Annet

Rudolf Nilsen: Mesteren

Rudolf Nilsen: Mesteren

I stallen i Betlehem fødtes i kveld  

den eneste sønn av Vårherre.  

De første som lo til hans skrik og hans sprell  

var fattigfolk bare dessverre.  

Men Jødelands konge han slipte sin kniv  

for konger er redd for sitt liv. 

 

Og da han blev større, så vandret han rundt  

og levet fra hånden til munnen.  

For borgerlig ro blev han aldri forundt.  

Men skadelig var det i grunnen.  

For tenk på de folk, som han omgikkes med:  

en fisker, en snekker, en smed! 

 

De rike blev pisket med svøper og ord:  

i dem hadde ondsinnet røtter.  

Men synderen spiste ved frelserens bord,  

og skjøgene lå ved hans føtter.  

At mesteren blev som han blev, er det rart,  

med omgang av sådan en art ? 

 

Idag vet man best, hvem han virkelig var:  

de fattiges herre og mester.  

Og forat det ikke skal glemmes, så har  

vi kirken med paver og prester.  

Så slipper de rike å huske på det.  

Så feirer de julen i fred.

Riv ned gjerdene

Riv ned gjerdene

– Vi behøver vel ikke å putte alle i egne ghettoer, studenter her, gamle der, flyktninger der borte og ungdommer et helt annet sted. Kan vi ikke heller bruke hverandre som ressurser! En diger delegasjon fra Oslo har vært på besøk i Deventer i Nederland og er kommet oppglødd tilbake. De har fått noen gode ideer. – Der har de nettopp revet ned noen av gjerdene. De har latt studenter flytte inn i sykehjemmet. De tilfører en dash ungdommelig liv og røre fra samfunnet utenfor og til gjengjeld får de lavere husleie og en god dash livsvisdom, sa byråd Inga Marte Thorkildsen. for noen år siden.

De prøver det ut i bydel Nordre Aker: "Student Kathrine Hogganvik sparer masse husleie på å gå på ski og spille kort med besteforeldregenerasjonen. Det tjener alle på. Studentene gjør flere aktiviteter sammen med de eldre, som å grille i hagen eller gå en tur i. De har blant annet vært på skitur fra Sognsvann opp til Ullevålseter sammen med Kari Oddny Hauge (67). – Da fant vi noen flotte utforkjøringer til andre siden av Sognsvann, og jeg kjørte fra dem, sier 67-åringen.

Mye kan sies om bydel Vestre Akers planer for Pilotveien 6, og jeg skrev om dette forleden dag. Planene er - heldigvis - under betydelig endring i forhold til slik det var tenkt. Men en klok del av prosjektet håper jeg virkelig beholdes. Det psykiater Fred Heggen litt nedlatende omtaler slik:

"Arbeidsgruppen har foreslått at de tre påfølgende etasjene (7., 8., 9. etasje) skal forbeholdes unge og livsglade, men fattige studenter. Ja, du leste riktig; som et risikoreduserende tiltak ønsker man å la politistudenter, sykepleiestudenter, sosionomstudenter med flere å få leie billige leiligheter i Pilotveien 6. Til gjengjeld må studentene forplikte seg til å ta i et tak blant beboerne i de seks nederste etasjene. Man tenker altså å benytte ufaglærte ungdommer til støttekontakter eller aktivitører, eller som deltakere i ulike terapigrupper for kroniske rus- og psykosebelastede mennesker, som i utgangspunktet krever høykvalifisert oppfølging 24/7."

Eldre, rusavhengige eller folk med psykiske lidelser trenger så mye mer enn det psykiatrien eller rusfeltets fagfolk kan stille opp med. Det kan være en å gå turer med, en som kan hjelpe med datautfordringer, spille sjakk med, gå på kino med, samtale med. 

Jeg aner ikke hvordan beboersammensetningen blir på dette prosjektet, men en ting vil jeg i alle fall heie på. Tenk utradisjonelt og utenfor boksen: Riv ned gjerdene og satse på mix-en med studenter, eldre og hjelpetrengende. 

Kafka-lignende digitalt utenforskap

Kafka-lignende digitalt utenforskap

"Det går rundt hundre uføretrygdede mennesker rundt i Oslo som ikke har tilgang til pengene sine lenger, og må tigge eller ty til kriminalitet og/eller prostitusjon for å overleve på grunn av dette "alltid tilgjengelige" samfunnet vårt. Fra 1. september utbetales ikke lenger kontanter fra noen bank til denne gruppa, og har du ikke ID får du ikke verken bankkort, kodebrikke eller opprettet noen konto.  

Dette høres jo ikke all verden ut, men har du ikke PC eller telefon får du ikke laget passavtale, for det må gjøres på nett. For så å få bestilt pass må du ha med noen som kan identifisere deg, pluss at det koster penger - de pengene du ikke får ut.  

Så må du i banken for å skanne passet. Da må du først anmode om avtale på bankens nettside (på den PC-en du ikke har), og vente til de ringer deg opp (på telefonen du ikke har.) Hvis du skal få hjelp med å ordne avtalen for deg, må dere altså kommunisere tett over flere dager enten ved oppmøte eller via andre - for du har jo ikke telefon.  

Deretter må du møte presis i banken, og skal du gjøre noe annet enn å skanne passet, henvises du til å gjøre det på nett i stedet(!)  

Det er flere organisasjoner i byen som forsøker så godt vi kan å hjelpe hver enkelt med dette, men det er altså nær umulig! Visste du for eksempel at hvis du identifiserte deg med førerkort i stedet for pass til kontoen du opprettet i 1892 en gang, så får du ikke tilgang til den igjen før du har forevist pass? Og at bankene fant ut at de skulle begynne en streng praksis rundt dette samtidig som de avsluttet muligheten for kontante utbetalinger?" skriver sosionom Liv Langberg ved Kirkens Bymisjons rustiltak 24SJU.

Kan godt være det formelle regelverk åpner for noe større smidighet, men i så fall erfarer Bymisjonen at det ikke er samsvar mellom teori og praksis. Og kanskje byens mest utslåtte også møter en negativ forskjellsbehandling. Hva er andres erfaringer?

Det handler om utenforskap. Digitalt utenforskap.

To linker som gir mer info, Journalen og Dagens Næringsliv. I artikkelen i DN ser det ut som om de tenker at eneste problemstilling er at noen mangler konto, og får utbetalt penger på giro. De som omtales i teksten over har konto, men mangler bankkort, ID - og i stor grad et sted å bo, altså en adresse. Derfor ville heller ikke overgang til giro vært noen løsning for denne gruppa.

Da dugnad ble klassekamp

Da dugnad ble klassekamp

"Dugnad ble det kalt, da helsepersonell fikk svekket sin rett til hviletid over natta; da lærerne plutselig måtte jobbe døgndrift for å ivareta undervisning til barn under stadige rop om at de «sårbare» ikke ble ivaretatt. Dugnad het det når ufrivillig deltidsarbeidende og ringevikarer mistet halve lønna og de permitterte og ledige møtte et NAV-system like ridd av mistillit til dem, som regjeringen møtte bedriftenes kontantstøtte med tillit". I Sentralposten, medlemsbladet til Norsk tjenestemannslag Sentralforvaltningen, skriver For velferdsstatens Helene Bank om hvordan krisetiltak og dugnadsbegrepet misbrukes.  

"Finansinstitusjonene fikk økt frihet og negativ styringsrente, flyselskapene fikk lånegarantier med sikkerhet i fellesskapet, oljefondet ble tappet for å gi kontantstøtte til småbedrifter så de kunne betale faste utgifter til huseiere, mens krisehjelp til kommunene ikke er i nærheten av å dekke de faktiske kostnadene. Kommunal velferd, kommunale koronatiltak til helse, omsorg og undervisning, rammes nå av dette. Lokaldemokratiet strupes mens regjeringen og toppen av næringslivsaktørene stråler av handlekraft og velstand."

- Vi må ta tilbake bit for bit – men ikke tenke smått skriver Bank, det trengs opprydding og ny kurs, og folkebevegelser som velger partier som tørr å styre. Vi må fordele arbeidet, støtte hverandre og gjøre hverandre sterke.

Les artikkelen her.

Vennligst slett meg ........

Vennligst slett meg ........

Kan du vennligst slette mitt navn fra minneoppropet for drapet til Benjamin Hermansen? Det spørsmålet har jeg fått relativt ofte opp gjennom årene. Holmlia-drapet var et rasistisk motivert knivdrap 26. januar 2001 hvor 15 år gamle Benjamin Hermansen ble drept. Etter drapet var jeg ansvarlig for en minneopprop på internett som samlet hele 75.000 underskrifter. Selv med et så alment akseptert budskap som dette har i etterkant mange bedt seg slettet av frykt for betydningen det kan ha når de søker jobber.

"Stadig oftere får vi henvendelser fra personer som vil ha slettet eller endret gamle artikler på nettet. Som oftest er det søkemotoren Google som oppleves som et problem. Begrunnelsen for å kreve sletting er ofte at den omtalte skal søke jobb, og at man er redd for at den potensielle arbeidsgiver skal gjøre et Google-søk på navnet. Da kommer den gamle artikkelen opp hvor man har uttalt noe man angrer på siden, eller man har fremstått med en historie som man frykter vil bli oppfattet negativt," skrev Morten Abel for en stund siden i Aftenposten.

Og Morten Andersen skrev om det samme i Aftenposten for noen uker siden: "Henvendelsene kommer oftere enn før. En person Aftenposten har intervjuet og kanskje publisert bilder av, skriver til avisen og spør: Kan dere slette en artikkel om meg? De prinsipielle spørsmålene melder seg: Må personer som er omtalt av mediene, akseptere at bilder og uttalelser får et evig digitalt liv? Hvilke rettigheter har man som privatperson i en slik situasjon? Hva kan en avis tillate seg å fjerne fra offentligheten?"

Dette er et saksområde som opplagt har mange sider. Hva mener du?

Aktiv dødshjelp - aktiv livshjelp

Aktiv dødshjelp - aktiv livshjelp

"Aktiv dødshjelp var tema når NRK Dagsrevyen i går kveld presenterte historien til en 24 år gammel mann som valgte å dra til Sveits for å få aktiv dødshjelp.  

Jeg kjenner hundrevis, for ikke å si tusenvis, av mennesker med store og krevende funksjonsnedsettelser. De fleste opplever ikke først og fremst sin egen kropp eller helse som den største begrensningen i livet eller for livslysten. Deres historie handler mer om kampen for aktiv livshjelp. Det er en kamp mange dessverre må kjempe, hver dag. Dette er en kamp mot uforstand, begrensende regler, tungvint byråkrati, saksbehandlere som velger å være motspillere i stedet for medspillere. Det er beklageligvis en kamp mot hjelpeapparatet som skulle være til hjelp.  

Jeg håper ikke at denne saken vekker debatt om aktiv dødshjelp. Den bør vekke debatt om aktiv livshjelp. Den bør vekke debatt om hva vi som samfunn, politikere, fagfolk og folk flest gjør for å skape holdninger og handlinger som gir alle rett til et liv i verdighet. Alle har rett til et aktivt liv. Et liv ut fra egne forutsettinger og egne preferanser. Ikke et liv hvor du er stuet bort for bare å overleve.Livet handler ikke om å overleve, men om å få leve ditt liv, slik du er. Det er på ingen måte en umulighet eller urimelighet. Det er ikke kroppene våre som svikter. Det er politikken som svikter," skriver Lars Rovik Ødegård blant annet.  

Les hele hans tekst nedenfor.

Sårbare slakterier

Sårbare slakterier

Måtte det et pandemi-sjokk til for å oppdage hvordan arbeidsinnvandrere har det?

Dag Seierstad skriver blant annet:

"I juni ble det fastslått at 1413 av de 6000 ansatte ved et slakteri i byen Rheda-Wiedenbrück lengst vest i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen var smitta av koronaviruset. Tallet har etter hvert økt til 2177. Slakteriet er del av Tönnies-konsernet, Tysklands største kjøttkonsern.

Undersøkelser har som foreløpig konklusjon at smitten ble spredt så raskt fordi:

• Arbeidsinnvandrerne bor trangt, ofte mange i samme rom,

• Det er trangt også på jobben. Kjøttskjærere jobber bokstavelig «skulder mot skulder»

• Det var kald og tørr luft i det store arbeidslokalet der de fleste jobbet,

• Ventilasjonsanlegget tok inn så lite ny luft at smitten ble spredt effektivt.

Smitteomfanget var såpass oppsiktsvekkende at medier de neste dagene spora opp tilsvarende storutbrudd av koronavirus ikke bare i store tyske slakterikonsern som Vion Food og Westfleisch, men også i slakterikonsern i Frankrike, Spania og USA.

Nå kan det endelig tas et skritt i riktig retning. Tysklands arbeidsminister Hubertus Heil har varsla at i bedrifter med mer enn 50 ansatte skal det bli slutt på innleie og korttidsoppdrag fra 2021. Måtte det et pandemi-sjokk til for å få politikerne til å oppdage hvordan titusener av arbeidsinnvandrere har hatt det?"

Les hele hans artikkel nedenfor.

Tro det eller ei. Fremtidens tros- og livssynspolitikk i Oslo

Tro det eller ei. Fremtidens tros- og livssynspolitikk i Oslo

Høringsfristen på Tros- og livssynsutvalgets innstilling går snart ut.

Byrådet nedsatte et uavhengig, kommunalt utvalg, Tros- og livssynsutvalget, i fjor: "Tros- og livssynsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet. Samtidig kan det oppstå motsetninger mellom tros- og livssynsfrihet på den ene siden og for eksempel ytringsfrihet og diskriminering på den andre.Utvalget bes om å komme med forslag til en helhetlig tros- og livssynspolitikk, som skal ivareta alle Oslos innbyggere og sikre likebehandling. Utvalget skal se på hvordan Oslo kommunes tros- og livssynspolitikk bør utformes med utgangspunkt i grunnleggende menneskerettigheter som trosfrihet og ytringsfrihet, og sikre Oslo som en livssynsåpen by. Utvalgets forslag må holdes innenfor gjeldende lov og regelverk."

Tros- og livssynsutvalget skulle gjennomgå kommunens tros- og livssynspolitikk og gi anbefalinger til fremtidens politikk på dette området.

Rapporten "Tro det eller ei. Fremtidens tros- og livssynspolitikk i Oslo" er ute på høring, og høringsfristen går ut 1. oktober.

Kommunens tros- og livssynspolitikk må være helhetlig og fremme likebehandling.Tros- og livssynspolitikk må erkjenne at tro og livssyn spiller en rolle for enkeltmennesker og kan bidra til å bygge gode lokalsamfunn og et godt storsamfunn. Tros- og livssynspolitikk må aktivt fremme samarbeid og tilrettelegging.

Dette er noen av anbefalingene:

- Bidra til en bedre dialog og samarbeid mellom kommunen, innbyggere og tros- og livssynssamfunnene fra sentralt hold, lokalt hold og fra virksomhetene.

- Styrk mulighetene for besøk på sykehjemmene fra representanter fra mangfoldet av tros- og livssynssamfunn.

- Gi tros- og livssynssamfunn større anledning til å bruke kommunens lokaler og utearealer til sin aktivitet.

- Gudstjenester som skolene inviteres til, bør legges til etter skoletid.

- Ansett en tros- og livssynskoordinator som kan veilede og gi informasjon til innbyggere og tros- og livssynssamfunnene.

- Gjør det gamle hovedbiblioteket på Hammersborg til byens storstue for tros- og livssynsmangfold, seremonier og dialogarbeid.

Har du synspunkter? Høringssvar sendes til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., og innspill er sikkert velkomne også om du ikke rekker fristen 1. oktober.

Jeg er på plass, som rådgiver for SVs stortingsgruppe

Stortinget: Jeg er på plass, som rådgiver for SVs stortingsgruppe

Politisk rådgiver står det på mitt adgangskort til Stortinget. Jeg har begynt som - ulønnet - politisk rådgiver for SVs fraksjon i Stortingets helse- og omsorgskomite, og treffes til daglig på kontoret i Stortinget. Ulønnet betyr frivillig innsats i folkets tjeneste, som pensjonist. Denne stortingskomiteen har dette arbeidsfeltet: helsetjenester, pleie- og omsorgstjenester, folkehelsearbeid, rusmiddelpolitikk og legemidler.

Med mine 32 år i Oslo bystyre, 12 år som medlem i KS sitt hovedstyre, og ikke minst: den brede kontakten med brukere, fagfolk og organisasjoner som er avhengig av, eller bidrar til, godt fungerende velferdstjenester har jeg nok en erfaring som kan være nyttig for stortingsgruppas arbeid.

Og en skal ikke se bort fra at jeg også kan bidra på andre saksområder. F.eks. å styrke stortingsgruppas mulighet til over tid å holde i Oslorelaterte saker, for eksempel Ullevål/Gaustad og sykehussituasjonen, og de siste ukene: planleggingen av nytt fengsel i grøntområder på Bredtvedt.

Som alltid er jeg tilgjengelig for dem som ønsker kontakt - i folkets tjeneste. Mailadresse: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. og mobil 906 61 520.

Et nærpoliti må være nært og til stede!

Et nærpoliti må være nært og til stede!

Politiet må være synlig og til stede ikke bare når det har skjedd noe galt.

"Politiets tilstedeværelse har hatt en viktig rolle for det forebyggende arbeidet og for opplevelsen av trygghet i nærmiljøet. Det er ikke likegyldig hvor politiet holder hus. Dette handler også om hva slags politi vi ønsker oss. Selvsagt er det viktig at politiet er raskt på pletten når alvorlige hendelser inntreffer. Responstiden må være lav. Men det er også svært viktig at politiet har et nært og tillitsfullt forhold til den befolkningen den skal jobbe for. Et politi som har stor lokalkunnskap og som er kjent og respektert av både gamle og unge i nærmiljøet.

Politiet må være synlig og til stede ikke bare når det har skjedd noe galt. Vi må ha et nærpoliti i ordets egentlige betydning. Og da er antallet politistasjoner og hvor de er plassert faktisk av stor betydning. Den egentlige ekspertisen på disse spørsmålene sitter ikke nødvendigvis bare i sentrale fagetater. Folksopplevde trygghet er viktig, og den er det vanlige folk som er ekspert på.

Et nærpoliti må være nært og til stede!" skriver Tore Ludt, representant for SV i bydelsutvalget i Stovner. Han advarer mot planene om å legge ned politistasjonene på Stovner og Manglerud.

Les hele hans artikkel nedenfor.

Norge mangler mer enn 20.000 vernepleiere

Norge mangler mer enn 20.000 vernepleiere

"Norge har vernepleiermangel. I 2016 sa Helsetilsynets direktør at “forholdene kunne ikke vært verre” i tjenestene til personer med utviklingshemming. Helsetilsynets nedslående rapport fra 2016 pekte på manglende kompetanse. Det ble også påvist brudd på FN-konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Utredningen På lik linje (NOU 2016:17) peker på mangelen på vernepleiere som en av årsakene. Selv om tilstanden er nøye dokumentert, mangler vi fremdeles godt over 20.000 vernepleiere i Norge.

FO anbefaler en opptrappingsplan for å utdanne flere vernepleiere de neste ti årene. Regjeringens har opprettet flere studieplasser for at permitterte og arbeidsledige skal kunne studere. Vi ser ikke at vernepleierutdanningen har fått nye studieplasser. Dette handler om politisk vilje. Dette krever bedre rammebetingelser for studiestedene. Vi trenger flere med førstekompetansen i vernepleierutdanningene, at finansieringen av nye studieplasser følges opp av ekstra midler, og at en økt satsing ikke går på bekostning av andre studieprogram på studiestedet. Ettersom at Norge mangler mer enn 20.000 vernepleiere og behovet øker må antallet studieplasser økes betraktelig.

Vi har ingen tid å miste," understreker Mimmi Kvisvik, forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO) og Marit Selfors Isaksen, leder av FOs profesjonsråd for vernepleiere, i denne artikkelen.

Les hele under "les mer."