Annet

Går vi mot strengere straffer?

Går vi mot strengere straffer?

"Dette kunne blitt svært kort. Jeg kunne nøyd meg med et rungende ja. Det ser dessverre ut til at vi kommer til å fortsette en utvikling vi allerede har hatt lenge, for vi har jo allerede fått strengere straffer, i alle fall på noen områder.

Dersom vi ser på krav om strengere straffer, ser det ut til at det ofte ligger noen bestemte forestillinger om virkeligheten bak kravene. Dette er forestillinger på i det minste fire ulike områder:

For det første forestillinger om kriminalitetsutviklingen,

for det andre forestillinger om den kriminelle,

for det tredje forestillinger om ofrenes ønsker og behov,

og for det fjerde forestillinger om befolkningens ønsker og meninger.

De forestillinger om kriminalitetsutviklingen, om de kriminelle, om ofrene og om befolkningens ønsker og behov som settes frem som begrunnelser for at vi må få strengere straffer, viser seg ved nærmere granskning å være nettopp det, altså forestillinger. Målt opp mot tilgjengelig empiri, det vi vet fra statistikk og forskning, sprekker disse forestillingene som troll for solen," skriver Ole Kristian Hjemdal, sosiolog og voldsforsker. Jeg synes hans gjennomgang er svært nyttig, og deler den derfor her.

 

Går vi mot strengere straffer?

Av Ole Kristian Hjemdal, sosiolog og voldsforsker

Dette kunne blitt svært kort. Jeg kunne nøyd meg med et rungende ja. Det ser dessverre ut til at vi kommer til å fortsette en utvikling vi allerede har hatt lenge, for vi har jo allerede fått strengere straffer, i alle fall på noen områder. La meg innledningsvis peke på noen endringer vi har fått på mitt fagområde – som voldsforsker.

I 2003 kom det såkalte Kvinnevolds-utvalgets innstilling (NOU 2001: 31). Etter mønster av den svenske kvinnofridsparagrafen foreslo utvalget i utredningen en ny lovbestemmelse om mishandling i familieforhold, og de ønsket særlig at det skulle føre til en straffeskjerpelse i saker med vold mot kvinner i nære relasjoner. Det skjedde da også. Gjennom å endre ordlyden i straffelovens § 219 ble denne bestemmelsen innført fra 2006.

I 2010, i St.prop. 97 L (2009-2010), kom en rekke nye straffeskjerpelser. Det vil si, de var allerede i 2005 tatt inn i den nye straffeloven, men Høyesterett hadde gått imot at de ble gjort gjeldende før loven som helhet hadde trådt i kraft. Regjeringen valgte derfor å legge dem inn som endringer i eksisterende straffelov. Straffeskjerpelsene omfattet blant annet:

• Økte minstestraffer for voldtekt og seksuelt misbruk av barn – (fra 2 til 3 år),

• økte strafferammer (heving av maksimumsstraff) for flere typer seksuelle overgrep,

• økt strafferamme for mishandling i familieforhold (fra 3 til 4 år),

• økte strafferammer for legemsfornærmelse og legemskrenkelse (fra mellom 6 måneder til 2 år),

• økte minimumsstraffer for medvirkning til legemsbeskadigelse og drap, og

• økte strafferammer for kjønnslemlestelse.

Så vidt jeg kan se kan også en viss straffeskjerpelse leses direkte ut av kriminalstatistikken (Statistisk Sentralbyrå - udatert)  Ser vi på dommenes lengde, altså antallet idømte soningsår, ser det ut til at det er en økende andel lange dommer. Mens ubetingede fengselsdommer opp til 1 år utgjorde 89,2 prosent av alle dommer i 2000, utgjorde de 88,7 prosent i 2010. Kanskje ikke så stor forskjell, men ser vi på den andre enden av skalaen, på dommer fra 5 år og oppover, hadde de nesten doblet sin andel, fra å utgjøre 0,8 prosent i 2000, til 1,5 prosent i 2010. I antall domfelte med dommer på mer enn 5 år er det en økning fra 60 i 2000 til 133 i 2010.

Men noen er fremdeles ikke fornøyd og ønsker enda strengere straffer.

Siv Jensen og en rekke andre representanter fra Fremskrittspartiet la den 26. oktober 2011 frem et dokument 8 forslag (privat lovforslag) i Stortinget med tittelen "Om et opprør mot voldtektsbølgen" (Jensen et al  2011. I begrunnelsen for forslaget starter de med en påstand om at «antall voldtekter har økt kraftig det siste året». Som grunnlag for dette tar de utgangspunkt i anmeldte overfallsvoldtekter i Oslo. De hevder også at overfallsvoldtekter nesten uten unntak begås av personer med ikke-vestlig bakgrunn, og de foreslår derfor blant annet følgende:

• Utvidet registrering og kontroll ved adkomst av asylsøkere slik at registreringer også omfatter DNA-profiler som politiet kan få adgang til,

• å åpne opp for å plassere asylsøkere i lukkede mottak,

• at det skal være straffeskjerpende å begå kriminelle handlinger mens en har asylsøknad til behandling, og

• en revisjon av straffeloven hva gjelder voldtekt og andre seksuelle krenkelser med formål om å skjerpe straffenivået samt å senke terskelen for bruk av tvang.

Men ønsket om strengere straffer er på ingen måte begrenset til Fremskrittspartiets representanter. Den 26. august 2012 var det et oppslag med Arbeiderpartipolitiker og daværende statssekretær i Næringsdepartementet, Roger Ingebrigtsen, i avisen Nordlys. Oppslaget hadde tittelen Vil jobbe for livstidsstraff. Ifølge avisen uttalte Ingebrigtsen at "framtidas terrorister bør vite at de risikerer fengsel på livstid for alvorlige forbrytelser i Norge". I et nytt avisoppslag, den 26. sept-ember 2012, tar Ingebrigtsen også for seg "voldtektsbølgen", og krever økt straff for voldtekt og at voldtektsdømte uten perm-anent opphold i Norge skal ut med første fly.

Dersom vi ser på disse, og andre tilsvarende krav om strengere straffer, ser det ut til at det ofte ligger noen bestemte forestillinger om virkeligheten bak kravene. Dette er forestillinger på i det minste fire ulike områder: For det første forestillinger om kriminalitetsutviklingen, for det andre forestillinger om den kriminelle, for det tredje forestillinger om ofrenes ønsker og behov, og for det fjerde forestillinger om befolkningens ønsker og meninger.

Forestillinger om kriminalitetsutviklingen

Ifølge både Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter og Roger Ingebrigtsen står vi overfor en veldig økning i antallet voldtekter, en voldtektsbølge. Tilsvarende oppfatninger finner vi også om voldsutviklingen, ifølge avisene har vi stadig vekk nye voldsbølger. I tillegg blir både voldtekter og vold gjerne fremstilt som synonymt med de groveste lovbruddene, voldtekt er lik overfallsvoldtekter og vold er lik grov mishandling og drap.

Men er dette et sant bilde av kriminalitetsutviklingen? Kriminalstatistikken tyder ikke på det. Ifølge politiets egne tall har det tvert imot vært en nedgang i kriminaliteten på 2000-tallet, fra totalt 425.000 anmeldelser for brudd på straffeloven i 2000, til 380.000 anmeldelser i 2011. Nedgangen er størst for forbrytelser, fra 306.000 til 264.000 anmeldelser. For forseelsene var det bare en mindre nedgang, fra 118.000 til 115.000 anmeldelser.

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at det de siste årene har vært en viss økning i antallet anmeldelser for vold og seksuelle overgrep. Mens det i 2007 ble anmeldt 25.567 voldslovbrudd, ble det i 2011 anmeldt 26.653 saker, en økning på 4,2 prosent. I samme periode hadde antallet anmeldelser for voldtekt og voldtektsforsøk økt fra 1.060 til 1.217, en økning på 14 prosent. En viss økning altså, men å kalle dette en volds- og voldtektsbølge, slik Fremskrittspartiet og Ingebrigtsen gjør, er i det minste å ta hardt i.

Nå er det også slik at endringer i antall anmeldelser ikke nødvendigvis reflekterer reelle endringer i antall lovbrudd, det kan også skyldes endringer i anmeldelseshyppighet. Økt følsomhet overfor krenkelser i befolkningen, kombinert med økt oppmerksomhet om ofrenes situasjon og dermed mindre tabu og skam knyttet til overgrepene, kan føre til større villighet til å anmelde, uten at antallet voldshendelser eller seksuelle overgrep har økt tilsvarende. Undersøkelser av befolkningens utsatthet for vold kan tyde på at dette er tilfelle. I Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelser blir et representativt utvalg av befolkningen spurt om de i løpet av de foregående 12 måneder har vært utsatt for vold eller trusler om vold. Andelen som oppgir dette har vært uendret fra 1987 og frem til 2007, og er på litt over 5 prosent.

Men kan det være så at kriminaliteten blir grovere og farligere, at den groveste volden og de groveste voldtektene øker, og at ønsker og krav om strengere straffer kan begrunnes med det?

Ser vi på voldskriminaliteten er det ikke noe som tyder på det. Tvert imot har det vært en nedgang i de groveste formene for vold (med unntak av terrorangrepene 22. juli 2011). Selv om drapstallene går en del opp og ned fra et år til et annet (i perioden fra 1993 til 2010 var høyeste antall et år på 51, laveste på 29) er tendensen synkende. Mens det i fem-årsperioden fra 1996 til 2000 var i alt 230 drap, var det i den tilsvarende perioden fra 2006 til 2010 registrert 155 drap. For grov legemsbeskadigelse var tendensen enda klarere, men en nedgang fra 184 i femårsperioden 1996 til 2000, til 91 i perioden 2006 til 2010.

Men selv om hverken volden eller den groveste volden øker, holder så påstanden om at kriminaliteten blir grovere i den forstand at det er blitt et voldsomt stort antall overfalls-voldtekter? Både Fremskrittspartiet og Roger Ingebrigtsen påstår jo det. Ifølge Siv Jensen og Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter kan ikke kvinner lenger gå trygt i Oslos gater.I en rapport fra strategisk stab ved Oslo politidistrikt, "Voldtekt i den globale byen" (Sætre & Grytdal 2012), har Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal sett på alle anmeldelser av voldtekt i Oslo gjennom flere år. De finner at de aller fleste anmeldte voldtekter ikke er overfallsvoldtekter. Overfallsvoldtektene utgjør bare 15 prosent av alle anmeldelsene. I tillegg er det også, som for voldstilfellene, en relativt begrenset andel av alle voldtekter som anmeldes. Vi vet ikke hvor liten ettersom vi mangler gode forekomsttall fra befolkningsundersøkelser, men den begrensede kunnskapen vi har tyder på at overfallsvoldtekter i større grad anmeldes enn såkalte bekjentskaps- og nachspielvoldtekter, slik at overfallsvoldtektene utgjør en enda mindre andel av det reelle antallet voldtekter.

Forestillinger om den kriminelle

I artikkelen "The ideal victim" (Christie 1986) beskriver Nils Christie det ideelle offer; hun er en gammel dame som blir overfalt på fortauet på blanke formiddagen av en stor, stygg, ukjent, ung mann, etter at hun har vært og besøkt sin syke søster. Motsatsen til det ideelle offeret er den ideelle lovbryteren; den store, stygge, slemme, unge mannen. I forestillingene om den «ideelle» kriminelle blir den kriminelle forstått som rasjonell (i betydningen handl-ende ut fra den onde vilje), som mektig i forhold til offeret, som ukjent for offeret, og – i beskrivelsen av den typiske voldtektsmann og terrorist – som utlending.

Forestillingen om rasjonell, kalkulerende ond vilje som drivkraft bak lovbrudd er grunnleggende i tanken om straffens preventive virkning, og på troen på at strengere straffer er enda mer preventive enn mildere straffer. Noen ganger nærmer denne troen på straffens preventive virkning seg det absurde, som når Roger Ingebrigtsen fremhever at "framtidas terrorister bør vite at de risikerer fengsel på livstid i Norge". Jeg vil tro de fleste av oss får problemer med å se for oss at en al Qaida-tilknyttet selvmordsbomber ombestemmer seg og velger ikke å dra til Norge for å sprenge seg i lufta og bli martyr, fordi han risikerer livsvarig fengsel.

En overveldende mengde forskning har vist at fengselsstraff ikke har noen særlig preventiv effekt, og særlig at ikke strengere fengselsstraffer har større preventive effekter enn mildere straffer. De som ikke allerede har den kunnskapen inne henvises til Thomas Mathiesens utmerkede bok "Kan fengsel forsvares?" (Mathiesen 2007)

I boken "Bakvendtland – kriminelle liv" (Lien 2011) har sosialantropologen Inger Lise Lien intervjuet over 50 unge gjengmedlemmer i norske fengsler, altså de som langt på vei skulle tilsvare bildet av den store, stygge mannen som overfalt den gamle damen i Christies artikkel. Mange av dem hadde i tillegg utenlandsk bakgrunn. Gjennom intervjuene tegner hun et annet bilde av gjengmedlemmene, som tungt belastet med problemer, hardt traumatiserte,og som gradvis har kommet inn i et lukket system (ikke fengselet, men kriminaliteten) som det er vanskelig å komme ut av, selv for de som ønsker det. Det hun viser er at deres kriminalitet ikke er et resultat av rasjonelle, kalkulerende valg basert på ond vilje. Kriminaliteten er snarere en gradvis prosess hvor en ikke har oversikt over konsekvensene av hvert trinn og hvert valg i prosessen.

Forestillingen om den "mektige kriminelle", og kriminaliteten som uttrykk for makt, er også sentralt i en del feministiske teorier om vold. Vold forstås som uttrykk for egenskaper ved maskuliniteten og menns maktovertak i samfunnet, det som Eva Lundgren har døpt kjønnsmaktperspektivet. I Kvinnevoldsutvalgets innstilling, og som grunnlag for forslaget om en egen familievoldsparagraf med strengere strafferammer, er denne forestillingen sentral.

Mye voldsforskning stiller imidlertid kritiske spørsmål ved denne forståelsesrammen, og fremhever at vold i like stor grad som makt kan forstås som et uttrykk for avmakt. En studie av menn i behandling ved stiftelsen Alternativ til vold (Askeland, Lømo, Strandmoen, Heir & Tjensland - 2012) for vold mot partner bekrefter langt på vei dette. Denne studien inngår som del av et større prosjekt som skal studere effekten av behandlingen. Andre metoder enn fengsling må jo bevise at de virker. Det forskerne har funnet i studien er en gruppe tungt belastede menn, de fleste har selv vært utsatt for flere typer overgrep i barndom og oppvekst, også innenfor egen familie. Svært mange har også alvorlige rus-problemer, for en del nok en mulig konsekvens av hva de har vært utsatt for. Vi vet at rus er en vanlig konsekvens av voldsutsatthet. Mange er også tungt traumatiserte, med store psykiske problemer, og ofte flere typer problemer og diagnoser hos den enkelte. Det betyr ikke at de ikke kan være noen reaksjonære, sexistiske, kvinneundertrykkende drittsekker med høyst problematiske holdninger og synspunkter. Mange er nok det, men det er altså ikke hele bildet.

I Christies artikkel er utøver og offer ukjente. I forestillingen om den typiske voldtekten er det også bildet av den ukjente overgriperen som manes frem. Tar vi utgangspunkt i de anmeldte voldtektene i Oslo, finner vi da også at et knapt flertall av utøverne er ukjente for offeret (58 prosent var ukjente, mens 42 prosent var å finne blant venner, bekjente, partnere, tidligere partnere og familiemedlemmer). Dette gir imidlertid neppe et riktig bilde av relasjonen mellom offer og gjerningsperson i de fleste voldtekter. Som tidligere nevnt er anmeldte voldtekter neppe dekkende for alle overgrep. I en spørreundersøkelse fra 2003 i Oslo om vold og seksuelle overgrep, oppga respondentene at de fleste overgriperne i seksuelle overgrep de hadde vært utsatt for, var nære bekjente, under en fjerdedel av ofrene hadde vært utsatt for overgrep fra ukjente.

Ifølge det tidligere siterte avisoppslaget ønsker Roger Ingebrigtsen å sende utenlandske voldtektsmenn med første fly etter de har sonet ferdig, og i Fremskrittspartiets dokument 8-forslag om strengere straffer for voldtekt fokuseres det særskilt på asylsøkere, det er de som står for voldtektene. Ser vi på de anmeldte tilfellene i Oslo i 2011 ser det imidlertid ikke helt slik ut. Nesten to tredjedeler av de anmeldte gjerningsmennene var norske statsborgere, og antakeligvis ville andelen nordmenn vært enda høyere dersom vi også hadde fått med ikke-anmeldte overgrep.

Forestillinger om ofrenes ønsker og behov

Fra å ha vært langt på vei usynlige både i kriminalpolitikken, i den offentlige debatten og vel til dels også i fagmiljøene, har ofrene gradvis fått mer oppmerksomhet. Parallelt med dette har også en ny begrunnelse for straff, og strengere straffer, blitt satt frem. Vi må ha strengere straffer for å vise respekt for ofrene, hevdes det, både fra politikere og fra en del aktivister. Vi ser da også at en del ofre, og ikke minst pårørende til ofre, har stått frem og krevd strengere straffer, både etter drapene på Utøya, etter Baneheiasaken i Kristiansand, og etter andre spesielle saker.

Jeg tror likevel at vi kan stille spørsmål ved om de som stått frem er representative for kriminalitetsofre i sin alminnelighet, eller om det er slik at noen blir særlig synlige. Det er også grunn til å tro at ønsket om gjengjeldelse og straff er sterkest i den første tiden, og at dette fortar seg noe etter hvert. Vi har en del forskning om ofrenes ønsker og behov som tyder på det. Kriminologen Yngvil Grøvdal viser i sin doktorgradsavhandling, med intervjuer med mishandlede kvinner som var i kontakt med politi og rettsapparat, at det kvinnene primært var opptatt av var ikke strenge straffer, men at volden de var utsatt for skulle opphøre.

Også annen forskning tyder på at ofrene først og fremst ønsker å bli sett, trodd og anerkjent, og helst også at gjerningsmannen skal ta ansvar og angre. Forskning på restorative justice har blant annet vist at ofrene generelt er mer fornøyd med slike løsninger enn med en vanlig straffeprosess, først og fremst fordi de i større grad opplever at en restorative justice-prosess fører til at gjerningsmannen innser og aktivt tar sitt ansvar.

Forestillinger om befolkningens ønsker og rettsbevissthet

I Inger Louise Valles kriminalmelding fra 1978 (St.meld nr. 104 - 1977/78: Om kriminalpolitikken) ble tanken om at strengere straffer, ja straff i det hele tatt, ville føre til mindre kriminalitet lagt død. Siden har dessverre verden gått bakover. I Valles melding ble likevel fengselsstraffen opprettholdt, med argument om at hvis ikke kunne vi risikere at folk, ut fra utrygghet og angst for kriminalitet, ville ta loven i egne hender. Det var altså befolkningens rettsbevissthet, basert på angst og utrygghet, som nødvendiggjorde å beholde fengselsstraffen.

Jeg tror denne oppfatningen også er en viktig grunn til politikernes ønsker om strengere straffer; at de tror befolkningen ønsker det. Denne forestillingen ble solid tilbakevist på KROM-konferansen i 2011. Da la Flemming Balvig fra Danmark, Henrik Tham fra Sverige og Leif Petter Olaussen fra Norge frem resultatene fra sin nordiske undersøkelse om befolkningens syn på straff (Balvig, Gunnlaugsson, Jerre, Olaussen & Tham - 2010). Resultatene fra alle de nordiske landene var samstemte: Folk ønsker ikke strengere straffer i forhold til dagens virkelige straffenivå. Derimot tror et flertall at straffenivået er vesentlig lavere enn hva det i virkeligheten er.

Men kanskje har alt endret seg etter terrorhendelsene 22. juli 2011? Kanskje har angst og utrygghet vokst slik at folk nå ønsker et høyere kontrollnivå? Det ser ikke slik ut. I en undersøkelse fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) om befolkningens reaksjoner på terroren var de mest fremherskende umiddelbare reaksjonene ikke sinne eller frykt, men sorg og en følelse av uvirkelighet.

I en annen undersøkelse, fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor (Wollebæk, Enjolras, Steen-Johnsen & Ødegård - 2012), ble folks holdninger og tillit til andre mennesker og til viktige samfunnsinstitusjoner målt både like før og like etter 22. juli. Stikk i strid med hva en kanskje skulle tro ble ikke folk mer mistroiske og mistenksomme overfor hverandre. Tvert imot økte gjensidig tillit og tiltro til at andre ville en vel. Interessant nok var det ikke tilliten til de nærmeste som økte mest, selv om det naturlig nok er de vi stoler mest på; den største tillitsveksten kom i forhold til mennesker av en annen religion, eller en annen nasjonalitet, og mennesker som vi møtte for første gang. I undersøkelsen kom det også frem at det like etter hendelsen heller ikke hadde blitt noen særlig bekymring blant folk for at de skulle utsettes for nye terrorangrep. Bare 2,5 prosent sa at de var svært bekymret for dette. NKVTS sin undersøkelse, som ble gjennomført i november og desember 2011 og januar 2012, ga samme resultat: 2 prosent svarte da at de var svært bekymret.

I NKVTS sin undersøkelse ble det også undersøkt om befolkningen ønsket mer kontrolltiltak som følge av terrorhendelsene. Det var lite som tydet på det. De fleste, over 70 prosent, følte seg like trygge eller tryggere enn før 22. juli, og svært få (under 10 prosent) hadde endret adferd ved å unngå steder de mente kunne være potensielle terrormål. Over tre fjerdedeler av de spurte sa seg helt enig i et utsagn om at en fremdeles burde kunne møte politikere på gaten i Norge uten synlig sikkerhet, bare 3 prosent var helt uenig. Det var heller ikke særlig tilslutning til et utsagn om at det burde innføres adgangskontroll på norske skoler, slik som mange steder i USA; bare 6 prosent var enige i det, mens over 60 prosent var helt uenige. For over 90 prosent av respondentene hadde det inntrufne ikke endret deres oppførsel. Også tilliten til politi og rettsvesen var høy. På en skala fra 0 (ingen tillit) til 10 (svært høy tillit) skåret over 80 prosent av respondentene 6 eller høyere på tillit til politiet, og nesten like mange, 76 prosent, på tillit til rettsvesenet.

At terroren 22. juli skulle medført en befolkning ridd av angst og utrygghet, uten tillit til politi og rettsvesen, og som ut fra et ønske om strengere kontroll vil ta loven i egne hender hvis ikke straffenivået heves, ser altså ut til å ha lite grunnlag i tilgjengelig empiri.

Konklusjon

For å oppsummere og konkludere: De forestillinger om kriminalitetsutviklingen, om de kriminelle, om ofrene og om befolkningens ønsker og behov som settes frem som begrunnelser for at vi må få strengere straffer, viser seg ved nærmere granskning å være nettopp det, altså forestillinger. Målt opp mot tilgjengelig empiri, det vi vet fra statistikk og forskning, sprekker disse forestillingene som troll for solen.

Referanser

Askeland, I. R., Lømo, B., Strandmoen, J. F., Heir, T., & Tjersland, O. A. (2012). Kjennetegn hos menn som har oppsøkt Alternativ til Vold (ATV) for vold I nære relasjoner (rapport 4/2012). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Balvig, F., Gunnlaugsson, H., Jerre, K., Olaussen, L. P., & Tham, H. (2010). Den nordiske retsbevids-hedsundersøgelse. Nordisk Tidsskrift for Krim-inalvidenskab, 3, 232-250.

Christie, N. (1986). The ideal victim. I E. A. Fattah (red.), From crime policy to victim policy: Re-orienting the justice system (s. 17-30). London: Macmillan.

Jensen, S., Hanekamhaug, M., Michaelsen, Å., Thorsen, B., Horne, S., Kjos, K. K., et al. (2011). Representantforslag 14 S (dokument 8:14 S, 2011-2012). Tilgjengelig fra http://www.stortinget.no

Lien, I. L. (2011). I bakvendtland. Kriminelle liv. Oslo: Universitetsforlaget.

Mathiesen, T. (2007). Kan fengsel forsvares? (3. utg.). Oslo: Pax.

NOU 2003:31. Retten til liv uten vold. Menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Oslo: Justis- og politidepartementet.

Statistisk sentralbyrå. (udat.). Sosiale forhold og kriminalitet. Nedlastet fra http://www.-ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet

Sætre, M., & Grytdal, V. (2012). Voldtekt i den globale byen 2011: Anmeldelser og medie-oppslag. Oslo: Oslo politidistrikt.

Wollebæk, D., Enjolras, B., Steen-Johnsen, K., & Ødegård, G. (2012). Ett år etter 22. juli. Har rosetoget gått? (rapport 2012:5). Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode