Annet

Den glemte boligpolitikken

Den glemte boligpolitikken

Leiemarkedet på Oslos østkant er lite fungerende for de som trenger det mest.

"Det virkelige problemet med leiemarkedet er leiepolitikken – eller mangel på sådan. Leiemarkedet er for lengst deregulert, og å snakke om å gjeninnføre husleiereguleringen er som å banne i kirka. Bostøtta har krympa inn til en særordning for en liten gruppe vanskeligstilte og husleieloven er skreddersydd for småskala-utleiere med behov for et fleksibelt leieobjekt. For å bedre forholdene for de som må leie, trenger vi mer enn tiltak mot hyblifisering. Vi trenger en bedre statlig og kommunal bostøtte, og den kommunale bostøtten i Oslo må inkludere det private markedet og ikke bare de som bor kommunalt. Vi må få den kommunale boligsektoren på rett kjøl – og vi trenger en større kommunal og ideell boligsektor. Vi trenger en dreining fra private til profesjonelle utleiere, og Husbankens virkemidler for å stimulere til dette bør styrkes. Vi må styrke retten til bolig og retten til et godt bomiljø for vanskeligstilte gjennom sosiallovgivningen og vi trenger å revidere leiemarkedets mest grunnleggende reguleringsverktøy – husleieloven," skriver Leieboerforeningens Anne-Rita Andal blant annet i Dagsavisen.

Les mer nedenfor, under "les mer."

 

Den glemte boligpolitikken

Av Anne-Rita Andal, Leieboerforeningen

I Dagsavisen nylig kunne vi lese om hyblifiseringen på Oslos østkant. Agnes Viljugrein har gode poeng når hun peker på den store gjennomtrekken og dårlige boforhold uten fellesarealer for leieboere. Hun viser til en høy leieandel, og mener dette er med på å forringe bomiljøet. Et høyt antall leieboere utgjør ikke et problem i seg selv. På steder som Grønland med høy utnyttelse og høye boligpriser er det lite trolig at andelen eieboere vil øke noe særlig. Mange av østkantens leieboere har svak økonomi og liten mulighet til å kjøpe i Oslo.

Leiemarkedet på Oslos østkant er lite fungerende for de som trenger det mest – leieboerne. Norsk boligpolitikk er i en særklasse og fungerer godt for de fleste. Men etter tiår med en boligpolitikk som er skreddersydd for boligeiere, ser vi nå konsekvensene av å reindyrke eierlinja på bekostning av leiesektoren. Ikke alle kan eie, spesielt ikke i en by som Oslo. Noen må leie bolig i perioder av livet, andre må leie hele livet. Vi må slutte å omtale det å leie som et problem, og heller gjøre noe med leieboeres vilkår. De siste årene har Leieboerforeningen økt innsatsen for vanskeligstilte som leier privat. Vi utarbeider gratis befaringsrapporter på det private markedet for Oslo kommune, vi planlegger kursing av utleiere med Huseiernes Landsforbund og vi har utviklet et husbankstøttet og medvirkningsbasert verktøy for å måle bokvaliteten i leieboliger. Vi jobber også kontinuerlig for å nå fram til sårbare leieboere som ikke er bevisste på rettighetene sine, men Leieboerforenings arbeid vil aldri være nok for å reparere en leiesektor som har seilt sin egen sjø litt for lenge.

Arbeiderpartiet foreslår tiltak mot hyblifisering. Det er viktig for å unngå at sårbare leieboere ender opp i dårlige og kanskje også farlige boliger. I Oslo tar partiet grep om boligpolitikken gjennom en offensiv holdning i forkjøpsrettsaken. Og byrådskameraten MDG lanserer snart rapporten om tredje boligsektor – et potensielt nybrottsarbeid som mange har høye forhåpninger til. Men hvorfor stoppe der?

Det virkelige problemet med leiemarkedet er leiepolitikken – eller mangel på sådan. Leiemarkedet er for lengst deregulert, og å snakke om å gjeninnføre husleiereguleringen er som å banne i kirka. Bostøtta har krympa inn til en særordning for en liten gruppe vanskeligstilte og husleieloven er skreddersydd for småskala-utleiere med behov for et fleksibelt leieobjekt. For å bedre forholdene for de som må leie, trenger vi mer enn tiltak mot hyblifisering. Vi trenger en bedre statlig og kommunal bostøtte, og den kommunale bostøtten i Oslo må inkludere det private markedet og ikke bare de som bor kommunalt. Vi må få den kommunale boligsektoren på rett kjøl – og vi trenger en større kommunal og ideell boligsektor. Vi trenger en dreining fra private til profesjonelle utleiere, og Husbankens virkemidler for å stimulere til dette bør styrkes. Vi må styrke retten til bolig og retten til et godt bomiljø for vanskeligstilte gjennom sosiallovgivningen og vi trenger å revidere leiemarkedets mest grunnleggende reguleringsverktøy – husleieloven.

Vi møter mange sårbare leieboere som forteller oss om hvordan det oppleves å leie. Høye husleier og kort botid går igjen. Husleielovens minstetid er satt til tre år. Lang tid for en utleier som ønsker å omdisponere leieobjektet, kanskje – men kort tid for en sårbar barnefamilie, eller for andre grupper som stiller bakerst i køen på leiemarkedet. Mange bekymrer seg og blir syke av vissheten om at fremtiden ligger i utleiers hender. Blir kontrakten fornyet, eller må familien bryte opp vennskapsbånd, relasjoner til skole og nærmiljø og et nettverk man er avhengig av og starte på nytt? Manglende botrygghet henger også tett sammen med manglende følt eierskap. Hvorfor skal ikke en leieboer få føle at boligen er et hjem? Leieboerforeningen mener at leiekontrakter bør være tidsubestemte, men en minstetid på fem år er en god start. Det burde ikke være vanskelig å finne flertall på Stortinget for en slik oppmykning av husleieloven til leieboerens gunst. Samtidig må retten til å medvirke styrkes. Leieboere må få medbestemmelse over sitt eget hjem. Skummel tanke? Ikke hvis man tør å se for seg en leiesektor fra leieboerens ståsted.

Og hvorfor skulle vi ikke det?

I år er det valg. I Oslo leier 30 % av innbyggerne. Noen leier mens de venter på å bli boligeiere. Andre vil aldri klare å bli boligeiere. Vi trenger en politikk for disse.


Kommentarer   

0 #1 Audun Nilsen 19-04-2019 19:26
Firmaene tar ikke NAV-garanti.
0 #2 Mai-Britt Sandanger 25-04-2019 09:17
Hei. Det er både teoretisk og praktisk umulig å implementere privat utleie inn i BKB (Bostøtte for kommunale boliger), men tanken var god. Det er viktig at den statlige bostøtten endres (Den som utbetales via Husbanken). Det er igjennom den det er mulig å hjelpe personer med dårlig økonomi i forholdt til den høye husleien. Med enkle grep kan faktisk politikerne bestemme at den øvre boutgiftsgrense settes lik som markedspris for utleie. Og den øvre inntektsgrense bør økes til mere akseptabelt nivå.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode