Annet

Kommunene må bli den store og gode utleier

Kommunen må bli den store og gode utleier"Det må være ett av de første krav til en kommune at den tar vare på innbyggeres rett til å bo. Kommunene må bli store, trygge og ansvarlige huseiere", skriver Nils Christie, Lillan Hoffmann, Siv Kløvfjell, Iren Magnussen, Unni Sandodden, Tove Schei og Katrine Woll i denne artikkelen.


KOMMUNENE MÅ BLI DEN STORE OG GODE UTLEIER

Det er forunderlig at vi ikke undrer oss enda mer: Her, i verdens rikeste land, er det mangel på husrom. ”Husløse” kalles ofrene. Dette er ofte, men ikke alltid, folk med mye trøbbel i fortid, og kanskje også i fremtid. Med stor innsats fra sosiale instanser avhjelpes den verste nøden. Husløse får, om de er riktig heldige, et krypinn i en kommunal utleiebolig.

Men kommunale utleieboliger er en ekstrem mangelvare. I Stortingsmelding nr 23 (2003-2004) opplyses at det er 4 prosent offentlige utleieboliger i Norge, mot henholdsvis 24, 20 og 11 prosent i Sverige, Danmark og Finland. I Norge skal det eies, ikke leies.

Dette får selvfølgelig konsekvenser for livet i de kommunale boliger. Det er i særlig grad Oslo vi her har i tankene. De mange med trøbbel stuves sammen i de stadig færre kommunale boliger. Og så er det jo slik at kommunen ikke bare skal ta seg av folk som kan ha levd et hardt liv. Det kommer innvandrere, noen med barn. Kommunen må finne plass til dem i sin begrensede boligmasse. Det bor også noen gamle leieboere i disse gårdene, slike som har bodd der bestandig. De har ikke spesiell grunn til å glede seg over enkelte av leiegårdenes forvandlinger.

Noen politikere sier; slik behøver det ikke være. Det finnes et privat boligmarket. Dyrt, ja vel, men vi har bevilget store midler til en ordning med bostøtte til dem som ikke makter husleien. Private utleiere står klar.

Det er nok riktig, men bare et stykke på vei.  Det er bare noen få private utleiere som er villige til å leie ut til de mest vanskeligstilte leiesøkerne. Noen blant disse utleierne har spesialisert seg på å tilby husrom i gårder hvor knapt noen ville tro at noen kunne bo. Elendigheten har skapt et marked.

Man kunne kanskje tenkt seg at vår sterke tradisjon med borettslag kunne dempet markedsdominansen. OBOS og USBL og andre borettslag bygget for det kollektive, og kommunen kunne være passiv. Man var medlem i borettslaget, ikke først og fremst eier. Men nå er medlemmene fullt og helt blitt eiere og dessuten blitt velstående gjennom prisstigningens velsignelser. Og kommunene fortsetter i sin tillærte passivitet.

I Norge er det da også blitt meget fordelaktig å eie sin bolig, ikke leie. Vi støtter huseiere hvert eneste år med meget betydelige beløp, mer jo dyrere og finere og mer belånt boligene er. Dette skjer gjennom flere særordninger: Rentene på boliglån er fradragsberettigede når skatten skal regnes ut. Formueskatten bestemmes ut fra en lav ligningsverdi på eiendommen og ikke ut fra markedsverdien. Inntektsbeskatningen av fordelen ved å bo i egen bolig er fjernet. Samlet blir dette hvert år milliarder til huseieres fordel, mot intet til dem som leier. Enda et argument for at alle bør eie, sier noen. Men slik er det ikke. Noen får ikke lån til boligkjøp, andre bør ikke få lån. Og så finnes det faktisk folk som av forskjellige grunner foretrekker å leie.

Det er dypt urettferdig at subsidieringen så ensidig går til eierne og ikke til leierne. Skal vi komme lenger i å løse disse problemene, må kommunene bli store, trygge og ansvarlige huseiere. Det må opprettes en egen etat. Denne bør tilføres så store midler at den umiddelbart kan gå i gang med arealplanlegging, bygging og kjøp av utleieboliger. Husleiene må tilpasses beboernes bæreevne. Etaten skal ikke gå med overskudd, den skal sørge for rom til alle som trenger det. Mennesker som i ekstraordinær grad er vanskeligstilte må få gå foran i køen, men ikke samles i egne boliger eller i avgrensede strøk slik at det her oppstår uakseptable bomiljøer.

Og husleiene må så avgjort ikke tilpasses det private utleiemarked. Det er nå innført et system med det som kalles ”gjengs leie” for de kommunale leiligheter. Dette betyr at leilighetene takseres, og at leien skal ligge på nivå med det private leiemarked. I praksis har dette betydd voldsomme stigninger i husleiene, også i de kommunale boliger, noe som ytterligere øker husleiene for privatutleide boliger. Et par eksempler på husleieøkingen i kommunale utleieboliger: En 2-roms  på 71 kvm. Før kr. 6 239 pr. måned – nå kr. 10 287. 1-roms på 41 kvm. Før kr. 4 386 – nå kr. 5 458. Mange klarer ikke slike leier. Ingen fare, sier arkitektene bakom ordningen. Hjelpetrengende kan søke bostøtte fra de midler staten overfører til kommunene for dette formål. Det kan leieboerne gjøre. Da blir de sosialklienter og betaler deretter statsstøtten tilbake til  kommunekassen. Alternativet til bytteleken med ”gjengs leie” er at kommunene ikke ser på sine leietakere som ”kunder”, men som byens borgere som skal ivaretas på best mulig måte. Det må bli med husrom som med vann, veier og offentlig transport; Innbyggerne har krav på dette. Det må være ett av de første krav til en kommune at den tar vare på innbyggeres rett til å bo. Alle innbyggeres rett. Nettopp derfor må leien sees i forhold til betalingsmuligheter. Selvfølgelig vil det her oppstå avgrensingsspørsmål. Slikt kan løses. Et Husleietvisteutvalg finnes allerede.

En innvending er at lokalstyrte leiegårder blir dårligere ivaretatt enn de private. Det kan være riktig i dag hvor mange med ekstraordinært store problem er trengt sammen på ett sted. Men en fornuftig kommunal utleier ville ta noen enkle grep. Den ville ansette lokale vaktmestere, helst slike som også hadde hjelpsomme tiltak overfor sosiale problem og konflikter mennesker i mellom. Den ville oppmuntre til  sosial organisering innen boenhetene, et styre, styreleder, dugnadsformer og samvær. Og den ville videreutvikle enkelte tiltak som allerede i dag ser ut til å fungerer godt, f. eks innen bomiljøtjenesten i Sagene bydel.

Mer enn noen gang tidligere trenger vi stabile nabolag hvor folk kjenner hverandre og hvor de kan gripe inn med hjelp og kontroll hvor hjelp og kontroll er nødvendig. Nabolag som lever er fine for dem som bor der, men også bra for kommunale og statlige støtteapparat som det i mindre grad blir behov for hvor miljøene gis støtte til å støtte seg selv.

Nils Christie
Lillan Hoffmann
Siv Kløvfjell
Iren Magnussen
Unni Sandodden
Tove Schei
Katrine Woll

(Dagsavisen 21. april 2010)

Kommentarer   

0 #1 Jarle Vinje 21-04-2010 14:49
Boligmarkedet i Oslo og det sentrale Østlandsområdet er ikke i balanse. Boligmarkedet kan ikke overlates til et kommersielt market alene, som kun er ute etter optimal profitt. Offentlige myndigheter må gå inn i markedet og sørge for at det blir en rimeligere balanse mellom tilbud og etterspørsel i boligmarkedet. Det er ingen hemmelighet at boligentreprenø rer i de senere år har kunnet ta eventyrlige avanser i forbindelse med boligutbygging. Det er ikke noe galt med at byggebransjen tjener penger, men hvis dette er et resultat av at man bygger for lite i forhold til etterspørselen blir det betenkelig. Da utnytter private aktører en bolignød, som de selv er med på å opprettholde ved at de ikke bygger mer enn det som sikrer maksimal avkastning. Dette er skadelig for folk flest, som ikke har lønninger høye nok til å betjene stadig høyere boligpriser og husleier. Myndighetene må derfor ta grep for å sikre en sunn balanse mellom tilbud og etterspørsel i boligmarkedet.
0 #2 Wiggo 21-04-2010 21:29
Velskrevet og logisk! Anstendige boforhold, mat, varme, helse, eldreomsorg og skole, det er kjennetegnene på et sivilisert samfunn.
0 #3 Nicolai Gulowsen Bo og Arbeidssamvirket Vestbredden, Hausmannsgate 40, Oslo 22-04-2010 02:51
Takk for en meget god artikkel med viktige perspektiver - og interessante forslag til løsninger!
0 #4 Tove Henny Lehre 22-04-2010 10:48
Takk. Dette er det vi trenger!

Legg til kommentar