Annet

Hvem bidrar til ”verdiskapingen”? Når ordene fordreier virkeligheten og fjerner begrepene

Fremstillingen av arbeidsliv og økonomi i offentligheten, men også i vitenskapene, foregår ved hjelp av et hverdagsspråk og med ord som mer tilslører enn avdekker samfunnets vesenskrefter. Det spontane språket bidrar til skjønnmalende omskrivninger, det fokuserer på de empiriske symptomene og hindrer tilgangen til maskineriet som driver økonomi og arbeidsliv. Får å kunne forklare økonomiens og samfunnets utviklingsretning og det som kan registreres på arbeidslivets overflate, trengs en vitenskapelig og analytisk tilnærming, med begreper som blottlegger sammenhenger og årsaksforhold, skriver Arnulf Kolstad bl.a. i denne artikkelen.


Hvem bidrar til ”verdiskapingen”?
Når ordene fordreier virkeligheten og fjerner begrepene

Av Arnulf Kolstad
Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet (NTNU)

Innledning

Etter ca 250 år med en kapitalistisk økonomi og vareproduksjon der krav om lønnsomhet og fortjeneste dominerer, er parolene stadig de samme: Av hensyn til konkurransen må produktiviteten opp og effektiviteten forbedres. Dette er krav som ikke lenger kun gjelder i privat sektor, men også i offentlig sektor: i helsevesenet og på universiteter og høgskoler. Konsekvensene av 250-års produktivitetsskjerping er at stadig flere ikke klarer å være i arbeid fram til ordinær pensjonsalder. Andre rammes av arbeidsnarkomani eller av utbrenthet. Årsakene til at så mange som 500,000 nordmenn (nesten 15%) i arbeidsdyktig alder nå er utestengt fra arbeidslivet blir forklart med skjønnmalende omskrivninger og systembevarende nytale, som for eksempel at vi har et ”inkluderende arbeidsliv.” Samfunnsmessige vesenstrekk i den kapitalistiske økonomien går helt fri for kritikk, samtidig som forsvarerne av det bestående har overtatt og fordreid kapitalismekritikernes vokabular, for eksempel gjennom den hyppige bruken av ordet verdiskaping.

I denne artikkelen skal jeg se nærmere på noen trekk som karakteriserer arbeidet under kapitalismen, peke på konsekvenser og vise hvordan moderne arbeidslivssjargong og nyliberalistisk misjonering tilslører vesentlige forhold i arbeidslivet. Fremfor å kreve at folk står ennå tidligere opp om ”mårran” er det av hensyn til miljøet og folks helse nødvendig å redusere kravene om ytterligere produktivitetsøkning, og slå et slag for ineffektiviteten, dovenskapen og latskapen. Ord som glimrer med sitt fravær i debatten om det fremtidige arbeidslivet.

Arbeid som dødsårsak. 

I Japan er overarbeid akseptert som dødsårsak i diagnosesystemet, kalt karoshi. Det er et nytt begrep og foreløpig har vi ikke et ord for dette på norsk (arbeidsdød, tvangsarbeidsdød?). Mellom 1987 og 1994 ble det gitt erstatning til 196 døde japanske arbeideres etterlatte med karoshi diagnose. Men langt flere døde av overarbeid enn dem som fikk erstatning. Karoshi-ofrene antas å ha arbeidet mer enn 3000 timer per år, omtrent det dobbelte av lovbestemt arbeidstid i Norge. Men hvorfor fortsetter japanerne å arbeide så mye når de vet det er livsfarlig? Svaret er ofte at japanerne er født sånn – som arbeidsmaur. Men det er feil. Tidligere var japanerne kjent for å være makelige, nærmest late, sammenliknet med mange andre, for eksempel kineserne. Arbeidsnarkomanien startet med industrialiseringen, kapitalismen og en ny bedriftskultur. Økt stress og utbrenthet forsterkes av høye forventninger, forfremmelse til jobb med mer ansvar, og forventningen om å gjøre karriere. Å vie seg til arbeidet, bli oppslukt av det, tjener også som en forsvarsreaksjon overfor eksistensielle kriser.

Ikke så få japanere ender altså sine dager fordi de arbeider for mye og for lenge. I Norge skjer nok det samme i mindre målestokk. Men vi har ingen diagnose som direkte relaterer for tidlig død til overdreven arbeidsinnsats. Vi har ikke engang ord for det. Tvert imot fremhever politikere, næringslivsleder og andre med ansvar for hvordan arbeidslivet utvikler seg først og fremst arbeidets positive sider: det bidrar til vekst, utvikling og et meningsfullt liv. Norsk arbeidsliv er bare godt for helsa. Desto mer en arbeider desto bedre er det, for den enkelte og ikke minst for verdiskapingen.

Brød og svette

Det er tradisjon i vår kristne kultur å betrakte stor arbeidsinnsats som noe positivt. Protestantismen og ikke minst Calvinismen, fremhever at gjennom arbeidet viser en seg som et dugelig menneske. Arbeid er en velsignelse. Det er like viktig i himmelen som på jorden. ”Tjen ditt brød i ditt ansikts sved”, sa Herren til Adam (1. Mosebok 3:19). Til Israels folk sa Han: ”Seks dager skal du arbeide”, og Han gjorde ikke unntak for dem som levde i overflod. Det daglige slitet skulle dessuten vedvare i evighet.  I et Gudsfryktig land som Norge har det ikke gått upåaktet hen. De fleste har fått det inn med salmesang og bibelterping. Det var en trosbekjennelse å arbeide hardt. Kristus gjorde det klart at om vi elsker ham må vi adlyde budet til Adam om å arbeide så svetten renner. Gud liker ikke unnaluring og lediggang. I en kommentar til Sions innbyggere sier Han foraktelig at ”det er lediggjengere blant dem” (L&p 68:31), og Hhan var misfornøyd med dem som er dovne og ørkesløse. «Den dovne skal ikke ha plass i kirken, uten at han omvender seg i all sin ferd» (L&p 75:29). Han befalte også: «Du skal ikke være doven, for den som er doven, skal ikke ete arbeiderens brød eller slite hans klær» (L&p 42:42).

Denne innstillingen til livet, at ”arbeidet adler mannen” som det heter innenfor en annen tradisjon enn den kristne, har gjennomsyret nordmenns tankesett i århundre. Kristendommen bidro vesentlig til å opphøye arbeidet til menneskets adelsmerke. Men slik ble det (heldigvis) ikke oppfattet i tidligere tider.

I industrisamfunnets forhistorie ble arbeidet gjennomgående gjort til gjenstand for forakt og avsky, eller likegyldighet (Hellden, 1979), fremstilt som ”et onde og en forbannelse” (Stigen, 1973: 22). Den gang var arbeidet bare tenkelig i bestemte, konkrete former, som å lage et hus, sko, mat, osv. Ulike arbeidsoperasjonene ble ikke assosiert med hverandre (Kildal, 2005). Antikkens filosofi er gjerne fremstilt som ’arbeidsforaktende’ og forskjellig fra kristen tenkning om arbeid. Kontrasten mellom det tradisjonelle og det moderne arbeidsbegrepet er tydelig: Moderne filosofisk tenkning har fjernet alle negative konnotasjoner knyttet til arbeidet i den antikke tradisjon, og tillagt det et frigjørende element (Kildal, 2005). Lønnsarbeidet ble etter hvert fremstilt som et gode i seg selv, som nødvendig for kroppens og sjelens velbefinnende ettersom det hindret latskapens følgesvenner, ”onde tanker og vaner” (Tilgher 1930: 29).

Men er alt arbeid verdifullt eller nyttig arbeid? Og er dovenskap, for eksempel det å si nei til lønnsarbeidet og på den måten å holde seg utenfor arbeidslivet, utelukkende et onde? Det er spørsmål jeg vil forsøke å besvare i denne artikkelen.

Kapitalismen og protestantismen

Det er ikke unaturlig å se endringen i hvordan arbeidet fremstilles som et resultat av kapitalismen. Dette økonomiske systemet som oppsto på 16-1700 tallet i Europa gjennomskuet at verdi skapes av arbeidernes innsats, av arbeidskraften. Desto mer det arbeides desto større verdier skapes det, ikke minst for kapitaleierne. Å oppkaste arbeidet, og spesielt lønnsarbeidet, til livets mening og det som avgjorde om man var et dugelig og utvalgt menneske eller en snylter, passet som hånd i hanske til kapitalismens behov for å uttyne arbeidskraften maksimalt.

Kapitalismen utviklet seg som kjent raskest i protestantisk land med en arbeidsmoral som krevde avståelse fra glede og fornøyelse i livet. Å hygge seg med dans og spill og hor var, og er, forkastelig. De som står utenfor arbeidslivet, som ikke gir bidrag til fellesskapet, anses som snyltere og gratispassasjerer uansett om de er ”negere”, pakistanere eller nordmenn. Det er dem, og ikke kapitaleierne som i moderne språkbruk ”lever av andres arbeid”. Den moralistiske holdningen til dem som ikke svetter før de spiser, men som nyter av samfunnets overflod, bidrar til å trekke et skarpt skille mellom oss og dem: vi som bidrar og de som snylter. Men er det i virkeligheten så enkelt?

Det abstrakte arbeidet. Skapning av verdier

Med fremveksten av industrisamfunnet og lønnsarbeidet oppsto et abstrakt arbeidsbegrep, og arbeidet ble sett på som drivkraften i samfunnets utvikling. Gjennom arbeidet ble samfunnets verdier skapt, ifølge de klassiske økonomene. I Adam Smith`s politisk-økonomiske skrifter på 1700-tallet blir arbeid ”som aktivitet” fremstilt som frigjort fra arbeidets konkrete former, og for første gang i historien blir arbeid tenkt allment og abstrakt som rikdomsskapende eller verdiskapende virksomhet (Smith 1776/1976).

Marx videreførte ideen om arbeidet som verdiskapende virksomhet ved å vise at det i virkeligheten var arbeidskraften som skapte verdiene. Ved å skille mellom en vares bytteverdi eg bruksverdi fikk han fram en viktig distinksjon som eksisterte allerede i den greske politiske tenkning, men som folk flest og økonomene ikke minst har tapt av syne i våre dager, nemlig skillet mellom varens bruksverdi og dens bytteverdi. Mellom den nytten varen har som bruksgjenstand og den verdi den er bærer av på markedet når den skal byttes med andre varer.

Å forstå hvordan verdiskapingen i samfunnet foregår, og å skille mellom bruksverdi og bytteverdi, var ifølge de klassiske økonomer og Marx nødvendig for å forstå økonomien, arbeidets og samfunnets karakter. De begrepene som ble utviklet for å forklare den kapitalistiske økonomiens vesenstrekk gjorde det mulig å forstå samfunnsformasjonen, inkludert forholdene i arbeidslivet og hvorfor kravene om en stadig sterkere utnytting av arbeidskraften kjennetegner kapitalismen. Det er et nødvendig systemtrekk som følger av måten produksjonen er organisert på, eiendomsforholdense og de lover økonomien er underlagt. Dette viste både Adam Smith og Karl Marx.

Arbeid og frelse

Max Weber gjennomførte en idéhistorisk analyse av arbeidsbegrepet med utgangspunkt i protestantismen. Han var interessert i de historiske betingelsene for ”det moderne livs mest skjebnesvangre makt: kapitalismen” (Weber 1904–5/1973: 5), og var opptatt av det han beskrev som den ’kapitalistiske ånd’. Det var en økonomisk etikk med vekt på pliktoppfyllelse, selvdisiplin, orden, sparsommelighet, lønnsomhetsbetraktninger, på en metodisk og rasjonell livsførsel, alt sammen knyttet til strenge asketiske pliktforestillinger. Etikken får økonomisk relevans ettersom den begrunner et historisk sett nytt økonomisk motiv, profittmotivet, og en ny og ’eiendommelig’ holdning til arbeid: oppfatningen av arbeid som en forpliktelse, som et kall, som en verdi i seg selv (ibid.: 28). Denne arbeidsetikken, som på den ene siden fremhever ”ervervelsen av stadig flere penger” som det høyeste gode, er på den annen side ”helt ribbet for enhver tendens til usjenert nytelse og for alle hedonistiske synspunkter”. ”Kallet” og ”plikten” ble avløst av arbeid som livsverdi.
 
Marx’ begrep om arbeid

Marx har fremfor noen hatt betydning for samfunnsvitenskapenes refleksjoner omkring ”arbeid” som sosialt fenomen og som menneskets viktigste aktivitet. Gjennom arbeidet skaper mennesket sin verden, sin eksistens og seg selv. Gjennom arbeide som ”stoffskiftet med naturen” forandrer mennesket naturen utenfor seg selv samtidig som det forandrer sin egen natur (Marx 1970: 109). Det er først med kapitalismen vi kan ha en forestilling om arbeid overhode – arbeid som sådan - som rikdomsskapende virksomhet, og at rikdommen skyldes arbeidet og arbeidskraften. Arbeidet er under kapitalismen blitt et middel for å skape rikdom generelt, og er ikke kun en konkret virksomhet, produksjon av bruksting, men arbeid er forbruk av arbeidskraft og produksjon av (bytte)verdi.

I løpet av de 250 år som har gått siden lønnsarbeidet og kapitalismen fikk fotfeste i Europa har synet på arbeid som en forpliktelse, som et kall og som en verdi i seg selv fått status som en selvfølgelighet, som uomgjengelig og et uttrykk for menneskets ”natur” og samfunnets lovmessighet. Forhistorien er glemt. Kultur er blitt natur.

Parolene har økt i styrke: Delta i lønnsarbeidet, gjør din plikt, finn din plass, koste hva det koste vil. Ingen oppfordres til å tenke gjennom konsekvensene av lydighet overfor kravene til en bestemt produksjonsmåte og et helsefarlig arbeidsmarked. Alle oppfordres til å arbeide mer. 
Den forsterkede og gjentatte appellen om å delta i arbeidslivet så svetten renner fra tidlig om ”mårran” kan imidlertid tas som et uttrykk for at mange ikke vil eller kan. At det til og med er enkelte som gjennomskuer at livets mening neppe ligger i en ytterligere overflod av varer og at ervervelsen av stadig flere penger ikke er livets høyeste gode. Derfor har det skjedd noe med arbeidsmoralen. Det er en tilbøyelighet til å sluntre unne, trekke seg vekk, samtidig som mange kort og godt sliter seg ut og ikke kan arbeide fram til pensjonsalderen. Alle disse rammes av den moralske fordømmelsen til systemets forsvarere og dem som har interesser knyttet til at kapitalismen varer evig: kapitalister, bedriftsledere og politikere. De som ikke kan arbeide blir sett på som unnasluntrere og det både lokkes og trues for å få dem med i ”verdiskapingen”. Parolene er de samme som de har vært i 250 år: delta i lønnsarbeidet, øk innsatsen, gjør din plikt.  

Verdibegrepets renessanse

For de klassiske økonomene som Adam Smith og David Ricardo var ”verdi” og ”verdiskaping” sentrale begreper i en økonomisk teori om kapitalismen. Målsettingen for mange økonomer har vært å fastslå en vares verdi, hva som utgjør verdien og bytteforholdet med andre varer. Adam Smith mente at verdien ble tilført varen gjennom arbeidet. Mens de klassiske økonomene mente at arbeidet skapte verdien til en vare, så viste Marx at det var arbeidskraften som skapte verdien. Han utviklet Adam Smiths arbeidsverdi teori ved å skille mellom varens bytteverdi og bruksverdi. Varen er bærer av (bytte)verdien, varens abstrakte egenskap, som er lik den samfunnsmessige gjennomsnittelige arbeidstid som går med til å produsere varen. Bruksverdien er varens nytte, det varen kan brukes til, dens konkrete egenskaper. Denne videreføringen av Adam Smith’s fokus på hvordan verdien til en vare oppsto og skulle uttrykkes, innebar et viktig fremskritt for den politiske økonomien.

Verdiskaping i nyliberalistisk økonomisk teori

Verdibegrepet var sentralt i klassisk og i marxistisk økonomi, men har ikke samme status i nyklassisk markedsøkonomi. Der er varens verdi og hvordan den oppstår i produksjonsprosessen ikke noe tema. Fokus er rette mot markedet, på forholdet mellom tilbud og etterspørsel og prisen som følger av dette. Mens verdibegrepet hos de klassiske økonomene og hos Marx var det mest sentrale for å forstå den kapitalistiske økonomiens virkemåte og drivkrefter, er pris og etterspørsel på markedet det interessante for nyklassiske økonomer. Men verdi og verdiskaping har ikke forsvunnet som ord. Tvert imot, de brukes hyppigere en noensinne. Særlig i det siste tiåret har det blitt stadig mer snakk om verdier og særlig verdiskaping, både i dagligtale, i massemedia og i økonomi- og samfunnsvitenskapene. Men den moderne bruken av ”verdiskaping” har lite til felles med begrepet slik det ble brukt i klassisk økonomisk teori og hos Marx. ”Verdiskaping” er i våre dager en upresis hverdagsbetegnelse, et ord mer enn et begrep i en økonomisk teori. Det er blitt et honnørord som tilslører vesensforholdene i økonomien og produksjonen mer enn det avslører. Det er ikke lenger noe analytisk skille mellom verdi og pris i nyklassisk økonomi. Det sauses sammen til omtrent det samme. Formålet er ikke forståelse, men misforståelse og propaganda.

På mange måter er verdibegrepet hos Smith og Marx vendt til sin motsetning og brukes synonymt med omsetning eller det å tjene penger. Desto større omsetting og fortjeneste (profitt) desto mer verdiskaping. Når det for eksempel heter at ”Informasjonssektoren hadde en samlet verdiskaping på 76,8 milliarder kroner i 2004”, betyr det at prisen på produserte varer og tjenester i sektoren var 76,8 mill. kroner. Statssekretær Frode Berg som holdt Åpningsinnlegget på Næringslivsdagene 2006 om ”Design og verdiskaping”, hevder at ”.. regjeringen satser på design med økt verdiskaping for øyet” og at målsettingen er ”økte markedsandeler og økte overskudd” noe som styrker bedriftenes lønnsomhet og konkurranseevne. ”Norge” må øke sin verdiskaping for å klare seg i konkurransen med andre land og den enkelte bedrift må øke verdiskapingen, det vil si fortjenesten, for ikke å bli utkonkurrert. Denne appellen om å stå på gir ingen forståelse for økonomiens indre drivkrefter og mekanismer slik arbeidsverditeorien gjør i klassisk økonomi.

Selve ordet ”verdiskaping” er sammensatt av ”verdi” og ” å skape”, og begge ord har positive konnotasjoner. Det er vanskelig å gå imot en aktivitet som påstås å skape verdier, altså noe som inneforstått er godt og verdifullt. Slik brukes ordet til å rettferdiggjøre et system basert på konkurranse og maksimal profitt ved å fremstille det som først og fremst skaperen av noe verdifullt. Desto større innsats og aktivitet, desto mer ”verdiskaping”. Ikke bare bidrar dette til oppslutning om systemet, det hindrer samtidig at systemets egentlige drivkrefter og mekanismer kan forstås. Verdiskapingen er ikke som begrepene verdi og bytteverdi noe som inngår i en teori om økonomiens virkemåte. Det er utelukkende en besvergelse, tømt for analytisk innhold.

Om tilsløring av makt i arbeidslivet. Motsetninger forsvinner. Harmonien rår.

Også ”merverdi”, som i marxistisk og klassisk økonomi kan sidestilles med profitt, det vil si delen av de produserte verdier som ikke føres tilbake til arbeiderne som lønn, men tilfaller kapitaleierne, blir i moderne økonomi brukt som betegnelse for noe utelukkende positivt, spesielt for ”konsumentene”, det vil si oss alle. På en nettside om verdiskaping blir ”verdikjeden” omtalt som et ”verktøy for å identifisere måter å skape merverdi for kunden på”. Målet med produksjon og tjenesteyting er å forbedre resultat og konkurransekraft for ”alle parter”. Her er ingen motsatte interesser. Reelle motsetninger i arbeidsliv og økonomi er retusjert bort. Merverdien tilfalle alle. Alle er i samme båt,

”Økt verdiskaping” er et nytt mantra som deler av fagbevegelsen er like varm tilhenger av som NHO. Ingen kan være motstander av verdiskaping, det å skape ”verdier”? Den banale betydningen av ”verdier” og ”verdiskaping” fra dagligtalen har vunnet innpass i økonomien og politikken og brukes som noe innlysende, at det selvsagt gjelder ”å skape verdier”. Og hvem kan være uenig i en slik målsetting? Ordet har i nyklassisk retorikk mistet sin verdi som begrep i økonomien og appellerer mer til følelsene enn til forstanden. Samtidig tildekker det motsetninger, skaper en enighet som ikke er tuftet på en enighet om et saksforhold, men om felles tilslutning til et ord, et ord som uttrykker noe ”alle” synes er et gode. Det bidrar til å skape en kunstig allianse mellom parter med motstridende interesser under kapitalismen.

Men ”kapitalisme” som samfunnsformasjon, eller en ” kapitalistisk økonomi”, eksisterer overhodet ikke som begreper i den nyliberale konstruksjonen av samfunnet. Det snakkes sjelden om økonomien i disse termer, men ved hjelp av eufemismer som blandingssamfunnet, kunnskapssamfunnet, informasjonssamfunnet. Aldri om det kapitalistiske samfunnet.

”Å komme seg opp om mårran”

Mange mener at strengere krav til trygdeytelser, sykepenger og sosialstøtte kan øke verdiskapingen og få folk i arbeid. Det sosiale hjelpeapparatet og velferdsstatens ordninger svekker arbeidslyst og arbeidsevne blir det sagt. Trygdemottakere og arbeidsløse må ”komme seg opp om mårran”, sa arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen i 2006. Og han fortsatte: ”Jeg vil forsterke plikten i mottoet «Gjør din plikt, krev din rett»”. Uttalelsen kom i forbindelse med den rød-grønne regjeringens plan for å avskaffe fattigdommen i Norge.

Men er virkelig folk utelukket fra arbeidslivet fordi de ikke vil gjøre sin ”plikt”? Det er ytterst få det i så fall gjelder. De fleste er utslitt, de har arbeidet for mye eller har helseproblemer og andre skavanker som setter dem utenfor. Å løfte pekefingeren og si at problemet er at de ikke kommer seg opp om ”mårran” er uttrykk for en populistisk og overfladisk forståelse av hvorfor 500,000 nordmenn ikke deltar i arbeidslivet.

Statsråd Hansens instruks om å ta seg sammen samtidig som kravene til sykepenger og uføretrygdede skjerpes er ikke veien å gå hvis målet er få flere i arbeid. Selv om enkle paroler og tilsynelatende politisk handlekraft kan roe opinionen som krever at noe blir gjort, så hjelper det ikke dem som står på sidelinja. En svensk undersøkelse fra Uppsala Universitet konkluderte med at harde krav til for eksempel sosialklienter ikke førte til at flere kom i arbeid. Det viktigste for om sosialklientene fikk jobb eller ikke, var forholdene på arbeidsmarkedet, ikke arbeidsmoralen eller en kraftigere pisk.

Om å ”falle fellesskapet til byrde”

Det har etablert seg en moralsk holdning til det å delta med liv og lyst i lønnsarbeidet under kapitalismen. Mange ser ned på dem uten arbeide, de ”unndrar seg fellesskapets forpliktelser,” som det heter. Å ”stille seg utenfor” blir sett på som forkastelig ikke bare av høyrepolitikere og de som lever av den merverdien arbeidskraften skaper, men langt inn i sosialdemokratiet mener man at flest mulig skal delta som lønnsarbeidere i den kapitalistiske verdiøkningsprosessen. Den som ikke deltar som arbeidskraft får stempel som unnasluntrer, og en slags parasitt. Eller som psykiateren Berthold Grünfeld uttrykte det på den Nordiske Sosialmedisinske kongressen i 1991: trygdemottakere ”faller fellesskapet til byrde.” En slik slutning er ikke bare moralsk forkastelig. Den røper en foruroligende uvitenhet om vesenstrekk i den kapitalistiske økonomiens virkemåte.

Hvis arbeiderne som skaper verdiene, også den merverdien staten eller ”fellesskapet” skal fordele, prioriterer å understøtte arbeidsløse, uførepensjonerte og gamle er dette sympatisk og fullt forståelig. Ingen Høyrepolitiker, professor eller kapitaleier skal komme å si at disse gruppene snylter mer på fellesskapet enn de selv gjør. I virkeligheten lever de av samfunnsskapt merverdi andre har frembrakt. Trygdene og pensjonene er en effektiv måte å omfordele verdier på. Faktisk det viktigste offentlige virkemiddelet vi har til dette formålet. Det er som Halfdan Hegtun sa da Stortinget drøftet Folketrygden i 1966: ”et gledelig uttrykk for hvor langt vi er kommet her i landet når det er tale om sosial bevissthet og praktisk samfunnssolidaritet.”

Den moralske fordømmelse – ”vi er alle i samme båt”

Oppfordringer om å ”ta seg sammen” og å ”stå opp om mårran” ble av Bjarne Håkon Hansen fremstilt som nestekjærlighet. Men den kjærligheten Hansen her vil vise de utstøtte er ønske om at alle skal gjøre som Hansen og meg, arbeide hardt og trimme mye for å holde ut rotteracet. Bakenfor ligger en småmoralistisk og litt fordømmende holdning til arbeidsløse, uføretrygdede og sosialhjelpsmottakere, om at de ”sluntrer unna”, ”ligger fellesskapet til byrde.” Eller at ”vi er alle i samme båt og må gjøre en innsats for fellesskapet, betalingsbalansen og konkurranseevnen”. Men arbeidsløse, uførepensjonerte og sosialhjelpsmottakere, de denne moralismen gjerne er retta mot, bør ikke føle seg i samme båt som de som utsteder den slags appeller og formaninger.
 
For det første kan vi stille spørsmålet: hvilket ”fellesskap” er det snakk om? Er det ”oss alle”, uten unntak og uten klasseforskjeller? Skal rentenister, generaler, halliker, forretningsadvokater, forsikringsagenter, reklameguruer og vekkelsespredikanter, fremtids- og trendforskere også regnes til det arbeidende fellesskapet som ikke ligger andre til byrde?

Ser vi nærmere på innholdet, på den sosiale eller samfunnsmessige nytten av det ”arbeidet” som utføres, vil vi oppdage at enkelte av dem som ”arbeider” bebyrder fellesskapet mer enn dem som ikke deltar i produksjonen. Fremfor å moralisere over de som ikke får arbeid, er det større grunn til å kritisere dem som arbeider for mye, og uten å produsere noe fornuftig. Det gjelder for eksempel aksjemeglere, som pusher aksjekurser i selskaper uten realverdier eller driver innsidehandel, eiendomsmeglere som bidrar til å øke boliggjeldsslaveriet, for bare å nevne et par lukrative arbeidsområder i markedssamfunnet som undergraver velferden til mange. Det de produserer har så store meromkostninger for ”fellesskapet” at det fremfor å være et positivt bidrag, tærer på ressursene. Det gjelder også ansatte i våpenfabrikkene, på tobakksfabrikkene. "Fellesskapet" ville hatt mer å rutte med hvis skatteadvokatene, eiendoms- og aksjemeklerne ble uførepensjonert med for eksempel 150 000 per år og eiendomsomsetting blir et offentlig anliggende med formål å presse prisene ned fremfor opp, slik som nå. Det er kun gjennom en overflatisk betraktning at en kan konkludere med at det er spesielt uførepensjonistene eller andre som er utenfor arbeidslivet som "ligger fellesskapet til byrde."

De som mener at spesielt uførepensjonerte, mottagere av sykepenger og sosialstøtte, og arbeidsløse urettmessig tilegner seg fellesskapets ressurser, kan passende spørre seg om hvilke yrkesgrupper og næringer som ikke mottar ”overføringer” og støtte fra det offentlige. Hva med jordbruksstøtte, subsidiering av skipsbygging og skipsfart, eller subsidier til kraftkrevende industri, støtte til ”forskning” der resultatet ikke sjelden er empiriske bevis for den rådende dumhet. For ikke å snakke om den gruppa offentlig ansatte jeg selv representerer: professorene og andre ansatte på universitetene som hver måned får sine penger fra staten for bl.a. å bidra med moralisering over elendigheten uten å avsløre årsakene til den. Det vil nemlig føre til at de stemples som useriøse, venstreekstremisme eller som illojale overfor staten som arbeidsgiver.

Den fundamentale attribusjonsfeil

Den som ikke forstår systembetingelsene og strukturelle samfunnsforhold vil lett ty til politisk nytale, appeller og moralisme retter mot de aller svakeste, mot avvikerne og dem som faller utenfor. Dette er samtidig uttrykk for den ”fundamentale attribusjonsfeil” som er så vanlig i individualistiske kulturer, nemlig tilbøyeligheten til å plassere ansvar og årsak hos enkeltindividers dårlige moral eller helse for å kunne frita sosiale og samfunnsmessige forhold for skyld. Det er også påfallende hvordan det mangler et språk for å fremstille vesenskreftene i kapitalismen, blottlegging av den motoren som driver systemet og som kan forklare hvorfor kravet om økt utbytting er en nødvendighet på tvers av rasjonalitet og ønsketenkning. Det er tilsvarende et godt utviklet vokabular for å fordømme dem som ikke klarer seg i konkurransen på arbeidsmarkedet. Det mangler ikke ord for individuelle personkarakteristikker av ”unnasluntrerne”.  Lat, arbeidssky, snylter, doven, uvirksom, vegeterende, dorsk, makelig, slapp, treg, unnalurer, er noen av dem.

Det er lenge mellom hver gang man ser en analyse av forholdene på arbeidsmarkedet der arbeidskraften blir fremstilt som verdiskaper og kapitalismen som et system med krav om å maksimere profitten i en konkurranseøkonomi, og som med nødvendighet vil ønske økt utnytting av alle produksjonsfaktorer, herunder arbeidskraften. Slike begrep brukes ikke i beskrivelsen av forholdene på arbeidsmarkedet verken i politikken eller samfunnsvitenskapene for tida.

Hvordan problemene i samfunnet formuleres og språkliggjøres er med på å skape samfunnsforståelse og hvilke tiltak som prioriteres og iverksettes. Bevisst valg av ord og uttrykk kan lede oppmerksomheten mot noen områder og vekk fra andre. Samtidig gir den spesifikke begrepsbestemmelsen av problemet et viktig bidrag til forståelse av det og hvordan det skal kunne løses. I våre dager handler det her som på andre områder mest om overflate og innpakning. Det gjelder å overbevise og påvirke ved hjelp av ordenes konnotative betydning mer enn det ordene innholdsmessig representerer. Retorisk påvirkning er i høy grad knyttet til de følelser ordene eller språket utløser og frembringer.

Arbeidslinja

Avtalen om inkluderende arbeidsliv er et av flere tiltak for å få flere i arbeid og redusere sykefravær og antall uførepensjonerte. I de seinere år har det kommet Stortingsmeldinger og blitt utformet en politikk for å minske sykefravær, integrere uføre, funksjonshemmede og innvandrere i arbeidslivet. Attføringsmeldinga fra 1992 lanserte ”arbeidslinja” med overordnet mål: ”.. å stabilisere eller helst redusere den andel av befolkningen i yrkesaktiv alder som permanent befinner seg utenfor arbeidsmarkedet som passive stønadsmottakere”,  Videre het det at ”Trygdeordningene må utformes slik at ”arbeidslinja” blir et førstevalg for alle involverte parter, og bidra til å hindre unødig utstøtning og utestengning av utsatte grupper fra arbeidslivet.” Det er altså 15 år siden ”arbeidslinja” ble utformet. Siden den gang har antall uførepensjonerte økte jevnt og trutt.

Et kritisk blikk på avtalen om det ”Inkluderende Arbeidsliv” (IA)

Avtalen om et inkluderende arbeidsliv tar sikte på å gi plass til alle som kan og vil arbeide. Avtalens mål er som kjent (1) redusert sykefravær, (2) flere arbeidere med redusert funksjonsevne i jobb og (3) økt reell pensjonsalder.

Flere har pekt på at de tre delmålene er i strid med hverandre, at sykefraværet nødvendigvis må øke hvis flere uførepensjonister og eldre skal tilbake til arbeidet. Og dersom det ikke gjøres noe med det arbeidslivet som ut fra sin indre logikk stiller strengere krav til innsats og effektivitet, så vil utstøtningen fortsette. Økte krav om verdiskaping vil stenge arbeidsmarkedet enda mer effektivt for dem som allerede har vansker nok. ”Et inkluderende arbeidsliv” er villedende markedsføring har Ebba Wergeland påpekt.

Prosjektet som LO, NHO og Staten stiller seg bak, representerer gode intensjoner. Men det er som kjent ikke tilstrekkelig. Med tanke på problemets omfang går tiltaket ikke langt nok, det pirker i overflaten og går ikke til roten av problemet. Det er nødvendig med en mer grunnleggende analyse av sammenhengen mellom økonomi, arbeidsliv og uførepensjonering. IA viser at viljen er tilstede i enkelte politiske kretser, og at en ser symptomene og problemene. Men begrepene som skal til for å forstå og forklare utstøtingen mangler. Det er viktig å gjennomskue hvorfor de gode intensjonene ikke lar seg realisere innenfor vår økonomi og samfunnsform som noe selvsagt, men at det nærmest må unntaksavtaler, politiske inngrep og et stort byråkrati til fordi sterke strukturelle og økonomiske drivkrefter virker i motsatt retning.

”Arbeid til alle”

”Inkluderende arbeidsliv” er en parole som når den gjentas bidrar til å skjule at flere og flere ekskluderes fra det ”inkluderende” arbeidsliv, og at det aldri tidligere har vært så mange uføretrygdede som nå. Arbeidslivet utvikler seg ubønnhørlig slik at stadig flere ikke kan inkluderes i arbeidslivet. Dette faktum tilsløres ved stadig med høylytt snakk om et inkluderende arbeidsliv. Det ser ut til at forholdene slik de bør være blir mer fokusert enn forholdene slik de er. Idealene fremheves på bekostning av realitetene.

Arbeidslinja og økt produktivitet er på mange måter motstridende. Økt inkludering av folk med redusert arbeidsevne er ikke forenlig med krav om ytterligere intensivering av arbeidet. Et arbeidsliv som legger større vekt på effektivitet, innsats og resultatansvar vil støte ut dem som ikke kan yte 110%. Et mer grådig arbeidsliv med grenseløse jobber og krav om lengre arbeidstid og med oppfordring om å ta arbeidet med hjem, er heller ikke forenlig med velferdsidealene. Virkemidlene går ikke til kjernen av probleme, men ny kosmetisk språklig tilsløring.

Å inkludere ”alle” i arbeidslivet innebærer at produksjonen må ha et annet formål enn ”verdiskaping” som eufemisme for maksimal profitt og lønnsomhet. Forholdene i arbeidslivet og på arbeidsmarkedet henger sammen med formålet for den produktive virksomheten. Tenkningen må løsrives fra den rådende økonomiske logikken og arbeid til alle er mulig kun hvis grunnlaget for produksjonen endres fra å være profitt orientert til å konsentrere seg om sosial og samfunnsmessig nytte. Fokus må være på varers og tjenesters bruksverdi, ikke deres bytteverdi.

Langt fra all verdiskaping er noen velsignelse, og vi burde i større grad interessere oss for produksjonens og produktetenes kvalitet og mening, hva resultatet av arbeidet fører til, av den samfunnsmessige nytte, og ikke være så ensidig opptatt av produksjonens penge- eller bytteverdi, bidraget til nasjonalproduktet, betalingsbalansen og verdiskapingen. Interessen for produktets bruksverdi har nærmest forsvunnet i markedsøkonomien, såfremt det kan selges. Bare det lønner seg bedriftsøkonomisk og bidrar til ”verdiskapingen”, er alt i orden.

De nye honnørordene - fleksibilitet og modernisering

De siste 20-30 åra har vært en omstillingsperiode i arbeidslivet. Økt (internasjonal) konkurranse og globalisering av vare- og tjenesteproduksjon har stilt ytterligere krav til økt produktivitet og effektivitet. Bedriftene må reagere raskt på nye krav og behov. Omorganisering, mer privatisering og såkalt ”modernisering” er svarene på den økte konkurransen. ”Endring”, "Fleksibilitet", ”Modernisering” og ”Markedstilpasning" er de nye honnørordene. Endringstakten og kravet om kontinuerlig forandring og omstrukturering har aldri vært større. Marx og Engels’ berømte passasje i ”Det kommunistisk manifest” har sjelden vært mer treffende enn i dag.

Bursjoasiet kan ikke eksistere uten stadig å revolusjonere arbeidsredskapene og dermed produksjonsforholdene og dermed alle samfunnsforhold. Den første eksistensbetingelse for alle tidligere industrielle klasser var uforandret bevarelse av den gamle produksjonsmåte. Ustanselig omdannelse av produksjonen, uavbrutt forandring, av alle samfunnsforhold, en evig usikkerhet og omskiftelighet kjennetegner bursjoasiet tidsalder sammenliknet med alle tidligere tider. Alle faste inngrodde forhold med deres følge av gamle ærverdige forestillinger oppløses, alt nytt foreldes før det får tid til å stivne. Alt som består oppløses, alt som er hellig vanhelliges og menneskene tvinges endelig til å se på sine livsvilkår og sine gjensidige forhold med nøkterne øyne. ”Modernisering” er et ord som brukes bevisst for å komme foreldete, gjerne kollektive og solidariske løsninger til livs. Å "modernisere" har en positiv klang. For hvem vil være umoderne og ikke følge med tida? Få snakker om hvilke konsekvenser eller bi-effekter kravet om å følge med i konkurransen for enhver pris i virkeligheten har. Om det er nyttig for den enkelte eller for samfunnet er i markedssamfunnet en upassende problemstilling. Alt som omsettes og kan selges er per definisjon nyttig, det bidrar til konsumentens ”nytte” og til ”verdiskapingen”. Den som stiller krav om at produkter og tjenester burde vurderes ut fra bidraget til samfunnets ve og vel blir latterliggjort og stemplet som en urealistisk idealist, en som ikke forstår de hellige markedsmekanismene som styrer seg selv gjennom en skjult hånd.Den nye retorikken er rettet mot offentlig og særlig statlig drift. Det fremstilles som gammeldags og utgått på dato. Offentlig virksomhet bremser moderniseringen som er nødvendig for å klare seg i den skjerpede konkurransen. Sånn lyder de ideologiske påstandene. Statsdrift, statseie og langtidsplanlegging fremstilles som stivt og unaturlig, tungrodd og ineffektiv, og ikke minst lite fleksibelt.

Fleksibilitet

Et ”fleksibelt arbeidsliv” er et annet eufemistisk moteord. Det uttrykker noe vi umiddelbart opplever som verdifullt, synonymt med tilpasning og smidighet. I motsetning til fleksibilitet forbindes det stabile og det varige med noe baktungt, fastlåst, tilstivnet. Fleksibilitet og tilpasning til markedet uttrykker nærmest noe godt i seg selv. Lovprisingen av tilpasning og fleksibilitet foregår riktignok ikke helt uten motforestillinger. Påvisning av skadelige konsekvenser for den enkelte forekommer og protestene mot konsekvensene for folks helse og arbeidsmiljø øker og den moralske pekefingeren heves av og til mot utilsiktede negative konsekvenser. Men skadevirkningene fremstilles gjerne som unntak i en nødvendig og i hovedsak lytefri konkurranseøkonomi. Symptomkritikken har erstattet kritikken av selve systemet. Motoren som driver det hele er sjelden omtalt. Den overfladiske, men gjerne moralske pseudokritikken mot systemets konsekvenser er blitt et ufarlig rituale, og trer i stedet for det som burde ha kjennetegnet i hvertfall samfunnsforskningen: en prinsipiell og radikal diskusjon av mer grunnleggende trekk ved samfunnsformasjon og arbeidsliv.

Spesielt når markedstenkning, ”modernisering” og ”fleksibilitet” tas i bruk for å effektivisere offentlig tjenesteyting som helsetjenester, sosialtjenester, universitet og høgskoler har det kommet berettiget kritikk. Høy produktivitet og økt effektivitet er ikke velegnede overordnede målsettinger i helsesektoren eller for universitetene, der først og fremst kvaliteten på tjenestene teller. Også i et markedsstyrt næringsliv har produksjonsmålsettingen så mange utilsiktede konsekvenser at det er grunn til å stanse opp og spørre hvor ”markedssamfunnet” fører oss hen.

Kapitalisme i fortid og fremtid

 ”Markedssamfunnet” eller kapitalismen oppsto for noen få hundre år siden, og vil bli avløst av andre måter å organisere produksjon og arbeid på: med andre formål og virkemidler. De nåværende produksjonsforhold representerer ikke historiens endepunkt, selv om mange oppfatter og fremstiller det slik. Kapitalismen har utvilsomt bidratt til en enorm utvikling av produktivkreftene. Men hvor bringer dette systemet oss videre, for eksempel med tanke på de miljøproblemene som følger av CO2 utslipp fra industri, næringsliv og transport? Den sterke produktivitetsveksten de siste århundre har heller ikke ført til mer rettferdig fordeling. Forskjellene øker og selv om mulighetene for å gi alle mennesker på et jorda et godt liv aldri har vært større, er nøden og elendigheten både i rike og fattige land enorm. For nesten 50 år siden viste de amerikanske økonomene Baran og Sweezy (1966) at dersom produksjon og samfunnsliv var rasjonelt organisert kunne gjennomsnittsamerikaneren nøyd seg med en arbeidsdag på 2-3 timer, og samtidig nyte samme høye levestandard. Situasjonen er i dag enda gunstigere med tanke på nedkorting av arbeidstida for alle. Det paradoksale er at mens det aldri har vært nødvendig å arbeide mindre, så er parolen at flere må arbeide mer.

Dette paradokset, motsetningene mellom mulighetene og realitetene, løses ikke ved ytterligere modernisering, det vil si mer effektiv videreføring av det samme systemet. Det blir som å løpe fortere i feil retning, noe som gjør det enda vanskeligere å nå målet. Bare ved mer radikale virkemidler, ved å gå til roten, ved å vende ryggen til systemets drivkrefter og utvikle nye økonomiske og politiske systemer på et annet grunnlag og med et annet formål, kan det skapes prosesser som utnytter ressursene rasjonelt, og som styrker lyst, samarbeid og positivt arbeidsklima, andre honnørord som beskriver målet mer enn virkeligheten under kapitalismen.

Kravene om høyere produktivitet og økt effektivitet har to klare negative konsekvenser:

1. Større belastninger for den enkelte, mer stress, utbrenthet, arbeidsnarkomani
2. Økt utstøtning fra arbeidsmarkedet

Oppsummert har vi den paradoksale situasjonen at samtidig som flere jobber så mye at det går på helsa løs, øker antallet som ikke får arbeid i det hele tatt.

Stress, utbrenthet, arbeidsnarkomani.

På den ene siden arbeider mange frivillig utover normalarbeidsdagen, og mer enn helsa tåler. De "gode jobbene”, arbeid med mulighet for innflytelse, variasjon, utvikling og selvbestemmelse, blir også belastende jobber, riktignok på en annen måte enn fysisk tungt arbeid. Mer selvbestemmelse, utfordringer og variasjon gjør at pisken erstattes med gulrota og en egenmotivasjon om å jobbe seg helseløs, - så lenge profittkravet gjelder like nådeløst som før. Arbeidsnarkomani og utbrenthet utfordrer vår tradisjonelle forståelse av hva som er gode og hva som er problematiske jobber. Det er ikke nok å se bare på jobbinnhold og arbeidsmiljø. Det har også betydning i hvilken samfunnsmessig sammenheng arbeidet inngår, hva formålet med innsatsen er.

Utstøting fra arbeidslivet

Antallet som står utenfor arbeidslivet fordi de ikke er effektive nok, har steget kraftig. Uførepensjoneringen de siste 30 årene illustrerer de økte kravene. Tallene er velkjente: Nytilgangen av uførepensjonister er godt over 30,000 i året. Det totale antallet uførepensjonister ved utgangen av 1977 var 150,000, og har steget til mer enn 300,000 i dag, altså med over 100%. Over 10% av befolkningen i arbeidsdyktig alder (17-66 år) er nå uførepensjonert (Kolstad, 2006). Tilgangen til uførepensjonsordningen øker relativt sett mest blant yngre personer, og mange unge blir varig utstøtt fra arbeidslivet. Tar en med de som er utestengt fra arbeidslivet på andre måter står over en halv million mennesker i arbeidsdyktig alder utenfor arbeidslivet her i landet av. 

Noe er åpenbart helt galt. Mange uførepensjonerte vil gjerne arbeid, være aktive og ”bidra til fellesskapet”. Forklaringen på den sterke veksten er ikke økt sykelighet i befolkningen. Den generelle sykdomstilstanden bedres og forventet levealder øker. Utstøtingen skyldes i hovedsak skjerpede krav til arbeidskraften.

Når arbeidsuførhet kalles sykdom

Sosialmedisineren Per Sundby hevdet for mer enn 20 år siden at uførepensjoneringen ble foretatt ved hjelp av flytende og skjønnsmessige kriterier, og at konsekvensene av å bruke en “pseudoobjektiv, medisinsk fagsjargong innebar en kamuflering av viktige samfunnsproblemer” (Sundby, 1983). Det som skjer er at samfunnsmessige, sosiale og økonomiske forhold som viser seg ved at et stigende antall mennesker utstøtes fra arbeidslivet, blir forklart ved henvisning til deres dårlige mentale eller fysiske helse. Dermed er den utbredte uførediagnostiseringen med på å kamuflere årsakene til lønnsarbeidsløsheten (Kolstad, 1984). De pseudomedisinske begrunnelsene hindrer at problemene med folks vanskelige livsvilkår reises i en sammenheng og på en måte som gjør at de kan løses. Mestringsforsøkene blir individuelle. Hver enkelt blir oppfordret til å definere sitt sosiale problem som sykdom, på en måte som gjør at kan få økonomisk hjelp, og samtidig oppnå en ærefull retrett fra arbeidsmarkedet.

Legene har som profesjonsutøvere ikke stort annet å stille opp med enn penger og piller overfor de tilstander av sosial nød og uhelse som brer seg i befolkningen. Gjennom individuell patologisering av en destruktiv sosial praksis er legene med på å tilsløre årsakene til den samfunnsskapte uhelsen. Spørsmålet er, som Westin (1990) stiller, om legene skal fortsette “å akseptere at samfunnet benytter oss til å omdefinere næringspolitiske problemer til medisinske anliggender og spørsmål om folks sviktende helse?"

At mange leger selv er klar over at uførepensjonering ikke primært skyldes medisinske forhold, går fram av Lien (1990): I 16 av 45 tilfelle anså legene økonomiske forhold som viktigste grunn til uførepensjoneringen, dernest kom medisinske årsaker og at pasienten følte seg sliten/lei i nåværende arbeide. I et fåtall saker (sju) ble det utelukkende tatt medisinske hensyn. Som en av legene i Lien’s (1990) undersøkelse sa: "..når ressursene er små, blir uførepensjon ofte brukt som en kriseløsning for pasienter med økonomiske og arbeidsmarkedsmessige problemer."

At økningen i antall uførepensjonerte har vært særlig stor innenfor diagnosegrupper der det ikke er opplagte, objektive indikasjoner, skyldes at når problemer på arbeidsmarkedet skal omsettes til sykdom, så er det lettere å ty til diagnoser som er vanskeligere å kontrollere, mer subjektive, avhengig av skjønn og pasientens egne utsagn. Det diffuse språket står til tjeneste som instrument for tilsløringen. “Sykdom” blir i forbindelse med uførepensjoneringen noe relativt. Hvem som skal få sykdomsstemplet blir delvis bestemt av produktivkreftenes utvikling, arbeidets organisering og "konkurranseevnen". Ved uførepensjoneringen omskrives forholdene på arbeidsmarkedet til individuelle sykdomstilfelle.

Arbeidet - og lønnsarbeidet i den kapitalistiske økonomien

For å forstå arbeidets betydning og utstøtningen fra arbeidsmarkedet nytter det ikke bare med gode forsetter og lønnlig håp. Det trengs også analyser av arbeidets, eller rettere sagt lønnsarbeidets funksjon under kapitalismen. Det trengs teoretiske redskap for å forstå hvorfor utstøtningen øker. Det er ingen tilfeldighet, men en logisk følge av at produksjonen har en bestemt hensikt og er organisert på en spesiell måte. Det er resultatet av en planlagt og valgt politikk og ikke noe skjebnebestemt eller uomgjengelig, noe som betyr at det finnes alternativer. Situasjonen i arbeidslivet og på arbeidsmarkedet kan endres. Men ikke uten dyptgripende omfordeling av makt og med nye produksjonsforhold og en annen hensikt med produksjonen enn å maksimere profitt og fortjeneste i en konkurranseøkonomi.

Ofte angripes symptomene i stedet for årsakene. Språket brukes mer til tilsløring enn avdekking. For å forstå hvorfor så mange utstenges fra deltagelse i produksjonen før normal pensjonsalder, og hvorfor kravene til effektivitet og produktivitet øker slik at bare de sterkeste etterspørres må vi bruke de vitenskapelige begrepene som kan få disse mekanismene fram. Dagens problemer i arbeidslivet knytter seg til vesenstrekkene og den indre logikken i "markedssamfunnet" - "en funksjon ikke av dets feil, men av egenskapene ved dets suksess," som det er sagt. (Tawney, 1920).

Mye har forandret seg siden kapitalismens start, men systemets grunnleggende mekanismer er de samme, og gjennom hverdagsspråket fremstilles det som uomgjengelig og ideelt. Alternativene er nærmest avskaffet. De fleste slår seg til ro med at det ”må nå engang være sånn”, ”vi får ta de ulempene som kommer”. "Markedssamfunnet" (Currie, 2000) blir sett på som selvsagt, naturlig og nødvendig. Systemet trenger ikke (lenger) noen begrunnelse. Det blir "naturlig", som om alternative målsettinger for produksjonen ikke finnes. Habitus er et begrep knyttet til Pierre Bourdieu, og som brukes om holdninger som er blitt internalisert og som det ikke stilles spørsmålstegn ved. De oppfattes som uproblematiske og aktverdig ikke minst fordi de språklig er representert ved skjønnmalende omskrivninger og fokuserer ikke på hvordan situasjonen er, men hvordan den bør være. Når problemene blir for store og krisa inntrer i ett land, eller i systemet som helhet, er løsningen gjerne mer av samme medisin: ”vi øker produktiviteten og effektiviteten ytterligere, ved å privatisere tidligere fellesskapsaktiviteter. Da blir alt bedre.”

Vi ligger under for en tankegang som kjennetegnes ved at vi på død og liv, og først og fremst, må arbeide mer og raskere, slite tyngre, nyte mindre. Det avgjørende er ikke hva som produseres, men om det kan omsettes med fortjeneste og bidra til ”verdiskapingen”. Det minner om en slags olympiske leker: høyere, fortere, lengre, der alle er tvunget til å delta og ingen lenger forstår hva som foregår.

Latskap og dovenskap

Under kapitalismen må stadig flere ha ”vernede arbeidsplasser”, eller gå på trygd. Kanskje kan vi først som sist ta skrittet fullt: la alle arbeidsplasser være ”vernede”, utenfor det konkurranseutsatte markedet, og så innrette produksjonen etter folks ønsker og lyster. Hva ville det ført til om arbeidsliver var innrettet etter lysten og ikke plikten? Kanskje lavere effektivitet og produktivitet? Redusert aktivitet på noen områder? Men ville det være så katastrofalt? Kanskje er det nødvendig å redusere eller til og med avskaffe kravene om ytterligere vekst og tempoøkning dersom flertallet skal få et bedre og mer meningsfullt liv, et godt arbeidsmiljø, og ikke minst sørge for såkalt bærekraftig utvikling.

Homo sapiens har eksistert på jorda i omtrent 300 000 år. I hundretusener av år levde mmenneskeheten uten å etterlate seg særlig mange spor. Arten tilpasset seg naturlige betingelser, levde i pakt med årstidenes rytme, høstet det naturen ga. Arbeidet var vanskelig å skille fra annen menneskelig virksomhet. Å skaffe det nødvendige for å overleve og dermed leve, eller med andre ord sikre reproduksjonen av individ og art, var det sentrale. Noe nytt oppsto med kapitalismen, industrialiseringen og lønnsarbeidet. Da ble målsettingen med den produktive virksomheten radikalt endret og arbeidet utskilt fra andre aktiviteter. Arbeidet inngikk i en verdiskapingsprosess, der verdiøkningen og produksjon av merverdi eller profitt ble dominerende. For folk flest ble lønnsarbeidet nødvendig for å tjene penger slik at det egentlige livet kunne leves utenom arbeidstida. Denne formen for arbeid er ikke så gammel, 250- 300 år. Det er kun de siste 300 år at deler av menneskeheten har vært så ensidig opptatt av økonomisk lønnsomhet og høy produktivitet. ”Vekst” som målsetting på de fleste områder, med de konsekvenser det har for natur, miljø og mennesker er noe helt nytt. Om homo sapiens hadde startet den ekspansive utnyttingen av natur og mennesker ikke for 300 år siden, men for 300.000 år siden, ville det bokstavelig talt sett mørkt ut på jorda.

At ”Dovenskap er roten til alt ondt” er dypt forankret i samfunnsmoralen, og i hver enkelt av oss. Det gjør den ikke riktigere, men farligere. Påstanden må avvises. Tvert imot kan det argumenteres for at latskap, eller i hvert fall ineffektivitet, har hjulpet menneskene til å overleve i hundre tusener av år. Dovenskap og latskap er ikke noe umoralsk bidrag til et samfunn som nærmest drukner i varer og tjenester. Antagelig er det en fordel for klodens fremtid om flere holdt seg unna produksjonslivet og lot være å ”stå opp om mårran.” De som klarer å ta det litt rolig, la humla suse, som dyrker dovenskapen og ikke er så opptatt av å bidra til systemets effektivitet, gir et viktig bidrag til menneskehetens fremtidige overlevelse. Men lett er det ikke, - å slappe av, i vår kultur. Det er enklere for folk flest å slite enn å slappe av. Det er lettere å være effektiv enn det er å la være.

Det er på tide å kaste på historiens skraphaug moralistiske påstander om og religiøse forestillinger om at "du skal tjene ditt brød i ditt ansikts sved.” I et samfunn som i stigende grad raserer miljø og natur, skaper utbrenthet og arbeidsnarkomani og stimulerer et vanvittig forbruk, er det på tide å ta det litt mer med ro og sove litt lengre om ”mårran”. De som klarer å ta det med ro, og ikke står opp for tidlig kan trøste seg med at det er et viktig bidrag til menneskehetens overlevelse og i overensstemmelse med en lang tradisjon i vår egen og menneskehetens historie.

”Retten til dovenskap”

Det var først med kapitalismen og protestantismen at arbeidet ble oppfattet som nødvendighet og plikt. I norsk middelalder var det knapt noe begrep ”arbeid” som tilsvarer det moderne, abstrakte arbeidsbegrep. Det norske ordet ”arbeid” stammer fra det tyske ordet arebeit som ble brukt i en ganske generell betydning som ”ulykke”, ”trengsmål”, om ”storm” og ”uvær”, ”smerte” og ”angst”. Denne forestillingen om arebeit som ”kroppslig anstrengelse, møye, plage ble gradvis fortrengt på 1500-tallet. Marx bidro til at arbeidet ble oppfattet som noe normalt og aktiviteten var tegn på sunnhet, kraft, dyktighet og ferdighet. Han fremstilte utopien om det kommunistiske samfunn der arbeidet var variert og utviklende, ”.. hvor det er mulig å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster – uten at jeg noen gang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker” (Marx 1970b: 73–4). Marx modererte riktignok denne oppfatningen og beskrev lønnsarbeidet helt annerledes, men han var neppe enig med sin svigersønn Paul Lafargue, som skrev den politiske pamfletten Retten til dovenskap. Der skriver han i Innledningen noe som gjelder i enda større grad i dag og som det er grunn til å minne om:

”En besynderlig galskab har grebet arbejderklassen i de lande hvor den kapitalistiske civilisation hersker. En galskab som i sit kølvand trækker den individuelle og sociale elendighed der i de sidste to hundrede år har været ved at pine livet af den triste menneskehed. Nemlig kærligheden til arbejde, en dødsmærket lidenskab for arbejdet drevet til sådanne yderligheder, at den svækker menneskets livskraft og nedbryder dets avkom. I stedet for at kurere denne sindsforvildelse har præster, økonomer og moralister gjort arbejdet til noe hellig” (Lafargue 1970:29).

Avslutning

I denne artikkelen har jeg forsøkt å vise at fremstillingen av arbeidsliv og økonomi i offentligheten, men også i vitenskapene, foregår ved hjelp av et hverdagsspråk og med ord som mer tilslører enn avdekker samfunnets vesenskrefter. Det spontane språket bidrar til skjønnmalende omskrivninger, det fokuserer på de empiriske symptomene og hindrer tilgangen til maskineriet som driver økonomi og arbeidsliv. Får å kunne forklare økonomiens og samfunnets utviklingsretning og det som kan registreres på arbeidslivets overflate, trengs en vitenskapelig og analytisk tilnærming, med begreper som blottlegger sammenhenger og årsaksforhold. Jeg vil avslutte med å beskrive den vitenskapelig tilnærmingen som må til, og dermed forutsetningene for, å gjøre mer enn kun å systematisere fremtredelsformene. Disse språklige og erkjennelsesteroretiske synspunktene er inspirert av kulturpsykologen Lev Vygotskij og av Karl Marx’ beskrivelser av samfunnsvitenskapelig metode.

Arbeidsliv, økonomi og samfunn kan erfares og fremstilles på to måter: (1) ved hjelp av hverdagsspråket basert på en spontan registrering av fremtredelsesformene, og (2) ved hjelp av en mer moden form for klassifisering basert på begrepsmessig tenkning. Det finnes også overgangsformer mellom disse to språk- og tenkeformene, bl.a. en form for barnslig resonnering av førbegrepslig karakter og bruk av ”pseudobegreper” (Vygotskij, ). Pseudobegrepene er basis for den hverdagslige tenkemåten til voksne og forløperen for begrepstilegnelse og analytisk tenkning.

Mens spontane begreper stammer fra egne refleksjoner over dagligdagens erfaringer så oppstår vitenskapelige begreper i læringssituasjoner der vi tilegner oss logisk definerte begreper. Spontane begreper, når de bryter seg vei “oppover” mot større grad av abstraksjon, klargjør veien for de vitenskapelige begrepene på deres vei “nedover” mot større grad av konkret innhold. Denne sammenføyning av hverdagserfaring og vitenskapelig kunnskap er en forutsetning for ekte forståelse. Som et resultat av dette møtet, kompenseres svakheten ved den spontane resonnering av styrken ved den vitenskapelige logikk. Sluttproduktet er en løsning, som når den blir internalisert, blir en integrert del av egen tenkemåte.

Det er spesielt vanskelig å fatte fenomener som bryter med hverdagserfaringen og den rådende tenkemåte. Den sosiale eller samfunnsmessige  ”virkeligheten” fremstår i en ideologisk forkledning og fordreid.

I Innledningen til Grundrisse (Marx, 1857,58) sier Marx  det samme med litt andre ord. Han tar utgangspunkt i at det er en forskjell mellom fenomenens tilsynekomst på den ene siden og deres indre sammenheng på den andre. Vitenskapens formål er å bygge broen mellom dem. Utgangspunktet må tas i det observerbare, men forstått som et fordreid og upålitelig uttrykk for det vesentlige, det som ligger under og skaper det vi observerer.

Mye tyder på at forhold i arbeidsliv, i økonomi og i samfunnet fremstilles i stor grad ut fra spontan hverdagserfaring og med ord eller pseudobegreper som best gjengir denne erfaringen. Det gjelder både blant politikere, i media og i store deler av samfunnsvitenskapene. Den vitenskapelig, analytiske fremstillingsform er skjøvet i bakgrunnen og det språket som er nødvendig for å avsløre vesenstrekk og sammenhenger forsvinner i støyen fra hverdags- og mediespråket.

Kunnskapen eller forståelsen vi er ute etter i forskningen er ikke uten videre tilgjengelig ved hjelp av hverdagsspråket og gir seg ikke umiddelbar til kjenne ved kun å erfare tingenes overflate eller fremtredelse. Tvertimot kan fremtredelsesformene være fordreide og gi et feilaktig inntrykk av hvordan tingene egentlig og i sitt vesen henger sammen. En viktig fase i samfunnsforskningen er utviklingen av begrepene som det ikke umiddelbar tigjengelige skal gripes med og forstås og forklares ved hjelp av.

Det er altså tale om begreper og ikke ord eller betegnelser. Men ofte fortrenger ordene i hverdagsspråket, basert på spontan erfaring, de vitenskapelig baserte begrepene, som Mefisto sier i Faust  "...wo Begriffe fehlen, da stellt ein Wort zur rechter Zeit sich ein". (Mefistos ord)

Tilslutning til dette synet forutsetter at vi godtar at det er en forskjell mellom den måten noe fremstår på og hva dette "noe" i virkeligheten er. Marx fremholdt at dette er et avgjørende skille og at vitenskapen bare kan rettferdiggjøres hvis dette skillet eksister:  Dersom det ikke var noen forskjell på fenomenenes umiddelbare tilsynekomst og deres vesen eller indre sammenheng, ville all vitenskap være overflødig.

Vesenstrekkene gir seg riktignok til kjenne på ulike empiriske måter, men hverdagserfaringen åpenbarer ikke uten videre og umiddelbart den indre struktur og systematikk. Det vitenskaplige arbeidet er ikke avsluttet med en bearbeiding eller systematisering av empiriske data: den egentlige forskningsprosessen starter der. Det vesentligste gjenstår, nemlig å foreta den skapende abstraksjon på bakgrunn av det som kan observeres, og utvikle de begreper som skal gjøre empirien forståelig som uttrykk for den skjulte strukturen og det "maskineriet" som holder systemet i gang. De "faktiske sammenhenger" er begrepsmessige bestemmelser som ikke lar seg iakta i seg selv, men kun via deres funksjoner og framtredelsesformer. Det at en vare for eksempel en frakk, er bærer av "verdi", er et faktum, til tross for at "denne egenskap ved frakken ikke skinner igjennom uansett hvor losslitt den enn blir," som Marx formulerte det.Det som registreres på samfunnets overflate gjennom en apriori kategorisering er infisert av den herskende tenkemåte eller ideologi. Måten overflatefenomenene umiddelbart og refleksjonsløst forstås på er ideologisk, det vil si påvirket av den gjengse, alminnelige og klassebestemt bevissthet. Empirien kan dermed gi et fordreid inntrykk av de egentlige forhold. Den vil ikke gi nøkkelen til vesenstrekkene uten en tankemessig bearbeiding. Det er de herskende tanker, som er de herskendes tanker, som reproduseres når overflatefenomenene kartlegges og får status som virkelighet eller sannhet. De herskende ideer sementeres. Den falske bevissthet forsterkes.

For å gjøre hverdagserfaringen forståelig og vitenskapelig må de spontane begrepene og empirien tolkes og omdefineres. Forståelsen må gå "omveien om tenkningen." For overhodet å gjøre empirien meningsfull som annet enn ideologi må en gå ”omveien” om abstrakte begreper, fremkommet "ad tenkningens vei". Dette krever et analytisk arbeid forut for de empiriske slutninger. De begrepene som konstrueres og skapes ved dette tankearbeidet er riktignok utgått fra overflatefenomenene oppfattet historisk. Ikke som enkeltstående ahistorisk datum, men i sin sammenheng. Hverdagsspråket favoriserer en systematisering av fremtredelsesformene uten analytisk eller tankemessig bearbeiding og trenger seg fram overalt og på bekostning av en vitenskapelig fremstilling.

Litteratur.

Baran, P.A og Sweezy, P.M. (1966). Monopoly Capital, Monthly Review Press.
Currie, E. (2000). Marked, kriminalitet og samfunn, Vardøger, 25, s. 64-90.
Kildal, N. (2005). Fra arbeidsbegrepets historie: Aristoteles til Marx. Notat 3. Stein Rokkan senter, Universitetsforskning, Bergen.
Kolstad, A. (red) (1983). Uførepensjonister med psykiatriske diagnoser. SESAM, Trondheim
Kolstad, A. (2006). Uførepensjonerte med psykiatriske diagnoser. Vardøger, 30, s. 128-134
Liel, L. (1992). Legers initiativ, samarbeidsevne og holdning til arbeidet med uførepensjonistsaker. Tidsskrift Norsk Lægeforening, 112, 210-2.
Marx, K. (1957-58): Grundrisse der Kritik der politischen Ökonomie, Europäische Verlagsanstalt, Frankfurt.
Sundby, P. (1991). Velferdens uføreproblem. Uløselig på grunn av for mange diagnostiske og byråkratiske kategorier? Foredrag på den 11. Nordiske Sosialmedisinske kongress, geilo, juni, 1991.
Tawney, R.H. (1920). The Aequisitive Society, Harcourt, Brace and World, New York, s. 33.Westin, S. (1990). Unemployment and Health, Tapir, Trondheim.

Kommentarer   

#1 Jostein Breide 10-07-2009 11:12
Hehe. Utrolig hvor mye tøv en professor kan lire av seg når han danser utenfor sitt fagfelt. :-)

Er spent på neste utfall fra en jurist om situasjonen innen norsk billedkunst! :D

You have no rights to post comments