Annet

Oslo – den lovløse byen. Eller: hvor mange polakker må brenne inne?

Oslo – den lovløse byen.  Eller: Hvor mange polakker må brenne inne?

Roger Pihl utfordrer som dagens gjesteblogger:

"Ja, det er et retorisk spørsmål. Det er jo slett ikke sikkert det blir polakker som kommer til å brenne inne. Det kan like gjerne være etniske nordmenn, pakistanere eller folk fra Litauen. Natt til 9. november 2008 omkom sju polakker i en brann på Gulskogen like utenfor Drammen, i en utleiebolig som huset 22 mennesker. Det samme kan skje i Oslo.

Når som helst, fordi plan- og bygningsloven er en sovende lov i Oslo. Verken Plan- og bygningsetaten eller Brann- og redningsetaten har den fjerneste idé om hvor mange soverom det er i byens hus eller hvor mange mennesker som bor der.

Etter atten år med ulike høyrestyrers laissez-fairepolitikk hersker det bygningsmessig anarki i Oslo. Det er fritt fram. Det er bare å ta seg til rette. Vil du bygge på en etasje, er det bare å bygge på en etasje. Vil du anlegge parkeringsplasser i en park, er det bare å anlegge parkeringsplasser i en park. Vil du legge en elv i rør for å få større tomt, er det bare å legge elven i rør selv om Byrådets vedtatte politikk er å åpne bekker og vassdrag. Ikke spør, bare gjør det. Ingen bryr seg. Jo mer du gir blaffen, jo større belønning får du.

Venstresiden kan gå til valg på at dette skal de gjøre noe med, dersom de vinner valget til høsten. Venstresiden kan gå til valg på at hvis vi skal ha en plan- og bygningslov, så skal vi jaggu følge den også," utfordrer gjesteblogger Roger Pihl blant annet.

Les hele hans tekst nedenfor.

 

Oslo – den lovløse byen. Eller: Hvor mange polakker må brenne inne?

Av Roger Pihl

"Ja, det er et retorisk spørsmål. Det er jo slett ikke sikkert det blir polakker som kommer til å brenne inne. Det kan like gjerne være etniske nordmenn, pakistanere eller folk fra Litauen. Natt til 9. november 2008 omkom sju polakker i en brann på Gulskogen like utenfor Drammen, i en utleiebolig som huset 22 mennesker. Det samme kan skje i Oslo.

Når som helst, fordi plan- og bygningsloven er en sovende lov i Oslo. Verken Plan- og bygningsetaten eller Brann- og redningsetaten har den fjerneste idé om hvor mange soverom det er i byens hus eller hvor mange mennesker som bor der. De er heller ikke interesserte, dersom noen naboer skulle melde fra om forholdene. Hvis du har lyst til å bygge om en tomannsbolig til hybelhus, er det bare å bygge om en tomannsbolig til hybelhus og la folk sove på kjeller og loft. Dele opp stuen i små kott. Hvis du bygger en enebolig, får du krav til biloppstillingsplasser og snuplass på egen grunn, men hvis du gjør om eneboligen til hybelbygg og lar tretti personer flytte inn, får du ikke krav om en eneste parkeringsplass ekstra. Det er dumt, for når det begynner å brenne, kommer ikke brannbilene fram på grunn av alle bilene som fyller gaten og da kan enhver gjøre seg opp en egen mening om hva som kan skje. I Oslo kan du gjøre akkurat hva du vil uten å bekymre deg om innblanding fra kommunens etater. Og skulle du, mot alle odds få en reaksjon, er det bare å overse den.

Etter atten år med ulike høyrestyrers laissez-fairepolitikk hersker det bygningsmessig anarki i Oslo. Det er fritt fram. Det er bare å ta seg til rette. Vil du bygge på en etasje, er det bare å bygge på en etasje. Vil du anlegge parkeringsplasser i en park, er det bare å anlegge parkeringsplasser i en park. Vil du legge en elv i rør for å få større tomt, er det bare å legge elven i rør selv om Byrådets vedtatte politikk er å åpne bekker og vassdrag. Ikke spør, bare gjør det. Ingen bryr seg. Jo mer du gir blaffen, jo større belønning får du.

Denne unnfallenheten fra kommunen utløser minst fire reaksjoner blant innbyggerne: 1] De som gir blaffen i lover og regler, gir enda mer blaffen i lover og regler fordi de ser at det lønner seg. 2] De som ennå ikke har gitt blaffen, begynner å gi blaffen fordi de ser at det er det eneste som lønner seg. 3] De som ikke gir blaffen slutter å tro på demokratiet og holder seg hjemme på valgdagen fordi det nytter ikke å stemme uansett. 4] Og til slutt, de som ser at kommunen gir blaffen i dem, gir blaffen i kommunen og oppfører seg deretter. Det er uansett en situasjon der alle taper, og de eneste som kan gjøre noe med forholdene, er politikerne. Det vil si, venstresiden, for høyresiden har for lengst brent sjansene sine. Men det haster.

Venstresiden kan hevde at i løpet av de fire årene de har sittet ved makten, har de oppdaget at anarkiet hersker i byggesaker, at Plan- og bygningsetaten utviser grov omsorgssvikt overfor byen og innbyggerne og at den synkende respekt for lovverket er en demokratisk trussel. Venstresiden kan gå til valg på at dette skal de gjøre noe med, dersom de vinner valget til høsten. Venstresiden kan gå til valg på at hvis vi skal ha en plan- og bygningslov, så skal vi jaggu følge den også. Og hvis venstresiden faktisk vinner valget til høsten, må de gjøre dramatiske grep for å rydde opp i de lovløse tilstandene. Hvis venstresiden vinner valget til høsten og ikke gjør noe med uretten, har også venstresiden akseptert anarkiet og dermed kommer alle til å gi blaffen i alt og alle.

Da blir det snarere et spørsmål om Oslo må settes under statlig administrasjon ettersom Oslo åpenbart ikke klarer å rydde opp i lovløsheten på egenhånd.

Men det bør skje før noen brenner inne.