Annet

Når reglene kommer først

Når reglene kommer først

En utrygg og dårlig betalt tilknytning til arbeidslivet har økt overalt i EU, skriver Dag Seierstad.

"Større ulikhet: Det er de siste tretti åra ulikhetene virkelig har økt her i Norge. De økte raskest i løpet av 1990-tallet. Det var de åra Arbeiderparti-regjeringer lot EØS-avtalen bryte ned viktige trekk ved «den norske modellen». Hovedgrepet var å øke konkurransen i arbeidslivet, både konkurransen mellom bransjer og bedrifter i Norge og konkurransen fra bransjer og bedrifter i EU-området.

Nå fins det land som lenger enn EØS-landet Norge har måttet finne seg i det samme som oss. Det er alle medlemsstatene i EU. De må som oss finne seg i at EU-regler har samme forrang framfor nasjonale lover for arbeidslivet og samme forrang framfor tariffavtaler.

I de fleste EU-statene er de økonomiske og sosiale virkningene av denne forrangen langt mer dramatiske enn i Norge. Det er mange grunner til det. Arbeidsløsheten er høyere, færre er i jobb, færre er fagorganisert, og fagbevegelsen har mindre innflytelse enn i Norge. Men det vi har felles, er at EU-traktaten og EUs lovverk for arbeidslivet systematisk svekker fagbevegelsens rettigheter og innflytelse – både i Norge og i EU," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les mer nedenfor.

 

Når reglene kommer først

Av Dag Seierstad

En utrygg og dårlig betalt tilknytning til arbeidslivet har økt overalt i EU.

De høyreekstreme partiene samler velgere rundt fremmedfrykt og ytterliggående nasjonalisme. Men de har til dels svært ulik profil i den økonomiske politikken. Noen er nyliberale av ideologi og angriper reguleringer på prinsipielt grunnlag, mens andre satser på sosialpolitisk overbudspolitikk.

Etter valget av nytt EU-parlament i juni 2019 gikk ni høyreekstreme partier sammen i ei partigruppe med navnet «Identitet og Demokrati». Partigruppa har 73 av de 751 medlemmene av EU-parlamentet.

De høyreekstreme partiene i Polen, Ungarn, Slovakia og Nederland er – i det minste foreløpig – ikke med i denne partigruppa.

Det foreligger etter hvert stadig mer forskning om velgerne til disse høyrepopulistiske partiene.

Fremmedfrykt og innslag av rasisme er oftest ikke utgangspunktet, men noe som utvikler seg fordi så mange av dem opplever seg verken forstått eller anerkjent.

Misnøyen i arbeidslivet økte betydelig etter 1980. Mange ble provosert av at arbeidsløsheten, den sosiale utryggheten og den økende ulikheten ikke ble motarbeida mer aktivt fra politisk hold. Mye av kritikken retter seg mot de sosialdemokratiske partiene: De er ikke lenger «våre»

- Fagbevegelsen sier det partiene tier om: «EUs medlemsland prøver i altfor mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen."

Så krast ble situasjonen i EU beskrevet i mars 2006 – to år før krisa slo til – i en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform, som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa, og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner.

- Siamesiske tvillinger: Den sosialdemokratiske og den kristendemokratiske gruppa har i alle år dominert EU-parlamentet både tallmessig og politisk. De to gruppene har stått sammen bak den valutaunionen som har ført til at EU-land utvikler seg vekk fra hverandre økonomisk. De har stått sammen bak den krisepolitikken som har berga banker og kasta mennesker ut i arbeidsløshet. De har stått sammen om å gjøre EU-institusjonene i Brussel og Frankfurt stadig mektigere og samtidig mer utilgjengelige.

Verken sosialdemokrater eller kristendemokrater har ført valgkamper på EU-politiske tema som kunne skille dem fra hverandre. Ingen av dem har vågd seg på EU-kritikk – antakelig i frykt for å stimulere EU-skepsis.

Kåre Willoch skriver dette om europeiske sosialdemokrater i boka «Strid og samarbeid» fra 2015: «De har tatt høyresidens nye liberalistiske politikk og satt sitt navn på den. De har godtatt frihandelsavtalene, avreguleringen av alt, bindende finansregler i eurosonen og verdens mest uavhengige sentralbank, statsselskap ble privatisert og markeder liberalisert." (Sitert fra Dagsavisen 21. september 2015.

- Den nye fattigdommen: ILO og OECD la i 2018 fram en felles rapport med budskapet: Økonomiske ulikheter sprer seg nå så raskt i de fleste land at de gruppene som blir hengende etter, fanges av sosial nød det kan bli vanskelig å kvitte seg med.

I Europa setter sosiale nettverk som EAPN og Social Platform inn iherdig innsats for å bekjempe alle former for fattigdom og nød. Politikere og regjeringer av alle avskygninger kan ikke unnskylde seg med «at de ikke visste». Nøden er dokumentert – det er viljen til å gjøre noe med den som mangler.

- Større ulikhet: Det er de siste tretti åra ulikhetene virkelig har økt her i Norge. De økte raskest i løpet av 1990-tallet. Det var de åra Arbeiderparti-regjeringer lot EØS-avtalen bryte ned viktige trekk ved «den norske modellen». Hovedgrepet var å øke konkurransen i arbeidslivet, både konkurransen mellom bransjer og bedrifter i Norge og konkurransen fra bransjer og bedrifter i EU-området.

Nå fins det land som lenger enn EØS-landet Norge har måttet finne seg i det samme som oss. Det er alle medlemsstatene i EU. De må som oss finne seg i at EU-regler har samme forrang framfor nasjonale lover for arbeidslivet og samme forrang framfor tariffavtaler.

I de fleste EU-statene er de økonomiske og sosiale virkningene av denne forrangen langt mer dramatiske enn i Norge. Det er mange grunner til det. Arbeidsløsheten er høyere, færre er i jobb, færre er fagorganisert, og fagbevegelsen har mindre innflytelse enn i Norge. Men det vi har felles, er at EU-traktaten og EUs lovverk for arbeidslivet systematisk svekker fagbevegelsens rettigheter og innflytelse – både i Norge og i EU.

Blant kildene:

«Drifting into labour market insecurity? Labour market reforms in Europe after 2010.» Sotiria Theodoropoulou, ETUI 2018

«Benchmarking Working Europe 2019», ETUI 2019

«Going for Growth 2019: The time for reform is now», OECD 2019


Kommentarer   

0 #1 Geir Ivar Jørgensen 15-01-2020 12:17
Når man lar markedskreftene bestemme ulikhetene, så blir det slik det har blitt med EU markedstilpasni ng.
0 #2 Erik Bye 15-01-2020 17:02
Dette stemmer perfekt med mine erfaringer fra jobben i en kommunal etat som var lønnsom og selvstendig.Noe daukjøtt dro vi på og det var godt å få ryddet vekk,men hele bedriften skulle raseres og viktige fagmiljø skulle bort. Det var en grusom tid for mange og vi andre opplevde misstrivsel og inkompetanse
De blir aldri ferdig med dette før private har tatt over hele landet ogvæ hele Europa Så.kan fagforeningene styrke seg og kjempe en ny kamp som de gjorde på 1900 tallet
0 #3 Inger Bjørnsvik Larsen 16-01-2020 09:18
Sosiologisk forskning har flere ganger vist at konkurranse i arbeidslivet, overhode ikke verken gir bedre resultater eller et fungerende arbeidsliv over tid. En gang lo vi av kommunearbeider e som stod å hang.. Og jeg jobbet flere steder, hvor det var mye dødtid. Men det er litt sånn menneskekroppen og sinnet fungerer. Arbeide og hvile.. fungerer aller best. Den konkurransen som herjer i dag, presser mennesker langt over sine grenser, med alvorlig sykdommer og skader som følge. Både fysisk og psykisk. Det gir nemlig et veldig umenneskelig arbeidsliv.
Men her har selv arbeidsfolk latt seg lure, av effektivisering søkonomer, og eierne har trodd at de kan tjene mer.. med å forbruke og ødelegge sine arbeidsfolk med mer stress. Men det er økonomer uten kunnskap om hvordan mennesker fungerer i sine hoder og med sin kropp. Vi er ikke laga for konstant konkurranse.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode