Annet
Allmennskolen – vel verdt en kamp!
Den felles allmennskolen er truet, først og fremst av et ideologisk klima som gjør det legitimt å gå inn for sosiale forskjeller, skriver professor Knut Kjeldstadli. De virkelig velstående og store deler av det en kunne kalle øvre middelklasse, ønsker å skille seg ad fra folk flest. Ens egne barn skal ha det beste, da skal de ikke tvinges til å gå sammen med dem som har små ressurser.
Knut Kjeldstadli:
Allmennskolen – vel verdt en kamp!
En åpen skole for alle barn og ungdom er ikke et sjølsagt gode. År 1900 gikk hvert femte barn i hovedstaden på privatskole, på skoler ”…for en Kreds af dannede Familjer”, som Johan Borgen skrev i romanen ”Lillelord”. Dette klassebaserte skolesystemet forsvant innover i mellomkrigstida. De fleste privatskolene ble lagt ned.
Grunnene var flere, har professor Hans-Jørgen Dokka vist i sine skolehistoriske studier: Under første verdenskrigs sterke inflasjon ble det for dyrt for folk med fast lønn å betale skolepengene. Den mangeårige politiske argumentasjonen spilte en rolle. Argumentasjonen den gang kan summeres opp i fire punkter:
1) Rettferdighet: Alle ”fra kronprins Olav til søn av Ola Persen” skulle gis samme sjansene til utdanning og dermed også å komme seg fram i livet.
2) Samfunnsreform: Fellesskap mellom barn i skolen ville ”tvinge Klassehadet tilbage”, skrev en lærerinne i 1907, jamne ut klassemotsetningene.
3) Pedagogikk: Folkeskolen ble ribbet for flinke elever, samtidig som skoleklassene ble brutt opp.
4) Kvalitetsheving: Når overklassen fikk barna sine der, ville de bli interessert i skolens ve og vel. Med barn i private betalingsskoler, holdt de tilbake på skolebevilgninger. Når det gamle mønsteret ble endret, var trolig det viktigste at den offentlige allmennskolen faktisk begynte å bli bedre. Mennesker i øvre middelklasse tok til å sende egne barn til fellesskolen, og besluttsfattere i alle partier samlet seg da om å heve kvaliteten i skolen ytterligere. Om de sosiale ulikhetene ikke forsvant, bidra folkeskolen iallfall til å dempe dem.
Truende klima
I dag står vi en situasjon der den felles allmennskolen er truet. Den har problemer, blant annet fordi svært mange oppgaver av sosialpolitisk art er lastet inn i skolen, fordi en har satset på å integrere elever med høyst ulike individuelle evner og forutsetninger for å lære og fordi ressursene til å løse disse samlete utfordringene for små. Lover, læreplaner og institusjonelle rammer gjør det ikke lett med et pedagogisk mangfold; slik at noen elever har funnet seg bedre til rette for eksempel innen Steiner-skolene.
Men først og fremst er fellesskolen truet av dagens ideologiske klima. Det er blitt mer legitimt å gå inn for større sosiale forskjeller. De virkelig velstående og store deler av det en kunne kalle øvre middelklasse, ønsker å skille seg ad fra folk flest. Ens egne barn skal ha det beste, da skal de ikke tvinges til å gå sammen med dem som har små ressurser. Nå sies ikke rett ut at en ønsker å gjeninnføre skoler for de sosiale elitene. I stedet snakkes om pedagogikk. Spørsmålet om sosial klasse ”oversettes” i skoledebatten til uttrykk som ”interessant”, ”kvalitet”, ”kompetansenivå”, osv. Dette er en innsikt som er pekt på blant andre av den nylig avdøde franske samfunnsforskeren Pierre Bourdieu.
Ufrie skoler?
Denne stemningen for mer eksklusive løsninger har bygd seg opp over tid. Nå har den fått sitt politiske uttrykk i Utdannings- og Forskningsdepartements forslag i mars til ny lov om ”frittstående skoler”, et nytt uttrykk som høres penere ut enn ”privatskoler” og indirekte antyder at de offentlige skolene er ufrie.
At Høyre går inn for dette er forståelig; både ideologi og egeninteresse tilsier det. Flere av deres sentrale politikere har sendt barna sine til privatskoler, for eksempel bygd på Montessoris pedagogikk.
At Kristelig Folkeparti går inn for det, er derimot trist. Det er mulig å forstå irritasjonen som Kr. F. følte over Trond Giskes avslag til livssynsbaserte skoler. Men etter mitt syn er det ikke spørsmålet nå om en for eller mot støtte til Guds lams skole m.fl., men om en ønsker flere skoler av typen Nye Heltberg gymnas. I en kommentar til en tidligere versjon av denne artikkelen i, svarte Jon Lilletun (i Vårt Land 7. mai 2002) at frykten for en ny klasseskole er et skrivebordsprodukt, uten å gå inn på argumentene. Samarbeidet i regjeringen får Kr.F. til å godta Høyres politikk.
Hva vil virkningene bli av en ny privatskolelov, som gjør det lettere å starte slike virksomheter? Allerede i dag ser vi en klar tendens til at foreldre flytter barn til privatskoler, til den tyske skolen, franske skolen, til St. Sunniva, fordi de synes det er for mange barn av etniske mindretall i skolekretsen.
Omvendt spiral
Per i dag er tallet på barn i privatskoler i Norge ikke stort- to prosent. Men i Danmark, som riktignok har en annen tradisjon for privatskoler, gikk allerede i 1997 halvparten av barna i København på skole i en annen krets enn der de bodde. Og dette dreier seg om prosesser, ikke om en gitt tilstand, slik at dagens situasjon raskt kan endres. Jon Lilletun ser for seg at antallet i privatskole skal tredobles rundt 2010; om tilliten til allmennskolen svekkes, kan det raskt bli større. Vi står i dag ved begynnelsen av en spiral omvendt av den som virket etter 1900.
Det problematiske er ikke om det finnes et par privatskoler for den absolutte fiffen, som har råd til å betale svært høye skolepenger. Det farlige er dersom tilskuddsordningene blir så rommelige at store deler av middelklassen også ser seg i stand til å sende barna sine til slike skoler. Et tegn på at dette ikke er tatt ut av lufta, er utspillene i mai i år fra i foreldrearbeidsutvalget og driftsstyret på Bekkestua skole, i en bydel med en befolkning med inntekter langt over snittet i Oslo.
Men mine barn ...
”Vi vurderer å starte privatskole for å sikre barna våre forsvarlig opplæring”, sier lederen i driftsstyret (Dagsavisen 7. mai 2002). Seinere har Bekkelaget og Bestum skoler, i en annen velstående bydel, vært de som har ytret seg mest positivt til å innføre foreldrebetaling. Med en god grunnbevilgning fra det offentlige, skolepenger som ikke er prohibitive, men til sammen gikk inntekter pr. elev godt over vanlig skole og bidrag og donasjoner fra rikfolk som gjør at over tid sitter disse skolene med stort bibliotek og utstyrspark, blir dette også privilegerte skoler. Dersom de så kan tilby relativt displinerte elever, en elevmasse som er enklere å forholde seg til fordi den en sosialt og etnisk homogen, kanskje høyere lønner og større ressurser til undervisning, vil også flinke lærere fristes å søke seg dit. Til dette bidrar at den følelsen av plikt som har preget våre lærere, mange steder er erstattet av en stemning av demoralisering.
Det som så vil skje, er at besluttsfattere fra alle partier vil si, at ”egentlig er jeg for allmennskolen. Men mine barn skal ha det beste, jeg kan ikke sende dem ut som frontsoldater for et politisk prinsipp.” Og når mennesker med makt har barna sine i privatskolene og betaler noe for det, vil de også oppleve det som urimelig å bidra for mye til den offentlige skolen gjennom skatt og budsjetter. Om en slik spiral kommer i gang, vil kvaliteten på allmennskolen gå skritt for skritt nedover. Flere som kan, vil søke seg vekk. Den som kjenner amerikanske skoleforhold, vil forstå mekanismene.
Nå er det jo slik at de som blir igjen, som de etniske minoritetene, trenger en bedre skole, ikke en dårligere. Svært mange fra mindretallene, ikke minst gutter, faller fra i videregående skole. Omfanget gir reell grunn til bekymring. Vi trenger er et ambisiøst og sammensatt program for å bøte på dette, mens regjeringen legger til rette for den motsatte utviklingen. Tilbake i allmennskolen vil også bli de ”norske norske” som ikke har valg, i en skole som gir dem mindre og mindre. Om det er noen miljøer der høyreradikale stemninger har vært og kan bli utviklet, er det her.
Hva gjør vi?
Hva bør gjøres? En kunne håpet at Kristelig Folkeparti hadde holdt fast på sitt gamle sosiale engasjement og ikke sluttet opp om Kristin Clemets Høyre-forslag. Så synes ikke å være tilfelle. Da må foreldre og lærere og andre partier søke å mobilisere for allmennskolen – DNA, SV, Senterpartiet er klare her. Og Fr.ps typiske velgere skulle minst av alle ha noen interesse i denne utviklingen. Dernest trenger vi framover å utvikle mangfoldet i den offentlige skolen, åpne atskillig mer for ulike typer undervisning og organisering av skolen, slik blant andre organisasjonen ”Lære for livet” med Mosse Jørgensen har foreslått. Om det er slik at skolelovene i dag gjør andre former vanskelig, er det jo mulig å endre lovene! I Sverige har det for eksempel de to siste åra pågått forsøk på 900 skoler med å sløyfe faste timeplaner, og la hver elev følge sitt løp (Dagens Nyheter 27. mai 2002). Videre må større ressurser tilføres allmennskolen. Endelig må det energisk og sammenhengende satses på å komme minoritetene i møte i skolen, i deres interesse, men indirekte også i høyeste grad i flertallets interesse.
Norsk skole gikk en gang gjennom positive spiraler oppover – også i et kapitalistisk samfunn. Det er ingen historisk lov at utviklingen snus negativt. Men blir det ikke reist en motstand, kan Bondeviks regjering bli stående som den som gjeninnførte den åpne klasseskolen i Norge.
Knut Kjeldstadli er professor i historie. Han har bl.a. skrevet bøkene "Fortida er ikke hva den en gang var" (1999), "Oslo - spenningens by" (1995) og "Et splittet samfunn: 1905-35", bind 10 av Aschehougs Norgeshistorie (1994).
Artikkelen ble trykket i Klassekampen 19. juli 2002