekket at de solgte arbeidskrafta si. Dermed stod de i et forhold til kapitaleiere som kunne slå ut i et motsetningsforhold. De hadde potensielt en felles motstander. Arbeiderklassen var i utgangspunktet ingen enhetlig klasse – det var skiller mellom kjønn, etter alder (fagarbeider og læregutt), etter kvalifikasjoner (ufaglært, spesialarbeider, fagarbeider), by og land osv. Arbeiderbevegelsen ble til som en allianse med nokså ulike bestanddeler. Og den ble til ved å betone at ”vi” stod mot ”de”, kapitalistene, at alle hadde felles interesser mot kapitalen.

Hva skapte enhet? Tre innslag skal nevnes.

For det første at de aktive fagforeningsfolkene og sosialistene ga en beskrivelse av verden der lønnsarbeidere og kapitaleiere inngikk. De fortalte en fortelling om samfunnsklassene, om motsetninger, makt og motstandere og om muligheten for å endre skeive maktforhold gjennom å samle seg.  Det var med andre ord nødvendig med en ideologi som kunne beskrive hvordan verden var i fortid og nåtid, hvordan den burde være i framtida, og hvordan en kunne gå fra nåtida til framtida, hva en måtte og kunne gjøre.

For det andre måtte denne tolkningen følges av en interessepolitikk der en la vekt på de spørsmålene som samlet, trass i andre ulikheter og splittelser. Her var ikke minst de kravene viktige som en kunne stille overfor en felles motstander. Det fantes jo eldre fellesskap, som lå til grunn. Dugnaden, at folk gikk sammen om å løse et prosjekt eller hjelpe en annen å reise et hus, ble på arbeidsplassene i andre del av 1800-tallet videreført for eksempel ved innsamlinger til arbeidskamerater ved sjukdom eller død. Og arbeiderkollektivet, et spontant fellesskap på jobben, mot bestemmelser ovenfra og mot kravene om stadige ytelser fra en arbeidsgiver, la basis for en formell organisasjon, for fagforeninger. Men det nye med klassesolidariteten var at den gikk lengre enn til motstand mot én enkelt bedriftsherre. Den ble rettet mot kapitalistene som klasse, mot kapitalen som et breiere samfunnsforhold.

Og for det tredje gjaldt det å få mennesker med i en felles praksis, som å gå sammen i demonstrasjonstogene.  Gikk en først sammen med noen fra et annet fag, eller med en ufaglært, måtte en for seg sjøl begrunne hva som bandt sammen. Enheten ble altså langt på vei skapt via arbeiderbevegelsen sjøl. 

Veksten i kollektiv tenkemåte og organisering var en læreprosess: Arbeidere ved ett mekanisk verksted opplevde at jobber ble sendt til et annet verksted mens de streiket, og lærte at et landsomfattende fagforbund måtte til. En faglært maler kunne oppleve at hans yrkesmonopol ble brutt lokalt av en billigere, ufaglært arbeider – og lærte at det var nødvendig med en lokal samorganisasjon der alle arbeidere var organisert, og at lønnene ble hevet for alle. En felles nasjonal organisasjon kom med LO i 1899. Typografene i Kristiania opplevde import at utenlandske streikebrytere – og så at det var nødvendig med kontakter ut over landegrensene.

Fra dette fellesskapet rundt salget av arbeidskraft og utføringen av arbeidet kunne erkjennelsen vokse av at lønnsarbeiderne kunne ha felles interesser med andre deler av det arbeidende folket. En småbruker var ikke avhengig direkte av industrikapitalen, men kunne ha gjeld og være underlagt en bankkapital som de facto eide bruket hans.

Industrikapitalismen vokste fram på 1800-tallet mens primærnæringer (og til dels skipsfart) dominerte. Etter hvert kunne en snakke om at et industrisamfunn eksisterte ved sida av et bondesamfunn. Motsetningen mellom by og land var trolig ennå den viktigste inn i tiåret etter unionsoppløsningen i 1905. Så dominerte klassemotsetningen mellom arbeid og kapital. Og den gav opphav til stadige, åpne konflikter til 1930-tallet (seinere har de åpne konfliktene vært sjeldnere, men har ikke forsvunnet). I utviklingen av arbeiderbevegelsen kom industriarbeiderne til å spille en særlig rolle.

For det første ble de en stor klasse i tall.

Og for det andre, i lange perioder i industrisamfunnets historie var dette en klasse i vekst, en vekst som syntes å bære bud om ytterligere framgang. (Arbeiderpartiets Ole Colbjørnsen mente på 1930-tallet i ramme alvor at ett argument for statlig industrireisning var å produsere en vekst i en arbeiderklasse som så igjen ville bli basis for partiets makt og det nye samfunn.)

Det tredje argumentet for industriarbeiderklassens betydning var at den var verdiskapende, uansett om en forstår dette ut fra marxistisk arbeidsverditeori eller nyklassisk økonomisk teori.

Og som et fjerde viktig trekk: Fordi klassen leverte et gode, som kunne trekkes tilbake og som en derfor kunne organisere rundt, nemlig den verdiskapende evnen i sin arbeidskraft, hadde den potensiell makt. Denne makta kunne brukes, om den ble erkjent.
En vei til erkjennelse var at makt var nødvendig fordi eksistensen som lønnsarbeider ikke var sikker. Fordi bedriften deltok på et upersonlig marked, et kapitalistisk marked, ja et verdensmarked, slo konjunkturer og strukturelle endringer i etterspørsel og konkurranseforhold tungt inn i den enkelte virksomheten, i det enkelte samfunnet, hos hver enkelt proletar. Dette er da proletarens femte eksistensvilkår.

Og endelig var industriarbeidsplassene ofte store, slik at mange mennesker kunne se at de var i samme situasjon, og slik forklare situasjonen sin sosialt, ikke individuelt. Størrelsen gjorde også at forholdet til eieren ble anonymt og skapte avstand. Gamle personlige bånd mellom en prinsipal og hans ansatte ble erstattet med upersonlige forbindelser mellom arbeid og kapital. En kunne da lettere se kapitalisten mer som en størrelse, ikke primært som et navngitt individ en arbeidet tett innpå. Og innslaget av maskinproduksjon gjorde at den menneskelige arbeidende kroppen, ikke minst ved halvautomatisering, kunne bli et vedheng til maskineriet, ikke den som brukte og styrte dette maskineriet. Av slike forhold sprang erkjennelse av felles og motsatte interesser, av avhengighet og av mulig motmakt. Når graden av fagorganisering i arbeidsstokkene i de fleste industribransjer etter hvert krøp mot 90, ja 100 prosent, var ikke dette tilfeldig.

Kanskje kan en si at denne lange etableringsfasen dreide seg forsøket på å rydde seg et rom i samfunnet for arbeiderklassen. For å gitt ett eksempel: Det kan være greitt å minne om at ferie, som de fleste av oss i dag tar som sjølsagt, lenge et privilegium for de få.  I slutten av 1890-åra fikk typografene som de første tre dagers ferie i slutten av 1890-åra.  Først fra 1916 ble fire til seks dagers ferie vanlig, sikret gjennom tariffavtaler og lovverk. At det fantes et rom for arbeiderklassen var ikke sjølsagt, og flere forhold gjorde at dette rommet ikke var sikret en gang for alle: Det var en nokså kronisk undersysselsetting (riktignok lettet ved oversjøisk utvandring). Det var også store kriser i økonomien, med masseledighet. Det var ikke gitt at det var nok til alle. Om det ikke var sult, var det knapt. Det var vanlig i arbeiderfamilier at mor satte merker på brødet for å vise hvor tjukke og hvor mange skiver hvert barn kunne ta. I motsetning til det systemet som skulle komme – der masseproduksjon ble rettet inn mot et massekonsum – var logikken ennå ikke at økt lønn betydde økt kjøpekraft, men primært betydde økte kostnader for bedriften. Det var heller ingen generell aksept av at arbeiderne slo seg sammen for å fremme sine interesser, trakassering av tillitsvalgte og angrep på organisasjonsrett var ikke uvanlig.

Industrikapitalismens epoke – den etablerte bevegelsen

Etter krisene i mellomkrigstida ble kapitalismen stabilisert fra en gang ut på 1930-tallet, gjennom okkupasjonen og ytterligere ved gjenreisningen og den lange vekstfasen fram til om lag midten av 1970-tallet. Og her stod industrikapitalismen helt sentralt. Fra 1865 til 1910 steig bruttonasjonalprodukt per snute fra snautt 2000 til vel 3000 kroner. Men i 1969 hadde hver innbygger 15 000 kroner å rutte med. I 1910 kom om lag 27 prosent av inntektene fra industri og beslektede næringer, i 1969 41 prosent. Så det er klart at industrien var en vesentlig faktor i den materielle veksten, i utviklingen av velstand. De reine talla underspiller den økonomiske betydningen til industrien, på to vis. For det første var industrien ledesektor i utviklingen i viktige faser, det vil si den sektoren som vokste raskest og som gav impulser til det øvrige næringslivet. For det andre har ofte én industrigrein stått i vekselvirkning med andre industrigreiner andre næringsområder. Industrivirksomhet har hatt ”forward and backward linkage effects”, koplingsvirkninger forover og bakover i produksjonskjedene. Industrien har gitt impulser til andre bransjer og andre næringer bakover, men også forover - ett industriprodukt har avfødt et annet. 

 Likevel, trass i slike koplinger var norsk industrihistorie særmerket ved at mange bedrifter hadde et ”enklavepreg”: Innsatsfaktorer kom utenfra og avsetningen gikk ut igjen, slik at det ikke ble skapt svært store ringvirkninger - ut over lønn til de ansatte og noe skatt til kommunene og staten. Og industrien sysselsatte riktignok mange, men aldri over halvparten av yrkesbefolkningen. Et land som Sverige ble gjennomindustrialisert på en annen måte enn Norge.

Systemet under den stabile industrikapitalismen har blitt kalt ”fordisme”. Med dette siktes for det første til økonomien, til en særlig sammenheng mellom produksjon og forbruk. Ved masseproduksjon i store serier (eventuelt med samlebånd som på en bilfabrikk som Ford) ble varene så billige at de kunne kjøpes også av mennesker som ikke hadde svært høye lønner. Dermed var det grunnlag for et massekonsum, spesielt av det som kalles varige forbruksvarer, fra sykler og komfyrer til biler og TV. Masseforbruket sikret avsetning og ekspansjon – og stabil sysselsetting. Forbruket bygde på standardiserte produkter; utvalget var stort i forhold til knappheten under industrikapitalismens barndom, men begrenset i forhold til mengden av produkter i dagens butikker. Fordismen hadde også en sosial og politisk side. Organisasjonsrett ble anerkjent, fagbevegelsen ble trukket inn som en ”partner”, målet ble å øke produksjonen, slik at det ble mer til konsum. Dette innebar et klassesamarbeid, men ikke i form av et knefall fra én side. Det var en form for kompromiss, en maktbalanse, der eiersida nok stod sterkest, men begge sider ga og tok noe. Og staten gav en ramme, både ved å regulere arbeidslivet og ved å disponere store deler av produksjonsresultatet til en velferdsstat.

Dette politisk-sosiale regimet er for Norges del også blitt kalt ”den sosialdemokratiske orden”.  Planlegging, avtaler, stabilitet, forutsigbarhet og sikkerhet er stikkord som kan karakterisere den perioden.  I motsetning til forrige fase hadde industriarbeiderklassen nå ”funnet et rom” for seg. Å være industriarbeider på 1950- og 60-tallet var ingen vanskjebne. Arbeidet kunne fortsatt være hardt (og helsefarlig, så en etter hvert). Og konflikter og sosiale motsetninger var ikke forsvunnet – i Høyanger fulgte de fagorganiserte med på hvem som gikk inn i huset til Frimurerlosjen, for å passe på at ingen av ”deres” gikk inn i denne borgerlige organisasjonen.

 Men industriarbeidet gav mye. Ett tegn: I Oslo ble industriarbeidsplassene i større grad rekruttert fra byens egne gutter enn fra innflyttere. De var ofte ansatt i funksjonæryrker. Sjøl om Oslo hadde landets best utbygde skolesystem, valgte de med andre ord aktivt å gå til industrien. Industrien ga et ganske godt betalt arbeid, industrijobber ga sikkerhet – en trodde og ofte med rette at her kunne en bli livet ut. Personalpolitikken gikk ikke ut på å kvitte seg raskest mulig med overflødige, tvert imot var det en norm at bedriften skulle prøve å finne arbeid til folk som ikke lenger var 100 prosent produktive, med vedlikehold e.l. Industriarbeid ga tilknytning til fellesskap, særlig mannsfellesskap. Tillitsvalgte stilte opp og hjalp folk, med alt fra å fylle ut sjølangivelser til å hente og tørke opp folk hvis de hadde vært for lenge på dill og vekk fra jobben. De som formet ut opinionen lokalt, var aldri i tvil om at det var riktig å organisere seg.  Og fagbevegelsen spilte en rolle også utenom arbeidet: I 1947 fikk alle tre ukers ferie. Mange fagforeninger og bedriftsklubber bygde felles feriehjem for medlemmene, dels på dugnad, dels med støtte fra bedriftene. Nye hjem og hytter ble bygd til inn på 1970-tallet.

Industrien hadde høy prestisje. De store bedriftene syntes fysisk i bylandskapet. En så heisekranene på verftene og brygga mot himmelen, ikke som en ”visuell forurensing”, men som en sjølsagt, ja nesten grafisk vakker del av byen. Og industribedriftene var politiske verksteder; vedtak her fikk effekt i det lokale arbeiderpartiet. De tillitsvalgte var viktige politiske skikkelser i det politiske livet generelt, i minst i radikal politikk.

Prestisjen hang også sammen med fornemmelsen av at industrien produserte verdier (jfr. 41 prosent av BNP i 1969). Nær knyttet til dette var de moderne sidene ved industrien – troen på at det meste lot seg løse ved teknikk, tro, ja nesten en begeistring for produktivkreftene.  Det var en følelse av å tilhøre framtida, at fra dette punktet ville ikke bare den eksisterende orden vare ved, men også gå framover. Produktiviteten steg, antall industriarbeidere gikk opp.

 Industrien og industriarbeiderklassen var mønsterdannende for andre næringer og samfunnsområder. Industrien har levert modeller og målestokker for hvordan saker gjøres, vært normgivende for andre sektorer - på godt og mindre godt.  Fire eksempler:

 For det første: Industri krevde at arbeiderne var til stede samtidig - og bedriftsledelsen måtte derfor innprente tidsdisiplin i arbeidere som i utgangspunktet var preget av førindustrielle forhold. Denne vanen - å være til stede på et visst tidspunkt – har vært avgjørende for det moderne samfunnets evne til å koordinere de millioner av handlinger, transaksjoner, som skjer hver dag.

 Videre: Industrien var som nevnt - via maskiner, teknologi, ingeniørmentalitet og fortjenestekrav - rettet mot teknisk effektivitet. Mål skulle nås med minst mulig innsats av produksjonsfaktorer, en holdning som nå også har nådd offentlig administrasjon, kanskje til fortrengsel for normer som rettssikkerhet, likebehandling m.v.

 For det tredje: Industrien var rettet mot standardisering og masseforbruk. Produktene var ikke engangsytelser eller unike eksemplarer. Nettopp dette trekket gjør at vi i dag kan snakke om en kulturindustri, at kunstverk reproduseres, at kulturproduktene blir konsum for mange.
 Og endelig, mindre abstrakt  - mange institusjoner og ordninger ble historisk skapt i industrien og så spredt  til andre næringer. Industrien ble modell for fagorganisering (sjøl om håndverksarbeiderne altså var først ute), for landsomfattende tariffavtaler, bedriftslegeordninger og private pensjonskasser.
Et etterindustrielt samfunn – avvikling av bevegelsen?

Så seint som i 1969 kunne en industriideolog som Karl B. Sætre på Freia skrive at vi fortsatt kun var ved ”industrialismens begynnelse” I ettertid kan vi se at det var rett før industrisysselsettingen kulminerte. Denne lange stabile vekstfasen toppet seg i 1973; fra dette året begynte industriens andel av de sysselsatte og også de absolutte tallene å gå  nedover. Denne avindustrialiseringen hadde flere årsaker: Markedene ble mettet for visse typer forbruksvarer. Det var grenser for hvor mange KPS-komfyrer hvert hushold kunne ha, uansett hvilke finesser de ble utstyrt med. Dette har vært uttrykt slik at en i Nord nå er i en ”post-fordistisk” fase, der etterspørselen er blitt mye mer spesialisert og der produksjon følgelig må finne seg en nisje i markedet, der en kan selge relativt dyre produkter. Bedrifter i forholdsvis arbeidskrevende bransjer, som tekstiler og klær, ble utkonkurrert ved lavere lønn i andre land. Stigende kostnads- og lønnsnivå innenlands som følge av den etterspørselen oljeøkonomien skapte, kunne gjøre det vanskelig å verve arbeidskraft. Den generelle bedriftsøkonomiske tenkingen gikk ut på ”downsizing”. Mens et konsern tidligere skrøt av sine ansatte, ble snarere antall oppsagte målet på suksess. Synet på hva som ble ansett som  akseptabel avkastning endret seg: En bedrift skulle ikke lenger bare gå med underskudd; nye eiere forventet fortjeneste på kapitalen på opp mot 15 prosent. Noe kunne begrunnes med  behovet for framtidige strategiske investeringer i en skarpere global konkurranse. Men kravet om økt profitt kom også fordi den dominerende etos var forandret. Før var det ikke legitimt å
vise fram sin rikdom, nå ble demonstrativt forbruk et ideal.

Dette perspektivet om avindustrialisering må presiseres: Den kan sies å være overdrevet i statistikken - dersom en ingeniørstab i et konsern ble skilt ut som et eget konsulentfirma, kunne dette framstå som avindustrialisering. Industrien anvendte fortsatt mange slike tjenester. Avindustrialiseringen gikk også ujamt. Tradisjonelle industriregioner som Oslo og Østfold ble uttynnet, mens verft på Vestlandet fant markedsnisjer der de kunne vokse. Og endelig – globalt har ikke industrien vært i tilbakegang, den har vokst ikke minst i Sør; faktisk har antallet industriarbeidere i verden aldri vært så stort som rundt år 2000.

 Men likevel – industrien ble i Norge og i Nord et næringsområde og en levevei som var i tilbakegang i antall ansatte og som andel av BNP. Sjøl om det tidligere mektige Jern- og metallarbeiderforbundet slo seg sammen med andre industriforbund til Fellesforbundet, ble det i medlemstall passert av det tidligere Kommuneforbundet, nå Fagforbundet. Og det har måttet oppleve at andre forbund ikke lenger har godtatt at det som før er sjølsagt at industrien skulle være lønnsledende, at offentlig sektor skulle innpasse seg i de rammene som ble lagt under tariffoppgjøret i industrifagene.

Industriens prestisje ble svekket ved angrep fra to hold. Først fra miljøbevegelsen: I stedet for at røyken fra fabrikkpipene var som vaiende seiersfaner ble den symbolet på industrien som forurenser, som en destruktivkraft, ikke en produktivkraft. Nå var jo folk klar over forurensing før, husmødrene på industristedene fikk farget mang en klesvask som hang til tørk om vinden blåste deres vei. Men den sjølsagte følelsen av å være med på noe byggende og framtidsrettet ble brutt – industrien i deler av opinionen sett som ødeleggende og fortidsrettet.

Her satte det andre angrepet inn, fra det en kunne kalle ideologene for symbolhåndtererne: Ifølge dem var på Norge som andre vestlige samfunn på vei inn i informasjonssamfunnet. Det som talte her var ikke materielle størrelser – men representasjoner, tegn, symboler, det være seg i form av tall som i IT, i form av språk eller av visuelle bilder.  Det sentrale var med andre ord størrelser som dels stod for noe annet, dels skapte virkelighet.  Spissformulert: Metafysikken ble viktigere enn fysikken. Å arbeide med materielle størrelser, for ikke å snakke om manuelt arbeid, ble dømt som gammeldags, ja sidrumpet. Rekruttering til ingeniørfag har fått store problemer. Industrien ble forstått som et synkende segment, media og internett som stigende. Sjøl om den mest eksalterte ideologien om ”den nye kunnskapsøkonomien” ble svekket da det viste seg at høykonjukturen i informasjonsteknologi sprakk ut på 1990-tallet, har industriens lavere hengt prestisje igjen. At industrien er en like avgjørende forutsetning for materiell velstand som jordbruket er for mat, er blitt glemt. Og dessuten overså formelen om et ”kunnskapssamfunn” at svært mange mennesker arbeidet med å utføre tjenester for andre – skulle den nye samfunnstypen gis en merkelapp, måtte det være en informasjons- og tjenestekapitalisme. Og sjøl om en kan si at informasjonsbehandling først og fremst har skapt sosial mellomlag eller en middelklasse, er det all grunn til å hevde at servicenæringene har skapt en ny arbeiderklasse, hva enten den jobber som ”burgerproletariat” eller som underbetalt pleiepersonale. Klassene består, sjøl om de forandrer seg.

For de ansatte i industrien hadde denne utviklingen mange følger.

Store deler av generasjonen som var i arbeid i 1973, ble slått ut. Oppsigelser og nedlegginger av bedrifter ble hverdagen for mange, til dels gjentatte ganger. Tyngst var de på steder der industrien var en hjørnesteinsbedrift. Der førte nedleggingen til kraftig reduksjon i folketall, til en slags tidligpensjonering av hele lokalsamfunn. Noen har lykkes i å bringe fram reinvesteringer, andre har famlet seg fram mot å finne nye næringsgrunnlag, i småindustri eller kanskje turisme. Muligheten for å finne nye jobber for dem som ble truffet av denne prosessen var begrenset; å gjøre seg sjøl om fra smelter til bibliotekar var ikke alle gitt. Og mange var fysisk nedslitt etter et liv i tungindustrien.  (Gjennomsnittlig alder for å slutte i arbeid for en fagarbeider er nå 56 år.)

For dem som fortsatt var i arbeid, kunne også situasjonen være endret: Tradisjonelle fagarbeidere opplevde at deres stilling ikke lenger var så sterk; kvalifikasjonene var ikke så eksklusive; de ble så å si bygd inn i maskineriet. Mer av arbeidet dreide seg om å passe på apparatur som indikerte hvordan produksjonen gikk. Arbeidet ble intensivert; de små sosiale pausene innskrenket. Og rasjonaliseringen brakte arbeidsstokkene i produksjonshallene ned i et minimum, ofte slik at få arbeidet sammen. De store ansamlingene av arbeidere var over. Og med redusert arbeidsdag (som riktignok kunne motvirkes av overtidsjobbing) tilbrakte folk mindre andel av livet i arbeidet.  Omstillingene gjorde at en ikke kunne forvente å bli ved en arbeidsplass livet ut. Bedriftene ble trolig mindre viktig som steder for sosial tilhørighet. I dag går flere til mer isolert arbeid og til jobber de bare vil ha en viss tid.  I stedet for å handle i fellesskap for å bedre situasjonen, kan det – iallfall på kort sikt – være mer rasjonelt å stå på, jobbe hardt i restauranten på natta, for å kunne stikke til Spania en måned eller så om vinteren. Sjøl om andelen av fagorganiserte har holdt seg relativt sett brukbart i de tradisjonelle næringene, har den sunket også der.

Mange av dem som kunne ha vært arbeid i industrien og som nesten sjølsagt ville ha begynt der i forrige generasjon, har opplevd at det ikke lenger var rom for dem på arbeidsplassene og i samfunnet. Egenskaper som styrke eller fysisk mot ble irrelevant. Mens oppveksten deres tidligere hadde trent dem godt for et liv i industrien, opplevde – la oss si 15 prosent av guttene, at de ikke passet til kravene fra utdanningssystemet og det nye arbeidslivet. Jentene synes å ha håndtert dette bedre. Både de kravene til nøyaktighet m.v.  som informasjonsarbeid krevde, og den evnen til å forholde seg til andre mennesker, som servicearbeid krevde, ble ivaretatt på en annen måte i sosialiseringen av jentene. Jenter har nå i langt større grad tatt utdanning. Det har vært en omkasting i kjønnssystemet. For mange unge menn betydde avviklingen av industrien ikke bare et tap av en arbeidsplass, men også tap av en maskulinitet, en følelse av å være skjøvet til side. I verste fall ble de parkert før de startet. De gjennomførte verken utdanning eller fikk et ryddig arbeid, og de begynte på et varig livsløp mer eller mindre som klienter.

 Samtidig utdannet andre seg ut av industriarbeiderklassen. Sjøl om andelen arbeiderbarn som har tatt høyere utdanning, er klart lavere enn gjengs retorikk om sosial likhet tilsier, var det for mange en mulig klassereise ut av fra opphavsklassen. Utdanningssystemet fungerte til dels som en kanal der teoretisk begavet arbeiderungdom ikke ble slust i retning av å bli faglig tillitsvalgte, men til å bli funksjonærer eller akademikere.

I sum – den industrielle arbeiderklassen har inntatt en mindre sentral plass i det sosiale landskapet, både etter antall, andel, prestisje og ved endringene i arbeidet. For en generasjon siden var bedriftsklubbene ved de store industriarbeidsplassene politiske verksteder. Hva bedriftsklubben ved Akers mekaniske verksted mente, fikk effekter i det politiske livet i Oslo. Hva de ansatte på Aker brygge (der verftet lå) mener, blir neppe registrert. Nå jages arbeidshavna i Oslo vekk, havneområdet skal renses for av arbeid, ”fjordbyen Oslo” er en fritids- og forbrukerby. 

Innenfor en del samfunnsvitenskap har det vært en påstand at lønnsarbeidernes livsform har vært preget av et spesielt forhold mellom arbeid og fritid: En har arbeidet for å leve; det egentlige livet lå i fritida, den frie tida en sjøl rådde over. Motstykket er blant annet den såkalte karrierelivsformen (type: akademiker), der en har levd for å arbeide, det egentlige livet har ligget i yrket. Nå rommer ikke disse enkle typene alt; mange fagarbeidere har hatt en betydelig stolthet knyttet til ferdigheter og vel utført arbeid.

Men det som derimot er tilfellet, er at måten vi nytter frid tid på, hva og hvordan vi forbruker på, ikke er tilfeldig. Grundige empiriske undersøkelser viser at stil og smak ikke er individuelle eller tilfeldige, men er sosialt bundet. Det er klare og systematiske sammenhengende forskjeller mellom grupper – når det gjelder klær, musikk, type restaurant en besøker, lesestoff, medlemskap i organisasjoner, ja også verdimessige og politiske standpunkter. Sagt på en annen måte – det er ikke livsstilene som skaper forskjellene, livsstilene er uttrykk for underliggende grunnholdninger (”habitus”) som utvikles fra forskjeller i livssituasjon og ressurser i vid forstand. Hvis det er knapt om ressurser under oppveksten og i hverdagen, vil en være opptatt at det er nok av ting. Hvis en ikke har måttet bekymre seg om å betale en regning, kan livsstilen framstå som bekymringsløs, båret av en stille understrøm av trygghet.  Bak tilsynelatende likhet kan det altså være en ulik – og sosialt bestemt – betydning ved dette forbruket. Troen på at de fleste av oss velger sjølstendig og originalt, at vi er summen av våre egne valg, er imidlertid lite holdbar. Livsstilen vår viser nok ”hvem vi er”. Men det er i liten grad slik at vi gjennom kjøp og bruk så å si skaper oss sjøl gjennom å skape en smak. Så når det har vært hevdet at i dagens samfunn er forbruk (ikke produksjonen) en skapende, frigjørende og individualiserende kraft, bør det tas med en klype salt.

Det som imidlertid synes å være tilfellet, er at de nedskrelte arbeidsplassene og den mer intensive og kortere arbeidstida har bidratt til en vridning fra produksjon til forbruk, slik at flere har nærmet seg idealtypen. Omfanget av privat forbruk og materiell levestandard, har gjennomsnittlig økt, også blant vanlige lønnsarbeidere. Privatiseringen kunne ses i en dalende interesse for de felles feriehjemmene; folk kjøpte egne hytter eller dro på ferie sørover. Mange feriehjem er blitt solgt.

Én forklaring på konsentrasjonen om forbruk er at det i noen sammenhenger er kompensatorisk. Forbruk er nødvendig som en erstatning, en forutsetning eller et praktisk hjelpemiddel. Når byene blir bygd slik at for mange tar det en time med kollektivtransport til jobben, framstår bilbruk som en rimelig løsning.

Men det sies også at forbruk har blitt ”konsumerisme” – en grunnholdning der det å handle og forbruke blir den overordnete verdien, nesten en slags ideologi. Galluper har registrert langtids skifte av verdier i det norske samfunnet, fra større vekt på fellesskapsløsninger til større individualisme. Det snakkes om at jeg-orientering og materialisme har ødelagt underminert de kollektive løsningene.

Jo, kanskje. Men en kan stille motspørsmål som kanskje setter ønsket om forbruk i et noe annet lys: Når mange vil ha mer, har det også å gjøre med at rikdom i dag demonstreres åpent.  Mange, unge som eldre, har det ikke spesielt fett eller bra. Økt velstand har gjort det relativt vanskeligere å være fattig. Og så er det de mange som ikke er velstående, som klarer seg ved hele tida å passe på at endene møtes. Det var nå kanskje til å bære, men ikke dersom de skal være aleine om det. Dersom både aksjeutbytte og lederlønninger og et anonymt statlig oljefond fyker til værs, hvorfor skal en da være den tullingen som sitter igjen med regningen etter at de andre har gått fra bordet? De store rikdommene som totalt finnes i samfunnet, skaper forventninger, men folk synes ikke de får sin rettmessige andel, eller at tjenester de er avhengig av, blir tilgodesett. 

Noe av det mest slående som har skjedd de siste 15- 20 åra, er at mange tidligere arbeiderpartivelgere har orientert seg mot ytre høyre.

Fremskrittspartiet står sterkest blant menn, spesielt blant unge menn, mens også blant pensjonistene, blant dem som er ansatt i privat sektor, blant dem som ikke har høyere utdanning – og interessant nok, partiet gjør det svakere i Oslo enn i flere andre landsdeler.  Når Fr. p. gjør krav å være arbeiderpartiet i Norge, er ikke dette i dag usant, om en ser på velgergrunnlaget. Når oppslutningen er sterkere nordpå enn i Oslo, skyldes dette kanskje mye at tallforholdet mellom middelklasse og arbeiderklasse er forskjellig. I Oslo har om lag 40 prosent høyere utdanning.

Unge menn uten videre utdanning er trolig den gruppa som slutter aller tettest opp om Fr.p. En del av disse guttene er som nevnt blitt sittende tilbake under den store samfunnsomdanningen fra industrikapitalisme til informasjons- og tjenestekapitalisme. Noen har gått til ingenting, andre til semre jobber, til næringer med lav prestisje. En kan bli både forvirret og forbannet av mindre. I andre land i Europa har unge menn rekruttert både høyreaktivismen, gjengvirksomhet blant innvandrere – og ekstremsport. Når også folk med lave inntekter i en rundspørring for et par år siden holdt fram Kjell Inge Røkke som et ideal, mon det ikke stikker blant annet i denne provoserte maskuliniteten?

Som nevnt, henger dette i hop med endringer både i arten av kapitalisme og dermed i de ”plassene” som mennesker inngår i økonomien, og i de klassebestemte livsformene. Men slik økonomi og sosiale forhold før 1900 ikke aleine skapte bevegelsen, kan en si at forandringene på disse samfunnsnivåene ikke aleine kan forklare den krisen bevegelsen i dag befinner seg i. Også i den nåværende fasen, spiller også politikk og fortolkning en viktig rolle, i tillegg til faktiske forhold og objektivt gitte interesser. Undersøkelser har vist at ikke bare de som er rike, stemmer Høyre, men også de som forventer å bli rike. De stemmer ut fra sin fortolkning av verden.

Når både tradisjonell arbeiderklasse, den nye servicearbeiderklassen og pensjonister vender seg vekk fra arbeiderbevegelsens klassiske løsninger, mon det ikke skyldes at den etablerte arbeiderbevegelsen og spesielt sosialdemokratiet ikke lenger beskriver verden slik at folk kjenner seg igjen? En fortolkning av verden trenger vi alle, et bilde av verden, som hjelper oss til å rydde inntrykkene våre og gir sammenheng og mening for oss. Som det er argumentert for – før uttrykte arbeiderbevegelsen et slikt bilde for sine tilhengere og medlemmer. Den viste en verden med sosiale forskjeller og et mål om å oppheve eller iallfall minske disse forskjellene. Arbeiderpartiet snakker nå bare unntaksvis om en verden med sosiale klasser og latt et tomrom tilbake. Eller kanskje riktigere – mange av dem som tradisjonelt har soknet til partiet, kjenner seg ikke hjemme i det nye ”moderne” teknokratiske bildet av verden som et ”informasjons- og kunnskapssamfunn”. Fr.p. har tilbudt to alternative bilder, ”politikerne mot folket”, og ”innvandrere mot nordmenn” – og fylt tomrommet. 

 I bunn og grunn stikker altså de store politiske og holdningsmessige forandringene i det nye hamskiftet, i den omdanningen av kapitalismen som skjer fra en industrikapitalisme til en informasjons- og servicekapitalisme. I denne store omkastingen har det oppstått nye former for overklasse, middelklasse, arbeiderklasse og underklasse. På den ene sida er de som kan hekte seg på de stigende informasjons- eller kunnskapsnæringene, i IT, reklame, media, forskning, administrasjon etc. De framstår som vinnere (enn så lenge, iallfall). På den andre sida er mennesker som er i næringer i tilbakegang eller i skranglete servicejobber eller er som en underklasse utafor arbeidslivet overhodet. De føler de er i ferd med å tape. Når  Arbeiderpartiet har fokusert på de smarte teknokratene, og SV primært appellerer til kvinner med utdanning i offentlige ansatte, opplever store deler av etter-industriarbeiderklassen å ikke bli hørt. Og da vender de også representantene for de kollektive løsningene ryggen.

Nye framtider – en omdanningsfase?

Slik sett er det argumenter for å mene at tida er over for de kollektive bevegelsene, for fagbevegelsen slik den ble skapt under industrikapitalismen er over. Trenden når det gjelder andel fagorganiserte, peker den i denne leia. 

 Men en kan også tenke mindre lineært, mindre énveis. Premisset vil da være at dagens situasjon er åpen. Det dominerende økonomiske, sosiale og politiske systemet, kapitalismen, har forlatt den fasen av stabilitet, som noen har betegnet som fordisme, andre som modernitet. Systemet har lenge vært inne i en lang fase av omdanning, der utgangen ikke er gitt. Situasjonen i verden omkring år 2000 har vært mer lik situasjonen i Vesten i 1860- til 1880-åra enn den verdenen som var skapt på 1950- og 1960-tallet. Og dette gjelder med ulikhetene in mente, som at datidas imperialisme med Storbritannia i ledelsen innebar kolonialisme og fysisk besettelse, mens dagens utgave fungerer mer indirekte og uformelt– via etableringer, sikring av ressurser, handelspolitikk, politisk press og midlertidig okkupasjon fram til en nasjonsbygging i okkupantens favør har funnet sted. Blant likhetstrekkene mellom 1870 og 2000 er (om en begrenser seg til perspektiv fra Nord): Det har vært en omdanning innafor økonomien: I 1870 overgang fra agrarsamfunn til industrisamfunn og en bevegelse mot konsentrasjon og sentralisering av kapital (monopolisering) i de dominerende landene, i 2000 en omdanning fra industrikapitalisme til en informasjons- og servicekapitalisme og en akselerering av konserndannelser. Videre foregikk i begge periodene en intensivering av økonomisk og teknologisk internasjonalisering og  Betydelige flyttebevegelser mellom land og kontinenter. Lønnsarbeiderklassen var både i 1870 og i år 2000 var mer uorganisert enn den var i periodene imellom.  En statlig sosialpolitikk, som i mellomperioden var blitt temperert av konsesjoner til  organiserte arbeiderinteresser, er nå på nytt blitt orientert mer mot private, vekk fra allmenne, offentlige løsninger. Det kan kanskje argumenteres for at det på nytt er en situasjon der en kan snakke om at mange ikke har et politisk medlemskap i staten. På 1800-tallet gjaldt det bokstavelig talt, ved den innskrenkete stemmeretten. Rundt 2000 har et formelt medlemskap funnes, men det synes å ha bli opplevd som mindre verdifullt, noe synkende valgdeltakelse kan tyde på. Og endelig synes det å være en tilbakevending til en tid da undersysselsetting truer med å bli et permanent trekk i økonomiene. ”The great depression” fra 1873 til 1896 har en viss pendant i den langvarige slakk som har vært i verdensøkonomien siden kanskje 1975. 

 Om denne beskrivelsen er riktig, kan en for det første feste seg ved at noen grunntrekk i kapitalismen ikke er forandret. Det er fortsatt slik at noen selger sin arbeidskraft, mens andre kjøper den. Det er fortsatt slik at de som eier kapital, tar beslutningen om å opprette og legge ned arbeidsplasser. Den grunnleggende usikkerheten som er knyttet til jobber under kapitalismen, er ikke opphevet. Snarere er konkurransen skarpere internasjonalt. Norge har på grunn av oljeinntektene vært forholdsvis skjermet mot arbeidsløshet, men den registrerte ledigheten har krøpet over fire prosent (den reelle er atskillig høyere).  Nå kan jo svaret bli at hver og en søker å vise seg fram, å vise at akkurat de bør beholde jobber og bli ansatt. Men det kan også skje en gjenlæring av behovet for felles opptreden, slik arbeidstakere en gang lærte dette for om lag 120 år siden. 

 Og dessuten kan vi kanskje se røttene til det som er i ferd med å vokse fram. På kort tid – fra demonstrasjonene mot WTO (Verdens handelsorganisasjons) toppmøte i Seattle i 1999, har det vokst fram en bevegelse som er kritisk. Kritisk, ikke til globalisering allment, men til en globalisme på de store kapitalkonsernenes premisser. Og kritisk til at en eller noen få mektige stater skal gjennomtvinge sin modell og sine interesser på verden for øvrig. Så – en mulig diagnose er at kollektiv organisering ikke er under avvikling. Men kanskje dreier det seg om en omdanning, om en reformativ fase. Som nevnt, var det ikke gitt under den store omdanningen fra bondesamfunn til industrisamfunn at svaret skulle bli en arbeiderbevegelse; svaret kunne den gang ha blitt religion eller nasjon. Og på samme viset er kanskje situasjonen åpen i dag. Svaret kan vise seg å bli reaksjonære og fremmefiendtlige bevegelser. Svaret kan også bli ytterligere privatisering og tilbaketrekning fra det politiske og sosiale feltet. Men svaret kan også bli en ny type kollektiv organisering, tilpasset informasjons- og servicekapitalismen i Nord, en ny type allianse av flere og ulike krefter forent overfor en motstander – og denne gang på transnasjonal basis. Og om industriarbeiderklassen i Nord denne gang bare blir én av flere krefter, er det grunn til å minne om at globalt har den verken uttømt sitt antall eller sin styrke.

(Artikkelen er en utbygging av et foredrag som opprinnelig ble holdt på et seminar om fagbevegelsen og industrimuseene i Tyssedal 24.- 26. mai 1998, derav en del muntlige formuleringer. Det bør nevnes at perspektivet er begrenset ved at det fokuserer på den delen av arbeiderklassen som har vært i lønnsarbeid, i storparten av tida betyr det i hovedsak menn.)

You have no rights to post comments