Annet
Tøyen - en likandes landsby hvor folk hjelper folk ❤️
Ofte må det litt drama til for å finne ut hvor mye godhet og omsorg det bor i vilt fremmede folk. Bjørn Stormakerstuen hadde det som tross alt ble hyggelige opplevelser fredag:
"Jeg får en telefon om at yngstedatteren min (6) under lek på Tøyen Torg har falt og slått seg. Og at det synlige såret mest trolig er av et omfang som roper på nål, tråd og lege.
Jeg skritter ned fra Kampen og aner ikke hva som vil møte meg. På vei dit ser jeg Abdi som snakker med noen andre med afrikansk opprinnelse. Han er pappaen til en gutt i parallellklassen til min yngste. Jeg legger en bestemt hånd på skulderen hans fordi jeg vet han har ambulansebakgrunn. Det vet jeg fordi jeg i løpet av det siste året har snakket med ham regelmessig om morgenene før førsteklassingene ringes inn til første time på Kampen skole.
«Datteren min har skadet seg», sier jeg. Han reagerer umiddelbart. Fokus er på meg. På jenta mi. Ikke de han snakker med. Han setter ikke fra seg det han har i hendene. Han slipper det. Rett ned. Og går rett inn i «modus paramedic».
Samtidig som han gjør det som gjøres kan av en proff, løper jeg inn på det lokale utestedet Postkontoret for å høre på tilbudet av førstehjelpsutstyr. Abdis befaling. Pizzasultne og øltørste kunder står og venter på at dama bak disken skal fikse bestillingene deres. Hun regelrett slipper ølen hun er i ferd med å fylle opp da hun hører meg si; «barn skadd utenfor». Hun iler bak i lokalet, ber kundene om å vente og strener ut til Abdi med det de har av lappesaker.
Vi konstaterer at det foran oss sitter en gråtende seksåring med et stort, åpent hull på høyre legg. Det er vondt. Ikke rart med tanke på at skinnleggen hennes har vært sleggebanka inn i en nittigraders steinkant under lek og hoppende moro. Nå er ikke situasjonen like lekende morsom.
Hun sier det gjør vondt når hun går på foten. Ikke rart, tenker vi, med tanke på den kraftopplevelsen skinnleggen har vært utsatt for. Ferdiglappet. Jeg tar henne i armene og beveger meg på nedsiden av Tøyen senter i påvente av en drosje. Selvsagt ingen som dukker opp. App og telefon har jeg ikke tid til.
I lyskrysset mellom Tøyen skole og Tøyen T-banestasjon steger jeg ut i veien og stanser den første bilen som kommer kjørende. En Huyndai elbil. Sjåføren ruller ned vinduet og sier uten å nøle da han skjønner situasjonen: «Hopp inn. Klart jeg kjører dere til legevakten»
(les Bjørn Skomakerstuen videre fortelling nedenfor)
I baksetet møtes vi av en jente på min egen datters alder. I forsetet sitter sønnen hans. Litt eldre. Selv sier han at han heter Prapa og er fra Sri Lanka. Han bor i Groruddalen og var egentlig på vei hjem. Men en avstikker til sentrum; ikke noe problem.
Hjertet mitt registrerer for første gang i situasjonen hvor utrolig mange snille og hjelpsomme mennesker det egentlig er der ute. På Tøyen. Når alarmen ljomer medmenneskelighet og nærhet og varme.
Tøyen. Stedet som sjelden kommer veldig godt ut av det etter at mediene har vært på besøk. Fremmedfrykt, getto, parallellsamfunn. Uro, sosial nød og gjengoppgjør. Sjabert svømmeanlegg og et Munch-museum på lånt tid. Betegnelsene og merkelappene er mange.
«Tøyen er en bra landsby», tenker jeg. Dette er en misforstått, bra verden og mennesker på sitt beste. En landsby hvor folk hjelper folk. Somaliske Abdi, en ukjent bardame (etnisk norsk) og en tamilsk sjåfør jeg aldri tidligere har sett eller snakket med. Ingen av dem nøler et sekund når det virkelig gjelder.
På legevakten sitter vi og venter på å bli tråklet sammen. Vi spiller litt Angry Birds for å få den evinnelige ventetiden til å gå. Så tenker jeg på Prapa. Sinte finske fugler må vike et øyeblikk for en tekstmelding:
«Hei, og tusen, tusen takk for at du stoppet og gjorde det du gjorde. Du gjør verden til et bedre sted å være. Er deg evig takknemlig. Hilsen Bjørn Skomakerstuen».
Litt senere tikker det inn en melding fra Prapa:
«Hei. Bare hyggelig. Håper alt ordner seg. Barna hilser med god bedring. Si gjerne i fra hvis dere trenger å bli kjørt hjem igjen».
I det jeg leser det siste kjenner jeg at jeg blir våt i øyekroken og varm i hjertet. Medmenneskelighet rocker og snillhet kjenner ingen grenser, hudfarge eller opprinnelse.
«Skomakerstuen», roper en kvinne i hvit frakk. Vi gjør oss klare for at minsten skal bli sydd sammen igjen og sendt hjem. Tre sting senere er det fortsatt trøblete for henne å gå på foten. Røntgen og tre ekspertvurderinger senere gjør at vi plutselig befinner oss på et rom sammen med en gipstekniker.
Beinet bak såret kan sammenlignes med en Kornmo-kjeks som har blitt krystet i en hånd.
Det blir gips med poteavtrykk. Seksåringen kan sin «Paw Patrol».
«Kan vi dra hjem nå, pappa? Jeg er trøtt».
«Ja, det kan vi».
Sjåføren hjem heter ikke Prapa. Og han kommer ikke fra Sri Lanka. Han heter Per. Eller Antonio. Eller bare Anton, som jeg liker å kalle ham. Norsk som noen, men med aner fra Colombia.
Til dere alle: Jeg digger dere."