Annet

Oslo – den lovløse byen. Eller: hvor mange polakker må brenne inne?

Oslo – den lovløse byen.  Eller: Hvor mange polakker må brenne inne?

Roger Pihl utfordrer som dagens gjesteblogger:

"Ja, det er et retorisk spørsmål. Det er jo slett ikke sikkert det blir polakker som kommer til å brenne inne. Det kan like gjerne være etniske nordmenn, pakistanere eller folk fra Litauen. Natt til 9. november 2008 omkom sju polakker i en brann på Gulskogen like utenfor Drammen, i en utleiebolig som huset 22 mennesker. Det samme kan skje i Oslo.

Når som helst, fordi plan- og bygningsloven er en sovende lov i Oslo. Verken Plan- og bygningsetaten eller Brann- og redningsetaten har den fjerneste idé om hvor mange soverom det er i byens hus eller hvor mange mennesker som bor der.

Etter atten år med ulike høyrestyrers laissez-fairepolitikk hersker det bygningsmessig anarki i Oslo. Det er fritt fram. Det er bare å ta seg til rette. Vil du bygge på en etasje, er det bare å bygge på en etasje. Vil du anlegge parkeringsplasser i en park, er det bare å anlegge parkeringsplasser i en park. Vil du legge en elv i rør for å få større tomt, er det bare å legge elven i rør selv om Byrådets vedtatte politikk er å åpne bekker og vassdrag. Ikke spør, bare gjør det. Ingen bryr seg. Jo mer du gir blaffen, jo større belønning får du.

Venstresiden kan gå til valg på at dette skal de gjøre noe med, dersom de vinner valget til høsten. Venstresiden kan gå til valg på at hvis vi skal ha en plan- og bygningslov, så skal vi jaggu følge den også," utfordrer gjesteblogger Roger Pihl blant annet.

Les hele hans tekst nedenfor.

Dag Seierstad: På kne for Bryssel

Dag Seierstad: På kne for Bryssel

Kan EU gi mennesker mot til å ta opp kampen mot de høyre-ekstreme utfordringene? spør Dag Seierstad.

"EU-kommisjonen har lagt fram et forslag til direktiv som har provosert store deler av det politiske EU-samfunnet. Det nye direktivet handler om noe så bagatellmessig som hvordan EU-kommisjonen skal informeres om forhold som omfattes av det tjenestedirektivet som etter hard strid med den europeiske fagbevegelsen, ble vedtatt i 2006. Likevel har det utløst politiske jordskjelv.

Tjenestedirektivet har som formål å øke handelen med tjenester på tvers av nasjonale grenser innad i EU. Tjenesteytere i alle EU-land skal ha rett til å yte tjenester i andre EU-land på lik linje med innenlandske tjenesteytere.

Det er EU-kommisjonen som overvåker at direktivet fungerer som det skal i EUs 28 medlemsland – og som reagerer hvis direktivet brytes. Da er det mye å passe på.

EU-kommisjonen har kommet til at det ville være bedre om EU-statene blir pålagt å varsle når det planlegges beslutninger som angår tjenestedirektivet slik at Kommisjonen kan godkjenne eller avvise dem før beslutningene vedtas. Det nye direktivet pålegger derfor både sentrale, regionale og lokale myndigheter å sende forslag om slike beslutninger til EU-kommisjonen minst tre måneder før beslutningene skal fattes. Så har Kommisjonen tre måneder på seg til å godta – eller ikke godta – det som foreslås.

Det starta med at bystyret i Amsterdam i september vedtok at direktivet må trekkes tilbake fordi det «rammer handlefriheten til lokale myndigheter og truer det lokale demokratiet». Vedtaket var enstemmig! Det neste som skjedde, var at 75 organisasjoner i løpet av få dager undertegna et opprop som protesterte mot at direktivet ville gjøre det vanskeligere for en kommune å omgjøre privatiserte tjenester til kommunale. Fra parlamentene i Italia, Østerrike, Frankrike og Tyskland () kom det skarpe protestvedtak. Parlamentet i Østerrike mente at direktivforslaget måtte avvises fordi det «griper djupt inn i medlemsstatenes suverenitet», mens den tyske Forbundsdagen fastslo at forslaget «er i strid med EU-traktaten»"

Les hele Seierstads artikkel nedenfor.

Elevopprør mot mobilforbud

Elevopprør mot mobilforbud

Denne uka har det vært mye fokus på spørsmål om det skal være mobilforbud på skolene.

"Opprøret" startet på en ungdomsskole i Ski. Som NRK skriver: "Da Haugjordet ungdomsskole startet opp igjen etter sommeren var noe annerledes. Det var færre ungdommer sittende i de lange skolegangene i friminuttet, bøyd over små lysende skjermer. Det var flere i kantina, mer liv og lyd i klasserommene. For ungdommene på Haugjordet har ikke lenger lov til å ha mobiltelefon i skoletiden. De må sjekke den inn på et «hotell».

En gruppe på mellom 40 og 50 ungdommer har i høst startet det de kaller et slags lite parti. Først kalte de seg «Mobilfri skole-protestantene», nå kaller de seg «Folkets autoritet». Gruppa vil at elevene skal få større innflytelse over det som skjer på skolen. Målet er å få mobiltelefonen tilbake i lomma og i skolehverdagen. Leder for gruppa, Kevin van der Staal (15), forklarer at for hans generasjon er mobiltelefonen en stor del av hverdagen, og noe ungdommer trenger for å kunne leve et normalt liv.

Rektor på Haugjordet ungdomsskole, Katti Anker Teisberg, forklarer at det å bli mobilfri ikke handler om å straffe elevene, men er et ønske om å kunne gi elevene et trygt og godt læringsmiljø.

Hun sier at lærerne ikke hadde kontroll over telefonene i undervisningssituasjoner. Mobilene forstyrret mye, og det kreves en god del oppmerksomhet for å være i stand til å lære.

– Tidligere har vi hatt litt uro i elevgruppa med uthenging, utestenging, trakassering på ulike sosiale medier. Det var avtaler om å møtes for å slåss. Nå er det blitt mindre av det," sier hun til NRK.

Her er opplagt meningene delte. Hva mener du?

Sara Bell: Fem bud for fagbevegelsen

Sara Bell: Fem bud for fagbevegelsen

Leder av Fagforbundet i Bergen, Sara Bell, har formulert fem bud for fagbevegelsen. Et av budene er:

"For det første må fagbevegelsen aldri, aldri begrense sin interesse og sitt nedslagsfelt til sine egne medlemmer, vi skal og vi må være en bevegelse som ikke godtar fattigdom, diskriminering eller andre former for strukturell vold og undertrykkelse. Både i og utenfor egne rekker.

Fagbevegelsen må fortsatt stå fremst i kampen for universelle menneskerettigheter, og et godt sted å begynne hadde vært å kraftfullt forsvare barnekonvensjonen som systematisk brytes i statens behandling av barn på flukt, eller med irregulære migranter og asylsøkere, som lever med hårreisende og ulovlige arbeidsvilkår, men som vi aldri ser i våre rekker."

Les hele teksten nedenfor.

Med ønske om et godt nytt år

Med ønske om et godt nytt år

Jeg ønsker de mange som følger meg på sosiale medier et riktig godt nytt år, og håper at jeg også i 2019 kan gjøre en akseptabel innsats i folkets tjeneste som bystyremedlem.

Noen står mer enn andre i en kritisk situasjon, og trenger sannelig gode håp for det nye året.

Siri (bydel Nordstrand) er alenemor for en datter på 6 år. Datteren har INAD, en alvorlig progredierende sykdom med en prognose på at hun kanskje ikke vil kunne leve lenger enn til rundt skolealder. Barnet har hatt ytterligere funksjonstap det siste året. Hun har ikke forflytningsevne, ikke hodekontroll, har mistet svelgfunksjonen og ernæres via gastrostomi. Hun har minimal kommunikasjon igjen med smil og blunking. Etter en lang kamp har hun fått akseptabelt hjelpetilbud fra bydelen, men på nyåret oppstår usikkerheten enda en gang: Pleiepengeperioden går ut i januar, og Siri frykter at hun får graderte pleiepenger fordi NAV Stat mener hun helt eller delvis kan gå ut i jobb, i tillegg til 110 pst-jobben hun har med å gi omsorg for Kari.

«Anne» (bydel Stovner) er alenemor med en sønn som til høsten skal begynne på AKS. Bystyret har vedtatt at det i 2019 blir gratis aktivitetsskole til alle førsteklassinger. Men Høyre vil ha endringer. Dersom det blir annet politisk flertall ved valget til høsten risikerer Anne, sammen med tusener av andre familier, å få en ekstraregning på kr. 22.000 pr. barn fordi Høyre vil ha graderte satser. Faren er at mange vil ta ut barna fra AKS.

Magnus (bydel Frogner) har vært heroinist i 12 år og bor på et kommunalt hospits hvor dop florerer. «Vi fengsler ikke slitne, syke, rusavhengige» sies det. Men Magnus skulle tilbringe jula i fengsel. Forbrytelsen? 2,8 gram heroin. En person som sliter med nok fra før, skal altså tilbringe jula i fengsel i stedet for med familien. I en måned. Magnus møtte ikke opp i fengslet til dagen han ble innkalt, og er på «rømmen», om ikke politiet allerede har innhentet ham. Et av Magnus sine ønsker for det nye år er at de rusavhengige i Oslo sentrum tilbys et annet og mer verdig værested enn Brugata.

Elin (bydel Grünerløkka) er alene med to barn. Sønnen William er 7 år og født med en sjelden og alvorlig muskelsykdom, Nemalin Myopati. Det medfører at han ikke har muskler til å bevege seg mer enn i fingrer, skuldre, hode og tærne. Han har hull i halsen med respirator 24/7 for å kunne puste. Hun har, etter klage til Fylkesmannen, fått et akseptabelt hjelpetilbud fra bydel. Men NAV Stat mener hun har kapasitet til å ta seg en deltidsjobb på 65 prosent (graderte pleiepenger) i tillegg til omsorgsjobben for William. Saken er på vei til Trygderetten.

Jeg ønsker Siri, Anne, Magnus og Elin et riktig godt nytt år, og alle de andre som strever i hverdagen. Måtte de snart møte et storsamfunn som er på tilbudssiden og spør: «Hva kan vi stille opp med for deg?» I stedet må de kjempe for å få tilstrekkelig hjelp, og påføres en tilleggsbelastning, som om de ikke hadde nok å streve med fra før.

Ny bibliotekplan for Oslo

Ny biblioteksplan for Oslo

Byrådet legger nå fram for bystyret en rullering av bibliotekplanen for Oslo for fire nye år. Og som byrådet skriver:

"Byrådet vil videreføre det gode arbeidet som gjøres av Deichman bibliotek både sentralt og i lokalbibliotekene. Samtidig ser byrådet viktigheten av at biblioteket tilpasser seg utfordringer og utviklingen i samfunnet. Byrådet vil vurdere nye måter å gjøre bibliotekets samlinger tilgjengelig på også utenfor det tradisjonelle bibliotekrommet, prøve ut mindre biblioteksatelitter, temporære og temabaserte tilbud som et supplement til de etablerte lokalbibliotekene og nye kanaler for distribusjon av bibliotekets tilbud.

Bibliotek har utviklet seg til å bli en møteplass av stor betydning for nærmiljøet. Byrådet vil videreføre og ytterligere styrke biblioteket som et sted å være for alle og et sted med tilbud for alle. Enda flere må få bli kjent med og ha glede av bibliotekets tilbud.

Bibliotek kan gi tilbud til alle aldersgrupper. Byrådet er opptatt av at biblioteket skal ha tilbud som er tilpasset barn og unge. Dette gjelder særlig i utsatte områder med få tilbud til aldersgruppen, der tilbudene som finnes ikke passer for alle eller de er ikke gratis, slik bruk av bibliotekene er.

Åpningen av det nye hovedbiblioteket i Bjørvika i 2020 vil være en stor satsing i perioden bibliotekplanen gjelder for, og vil gi et tilbud som kan nå langt flere besøkende enn i dag. Byrådet vil at hovedbiblioteket skal bli byens storstue både for litteratur, læring, opplevelser og rekreasjon. Innbyggerne vil møte økt kvalitet og variasjon i tjenestetilbudet. Det nye hovedbiblioteket vil styrke utviklingen av tjenester til lokalbibliotekene, noe som legger til rette for at lokalbibliotekene får frigitt ressurser og tid til mer publikumsrettede oppgaver.

Byrådets mål for bibliotekplanperioden:

Mål 1: Biblioteket skal være en terskelfri møteplass som stimulerer innbyggerne til aktiv samfunnsdeltakelse

Mål 2: Biblioteket skal tilby og formidle relevant kunnskap, litteratur og kulturopplevelser

Mål 3: Biblioteket skal nå flere, særlig barn og unge

Mål 4: Biblioteket skal samarbeide lokalt og sentralt for å møte innbyggernes behov"

Planen skal nå behandles og vedtas av bystyret. Innspill er velkomne til behandlingen. Både synspunkter på det som står der og eventuelt innspill til ting som måtte mangle.

Med ønske om en god jul

Med ønske om en god jul

På en dag som dette er det naturlig å ønske god jul til mine venner, kolleger og forbindelser over det ganske land. Jeg vil la noen av de nærmere 18.000 som følger meg på sosiale medier representere noen av de grupper som i særlig grad trenger vår omtanke og gode ønsker for jula og det nye år.

En takk og de beste ønsker til Rune Aasen hos Sporveisarbeiderne, Stine Westrum i Velferdsetaten og FOs Tore Kristiansen. Alle fra yrkesgrupper som vet hva gode offentlige tjenester betyr. Og de beste juleønsker til Adelheid Firing Hvambsal i Bymisjonen som alltid varsler når hjelpetrengende trenger vår oppmerksomhet. Til biblioteksjef Knut Skansen, som vet betydningen av et framtidsrettet hovedbibliotek. Og til Magnhild Sørbotten i Handikapforbundet som er på plass som en viktig alliert når funksjonshemmedes interesser er truet.

En god jul og takk til Arild Knutsen, Frelsesarmeens Frode Woldsund, leder i Norsk Folkehjelp Henriette Westhrin, og direktør ved Lovisenberg Diakonale Sykehus Tone Ikdahl, som vet hva fattigdom, rus, psykiske lidelser og bostedsløshet betyr, og som er gode representanter for frivillig sektor. Takk til alle som står på for byens kanskje aller mest hjelpetrengende.

Og en hilsen til ansattetillitsvalgte Roger Dehlin, Line Orlund og Aina Skjefstad Andersen som takk for innsatsen de ansatte gjør i et ærlig engasjement for byen og dens innbyggere.

Oslos innbyggere har fikk ny politisk ledelse og et rødgrønt flertall i bystyret. Det er bra, og med Raymond Johansen, Marianne Borgen, og med gruppelederne Sunniva Holmås Eidsvoll, Frode Jacobsen, Harald Nissen og Eivor Evenrud, har vi et godt lag. Ikke minst på grunn av Inga Marte Thorkildsen, Anna Tresse, Tarjei Helland og  Åsmund Strand Johansen. Selv er jeg tilstede på mitt kontor i Rådhuset, i 6. etasje vestre tårn, i folkets tjeneste. Ta kontakt.

Julebudskapet er også et freds- og solidaritetsbudskap. La min julehilsen på vegne av alle fredsvenner gå til Sara Nes i Nei til atomvåpen, Hedda Bryn Langemyr i Utsyn, Rune Berglund Steen i Anti-Rasistisk Senter og Palestinakomiteens Kathrine Jensen.

Noen her nevnt, men ingen er glemt: God julehøytid ønskes dere alle og enhver, en julehøytid hvor det er grunn til å minne om at Jesus var en flyktning. I en av verdens rikeste stater sendes mange flyktninger ut av landet og bostedsløse må sove ute fordi vi ikke vil gi plass til dem i herberget.

Og aller viktigst en julehilsen til: min kjære kone Kjersti.

Tidligere Nordhagan sykehjem tomt etter 10 år: Bør lokalene fylles med aktivitet?

Tidligere Nordhagan sykehjem tomt etter 10 år: Bør lokalene fylles med aktivitet?

Som ombud i folkets tjeneste får jeg mange henvendelser fra innbyggere som ønsker å reise saker, som henvendelsen fra naboer til tidligere Nordhagan sykehjem (Grefsenkollveien 12). Naboene undrer seg over at hele 2. etasje i bygget - 1.100 kvadratmeter - etter 10 år fortsatt står tomt. Lokalene består av en rekke små hybler/sykehjemsrom. Jeg har tatt spørsmålet opp med byrådet og særlig spurt om hvorfor lokaler ikke tas i midlertidig bruk til egnede formål. I et svar til bystyret gjennomgår byråden saken, og oppsummerer slik:

«Jeg vil på generelt grunnlag si at det er uheldig at kommunalt eide lokaler/eiendommer blir stående tomme over lengre tid slik som i dette tilfellet. I dette tilfellet er det en kombinasjon av den tidligere bruken av arealene, svært dårlig standard, og ulike prosesser som av forskjellige grunner ikke har ført fram til ønsket resultat som forklarer situasjonen.

Kommunen har prosedyrer for å ha en samlet oversikt over ledige lokaler, slik at kommunens behov for arealer kan se hen til hva som står tomt. I den grad det er hensiktsmessig vil det være positivt å kunne benytte tomme lokaler midlertidig, men nødvendige investeringer i bygningene må dekkes inn gjennom kostnadsdekkende husleie.

For disse arealene er standarden på et slikt nivå at det ikke er eller har vært aktuelt å benytte lokalene midlertidig. Selv for å gjøre lokalene egnet til midlertidig bruk er det Omsorgsbyggs vurdering at det er nødvendig å bruke betydelige midler. Dersom en avklaring av langsiktig bruk av lokalene skulle tilsi en annen type bruk, vil store eller hele deler av den midlertidige rehabiliteringen måtte gjøres på nytt. Derfor har ikke dette vært vurdert som aktuelt.»

Jeg antar at Omsorgsbygg her tar feil, og at de stiller altfor strenge krav i forhold til midlertidig bruk. Det er grunn til å tro at sykehjemslokalene umiddelbart kunne blitt tatt i bruk til f.eks. atelierer for kunstnere, øvingslokaler for musikere, kontorkrypinn for freelancere, loppemarkedslager m.v. uten praktisk talt å bruke en krone i investeringer.

Rina Mariann Hansen: Black Box Teater har rett på støtte

Rina Mariann Hansen: Black Box Teater har rett på støtte

Frp vil kutte støtten til et teaterstykke de er uenig med. Det er dypt problematisk, skriver kulturbyråd i Oslo Rina Mariann Hansen:

"Jeg har ansvaret for å gi driftstilskudd til Black Box Teater i Oslo. For neste år har bystyret vedtatt å støtte Black Box med 12,3 millioner. Kulturdepartementet gir 7,21 millioner i støtte. Black Box er en programmerende scene i Oslo, en type scene det finnes for få av. Det er en institusjon som gir frie grupper anledning til å vise frem prosjektene sine.

Når Fremskrittspartiet foreslår å kutte støtten til Black Box fordi de har vist et teaterstykke der Frp er uenig i virkemidlene, synes jeg det er dypt problematisk.

Hvem krenkes?

Jeg skjønner godt at familien til justisminister Tor Mikkel Wara synes det er ekkelt å bli filmet i smug hjemme hos seg selv. Samtidig synes jeg det er merkelig at mange presumptivt oppegående og orienterte mennesker blir så sinte for et teaterstykke at de vil trekke tilbake økonomisk støtte. Dette er folk som ellers synes at andre lar seg krenke altfor lett.

Jeg synes etterspillet etter oppsetningen «Ways of seeing» er en del av en interessant debatt. Hvilke virkemidler er greit å bruke i kunsten? Gjelder ikke folkeskikk for kunstnere? Er loven brutt? Inspirerer forestillingen til konspirasjonsteorier?

Ja til sterke virkemidler

Wara mener forestillingen gir et forvrengt bilde av hans agenda og at den urimelig trekker hans familie inn i en sfære de burde vært skånet for. Jeg synes det er rimelig at han og familien sier ifra når de mener grensen for privatlivets fred er brutt.

Vi møter ytringer vi ikke liker, med debatt. Og her har motforestillingene til Wara og familien fått stort gjennomslag i mediene. Samtidig mener jeg Black Box og kunstnerne bak forestillingen har rett til å bruke sterke virkemidler og være kritiske.

Jeg forutsetter at teateret ikke bruker virkemidler som er i strid med norsk lov. Og jeg vil forsvare teaterets rett til driftsstøtte fremover," skriver byråden.

Det er jeg absolutt enig i. Men her kan synspunktene være delte. Hva mener du?

Lån verktøy på biblioteket

Lån verktøy på biblioteket

En drill brukes i gjennomsnitt 12 minutter i løpet av sin levetid, resten av tiden står den og samler støv i boden før den blir erstattet av noe nytt og bedre. Trenger du da egentlig egen drill? Hadde det ikke vært mye bedre å låne en på biblioteket?

Dette har noen av Deichman-filialene hatt til utlån et års tid. Her kan du låne verktøy som driller, stikksag, pussemaskin, lasermåler, stendersøker, laservater og multisliper med mere. Dette er jo ting som gjerne er dyrt å kjøpe, men som du kanskje ikke bruker så ofte.

Som Deichmanske selv skriver: "Å låne ut verktøyene du trenger for å gjøre en jobb i tillegg til boka som forklarer deg hvordan du gjør det, er en naturlig utvikling av bibliotektilbudet. Vi ønsker å inspirere til gjøre-det-sjøl-kultur, skaperglede og kreativt arbeid, samt oppmuntre folk til å reparere ting fremfor å kjøpe nytt. Dessuten mener vi verktøy bør være tilgjengelig for alle. Å dele på verktøy er et gode både for miljøet og lommeboka."

Alt du trenger er et bibliotekkort, så kan du låne verktøy i 24 timer.

Dette er et flott tiltak, som jeg heier på.

De herskende tanker er de herskendes tanker

De herskende tanker er de herskendes tanker

De herskende tanker er de herskendes tanker, skriver lederen av fagforeningen min, John Thomas Suhr, leder av Oslo/Akershus Handel og Kontor i foreningens medlemsblad:

"Francis Fukuyama som skrev boka «The end of History» fra 1992, er kjent for budskapet om at utviklingen, etter murens fall og kapitalismens triumf, nå hadde nådd «historiens endepunkt». I mange år var budskapet at ungdommen var blitt individualister, som ønsket «fleksible» tilknytninger til arbeidslivet, og ville avvise felleskapsløsninger. Det nye arbeidslivet skulle visstnok domineres av individer som tilbød «kunnskapen» i hodene sine til høystbydende, og behovet for fysisk arbeidskraft ville bli minimal.

I boka «Det forsvundne folk» som handler om hvordan arbeid blir forsøkt usynliggjort - slår Lars Olsen i dag 25 år senere fast at i dagens Danmark utfører fortsatt 39 % av de ansatte fysisk arbeid og ytterligere 19 % mangler utdanning ut over grunnskole. Det vil si at ca 60 % av arbeidsstyrken utfører manuelt arbeid på tradisjonelle arbeidsplasser.

Våre erfaringer i Oslo Akershus HK i dag tilsier heller ikke at interessemotsetningene mellom eiere og ansatte har blitt mindre relevante de siste årene. Halvparten av våre 2500 (to-og-et-halvt tusen) årlige nyinnmeldte er under 30 år, og de fleste er i ordinære arbeidsforhold, hvorav mange på store arbeidsplasser med tydelige fronter mellom toppledelse og ansatte. Unge Elkjøp og Power-ansatte som har kjempet igjennom lokale tariffavtaler på tross av profesjonell fagforeningsknusing fra ledelsen står som eksempel.

Når vi ser hvordan det har gått med de tidligere herskende tanker om endringer i arbeidslivet, hva skal vi da tro om dagens mantra om at den teknologiske og digitale utviklingen når som helst skal gjøre arbeid overflødig. Vi må igjen spørre oss hvem som sier dette, og hvorfor? Mens noen ser for seg å nå kunne nyte livet og bruke tiden på det en selv ønsker, mens maskinene gjør arbeidet for oss, så ser arbeidsfolk ofte kun et nytt maktmiddel i hendene på eierne som ønsker å kvitte seg med plagsomme arbeidsfolk i bedriftene, og som tror de vil få et større resultat å beholde selv.

Det er imidlertid ingenting nytt med at kapitalistiske bedrifter forsøker å være først ute med å innføre oppfinnelser som kan minske behovet for arbeidskraft, for å kunne kutte lønnskostnadene. Paradokset er at slik effektivisering av produksjonen fører til at arbeidsfolk ikke lenger har råd til å kjøpe varene til den prisen som forlanges. Resultatet er fallende profittrate og økonomiske kriser, før kapitalen finner nye markeder for å igjen utbytte arbeidskraft. Karl Marx påviste denne mekanismen i den kapitalistiske konkurransen allerede på slutten av 1800-tallet.

Omstillinger er ikke noe nytt for arbeidsfolk. Enten de vil eller ikke så er kapitalen avhengig av vår arbeidskraft om nye verdier skal skapes, og det er vi som skal stille kravene til hvilke betingelser vi selger den for. Det er ingen grunn til at overflatiske endringer i organiseringen av produksjonen skulle gi oss noen grunn til å være defensive. I utrygge tider så er det felleskapet i fagforeninga som skal gi sikkerhet for et anstendig arbeidsliv og fordeling av produksjonsresultatet."