Annet

Å rive ned statuer utfordrer det etablerte synet på historien

Å rive ned statuer utfordrer det etablerte synet på historien

Å rive ned statuer utfordrer det etablerte synet på historien, skriver Jonas Bals.

"Statuer er symboler, og det er lett å avfeie en diskusjon om dem som symbolpolitikk. Men symboler er viktige. Da verdens første sosialistiske regjering, Pariserkommunen, i 1871 vedtok å rive minnesmerket for keiser Napoelons seier i slaget ved Austerlitz, var det fordi statuen uttrykte det tidligere imperiets ideer om krig og erobring. Noe av det første som ble gjort etter at Paris var gjenerobret og kommunardene drept, var å gjeninnsette Napoleon på Vendôme-søylen.

At vi også i vår tid kjemper om historien, og om hvem som fortjener å framheves og hedres, handler ikke om renhet: Det handler om å forstå historien i all sin urenhet, om å forstå hvordan vi har blitt som vi har blitt – og at både samfunn og byrom er noe som kan forandres av oss som befolker dem," skriver Jonas Bals blant annet.

Les hele teksten under "les mer."

 

Å rive ned statuer utfordrer det etablerte synet på historien

Av Jonas Bals

Kampen om byrommet handler ikke om renhet. Denne sommeren for to år siden samlet amerikanske fascister, paramilitære og Ku Klux Klan-tilhengere seg i Charlottesville, Virginia.

«Unite the Right» var en protest mot at statuen av sørstatsgeneralen Robert E. Lee skulle bli fjernet fra byens sentrum. Lokale og tilreisende antifacister gjorde sitt beste for å overdøve slagord som «Jews Will Not Replace Us» og «White Lives Matter», men de ble møtt med vold. Da en høyreekstremist drepte Heather Heyer og skadet mange flere, kommenterte Donald Trump det med å hevde at det fantes dårlige og bra folk på begge sider av konflikten. Til de dårlige regnet han det han kalte «antifa»

Hendelsene i Charlottesville bidro til en økt bevissthet og beredskap mot det som skjer på ytre høyre, både i USA og andre steder. Etter politidrapene på Breonna Taylor og George Floyd har beredskapen økt ytterligere. Over hele verden har folk samlet seg mot rasisme denne sommeren, og flere steder har noe av vreden rettet seg mot symboler på den historiske uretten som har bidratt til å skape vår egen tids rasistiske strukturer. Hardest gikk det utover statuen av slaveprofitøren Edward Colston, som ble revet ned fra sokkelen i hjembyen Bristol og dumpet i elva. Det møtte fordømmelse fra mange hold, og er blitt kalt en «avsporing» «primitivt» og tolket som et ønske om å «rense historien for smuss og andre urenheter»

Selv vil jeg hevde at rivingen av Colston-statuen var en av de mest frigjørende og opplysende handlingene som er blitt gjennomført i nyere tid. De siste ukene har mange lært mer om slaveriet, vår egen rolle i det, og om de strukturene som har lagt fundamentet for rasismen vi i dag sliter med å bekjempe. Derfor er jeg dypt takknemlig overfor de modige og nevekyndige menneskene som tok saken i egne hender i Bristol, og som nå, etter at Colston er heist opp fra elva, har sørget for at han er henvist til en plass der han hører hjemme: På et museum, sammen med plakatene fra demonstrasjonen som fikk ham fjernet.

Det jeg er mindre begeistret for, er argumentet som ble brukt av lederen i Grønn Ungdom om å fjerne statuer som gjør at folk «føler seg mindre trygge enn de ellers ville gjort». Det er en form for argumentasjon som styrker inntrykket av at noen ønsker en historie rensket for kompleksitet, motsigelser og dritt. Om noe ønsker jeg meg det stikk motsatte av det offentlige rom: At noen av de mektige og intetsigende mennene på sokkel kunne vike, til fordel for andre, mer rotete, vanskelige og vonde fortellinger om vår egen historie.

«Er det noe råttent der må det for all del ikke skjæres vekk. La oss bare dekke over det og nekte at det er der, så gjør det ingenting», skrev kvinnesaksaktivisten og læreren Ragna Nielsen da myndighetene på 1880-tallet forbød Christian Krohgs roman «Albertine», om arbeiderjenta fra Vika som ble tvunget ut i prostitusjon. Nielsen mente boka føltes «som en fysisk smerte» «Og smerter driver til handling, og den skal drive oss til arbeide på å rive ned den bygning som Albertine har skutt hull i, den motbydelige bygning, som kalles den legaliserte prostitusjonen»

Forfatteren Roy Jacobsen avslutter sin biografi om Trygve Bratteli med å peke på den fullstendige mangelen på statuer over etterkrigstidas sosialdemokratiske samfunnsbyggere. «Denslags er stadig forbeholdt det borgerlige og det prangende, det synlige og det åpenbare… det er bare å finne seg i at de sosialdemokratiske ridderes ettermæle ikke opptrer verken i form av skillemynt, heraldikk, statuer eller gater, men i vårt daglige virke, som det heter, i vaner og velstand og landets utseende…, skriver han.

Ikke noe sted er vel dette tydeligere enn utenfor Oslo Rådhus. Der finnes ingen statuer av Carl Jeppesen eller Einar Gerhardsen, men til gjengjeld en serie med portretter av mennene, verktøyene og materialene som bygde byenRådhuset er blitt kalt et «proletarisk palass», og med god grunn. Det fineste, synes jeg, er imidlertid verken mureren, håndlangeren eller elektrikeren, men relieffet «Vika 1880 – Albertine», utført av feieren og skulptøren Alfred Seland. Det portretterer ikke bare Albertine selv, men også halliken og horekunden, som nærmest omringer henne. Skulpturen forteller en ærlig historie om landets hovedstad, og hedrer arbeiderklassen i hele sin bredde, inkludert de som nesten alltid glemmes og gjemmes bort.

Statuer er symboler, og det er lett å avfeie en diskusjon om dem som symbolpolitikk. Men symboler er viktige. Da verdens første sosialistiske regjering, Pariserkommunen, i 1871 vedtok å rive minnesmerket for keiser Napoelons seier i slaget ved Austerlitz, var det fordi statuen uttrykte det tidligere imperiets ideer om krig og erobring. Noe av det første som ble gjort etter at Paris var gjenerobret og kommunardene drept, var å gjeninnsette Napoleon på Vendôme-søylen.

At vi også i vår tid kjemper om historien, og om hvem som fortjener å framheves og hedres, handler ikke om renhet: Det handler om å forstå historien i all sin urenhet, om å forstå hvordan vi har blitt som vi har blitt – og at både samfunn og byrom er noe som kan forandres av oss som befolker dem.

(publisert i Klassekampen)

You have no rights to post comments