Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Annet

Publisert onsdag 15. januar 2020 04:30

En utrygg og dårlig betalt tilknytning til arbeidslivet har økt overalt i EU, skriver Dag Seierstad.

"Større ulikhet: Det er de siste tretti åra ulikhetene virkelig har økt her i Norge. De økte raskest i løpet av 1990-tallet. Det var de åra Arbeiderparti-regjeringer lot EØS-avtalen bryte ned viktige trekk ved «den norske modellen». Hovedgrepet var å øke konkurransen i arbeidslivet, både konkurransen mellom bransjer og bedrifter i Norge og konkurransen fra bransjer og bedrifter i EU-området.

Nå fins det land som lenger enn EØS-landet Norge har måttet finne seg i det samme som oss. Det er alle medlemsstatene i EU. De må som oss finne seg i at EU-regler har samme forrang framfor nasjonale lover for arbeidslivet og samme forrang framfor tariffavtaler.

I de fleste EU-statene er de økonomiske og sosiale virkningene av denne forrangen langt mer dramatiske enn i Norge. Det er mange grunner til det. Arbeidsløsheten er høyere, færre er i jobb, færre er fagorganisert, og fagbevegelsen har mindre innflytelse enn i Norge. Men det vi har felles, er at EU-traktaten og EUs lovverk for arbeidslivet systematisk svekker fagbevegelsens rettigheter og innflytelse – både i Norge og i EU," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les mer nedenfor.

Når reglene kommer først

Av Dag Seierstad

En utrygg og dårlig betalt tilknytning til arbeidslivet har økt overalt i EU.

De høyreekstreme partiene samler velgere rundt fremmedfrykt og ytterliggående nasjonalisme. Men de har til dels svært ulik profil i den økonomiske politikken. Noen er nyliberale av ideologi og angriper reguleringer på prinsipielt grunnlag, mens andre satser på sosialpolitisk overbudspolitikk.

Etter valget av nytt EU-parlament i juni 2019 gikk ni høyreekstreme partier sammen i ei partigruppe med navnet «Identitet og Demokrati». Partigruppa har 73 av de 751 medlemmene av EU-parlamentet.

De høyreekstreme partiene i Polen, Ungarn, Slovakia og Nederland er – i det minste foreløpig – ikke med i denne partigruppa.

Det foreligger etter hvert stadig mer forskning om velgerne til disse høyrepopulistiske partiene.

Fremmedfrykt og innslag av rasisme er oftest ikke utgangspunktet, men noe som utvikler seg fordi så mange av dem opplever seg verken forstått eller anerkjent.

Misnøyen i arbeidslivet økte betydelig etter 1980. Mange ble provosert av at arbeidsløsheten, den sosiale utryggheten og den økende ulikheten ikke ble motarbeida mer aktivt fra politisk hold. Mye av kritikken retter seg mot de sosialdemokratiske partiene: De er ikke lenger «våre»

- Fagbevegelsen sier det partiene tier om: «EUs medlemsland prøver i altfor mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen."

Så krast ble situasjonen i EU beskrevet i mars 2006 – to år før krisa slo til – i en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform, som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa, og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner.

- Siamesiske tvillinger: Den sosialdemokratiske og den kristendemokratiske gruppa har i alle år dominert EU-parlamentet både tallmessig og politisk. De to gruppene har stått sammen bak den valutaunionen som har ført til at EU-land utvikler seg vekk fra hverandre økonomisk. De har stått sammen bak den krisepolitikken som har berga banker og kasta mennesker ut i arbeidsløshet. De har stått sammen om å gjøre EU-institusjonene i Brussel og Frankfurt stadig mektigere og samtidig mer utilgjengelige.

Verken sosialdemokrater eller kristendemokrater har ført valgkamper på EU-politiske tema som kunne skille dem fra hverandre. Ingen av dem har vågd seg på EU-kritikk – antakelig i frykt for å stimulere EU-skepsis.

Kåre Willoch skriver dette om europeiske sosialdemokrater i boka «Strid og samarbeid» fra 2015: «De har tatt høyresidens nye liberalistiske politikk og satt sitt navn på den. De har godtatt frihandelsavtalene, avreguleringen av alt, bindende finansregler i eurosonen og verdens mest uavhengige sentralbank, statsselskap ble privatisert og markeder liberalisert." (Sitert fra Dagsavisen 21. september 2015.

- Den nye fattigdommen: ILO og OECD la i 2018 fram en felles rapport med budskapet: Økonomiske ulikheter sprer seg nå så raskt i de fleste land at de gruppene som blir hengende etter, fanges av sosial nød det kan bli vanskelig å kvitte seg med.

I Europa setter sosiale nettverk som EAPN og Social Platform inn iherdig innsats for å bekjempe alle former for fattigdom og nød. Politikere og regjeringer av alle avskygninger kan ikke unnskylde seg med «at de ikke visste». Nøden er dokumentert – det er viljen til å gjøre noe med den som mangler.

- Større ulikhet: Det er de siste tretti åra ulikhetene virkelig har økt her i Norge. De økte raskest i løpet av 1990-tallet. Det var de åra Arbeiderparti-regjeringer lot EØS-avtalen bryte ned viktige trekk ved «den norske modellen». Hovedgrepet var å øke konkurransen i arbeidslivet, både konkurransen mellom bransjer og bedrifter i Norge og konkurransen fra bransjer og bedrifter i EU-området.

Nå fins det land som lenger enn EØS-landet Norge har måttet finne seg i det samme som oss. Det er alle medlemsstatene i EU. De må som oss finne seg i at EU-regler har samme forrang framfor nasjonale lover for arbeidslivet og samme forrang framfor tariffavtaler.

I de fleste EU-statene er de økonomiske og sosiale virkningene av denne forrangen langt mer dramatiske enn i Norge. Det er mange grunner til det. Arbeidsløsheten er høyere, færre er i jobb, færre er fagorganisert, og fagbevegelsen har mindre innflytelse enn i Norge. Men det vi har felles, er at EU-traktaten og EUs lovverk for arbeidslivet systematisk svekker fagbevegelsens rettigheter og innflytelse – både i Norge og i EU.

Blant kildene:

«Drifting into labour market insecurity? Labour market reforms in Europe after 2010.» Sotiria Theodoropoulou, ETUI 2018

«Benchmarking Working Europe 2019», ETUI 2019

«Going for Growth 2019: The time for reform is now», OECD 2019