Annet

Oslopolitikken: Taktiske allianser, men distanse til Fr.P.

Budsjettbehandling i en kommune dreier seg også om verdivalg, og når SV kom i vippeposisjon i Oslo bystyre var det naturlig for oss å se på hvilken alliansepartner som kunne gi oss mulighet til å dreie politikken i retning av mer til barn, velferd, omfordeling og miljø. Og ikke overraskende: det var mer å hente i en allianse som inkluderte Kr.F. og Venstre enn en allianse som inkluderte Fr.P., skriver Ivar Johansen i Aftenposten.

Oslopolitikken:
Taktiske allianser, men distanse til Fr.P.

Av Ivar Johansen, bystyremedlem i Oslo for SV og medlem av finanskomiteen

Alliansepolitikk har alltid vært kontroversielt i politikken, både på nasjonalt og lokalt plan. Og spørsmålet har ikke minst blitt mer aktuelt etter at det Jens Arup Seip omtalte som ”et-partistaten” på mange måter har falt. Mange partier har derfor blitt tvunget til å tenke igjennom samarbeidsrelasjoner på ny. Politikk dreier seg om evne og vilje til makt og innflytelse. Det å få satt politikken ut i livet. Det hjelper så lite være ranke og rene, og konsekvent bare stemme for egne forslag og politikk. Derfor er politikk også allianser, kompromisser og pragmatisme.

Samarbeid kan ha sine begrensninger. Troms Arbeiderparti trakk opp et perspektiv på denne måten etter høstens kommunevalg:

”I valgkampen har AP markert klar avstand til FrPs politikk. På de fleste områder i politikken er det fundamental forskjell mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Dette har partiet sentralt, på fylket og i de enkelte kommuner pekt på over lengre tid.

Fylkespartiet er opptatt av de lengre, prinsipielle følgene av det politiske arbeidet. Ethvert samarbeid med FrP i kommunene over hele landet er med på å gi FrP økt innflytelse. Dette er ikke en ønsket utvikling. Troms Arbeiderparti tar på denne bakgrunn prinsipiell avstand fra samarbeid som vil øke innflytelsen til Aps politiske hovedmotstander. Dersom Ap ikke kan bli en del av et flertall uten FrP, er det bedre å stå utenfor”.

Og lederen av Oslo Kristelig Folkeparti sa det slik før kommunevalget (Aftenposten 20. jan. 1999): ”- Forrige gang var det snakk om mennesker som sto for noe konsistent. Det vi har sett av Fr.p. den siste perioden, er stadig mer skremmende. De standpunktene partiet  inntar nå gjør det helt utelukket å jobbe  sammen med dem, sier Wright.” Vi kunne også lese: ”I stedet for å samarbeide med Fr.p. i bystyret, oppfordrer Wright nå til isolasjon av partiet og standpunktene det inntar.” ”Wright ser med "økende uro" på et eventuell nytt  budsjett-teknisk samarbeid. - Man kan si at et budsjett bare er tall. Men et budsjett-samarbeid vil alltid linke partiene  sammen i velgernes oppfatning.”

På nasjonalt plan så Arbeiderpartiet at det var mulig å kombinere økt innflytelse med at en kunne isolere Høyre og Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet så det som viktig å få dreid statsbudsjettet i retning av en mer sosial profil, og valgte klokelig å inngå en taktisk budsjettallianse med de 3 regjeringspartier. Arbeiderpartiet beskrev selv samarbeidet med Kr.F, Venstre og Senterpartiet slik i Stortinget: " viktig dreining av politikken i retning av bedre fordeling, trygging av arbeid og velferd."

Men hvordan kan dette løses i en by som Oslo? Det er ingen tvil: i Oslo bystyre er det SV, Arbeiderpartiet og RV som ideologisk står hverandre nærmest, og er de første til å samarbeide. Men bystyret har et klart borgerlig flertall. Ikke på noen tidspunkt kan det skapes flertallskonstellasjoner uten å involvere et eller flere borgerlige partier. SV og Fr.p er motpoler i bystyret. Partiene står langt fra hverandre i mange saker. Fr.P. ønsker privatisering og nedbygging av offentlige velferdstjenester, omdanning av sykehusene til aksjeselskaper og mindre satsing på kollektivtrafikken. I skolepolitikken gjelder det ikke minst skolens innhold, hvor Fr.P. bl.a. ønsker å avvikle morsmålsundervisning og ønsker å utsette Osloskolen for konkurransestimulering vedrørende bygging, drift og  eierskap av skolebygningene.

Jeg deler Troms Arbeiderpartis holdning om at en ikke skal involvere seg i et ”samarbeid som vil øke innflytelsen” til Fremskrittspartiet, men det betyr ikke at SV i konkrete enkeltsaker ikke vil komme til å danne flertall i bystyret sammen med partiet.

Budsjettbehandling i en kommune dreier seg også om verdivalg, og når SV kom i vippeposisjon i Oslo bystyre var det naturlig for oss å se på hvilken alliansepartner som kunne gi oss mulighet til å dreie politikken i retning av mer til barn, velferd, omfordeling og miljø. Og ikke overraskende: det var mer å hente i en allianse som inkluderte Kr.F. og Venstre enn en allianse som inkluderte Fr.P.

Og SV fikk dreid Oslobudsjettet i riktig retning, først og fremst med 104 millioner mer til skole og utdanning. Det kunne vi oppnådd også i samarbeid med Fr.P.  SV prioriterer skole, men ikke bare skole. Å prioritere  barn og unge dreier seg om mer enn det, og la meg ta 3 eksempler:

1. For oss er rik/fattig-dimensjonen sentralt, og derfor var det viktig å sikre tilleggspensjonen for 2.500 aleneforeldre i denne byen. 10 millioner til aleneforeldre er viktig.

2. Barnehager, barnevern og fritidsklubber står helt sentralt i bydelenes arbeid, og det er derfor kjempeviktig å ha kunnet styrket bydelene med 40 mill kroner

3. Den såkalte tidsklemma er kjente begreper for barnefamilier, og disse er derfor særlig opptatt av god kollektivtrafikk.  Derfor er det viktig at vi fikk til større satsing på Sporveien.

SV har gjennom budsjettavtalen fått på plass 300 millioner mer til barn – og unge, til miljø og til kultur enn Høyrebyrådets  eget budsjettforslag.

Arbeiderpartiet og SV skilte lag ved budsjettbehandlingen i Oslo bystyre, i det Arbeiderpartiet fant det mer naturlig å samarbeide med Fr.P.  Men på samme måte som Arbeiderpartiets stortingsgruppe selvsagt ikke er noe støtteparti for Bondevikregjeringen, som et resultat av deres budsjettforlik, vil SV – sammen med Arb.p. og RV – være i klar – men saklig - opposisjon til Høyrebyrådet og dets politikk.

Høyre-byrådet sloss for eksempel videre for at de kommunale sykehusene skal omdannes til aksjeselskap eller kommunalt selskap. Men brede fagmiljøer, inklusive Norsk Kommuneforbund og Norsk Helse- og Sosialforbund, understreker betydningen av at sykehusene må beholdes som en del av fylkeskommunen som juridisk enhet og ønsker en forvaltningsmodell. Direkte folkevalgt styring er viktig for å sikre et likeverdig helsetilbud til befolkningen, og jeg forventer at Arbeiderpartiet, SV og RV vil stå sammen i denne kampen.

(Aftenpostens aftennummer 12. jan. 2000)


Legg til kommentar