Annet

Men klassekampen trengs

Men klassekampen trengs

Den dramatiske pandemien som vi nå vikles inn i, kan i seg sjøl ryste etablerte samfunnsforhold, skriver Dag Seierstad.

"Korona-pandemien rammer en hel verden. Kampen om å overvinne pandemien krever et effektivt internasjonalt samarbeid. Det opplever alle som strever med sin flik av utfordringene.

Dette er ikke første gang menneskeheten har stått overfor eksistensielle utfordringer. Atomvåpen-kappløpet under den kalde krigen var et kappløp mellom makter som så hverandre som fiender. Overfor pandemi-trusselen er vi alle venner.

Men korona-krisa har to grunnleggende kampfelt. Det ene er den umiddelbare trusselen mot liv og helse. Der står vi sammen både om målet og midlene – en pandemifri verden. Det andre kampfeltet er kampen om hvilket samfunn vi skal leve i etter at pandemien er nedkjempa.

Store samfunnskriser kan etterlate seg store endringer i samfunnsmessige forhold. De dramatiske motsetningene før og etter den djupe økonomiske krisa i 1929 endra grunnleggende maktforhold i mange land. Noe tilsvarende skjedde ikke etter finanskrisa i 2008. Det meste er som før.

Den dramatiske pandemien som vi nå vikles inn i, kan i seg sjøl ryste etablerte samfunnsforhold. Men denne krisa kommer ikke aleine. Den er del av ei grunnleggende miljøkrise som truer verdifulle økologiske balanser på kloden vår. Samtidig er vi inne i ei klimakrise så uløst at det knapt er mulig å forestille seg hvordan verden ser ut om 20–30 år," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel nedenfor, under "les mer".

 

Men klassekampen trengs

Av Dag Seierstad

Aldri har de nasjonale helse-elitene samarbeida så forpliktende på tvers av grenser.

Korona-smitten etterlater et uoversiktlig virvar av smitteveier og smittevirkninger. Tabellen i bildet viser et Kina som i triumf begynner å sende utstyr og helseeksperter til Italia for å hjelpe landet ut av en situasjon som dreper 600 til 800 italienere hvert døgn.

25. mars døde 743 mennesker på ett døgn i Italia. I Spania døde 514, i Frankrike 240 og i USA 202. I tabellen kan forskjellene virke store. Men lest som ei smitteklokke, kan tabellen leses annerledes. For eksempel slik:

• Frankrike var 25. mars der hvor Spania var for tre–fire dager sia, mens USA er der hvor Italia var for ti dager sia.

• Tyskland? Har Angela Merkel fått til noe de andre regjeringene ikke har klart. Eller er det fra nå av det vil røyne på også for tyskerne?

Det er i Europa tallet på døde har vært størst. Men også i USA sprer smitten seg nå eksplosivt – med 202 døde fra onsdag til torsdag. Hvordan skal slikt håndteres i et land der 28 millioner ikke har noen helseforsikring?

Øst i Asia er det Kina og Sør-Korea som er hardest ramma. Men på torsdag meldte Kina om fire døde siste døgnet og Sør-Korea om seks døde. Har de der satt inn mottiltak som er så effektive at smittetrykket kan «slås ned»?

Vi veit at kinesiske tiltak har vært beinharde, blant annet med portforbud for titalls millioner mennesker en hel måned. Vi veit at de satsa på masse-testing, systematisk sporing av smitteveier og så tett overvåking at få kunne fristes til å snike seg unna. Men vil talla sprette i været hvis de slakker på disiplinen?

I Italia meldte helsemyndighetene 25. februar at tallet på smittede var 322. To uker seinere var tallet over ti tusen.

11. mars var 800 av dem ikke lenger i live.

• Fra 5. mars ble alle typer skoler stengt.

• 8. mars ble teatre, kinoer og museer stengt, og regjeringen satte begrensninger på hvor store forsamlinger kunne være. Store bryllup og begravelser ble forbudt.

• 9. mars ble det innført stramme reisebegrensninger. Det ble forbudt å reise ut av den byen en bodde i. Unntaket var reiser til arbeidsstedet.

• Fra 12. mars måtte restauranter, barer og alle butikker stenge. Det ble bare mulig å kjøpe mat og medisiner.

12. mars var dagen da vår egen helseminister la fram sin første store tiltakspakke. På papiret ser det ut til at de italienske mottiltaka er av samme art som de norske. Men hvorfor er virkningene så ulike?

Det mest skremmende vi ikke veit noe om, er likevel svaret på dette spørsmålet: Hva skjer når smitten får fotfeste i de enorme slumområdene rundt storbyer i Asia, Latin-Amerika og Afrika?

Der bor millioner av mennesker bokstavelig talt oppå hverandre, med helsefarlig vannforsyning og avfallshåndtering og med et helsevesen som ikke er rusta til å ta seg av dem som trenger det mest.

Aller verst stilt er de millionene som har flykta fra krig og forfølgelser rundt om i verden, de som lever et slags liv i flyktningleirer i måneder og år. Hvordan skal de holde avstand til andre, få vaska seg og sine med vann nok og såpe nok, finne fram til helsehjelp når viruset slår til?

Korona-krisa oppsto som ei helse-krise, men fikk etter hvert dramatiske virkninger også i arbeidslivet i land etter land. Dramatikken ble utløst av de tiltaka som ble satt inn for å begrense virkningene av helsekrisa.

I dagens situasjon er utgangspunktet for enhver regjering ansvaret for egen befolkning. Men aldri har helsepolitikere og helseeksperter – de nasjonale helseelitene – samarbeida så tett og så forpliktende på tvers av grenser. Det mest akutte samarbeidet: å utvikle effektive vaksiner mot koronaviruset.

Korona-pandemien rammer en hel verden. Kampen om å overvinne pandemien krever et effektivt internasjonalt samarbeid. Det opplever alle som strever med sin flik av utfordringene.

Dette er ikke første gang menneskeheten har stått overfor eksistensielle utfordringer. Atomvåpen-kappløpet under den kalde krigen var et kappløp mellom makter som så hverandre som fiender. Overfor pandemi-trusselen er vi alle venner.

Men korona-krisa har to grunnleggende kampfelt. Det ene er den umiddelbare trusselen mot liv og helse. Der står vi sammen både om målet og midlene – en pandemifri verden. Det andre kampfeltet er kampen om hvilket samfunn vi skal leve i etter at pandemien er nedkjempa.

Store samfunnskriser kan etterlate seg store endringer i samfunnsmessige forhold. De dramatiske motsetningene før og etter den djupe økonomiske krisa i 1929 endra grunnleggende maktforhold i mange land. Noe tilsvarende skjedde ikke etter finanskrisa i 2008. Det meste er som før.

Den dramatiske pandemien som vi nå vikles inn i, kan i seg sjøl ryste etablerte samfunnsforhold. Men denne krisa kommer ikke aleine. Den er del av ei grunnleggende miljøkrise som truer verdifulle økologiske balanser på kloden vår. Samtidig er vi inne i ei klimakrise så uløst at det knapt er mulig å forestille seg hvordan verden ser ut om 20–30 år.

Blant kildene:

• WHO Coruna situation report 65

• The Economist, 14.–20. mars 2020

• Aftenposten, 16. mars 2020

(publisert i Klassekampen)

Kommentarer   

#1 Bjørn Andre Gulbrandsen 30-03-2020 06:41
Vi har alle gått oss ville på planeten Tellus. Nå våkner vi kanskje av pandemien? Tror vi klarer finne løsninger sammen globalt. Ta vare.

You have no rights to post comments