Annet

Sara Bell: Fem bud for fagbevegelsen

Sara Bell: Fem bud for fagbevegelsen

Leder av Fagforbundet i Bergen, Sara Bell, har formulert fem bud for fagbevegelsen. Et av budene er:

"For det første må fagbevegelsen aldri, aldri begrense sin interesse og sitt nedslagsfelt til sine egne medlemmer, vi skal og vi må være en bevegelse som ikke godtar fattigdom, diskriminering eller andre former for strukturell vold og undertrykkelse. Både i og utenfor egne rekker.

Fagbevegelsen må fortsatt stå fremst i kampen for universelle menneskerettigheter, og et godt sted å begynne hadde vært å kraftfullt forsvare barnekonvensjonen som systematisk brytes i statens behandling av barn på flukt, eller med irregulære migranter og asylsøkere, som lever med hårreisende og ulovlige arbeidsvilkår, men som vi aldri ser i våre rekker."

Les hele teksten nedenfor.

 

Fem bud for fagbevegelsen

Av Sara Bell

Jeg skal forsøke å si litt situasjonen for fagbevegelsen, om vi i den norske fagbevegelsen er rustet til å gå inn i vår tid.

I sangen Valet, synger Mikael Wiehe: «I dag har du arbeid og lønn. I morgen må du kanskje gå. Millionene som sulter i verden utenfor, står bare litt lengre nede i samme hål.»

Selv om den norske fagbevegelsen har en annen kampkraft og en annen stilling i det norske samfunnet enn det fagforeningene noe lengre sør i Europa har, så er Wiehes metafor om hullet med ulike nivåer et godt bilde på kapitalismen. Vi er i samme båt, eller hull om en vil. Om enn på ulike hyller.

Fagbevegelsen og venstresidens historiske rolle har vært å begrense og regulere markedskreftenes nedslagsfelt og skape rom for fordeling, utjevning, humanisering og folkestyre. Det beste i vår bevegelse har kjempet for en verden der menneskets verdi ikke er noe instrumentelt, der arbeidskraften ikke bare er en vare, og arbeidslivet er et sted vi skal leve livene våre.

I Europa i dag er fagbevegelsen svekket, venstresiden fragmentert og de sosialdemokratiske partiene representerer ikke motstand eller motvekt til den nyliberale økonomiske politikken fra EU og fascismen er i fremvekst.

Situasjonen i Norge er ikke helt identisk med den i Europa, men den rimer.

Hvordan kan vi klare å gjenskape oss som en den nødvendig radikale bevegelsen som må til for å skape motvekt til markedskreftenes race mot bunnen? Hvordan får vi brukt vår politiske fantasi på virksomme måter?

1. For det første må fagbevegelsen aldri, aldri begrense sin interesse og sitt nedslagsfelt til sine egne medlemmer, vi skal og vi må være en bevegelse som ikke godtar fattigdom, diskriminering eller andre former for strukturell vold og undertrykkelse. Både i og utenfor egne rekker. Fagbevegelsen må fortsatt stå fremst i kampen for universelle menneskerettigheter, og et godt sted å begynne hadde vært å kraftfullt forsvare barnekonvensjonen som systematisk brytes i statens behandling av barn på flukt, eller med irregulære migranter og asylsøkere, som lever med hårreisende og ulovlige arbeidsvilkår, men som vi aldri ser i våre rekker.

2. For det andre, må vi arbeide for at EØS-avtalen sies opp. Avtalen er en abonnementsordning på billig, utnyttbar og løselig tilknyttet arbeidskraft og en stadig tilstrømning av nyliberale dekreter, som utfordrer folkestyret og gir grønt lys for useriøse og kriminelle aktører i arbeidslivet.

3. For det tredje: en sak som svekker fagbevegelsens styrke og skaper stadig mindre og fragmenterte arbeiderkollektiver, er utviklingen av mange tariffområder og avtaler. Det har fagbevegelsen i liten grad greid å stanse, og vi har heller ikke utviklet kampmidler som kompenserer for arbeidsgivernes vellykkede strategi. Et helt konkret tiltak som lokale fagforeninger kan gjøre, er å kreve reglene for sympatistreik forenklet i forkant av neste hovedoppgjør, slik at vi på tvers av forbund kan bruke kampkraften der den trengs. På sikt bør vi vurdere å organisere oss på måter som hemmer arbeidsgivernes fremstøt mot store arbeiderkollektiver, også hvis det betyr at vi må bryte med egne tradisjoner eller regler. Vi må altså styrke solidariteten mellom de eksisterende arbeiderkollektivene hvis vi skal greie å få med oss de mest utsatte blant oss.

4. For det fjerde: Arbeiderklassen bør i langt større grad interessere seg og skolere bedre om hvordan Norge som stat agerer som internasjonal aktør. Et eksempel er investeringsprofilen til Statens Pensjonsfond Utland. Vår velferd finansieres ikke bare av skatteinntekter, vi sper faktisk på med profitt tjent på grove folkerettsbrudd. SPU har i 2018 87 milliarder kroner investert i selskaper som har aktivitet på okkupert jord i Palestina. Vår stat finansierer og profitterer på ulovlige israelske bosetninger. 87 milliarder kroner er mer enn dobbelt så mye som det samlede bistandsbudsjettet på 35 milliarder kroner i 2018. Uten menneskerettigheter, ingen sivilisasjon.

5. Mitt 5. poeng er at vi må i.ntensivere kampen mot privatisering. Kampen mot privatisering handler om noen helt grunnleggende prinsipper. Vi har offentlig sektor fordi velferdstjenester ikke er egnet til forretning, fordi da må fag vike for profitt. Åpenhet og evnen til å regulere og utvikle innholdet i tjenestene gjennom demokratiet forsvinner, sammen med midler som skulle ha gått til lønn, pensjon, anstendige arbeidsvilkår og innhold i tjenestene. Privatisering er en aggressiv uthuling av demokratiet og velferden. Privatisering skaper lønns- og pensjonsdumping og stadig nye tariffavtaler med lite kampkraft.

Kampen mot privatisering er i høyeste grad kvinnekamp. Det er kanskje i fagbevegelsens kvinnekampsaker at forskjellen på forbund som organiserer industriarbeidere og på vi som organiserer kvinner i offentlig sektor blir spesielt merkbar. Mens «alle» i arbeiderbevegelsen er opptatt av likestilling er det fremdeles altfor lite reell oppslutning om sekstimersdagen, som vil være vårt viktigste verktøy for å oppnå både likelønn og hele stillinger. Arbeidstidsreduksjon er velferd og gjennomslaget for sekstimersdagen kommer aldri til å begynne i de kommersialiserte velferdstjenestene.

Motgiften til privatisering er å mobilisere lokale fagforeninger til å kjempe for en sterk offentlig sektor som drives i egenregi. Det er behov for at fagforeningene i større grad allierer seg med partier som er villige til å gå til valg på at offentlig sektor skal være 100 % non-profit. Rekommunalisering er en nødvendig og demokratiserende aktivitet.

Lokale fagforeninger kan og bør styrke sitt arbeid for å videreutvikle medbestemmelsesretten og jobbe frem visjoner om hva offentlig sektor kan være i fremtiden. Vi må bruke medbestemmelsesretten til å etterlyse og skape kvalitet og sikre at innholdet i tjenestene våre driftes etter kompromissløst humanistiske prinsipper. Såpass fantasi må vi faktisk ha, og vi trenger ikke å vente på neste LO-kongress før vi går i gang.

(en kort versjon er publisert i Klassekampen)

You have no rights to post comments