Annet
Dag Seierstad: Arvebasert kapitalisme
OECD, Det internasjonale pengefondet og The Economist advarer mot skattepolitikken til Erna og Siv, poengterer Dag Seierstad.
"Skattene er mindre progressive enn før, og den degressive delen av skattesystemet (trygdeavgifter, moms og andre forbruksskatter) utgjør nesten overalt en stadig større del av skattegrunnlaget.
Inntektsskatten har i de fleste OECD-land vært utforma slik at skatteprosenten økte jo større inntekten var, såkalt progressiv beskatning. Fra rundt 1980 har langtidstendensen vært at det er «de rike» som gis store skattekutt og det er kapitalinntektene som skjermes mot skatt, ikke arbeidsinntektene.
Nesten overalt er det skatten på forbruk som øker. Skatt på forbruk, enten i form av generelle omsetningsavgifter eller ved særavgifter (som oftest på biler, drivstoff, alkohol og tobakk), er imidlertid ikke progressiv. I praksis har skatt på forbruk snarere vært degressiv fordi de med lav inntekt bruker en større del av inntekten på forbruksvarer enn de som har råd til å bruke deler av inntekten på andre formål (sparing, investering).
Fra de «blåeste» hold er det de siste åra kommet kraftige reaksjoner på denne utviklingen. Det internasjonale pengefondet (IMF) har for eksempel i flere sammenhenger, første gang i rapporten «Redistribution, Inequality and Growth» fra 2013, dokumentert at økonomisk ulikhet hemmer den økonomiske veksten. Omfordeling via skatter og overføringer må til for å sikre gode vilkår for økonomisk vekst. IMF har derfor argumentert både for økt skatt på de høyeste inntektene og for eiendomsskatt. (Fiscal Monitor, oktober 2013)
OECD har også argumentert i samme retning, og blant annet gått inn for høy skatt på formue og på arv for å motvirke de økende ulikhetene. Dagens Høyre/Frp-regjering kan derfor ikke skylde på at den ikke vet hva den gjør når den tar arveavgiften helt vekk og reduserer skatten på formue og eiendom på flest mulig måter," skriver Dag Seierstad blant annet.
Les hele hans artikkel nedenfor.
Arvebasert kapitalisme
Av Dag Seierstad
Med bestselgeren «Kapitalen i det 21. århundre» dokumenterte den kjente samfunnsøkonomen Thomas Piketty at i snart førti år har den samlede private formuen vokst raskere enn samfunnsøkonomien. En av virkningene er at inntektene av formue vokser raskere enn lønningene. Dette er grunnlaget for en «arvebasert kapitalisme» som fører til at de økonomiske ulikhetene i samfunnet stadig øker.
Mange forhold har bidratt til at dette skjer:
- Etter 1980 har skattesatsene på de høye inntektene blitt kraftig senka i land etter land.
- Samtidig er forholdet mellom profitt og lønn betydelig forskjøvet. Den såkalte lønnsandelen, den andelen av overskuddet i en bedrift som går til lønninger, har gått ned, mens andelen som går til profitt, har økt.
- Skattene på eiendom og andre former for formue har blitt satt ned skritt for skritt samtidig som private formuer øker i omfang i alle OECD-land (klubben med verdens 36 rikeste land). Denne «skattekonkurransen» drives fram fordi kapital etter hvert kan flyttes stadig friere til land som konkurrerer om å ha de laveste skattesatsene.
Ulikhetene i inntekt og formue har økt kraftig i de fleste OECD-land etter 1980. I OECD tjener den rikeste tidelen nå ni ganger så mye som den fattigste tidelen. Den private formuen i OECD-området har økt fra rundt 330 prosent av BNP i 1980 til 550 prosent av et mye større BNP i 2010.
Likevel er skattene mindre progressive enn før, og den degressive delen av skattesystemet (trygdeavgifter, moms og andre forbruksskatter) utgjør nesten overalt en stadig større del av skattegrunnlaget.
Inntektsskatten har i de fleste OECD-land vært utforma slik at skatteprosenten økte jo større inntekten var, såkalt progressiv beskatning. Fra rundt 1980 har langtidstendensen vært at det er «de rike» som gis store skattekutt og det er kapitalinntektene som skjermes mot skatt, ikke arbeidsinntektene.
Nesten overalt er det skatten på forbruk som øker. Skatt på forbruk, enten i form av generelle omsetningsavgifter eller ved særavgifter (som oftest på biler, drivstoff, alkohol og tobakk), er imidlertid ikke progressiv. I praksis har skatt på forbruk snarere vært degressiv fordi de med lav inntekt bruker en større del av inntekten på forbruksvarer enn de som har råd til å bruke deler av inntekten på andre formål (sparing, investering)
Den gjennomsnittlige momsen i EU økte fra 17,6 prosent i 1980 til 21,6 prosent i 2015, Den største økningen kom etter 2008 da finanskrisa førte til at statsgjelda økte så kraftig. Skatt og avgifter på forbruk utgjør nå over 34 prosent av de samlede inntektene av skatter og avgifter i EU.
Samtidig har inntekter fra eiendommer økt raskere enn lønningene etter 1980, etter hvert langt raskere. Topplønningene innen næringslivet har i tillegg revet seg fullstendig løs fra lønnsutviklingen ellers i samfunnet.
Det har skjedd i de fleste OECD-land, men mest dramatisk i USA. Der har reallønna for de aller fleste knapt økt fra 1970-tallet bortsett fra de siste to–tre åra, mens reallønna for den prosenten som er best lønna, har økt til det 2,6-dobbelte – og reallønna for den ene promilla som er best lønna, har økt til det 4,6-dobbelte.
I den vestlige delen av EU er den gjennomsnittlige skattesatsen på selskapsskatten satt ned fra 49 prosent i 1981 til 26 prosent i 2016. I Norge er selskapsskatten satt ned fra 28 prosent i 2013 til 23 prosent. NHO presser på for å få satt den ned til 20 prosent fordi det er satsen i Sverige.
Fra de «blåeste» hold er det de siste åra kommet kraftige reaksjoner på denne utviklingen. Det internasjonale pengefondet (IMF) har for eksempel i flere sammenhenger, første gang i rapporten «Redistribution, Inequality and Growth» fra 2013, dokumentert at økonomisk ulikhet hemmer den økonomiske veksten. Omfordeling via skatter og overføringer må til for å sikre gode vilkår for økonomisk vekst. IMF har derfor argumentert både for økt skatt på de høyeste inntektene og for eiendomsskatt. (Fiscal Monitor, oktober 2013)
OECD har også argumentert i samme retning, og blant annet gått inn for høy skatt på formue og på arv for å motvirke de økende ulikhetene. Det starta med rapporten «Focus on Top Incomes and Taxation in OECD countries» fra mai 2014 og er siden fulgt opp i mange retninger.
Dagens Høyre/Frp-regjering kan derfor ikke skylde på at den ikke vet hva den gjør når den tar arveavgiften helt vekk og reduserer skatten på formue og eiendom på flest mulig måter.
Et ferskt nummer av det ledende markedsfrelste uketidsskriftet The Economist er ikke i tvil. Lederartikkelen 11. august har som konklusjon at alle land burde skattlegge både eiendom og arv hardere enn i dag. Det erkjennes at dette kan være upopulære skatter, men de er svært effektive når det gjelder å motvirke økonomisk ulikhet og sikre et trygt skattegrunnlag.
Ifølge The Economist er slike skatter særlig viktige i en verden der eiendom gir ekstra store inntekter som befestes gjennom arv og «økes i generasjoner». Et forsiktig første skritt ville være å ta tilbake alle nylige kutt i arveavgiftene. Mer radikalt ville det være å innføre en skatt på eiendomsverdier. Det er den mest effektive av alle former for formuesskatt.
Mange økonomer er skeptiske til ulike former for kapitalskatt fordi de ikke oppmuntrer til å investere. Men i den rike del av verden er kapitalens andel av BNP økt med fire prosentpoeng siden 1975. Rundt to trillioner (to tusen milliarder!) dollar flyttes år om annet fra lønnsutbetalinger og over til investorer. Skatt på kapital kan rette seg mot sjølve denne økningen uten at det rammer mulighetene til å investere – hevder lederskribenten i The Economist.
Blant kildene:
Sarah Godar/Achim Truger: «Shifting priorities in EU tax policies», Hans-Böckler-Stiftung mai 2017
(publisert i Klassekampen)