Annet

Arbeidskultur, teknologi og tidsklemme

Arbeidskultur, teknologi og tidsklemme

"Hva om det ikke er hardt arbeidende mødre og fedre som er problemet med tidsklemmen, men arbeidskulturen og fremveksten av ny teknologi?

Det snakkes mye om tidsklemma i disse dager. Det skrives blogginnlegg og artikler side opp og side ned om hvorfor kvinner (og noen menn) jobber deltid. Veldig mange av dem fokuserer på individuelle valg og at det er akkurat disse damene og mennene som ikke takler heltidsarbeid og familieliv samtidig.

Få problematiserer arbeidets organisering i seg selv, eller hvordan arbeidslivet har forandret seg de siste årene.

Det må vi gjøre mye mer av!," skriver Cathrine Eide Westerby i dette gjesteblogginnlegget.

 

Arbeidskultur, teknologi og tidsklemme

Av Cathrine Eide Westerby.

Hva om det ikke er hardt arbeidende mødre og fedre som er problemet med tidsklemmen, men arbeidskulturen og fremveksten av ny teknologi?

Det snakkes mye om tidsklemma i disse dager. Det skrives blogginnlegg og artikler side opp og side ned om hvorfor kvinner (og noen menn) jobber deltid. Veldig mange av dem fokuserer på individuelle valg og at det er akkurat disse damene og mennene som ikke takler heltidsarbeid og familieliv samtidig.

Få problematiserer arbeidets organisering i seg selv, eller hvordan arbeidslivet har forandret seg de siste årene.

Det må vi gjøre mye mer av!

For 15 år siden hadde vi ikke smartelefoner, internettforbindelse stort sett over alt eller andre duppedingser som gjorde det mulig å alltid være påkoblet, og å alltid ha med seg jobben sin i lomma. Da jeg startet å jobbe på et ledende forskningsinstitutt i 2005/2006 måtte jeg be IT-avdelingen om å installere et trådløst nettverkskort i den bærbare PC-en, det var nemlig ikke standard at arbeidstakerne var “på nett” og “på farta” samtidig. Normen var et kontor, en kontortelefon og en PC.

Nå er selvfølgelig alt annerledes, og det skulle da bare mangle at arbeidsgiverne ikke har benyttet seg av mulighetene som ligger i at folk stort sett alltid er tilgjengelige.

Derfor har vi fått en fremvekst av en arbeidskultur hvor det rett og slett blir sett ned på om man ikke er tilgjengelig for arbeidsgiver og kundene sine, stort sett hele tiden. Og der mener jeg at mye av problemet ligger, og der kunne mye av debatten rundt tidsklemma med fordel ha vært plassert.

For det er klart at når man skal synge nattasanger samtidig som det tikker inn en melding fra sjefen om at “Kan du ta en titt på denne mailen til i morgen?”, så er det vanskelig å være den mammaen eller pappaen som sier nei til det. Da er man jo ikke fleksibel, må vite. Før i tiden handlet fleksitid om at man kunne justere arbeidstiden etter behov for levering og henting i barnehage og andre nødvendige tilpasninger. Nå betyr fleksibilitet at man nærmest gjør hva som helst, når som helst.

What we’ve lost, above all, are stopping points, finish lines and boundaries. Technology has blurred them beyond recognition. Wherever we go, our work follows us, on our digital devices, ever insistent and intrusive. It’s like an itch we can’t resist scratching, even though scratching invariably makes it worse. (The Magic of Doing One Thing at a Time, Harvard Business Review)

Tro ikke at arbeidsoppgavene “forsvinner” og man klarer å være tilstedeværende selv om man “bare” skal svare på akkurat den mailen, eller “bare” skal ta en telefon. Problemstillingene blir liggende å surre i hjernen lenge etter at mailen er sendt. Dessuten vet jo alle at å gjøre én slik oppgave genererer mange nye ting som helst skulle vært gjort, og da er man i gang med den dårlige samvittigheten. For ikke å snakke om frustrasjonsnivået når man forventer å kunne være tilgjengelig og teknologien ikke helt henger med…

So why was he stressed that blissful day on his boat? The same reason most of us get stressed: frustrated expectations. Rob had an important call to make and his cell phone wasn’t working. He was experiencing the gap between what he expected to happen and what was actually happening.

That’s the underlying cause of stress and it’s afflicting us more these days than ever because our expectations keep rising, thanks in part to exponential improvements in our technology. (Om Rob på ferie og stress: The best strategy for reducing stress, Harvard Business Review.)

Man kan gjerne snakke mye om grensesetting, å være flink til å skille mellom jobb og privatliv, og at det er den enkeltes ansvar å prioritere tiden sin. Men om man lever i en bedriftskultur hvor det er helt FY å ikke være tilgjengelig på telefonen etter klokka fem, da sliter man. Det er hardt å gå mot strømmen, og det kan slå negativt tilbake når nye oppgaver eller forfremmelser skal tildeles.

Derfor er ikke oppgaven med å skille jobb og fritid bare en personlig oppgave – det er likeså mye en oppgave for bedriftene, og da peker jeg spesielt på lederne!

Jeg savner synlige, tydelige ledere i offentligheten som kan være gode forbilder og vise med konkrete eksempler at man kan lede godt og levere godt, selv om man ikke alltid er tilgjengelig. Jeg savner å høre mer om bedrifter som stenger e-post-serverne i helgene, ledere som konsekvent ikke ringer medarbeidere i feriene og organisasjoner som har tydelige regler på dette. Det kan ikke være sånn at halvparten av norske arbeidstakere føler at sjefen forventer “døgnberedskap”!

Ofte når man uttaler seg om næringsliv og arbeidsliv så støter man på forestillinger om at det MÅ være sånn og sånn. Det MÅ være 8 timer i en arbeidsdag. Man MÅ være på kontoret, man MÅ gjøre ditt og datt. Man MÅ være tilgjengelig på mail. Strengt tatt MÅ man vel ikke det. En eller annen gang har måten vi organiserer arbeidslivet på faktisk blitt organisert, og det betyr også at det er mulig å organisere det på litt andre måter. Hvis man vil da. Hvis man faktisk gjør en innsats for det, selv om endringer er tøft og krever mye arbeid.

Når det blir status å la jobben være den sentrale prioriteringen i livet, alltid, og alt annet må passes inn hvis det blir tid til det, da er vi på en farlig kurs både for den enkelte og for arbeidslivet som helhet. Det er nesten noe religiøst over dette “kallet” til å oppfylle jobbens uendelige strøm av krav. For det stopper jo egentlig aldri! Det dukker hele tiden opp noe nytt man kan gjøre, eller hva?

For ikke å snakke om at dette temaet har et klart kjønnsperspektiv. Hvis det er sånn, at vi virkelig vil ha kvinner i arbeidslivet og opp på ledernivå, og menn som er investert i familiene sine, så er det endringer som må til:

So here’s where we stand. If institutions are serious about advancing women, they’ll have to address the hours problem — that’s the only way to get a critical mass of women poised for leadership. But we’ll never address the hours problem until we open up a conversation about what drives it.

It’s not productivity. It’s not innovation. It’s identity. If you’ve lived a life where holidays are a nuisance, where you’ve missed your favorite uncle’s funeral and your children’s childhoods, in a culture that conflates manly heroism with long hours, it’s going to take more than a few regressions to convince you it wasn’t really necessary, after all, for your work to devour you. (Prof. Williams, Harvard Business Review)

Poenget er at kvinner ikke vil gå for lederstillingene med mindre de vet at de samtidig kan investere tid og energi i familien. Dermed blir det ikke et fritt valg. Menn kan takke ja til en administrerende direktørstilling, fordi de vet at noen andre tar vare på barna. Kvinner kan ikke lene seg på andre omsorgspersoner i like stor grad…[] Slaughter mener manglende fleksibilitet på arbeidsplassen er en viktig grunn til at kvinner velger bort lederstillinger. Organiseringen av arbeidslivet er tilpasset en annen tid, mener hun. En tid da far jobbet hele dagen og mor stelte hjemme. (Anne-Marie Slaughter, Aftenposten)

Jeg er opptatt av skjæringspunktet mellom arbeid og organisering, familieliv og likestillingskamp og fremvekst av ny teknologi – og DER tror jeg vi finner en god del svar, og utfordringer vi må løse.

Jeg tror ikke man kommer fremover ved at alle skal jobbe 50-timers uker og være tilgjengelig for jobben nårsomhelt og hvorsomhelt. Endringer må skje på flere plan, men ikke minst i arbeidslivet og ved å jobbe med arbeidskulturene. For å klare det, må vi utfordre oss selv på tanker om hvordan arbeidet “må” være organisert.

Er du alltid tilgjengelig for jobben, er du aldri 100% tilgjengelig for dine nærmeste.

Leseliste:

Forbes: Working Harder Isn’t The Answer; It’s The Problem

Harvard Business Review: Why Men Work So Many Hours

Ukeavisen ledelse: Norske sjefer krever døgnberedskap

Cecilie Thunem-Saanum/Agderposten: Tilgjengelighetens tyranni

Aftenposten: 1 av 2 sjekker jobbmail i ferien

Aftenposten: - Norge har et tydelig problem.

Harvard Business Review: The Best Strategy for Reducing Stress

Harvard Business Review: The Magic of Doing One Thing at a Time

Kommentarer   

#1 Marianne Svensli, LO 05-08-2013 11:30
Jeg er enig i at det har vært alt for lite fokus på endringene i arbeidslivet og arbeidsorganise ring de siste årene. Ikke minst knyttet til den teknologiske utviklingen – teknologi - menneske og arbeidsmiljø.

Apropos ny teknologi, så har vi problematisert bruk og misbruk av ny teknologi til å overvåke ansatte de siste årene. Fafo har gjennomført flere undersøkelser for oss. Se link. www.fafo.no/.../index.htm.

Målet vårt er å få bedre regler i arbeidsmiljølov en som ivaretar de ansattes personvern og arbeidsmiljø i den teknologiske hverdagen.

Marianne Svensli
Avdelingsnestleder/Deputy Head

Landsorganisasjonen i Norge
Forhandlings- og HMS-avdelingen/

You have no rights to post comments