Annet

Sårbare slakterier

Sårbare slakterier

Måtte det et pandemi-sjokk til for å oppdage hvordan arbeidsinnvandrere har det?

Dag Seierstad skriver blant annet:

"I juni ble det fastslått at 1413 av de 6000 ansatte ved et slakteri i byen Rheda-Wiedenbrück lengst vest i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen var smitta av koronaviruset. Tallet har etter hvert økt til 2177. Slakteriet er del av Tönnies-konsernet, Tysklands største kjøttkonsern.

Undersøkelser har som foreløpig konklusjon at smitten ble spredt så raskt fordi:

• Arbeidsinnvandrerne bor trangt, ofte mange i samme rom,

• Det er trangt også på jobben. Kjøttskjærere jobber bokstavelig «skulder mot skulder»

• Det var kald og tørr luft i det store arbeidslokalet der de fleste jobbet,

• Ventilasjonsanlegget tok inn så lite ny luft at smitten ble spredt effektivt.

Smitteomfanget var såpass oppsiktsvekkende at medier de neste dagene spora opp tilsvarende storutbrudd av koronavirus ikke bare i store tyske slakterikonsern som Vion Food og Westfleisch, men også i slakterikonsern i Frankrike, Spania og USA.

Nå kan det endelig tas et skritt i riktig retning. Tysklands arbeidsminister Hubertus Heil har varsla at i bedrifter med mer enn 50 ansatte skal det bli slutt på innleie og korttidsoppdrag fra 2021. Måtte det et pandemi-sjokk til for å få politikerne til å oppdage hvordan titusener av arbeidsinnvandrere har hatt det?"

Les hele hans artikkel nedenfor.

 

Sårbare slakterier

Av Dag Seierstad

I juni ble det fastslått at 1413 av de 6000 ansatte ved et slakteri i byen Rheda-Wiedenbrück lengst vest i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen var smitta av koronaviruset. Tallet har etter hvert økt til 2177. Slakteriet er del av Tönnies-konsernet, Tysklands største kjøttkonsern.

Undersøkelser har som foreløpig konklusjon at smitten ble spredt så raskt fordi:

• Arbeidsinnvandrerne bor trangt, ofte mange i samme rom,

• Det er trangt også på jobben. Kjøttskjærere jobber bokstavelig «skulder mot skulder»

• Det var kald og tørr luft i det store arbeidslokalet der de fleste jobbet,

• Ventilasjonsanlegget tok inn så lite ny luft at smitten ble spredt effektivt.

Smitteomfanget var såpass oppsiktsvekkende at medier de neste dagene spora opp tilsvarende storutbrudd av koronavirus ikke bare i store tyske slakterikonsern som Vion Food og Westfleisch, men også i slakterikonsern i Frankrike, Spania og USA.

I flere tiår har det vært mest oppmerksomhet og bekymring omkring den enorme fraktingen av dyr og kjøttvarer på tvers av alle grenser i Europa.

Det har for Danmarks del ført til at mer enn hver tredje grisunge blir sendt ut av Danmark for at de skal vokse opp billigst mulig, oftest i Polen og Tyskland. Mye av slaktingen foregår også i andre land. Den danske slakterikjeden Danish Crown har to tredeler av sine 25.000 ansatte på slakterier utafor Danmark.

I kjøttindustrien i EU er det 128.000 arbeidsplasser. Mer enn 100.000 av dem er arbeidsinnvandrere fra Øst- og Sør-Europa, de fleste fra Romania og Bulgaria.

I mottakerland som Tyskland ble tyske slakteriarbeidere utkonkurrert av rumenere og bulgarere som var villige til å jobbe for langt lavere lønn. De tyske slakteribedriftene ansatte ikke østeuropeerne som individuelle arbeidssøkere. De fikk i stedet til kortsiktige avtaler med østeuropeiske underentreprenører som tok på seg å «levere» noen tusener eller titusener arbeidsinnvandrere for et avtalt tidsrom.

Det kunne være avtaler om utstasjonering – etter at EU-domstolen ga grønt lys for å utstasjonere til dumpinglønn. Men det kunne også være ved å opptre som bemanningsselskap eller ved å definere arbeidssøkerne som sjølstendig næringsdrivende, og dermed helt uten arbeidstaker-rettigheter av noe slag.

Tyskland innførte fra 2014 en offentlig fastlagt minstelønn. Den er nå på 9,35 euro og skal økes til 9,50 euro i januar 2021. Problemet for slakteri-innvandrerne fra øst er at arbeidsgiverne vrir seg unna denne minstelønna.

Den enkleste varianten er at de ansatte lønnes under minstelønna, men får en lønnsslipp som sier at lønna er 9,35 euro. Hvis de klager eller forteller at de ikke har fått det de skal ha, mister de jobben ved første anledning. Det gjør de også hvis de blir aktive medlemmer av ei fagforening.

Det er også eksempler på at de får den lønna de skal ha i Tyskland, men at de eller familien må betale deler av lønna tilbake i hjemlandet. Det er det heller ikke så lurt å fortelle om.

Slike utvekster kan det bli vanskelig å bli kvitt så lenge arbeidsløse rumenere og bulgarere fortsetter å strømme vestover i store mengder.

Arbeidslivet i Tyskland er regulert av sterke velferdsordninger og faglige rettigheter. Hva svikta i slakteribransjen?

Den store endringen kom i 2004 da EU ble utvida østover med åtte nye medlemsland fra Øst-Europa. Fire år seinere ble Romania og Bulgaria også tatt opp som medlemmer av EU.

Medlemskapet i EU ga østeuropeere rett til å søke arbeid overalt i EU- og EØS-området. De fleste ble et lett bytte for de mange arbeids- og oppdragsgivere som lot dem konkurrere om jobber med lønns- og arbeidsforhold langt under vanlige standarder.

Det ble ikke bedre da EU-domstolen med fire dommer i 2007–08 snudde opp ned på det såkalte utstasjoneringsdirektivet. Utstasjonering betyr på EU-språket at et selskap tar med seg sine egne ansatte for å utføre et oppdrag i et annet EU-land.

Den opprinnelige versjonen av utstasjoneringsdirektivet skulle sikre utstasjonerte arbeidstakere lønn og arbeidsvilkår på linje med det som gjaldt i vertslandet – hvis det fantes nasjonale lover som fastslo at slik skulle det være.

Dette ble snudd opp ned med dommene i 2007–08. Det som hadde vært et gulv for hva vertslandet kunne kreve av lønns- og arbeidsvilkår for utstasjonerte arbeidsinnvandrere ble gjort til et tak for hva som kunne kreves. I den nye versjonen skulle direktivet sikre at utstasjonerte arbeidstakere ikke skulle ha lønn og arbeidsvilkår på nivå med det som gjaldt i vertslandet.

Dermed ble lønninger og arbeidsvilkår bestemt av maktforholda i denne delen av arbeidslivet. Rundt om i Øst-Europa var arbeidsløsheten stor, få organiserte seg fordi fagforeningene i kommunisttida hadde fungert som redskap for bedriftsledelsen, og det var liten støtte å få fra offentlige myndigheter. Verst var situasjonen i Romania og Bulgaria.

Det gikk som det måtte gå. Hundretusener dro vestover i håp om arbeid og måtte finne seg i ekstremt lav lønn og uverdige bo- og arbeidsforhold.

Fra tid til annen nådde nødrop ut til mediene og offentlige tilsynsorgan. Det førte nok til dårlig samvittighet hist og her, men ikke til mottiltak fra offentlige myndigheter. På kort sikt var utvandringen en lettelse for myndighetene i Øst-Europa. Den bidro til å dempe arbeidsløsheten innenlands.

Men nå kan det endelig tas et skritt i riktig retning. Tysklands arbeidsminister Hubertus Heil har varsla at i bedrifter med mer enn 50 ansatte skal det bli slutt på innleie og korttidsoppdrag fra 2021. Måtte det et pandemi-sjokk til for å få politikerne til å oppdage hvordan titusener av arbeidsinnvandrere har hatt det?

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Kilder:

• Vladimir Bogoeski: «A slaughterhouse for workers. It’s not Romanians spreading the virus, it’s capitalism», International Politics and Society, 2. juli 2020

«Standards in der Fleischindustri erhöhen», Böckler Impuls, 12/2020

«Tönnies: Ansteckung meist im Werk», Die Glocke 3. september 2020

(Publisert i Klassekampen)

 

Les også

Tore G. Bareksten:

Er utbytting av utenlandsk arbeidskraft en Corona-fare?

I dagens Utenriksmagasinet på NRK 1 radio fikk vi høre at man i Italia lenge har lurt på hvorfor Corona har rammet noen landsdeler kraftigere enn andre. Flere peker nå på moteindustrien som den ansvarlige for dødsrekordene. For her jobber kinesiske arbeidsinnvandrere stappet trangt inn i fabrikklokaler og bor nesten like trangt. Slike arbeidsforhold og boforhold øker smittefare.  

At arbeidsinnvandrere dør er selvsagt av liten bekymring for arbeidsgivere. De kan bare importere nye. Problemet er at de rekker å smitte vanlige italienere. Vi har lignende holdninger til arbeidsinnvandrere i Norge. Vi har hatt flere dødsbranner, fordi rovgriske arbeidsgivere stabler arbeidsinnvandrere oppå hverandre i nedslitte boliger arbeidsgiver har fått leid billig. Når det gamle elektriske anlegget overbelastes i vinterkulda, huset brenner og folk dør, er lovene slik at innvandrerne får skylda.

Mye tyder på at ekstrem utbytting av innvandra arbeidskraft er en corona-basert helsetrussel. Når rovgriske finansfolk som girt økonomisk støtte til regjeringspartiene kjøper opp store mengder leiligheter og deler dem opp i en rekke bittesmå rom med felles stue, bad og kjøkken, øker selvsagt faren for at de studentene og arbeidsinnvandrerne som bor der blir coronasmitta.  

Jeg tror at et effektivt tiltak mot Corona ville være å lage lover som stiller strenge krav til avstand på arbeidsplassen og forbyr profittmaksimering gjennom helsefarlig oppdeling av boliger. Men dette er tiltak som vil ramme regjeringens venner og bidragsytere, så det spørs om regjeringen våger å gjennomføre slike tiltak.


Legg til kommentar