Annet

Norsk boligpolitikk – en god rollemodell for Europa?

Norsk boligpolitikk – en god rollemodell for Europa?

De fleste i Norge tenker at det normale er å eie sin egen bolig, men i europeisk og internasjonal sammenheng er det langt mer vanlig å leie. I land som Østerrike, Sverige, Nederland og Tyskland er leie et valg som ikke bare begrenser seg til spesielle livshendelser som skilsmisse eller studenttid, men anses som en trygg og langvarig løsning, skriver Therese Ustvedt, styreleder for Leieboerforeningen i Oslo, i dette gjesteblogginnlegget.

Se under Les mer

 

Norsk boligpolitikk – en god rollemodell for Europa?

Av Therese Ustvedt, styreleder for Leieboerforeningen i Oslo

 

De fleste i Norge tenker at det normale er å eie sin egen bolig, men i europeisk og internasjonal sammenheng er det langt mer vanlig å leie. I land som Østerrike, Sverige, Nederland og Tyskland er leie et valg som ikke bare begrenser seg til spesielle livshendelser som skilsmisse eller studenttid, men anses som en trygg og langvarig løsning.

Jeg kommer nettopp tilbake fra den internasjonale leieboerunionens (IUT) 19. verdenskongress i Krakow hvor leieboerorganisasjoner fra hele verden har deltatt. Inntrykket som sitter igjen er at det er et betydelig press på leiesektoren i mange land, og at det argumenteres kraftig for en eiermodell som finnes i dag i Norge.

Samtidig fikk vi presentert interessante tall som viser at den norske eiermodellen ikke nødvendigvis er et ideal. Marja Elsinga fra Delft University of Technology i Nederland argumenterte godt for at huseierdrømmen baserte seg i stor grad på tro og mindre på realiteter. Ved å analysere boligsektoren internasjonalt kom hun fram til at selv land som stimulerer eierlinja kraftig (som USA og England), har en naturlig begrensning på 70 pst. Norge er unntaket fra regelen, som skyldes at vi har en spesielt høy privat og offentlig rikdom. Grunnen til at leiesektoren er viktig er at den har en stabiliserende effekt på markedet. Elsinga påpekte at det derfor er viktig at myndighetene bidrar til et anstendig leiemarked, fordi det også kan bidra til å hindre spekulasjon. Samtidig må vi ikke glemme det sosiale aspektet ved et velfungerende leiemarked: et trygt hjem er et grunnleggende behov som må dekkes – på linje med mat og søvn.

Vi i Leieboerforeningen merker at eierlinja står sterkt i Norge. I boligmeldinga NOU 2011:15 Rom for alle ble tidligere boligpolitikk karakterisert som jevnt god, og det ble framhevet at satsingen på eierlinja har ført til at folk flest har fått tatt del i en velstandsutvikling. Utvalget mente at kommunal utleie bør være for en kortere periode og at flere vanskeligstilte bør få mulighet til å eie gjennom startlån, boligtilskudd og tapsfond. I Meld. St. 17 (2012-2013) Byggje – bo – levediskuteres også ulike modeller for leie til eie, men et sentralt premiss for meldingen var at det skal være mulig å etablere seg trygt i en eid eller leid bolig. Dette er en viktig presisering for Leieboerforeningen, for selv om det bare er 23 pst. av befolkningen som leier, viser levekårsforskning at tre av fire i alderen 20-60 år sier at de er eller har vært leieboere i løpet av livet. Samtidig har 57 pst. av leieboerne klare flytteplaner innen tre år, mens det samme tallet for selveierne er 9 pst. Fordi botiden blant leieboerne er kortere enn for selveier, er imidlertid antall transaksjoner størst for leiemarkedet. De store utskiftingene i leiesektoren underbygger det Leieboerforeningen er opptatt av: at det må bli mer forutsigbarhet og kvalitet i leieforholdet. Viktige forslag i boligmeldingen ble enstemmig vedtatt av Stortinget og bør følges opp av den nye regjeringen. Det gjelder blant annet vedtaket om å øke minste leietid fra tre til fem år (viktig for bl.a. barnefamilier) og kvalitetskrav til innemiljø, luftkvalitet og støy.

Da husleiereguleringen ble avviklet i Norge gikk vi over til en svært markedsstyrt boligpolitikk. Det fikk uheldige konsekvenser for mange av de som leide i husleieregulerte boliger, som fikk mangedoblet husleie på få år. Men det at pendelen fra regulert til markedsstyrt svingte såpass langt, har også hatt konsekvenser for boligmarkedet som helhet. Som tidligere nevnt kan større leiemarked virke prisjusterende og senest i september i år gikk IMF ut og advarte mot en boligboble i Norge. Det at nordmenn de siste årene har erfart at boligmarkedet bare kan gå oppover, gjør likevel at vi overinvesterer i eiendom. Bolig blir et spekulasjonsobjekt og ikke bare et hjem. Det kan gå veldig feil, noe mange merket på kroppen etter 80-tallets jappetid. Samtidig ser vi at markedstenkernes argument om at høyere boligpriser fører til økt nybygging ikke holder. I Oslo er det et stort gap mellom forventet boligbehov og byggestart for nye boliger.

I Sverige har de et system hvor husleiene er gjenstand for kollektive forhandlinger mellom Hyresgästföreningen og kommunale boligselskap eller private eiere. Ordningen gjør at husleiene holdes på et rimelig nivå og det gir større forutsigbarhet for leietakerne. Systemet er under press og andelen boligeiere øker. Samtidig tyder studier som Ida Borg fra Stockholms Universitet har gjennomført at land med en regulert leiesektor gjennomgående har mer tilfredsstillende bostandard, enn land som har en målrettet innsats mot vanskeligstilte grupper. Konklusjonen er at lavinntektsgrupper ofte må redusere standarden i et privatisert marked for å få tak over hodet. Regulering har imidlertid en utjevnende effekt og gjør det mulig for lavinntektsfamilier å få tilgang på bolig på samme vilkår som andre. Hvis oppfølgingsstudier gir samme resultat bør det være interessant også for norsk boligdebatt. Både rødgrønne og borgerlige partier har satt inn store ressurser på boligsosiale tiltak. Om det viser seg å være mer effektivt å sette krav som omfatter alle boliger, og ikke bare enkeltgrupper, bør det stimulere til nytenkning i boligpolitikken.

Leieboerforeningen vil ikke tilbake til ordningen med husleieregulering, men vi mener at det er nødvendig å sette rammer for utleieforholdet. Blant annet mener vi at leietaker og utleier har en felles interesse av en sertifiseringsordning for utleieboliger. Slik kan utleier vise seg som en seriøs utleier og ha trygghet for at objektet som leies ut og avtaleforholdet er i henhold til regler og krav. Trygghet og profesjonalitet i leieforholdet er spesielt viktig for norske forhold, som i stor grad består av privatpersoner som leier ut deler av egen bolig eller en bolig de disponerer. Det bør også være interessant å se på hva som skal til for å få flere profesjonelle til å bygge boliger for utleie. I dag er profesjonell utleie i stor grad begrenset til næringseiendom.

Den høye inngangsbilletten for å komme inn på boligmarkedet viser at dagens system ikke er perfekt. Samtidig ser vi at det forekommer diskriminering, ulovlig utleie og utnytting av unge og arbeidsinnvandrere som har begrenset tilbud av bosteder. Spesielt alvorlig er situasjonen i storbyene, hvor prispresset er stort. Et mer velfungerende leiemarked kan være en del av en løsning. Samtidig er det vanskelig å komme utenom behovet for å bygge flere boliger. I Frankrike løses dette ved at private bygger en viss andel utleieboliger i et prosjekt, mot at kommunen stiller med gratis tomt og tillater høyere utnyttelse av arealet. Dette er et enkelt virkemiddel som også kan benyttes i Norge.

Det har vært inspirerende å diskutere boligpolitikk med andre leieboerforeninger. Selv om det ikke er lett å sammenlikne forholdene mellom land, har vi likevel mye å lære av hverandre. Den viktigste lærdommen er likevel at vårt system ikke er det eneste saliggjørende. Og at vi har mye igjen for å utfordre etablerte sannheter.