Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Annet

Publisert søndag 30. april 2017 03:43

Dag Seierstad med klar beskjed foran LO-kongressen:

"EU-statene har samme markedsadgang til EU-markedet som Norge – og de må finne seg i at EU-regler har samme forrang framfor tariffavtaler og nasjonale lover for arbeidslivet.I de fleste EU-statene er de økonomiske og sosiale virkningene av denne forrangen langt mer dramatiske enn i Norge. Det er mange grunner til det. Arbeidsløsheten er høyere, færre er i jobb, færre er fagorganisert og fagbevegelsen har mindre innflytelse enn i Norge.

EØS-tilhengerne i norsk fagbevegelse bidrar til å opprettholde et indre marked med regler og ordninger som systematisk svekker fagbevegelsen i Europa. De snur ryggen til den kampen som arbeidskamerater ute i Europa fører, for å slippe unna de verste virkningene av det EU-systemet som Euro-LO alt i 2006 vurderte slik:

EU-systemet «bygger et indre marked uten hindringer for kapitalen», mens det glemmes «at konkurransekreftene må ha sosiale og økologiske rammer som kan holde dem vekk fra nådeløs konkurranse, sosial dumping, miljøkatastrofer og rovdrift på naturkapitalen».

Så krast ble situasjonen i EU beskrevet – to år før krisa slo til – i en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa, og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner.

De som slåss for å frigjøre norsk arbeidsliv fra EØS-herredømmet, har i en europeisk sammenheng en enkel oppgave. Det er ikke noe godt argument for å «sitte stille i båten» – slik LO-lederen vil," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans tekst under "les mer."

  EØS-kamp som klassekamp Av Dag Seierstad

EU-statene har samme markedsadgang til EU-markedet som Norge – og de må finne seg i at EU-regler har samme forrang framfor tariffavtaler og nasjonale lover for arbeidslivet.

I de fleste EU-statene er de økonomiske og sosiale virkningene av denne forrangen langt mer dramatiske enn i Norge. Det er mange grunner til det. Arbeidsløsheten er høyere, færre er i jobb, færre er fagorganisert og fagbevegelsen har mindre innflytelse enn i Norge.

Forskningsinstituttet til Euro-LO, ETUI, har de siste åra gitt ut et titalls forskningsrapporter og sammenfatninger av undersøkelser som dokumenterer ulike sider ved situasjonen til fagbevegelsen i EU.

Alt kan hentes ned på nettstedet www.etui.org. De som måtte være interessert i å få en oversikt over de viktigste dokumentene, kan ta kontakt på Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den..

EUs eget arbeidslivsinstitutt Eurofound (www.eurofound.europa.eu) i Dublin følger også omhyggelig – men ikke like kritisk – situasjonen for fagbevegelsen både på EU-nivå, i de enkelte EU-land og i enkeltbransjer.

Mange andre forskningsmiljøer kaster også lys over de utfordringene som europeisk fagbevegelse står overfor. Det gjelder store institutter og forskningsmiljøer fra mange land og mange enkeltforskere rundt om i Europa. Ta kontakt for å få tak i referanser til slik forskning.

Til og med Europarådet er opptatt av hvordan faglige rettigheter må verges mot EU-politikken, og viser til den uløste kompetansekonflikten mellom Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Haag og EU-domstolen i Luxemburg når det gjelder rettigheter for arbeidstakere.

De tre store fagbevegelsene i Sverige, LO, Tjänstemännens centralorganisation (TCO) og Sveriges akademikers centralorganisation (Saco) følger nøye med hvordan faglige rettigheter svekkes av EUs regelutvikling og krisepolitikk. Det bildet de gir er vesensforskjellig fra det som norsk LO offisielt formidler. Følg for eksempel nettstedet www.facklig.eu! Også den svenske europaportalen.se er langt mindre EU-from enn den norske europaportalen.no, men så drives den av partene i arbeidslivet i Sverige og ikke av regjeringen som i Norge.

Her er en hyperkort gjengivelse av en del forskningsresultater:

Nesten all forskning viser til at det røyner på for det kollektive forhandlingssystemet. I noen land skildres situasjonen som kollaps, i andre som erosjon. Det fins unntak, men de er få. Det blir færre nasjonale avtaler, og det oppmuntres i stedet til avtaler på selskapsnivå. Slike lokale avtaler gis rett til å svekke avtaler inngått på bransjenivå eller på nasjonalt nivå.

Mange forhold bidrar til denne utviklingen, men rapport etter rapport trekker fram serien med nye styringstiltak fra EU. Det europeiske semester, sekspakke-lovene og fiskalpakten tvinger fram en «nyliberal logikk» som i mange land erstatter den europeiske sosialmodellen der forhandlinger mellom partene i arbeidslivet har stor betydning for samfunnsutviklingen.

«Den avregulering og liberalisering som fulgte opp dannelsen av det indre markedet og utvidelsene østover og sørover, har oppmuntra markedsdeltakerne til å satse på sosial dumping som strategi.» (Bernaciak, 2014)

«Den frie etableringsretten og den frie flyten av tjenester er inkubatorer for selskap som har som eneste hensikt å omgå nasjonale reguleringer, arbeidslivsstandarder og trygdeforpliktelser.» (Jan Cremers, 2014)

Det skjer også en forenkling og nedbygging av lovreguleringen av arbeidslivet. Målet er å få vekk arbeidslivslover som oppfattes for kompliserte, for dyre og for byrdefulle for selskapene. Reformene øker utryggheten i arbeidslivet, og bidrar ikke til økt sysselsetting. (Clauwaert, 2012)

«Avreguleringen av arbeidslivslovgivning over en stor skala har ført til en eksplosiv vekst i ulikhet og utrygghet i arbeidslivet» (Laulom m.fl. 2012)

«Katastrofale tall på arbeidsløse og en økonomisk vekst som uteblir, viser at et avregulert arbeidsliv ikke er veien ut av krisa.» (Schömann, 2014)

Hva betyr dette for vår egen EØS-debatt?

For det første: Det regelverket som plager oss når vi må bøye oss for EØS-regler, er det samme som det regelverket som preger EUs indre marked – og dermed alle EU-land.

For det andre: Virkningene av dette regelverket er langt mer dramatiske i EU enn i Norge – og da særlig i arbeidslivet.

For det tredje: Virkningene er langt mer dramatiske i EU fordi arbeidsløsheten i mange land er så enorm og bidrar til å svekke de faglige kampen.

For det fjerde: En viktig grunn til at fagbevegelsen svekkes, er traktatgrunnlaget og resten av regelverket til EU. Det gir systematisk de fleste fordelene og mest makt til arbeidsgivere og kapitalkrefter – og minst til arbeidstakere og arbeidsløse.

Det betyr at EØS-tilhengerne i norsk fagbevegelse bidrar til å opprettholde et indre marked med regler og ordninger som systematisk svekker fagbevegelsen i Europa. De snur ryggen til den kampen som arbeidskamerater ute i Europa fører, for å slippe unna de verste virkningene av det EU-systemet som Euro-LO alt i 2006 vurderte slik:

EU-systemet «bygger et indre marked uten hindringer for kapitalen», mens det glemmes «at konkurransekreftene må ha sosiale og økologiske rammer som kan holde dem vekk fra nådeløs konkurranse, sosial dumping, miljøkatastrofer og rovdrift på naturkapitalen».

Så krast ble situasjonen i EU beskrevet – to år før krisa slo til – i en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa, og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner. («Move up a gear for sustainable development», 6. mars 2006)

De som slåss for å frigjøre norsk arbeidsliv fra EØS-herredømmet, har i en europeisk sammenheng en enkel oppgave. Det er ikke noe godt argument for å «sitte stille i båten» – slik LO-lederen vil.

(publisert i Klassekampern)