Annet
Tvungen lønnsnemnd – et våpen for arbeidsgiverne?
"For tredje gang i årets lønnsoppgjør ble en lovlig streik stanset ved hjelp av tvungen lønnsnemnd og for tredje gang oppfattes dette som en stor seier for arbeidsgiversiden. For en rødgrønn regjering er det problematisk, uansett begrunnelse, at inngripen i en konflikt oppfattes som et håndslag til arbeidsgiversiden. Dagens ordning og praksis knytta til tvungen lønnsnemnd er moden for skraphaugen," skriver Jan O. Andersen, faglig leder i SV og forhandlingsleder i EL og IT Forbundet, i dette gjesteblogginnlegget.
Tvungen lønnsnemnd – et våpen for arbeidsgiverne?
Av Jan O. Andersen, faglig leder i SV og forhandlingsleder i EL og IT Forbundet.
For tredje gang i årets lønnsoppgjør ble en lovlig streik stanset ved hjelp av tvungen lønnsnemnd og for tredje gang oppfattes dette som en stor seier for arbeidsgiversiden. For en rødgrønn regjering er det problematisk, uansett begrunnelse, at inngripen i en konflikt oppfattes som et håndslag til arbeidsgiversiden. Årsaken er åpenbar. Uten unntak har Rikslønnsnemnda fastsatt resultat i samsvar med arbeidsgivernes syn. Nemnda har ved flere anledninger uttalt at prinsippspørsmål som partene ikke blir enig om ligger utenfor nemnda kompetanse å ta stilling til. Altså, går man til streik for viktige endringer av f.eks pensjonsvilkår og man blir møtt med lønnsnemnd er det rimelig sikkert at man ikke når frem med kravet. Dette gir arbeidsgiverne gode grunner til å håndtere en konflikt slik at regjeringen ”tvinges” til å gripe inn. Bruk av lockout og en restriktiv dispensasjonsbehandling er kjente virkemiddel for å oppnå dette målet.
Lov om lønnsnemnd i arbeidstvister av 1952 gjelder i utgangspunktet frivillig lønnsnemnd. Tvungen lønnsnemnd må vedtas av Stortinget i hvert enkelt tilfelle( eller ved provisorisk anordning i regjeringen dersom stortinget ikke er samlet). I perioden 1953 til 1996 ble slike særlover vedtatt 90 ganger.
I perioden etter 1996 har det også blitt hyppig benyttet. Bruk av tvungen lønnsnemnd er en alvorlig inngripen i streikeretten. Begrunnelsen for å vedta slike særlover er myndighetenes overordna ansvar for borgernes og rikets sikkerhet, men i perioden 1986 til 1996 ble 8 slike vedtak innklaget til ILO med påstand om brudd på konvensjoner. I samtlige tilfeller har Norge fått kritikk for at vedtakene om lønnsnemnd har vær uforenlige med prinsippene om organisasjonsfrihet. Også Europarådet har vært kritisk til norsk lønnsnemndpraksis og i 1993 fikk Norge en rekommandasjon mot seg for bruk av lønnsnemnd i sykehussektoren.
Tvungen lønnsnemnd er altså problematisk av minst to grunner; det tjener utelukkende arbeidsgiversiden hva gjelder utfallet av konflikten og det er i strid med internasjonale konvensjoner Norge har forpliktet seg til å følge.
Begge disse grunnene bør, hver for seg være tungtveiende nok til at det må gjøres endringer. Hva slags endringer er det mulig å se for seg?
Den mest åpenbare og enkleste endringen ville vært om Rikslønnsnemnda sjøl etablerte en mer uforutsigelig praksis for sine avgjørelser. Dersom både oljearbeidere og helsefagarbeidere ved årets oppgjør får medhold i kravene sine vedr pensjon i nemnda vil det nok kjølne arbeidsgivernes iver etter å fremprovosere lønnsnemnd. Nemnda har full anledning til dette i og med at de prinsipper som foreligger for nemndas kompetanse i all hovedsak er utforma gjennom nemndas egne kjennelser.
Dessverre er dette en lite sannsynlig endring og da får man leite etter muligheter for endringer i selve systemet. Spørsmålet har vært behandlet før så man trenger ikke finne opp kruttet på nytt. NOU 2001:14 ” Vårens vakreste eventyr” behandla spørsmålet, vurderte flere alternativer, men foreslo ingen endringer. I høringsrunden var et flertall av høringsinstansene kritisk til bruken av tvungen lønnsnemnd og til at utvalget ikke kommer med forslag som kan bidra til å endre den norske praksisen. I innstillingen fra kommunalkomiteen O.nr. 52 (2001- 2002) har mindretallet fra SV og Senterpartiet følgende merknad:
”Komiteens medlemmer fra SV og SP vil påpeke at dagens modell for bruk av streik som kampmiddel i arbeidskamp, utelukker former for begrenset arbeidskamp. Disse medlemmene vil vise til de svenske regler om varsling av ” facklig stridsåtgard”innebærer at arbeidskampadgangen ikke er begrenset til hel og ubetinget arbeidsnedleggelse. Begrenset arbeidskamp blir i så fall et mulig virkemiddel. Det kan for eksempel være tidsbegenset/rullerende streik,blokade av overtid, ansettelsesblokade etc.
Disse medlemmene vil påpeke at streiker med bredde og omfang i offentlig sektor rammer samfunnsnødvendige virksomheter på en slik måte at Regjering og Storting griper inn og henviser tvisten til tvungen lønnsnemnd. Dette forhold gjør streikeretten lite reell for disse arbeidstakergruppene.”
Det er påfallende hvor vanskelig det er å reise denne debatten med tyngde, også i fagbevegelsens egne organ. Alle forslag til endringer har blitt avvist. Noen er nok såre fornøyd med dagens ordning. Kan det være fordi tvungen lønnsnemnd også har en disiplinerende effekt? Ingen skal kunne streike seg til noe mer enn det som er fremforhandlet i frontfaget?
I SV tar vi gjerne denne debatten. Den er viktig for å styrke streikeretten og den er viktig for å styrke arbeidstakernes maktposisjon i en arbeidskonflikt. Dagens ordning og praksis knytta til tvungen lønnsnemnd er moden for skraphaugen.
Følg Ivar Johansen på Twitter
Få tilsendt temavise nyhetsbrev
Se også Fri Fagbevegelse