Åpenhet

Folkevalgte: Skal de nektes innsyn i saker de behandler?

Folkevalgte: Skal de nektes innsyn i saker de behandler?

Ja, slik blir det om det statlige Kommunelovutvalget får det som de vil.

"Hvilket navn skal vi bruke på et system der politikere blir tiltalt og straffet hvis de gir velgerne viktig informasjon? Går det som et offentlig utvalg har foreslått, kan vi kalle det kommunen,» skrev Sven Egil Omdal forleden i en kommentarartikkel om Kommunelovutvalgets innstilling. 

Men det er verre enn som så: Går det som utvalget foreslår vil Bjørnar Moxnes risikere ikke å få tilgang til rapporter og saksdokumenter fordi bystyreflertallet mener bystyret ikke trenger denne informasjonen. For meg var det viktigere å sikre at bystyret sloss for denne innsynsretten, framfor å risikere at bystyret støttet straff for brudd på taushetsplikt. For hadde byrådet invitert bystyret til å uttale seg om det siste tror jeg - dessverre - at det hadde blitt resultatet.

I Oslo bystyre er det i dag slik at et bystyremedlem som deltar i behandling av en sak, kan kreve innsyn i alle saksdokumenter i saken (med unntak av opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt). Kommunelovutvalgets innstilling må leses slik at de ønsker at enkeltrepresentanter i framtida ikke skal få en slik utvidet innsynsrett. Utvalget begrunner avgrensningen med at det er organets behov for opplysningene som er sentralt i en utvidet innsynsrett, og ikke den enkelte folkevalgtes, og at innsynsrett skal være forankret i saksbehandlingen i folkevalgte organer.

Mao: Kommunelovutvalget mener at det er flertallet i Oslo bystyre som skal bestemme hva jeg skal få tilgang til av opplysninger i den sak jeg skal være med på å behandle og vedta, og ikke som i dag: At jeg skal ha krav på tilgang til alle sakens dokumenter i de saker jeg skal behandle som bystyremedlem. Et politisk flertall skal kunne bestemme hvilken informasjon bystyrets mindretall skal få tilgang til. Minner ikke dette mistenkelig om stater vi normalt ikke liker å bli sammenlignet med?

Et flertall i Oslo bystyre (alle partier, unntatt Rødt) sa i siste bystyremøte nei til denne innskrenkning av innsynsretten.

En åpnere Oslo kommune

En åpnere Oslo kommune

Jeg sier ofte at bevisstheten om åpenhet er større i Forsvarsstaben enn i Oslo rådhus. Litt tabloid sagt, men det har noe reelt i seg.

Det er grunn til å spørre seg: Hvorfor er hemmeligholdskulturen større i Oslo enn i andre kommuner?

Jeg mener det har å gjøre med byparlamentarismen. Byrådsordningen.  I kommuner med formannskapsmodellen sitter politikerne på samme side av bordet, alle sitter med samme informasjon og har samme ønske om informasjon og åpenhet. De er  alle avhengig av åpenhet.

I Oslo er det todelt: Det er de partier som sitter med byråd og flertall, og det er opposisjonspartier. For byrådspartiene vil åpenhet og innsyn bare være sand i maskineriet som kan hindre byrådet i og få gjennomført sin politikk.  Jeg ser det som bystyrepolitiker: Sagt litt med store bokstaver skal vi som bystyremedlemmer bare forholde oss til byrådene, og kjenner i prinsippet bare byråden. Jeg kan ikke ringe etatssjefen eller fagmiljøer i kommunen og spørre: er det viktige motforestillinger eller kloke alternativer til byrådets forslag. Spørsmål skal gå til byrådet. Vi kan innkalle etatssjefen og andre til fagkomiteen, men etatssjefer har sin lojalitet til byråden, og en etatssjef tør nok stort sett ikke å ytre seg mot byråden.

Og da er det viktig å legge til: Det er gode og viktige politiske prosesser i byrådspartiene, før det konkluderes med hva byrådet skal foreslå. Dels gjennom storfraksjonene (byrådspartienes medlemmer av den respektive fagkomite) og dels på gruppeledernivå. Det produseres mange fraksjonsnotater som grunnlag for politiske avveininger og konklusjoner. Reelt er sett er det i det i disse lukkede rom beslutningene fattes.

Politikere fra byrådspartiene har som sin viktigste oppgave å sørge for at byrådets forslag blir vedtatt i bystyret. Ytringer, informasjon eller dokumenter som gjør dette vanskeligere er nok stort sett uønsket. Men noen av oss, blant annet jeg, er litt ulydige mot dette.

Oslo Redaktørforening hadde i går et morgenmøte, under overskriften "En åpnere Oslo kommune." De lanserte en søkbar postjournal for hele Oslo kommune, et initiativ jeg har heiet på gjennom mange måneder. Les mitt innlegg i den anledning under "les mer."

Oslo kommune: Pressen gjør jobben kommunen burde gjort; søkbar postjournal

Oslo kommune: Pressen gjør jobben kommunen burde gjort; søkbar postjournal

Oslo Redaktørforening lanserer på et frokostmøte fredag et massivt åpenhetsprosjekt for Oslo kommune, et resultat av et initiativ jeg tok i vinter.

«Å sørge for maksimal åpenhet i den offentlige forvaltningen er en av hovedoppgavene i pressens samfunnsoppdrag.  Åpenhet bidrar til å sikre gode beslutninger, sikre respekt for de beslutninger som tas, og at det motvirker korrupsjon og kameraderi. Det aller viktigste verktøyet for åpenhet i kommunene og annen offentlig forvaltning er søkbare postjournaler,» skriver Eivind Ljøstad, sjefsredaktør i Fædrelandsvennen.

Men de færreste offentlige virksomheter tilbyr søkbar postjournal. I Oslo kommune er det kun en slik søkbar postjournal for byrådsavdelingene, men ikke for kommunens etater og virksomheter - som er de som møter innbyggerne.

«Situasjonen er uholdbar for oss i pressen. Dette gjør det vanskeligere å gjøre jobben vår,» skriver Fædrelandsvennens redaktør. Mediehuset drifter derfor prosjektet Innsyn, økonomisk støttet av Stiftelsen Fritt Ord.

Med støtte i Oslo Redaktørforening gjør de nå jobben Oslo kommune burde ha gjort for flere år siden: Nå foreligger betaversjon av en søkbar postjournal for (nesten) alle Oslo kommunes virksomheter, fra begynnelsen av 2011 til i dag; og ikke minst: innbyggerne og media kan på en særs enkel måte be om å få tilsendt kopi av dokumenter som er av interesse. Totalt 1,6 millioner dokumenter. Basen blir oppdatert med ny info hver uke.

Som de selv sier: "Innsyn. Den raskeste veien til innsyn i offentlige dokumenter fra etater som ikke selv tilbyr søkbare postjournaler."

Dette er et massivt demokrati og innsynsprosjekt. Les mer under "Les mer."

Chatt med kommunen

Chatt med kommunen

Når jeg skal kommunisere med banken min, Skandiabanken, kan jeg enkelt gjøre dette via chatting på nettsiden deres, og de er tilgjengelig for meg mellom 06 og 24 alle dager i uka. Ubyråkratisk og enkelt, og med en forbilledlig tilgjengelighet.

Kommunesektoren kommer også etterhvert. 55 kommuner benytter chatløsningen eDialog24, herunder større byer som Bergen og Trondheim.  De fleste av disse er bare tilgjengelige i kontortida. Oslo kommunes kemnerkontor er også tilgjengelig for chat, i kontortida, men med en løsning som krever at du logger deg inn via ID-porten. Og Bymiljøetaten har en løsning.

Jeg ønsker meg en sentral enhet i Oslo kommune som har en tilgjengelig chattefunksjon, og er tilgjengelig godt ut over vanlig kontortid,- f.eks. til kl. 21.00. Den kan knyttes til 02 180 eller til Deichmanske bibliotek.

Og så bør alle bydelene og viktige publikumsrelaterte etater ha en chattefunksjon hvor den enkelte kan chatte ut fra sin personlige situasjon om ikke-følsomme opplysninger.

En moderne og framtidsrettet kommune må ta i bruk teknologien, og ikke minst: være noe mer enn en 08 til 15.00-kommune.

Lobbyregister i Oslo rådhus?

Lobbyregister i Oslo rådhus?

Interesseorganisasjoner, næringsliv, enkeltpersoner og fagforeninger jobber aktivt for å påvirke beslutninger i sin favør og slik skal det være. Påvirkning er en helt legitim og nødvendig del av det norske demokratiet. Lobbyisme er bra for demokratiet, fordi det handler om at vi som beslutningstakere får belyst saker og ulike stemmer og interesser får slippe til, selv om det jo er slik at noen ressurssterke har bedre forutsetninger for å slåss for sin sak enn andre.

Det er imidlertid viktig å få åpenhet om hvem som tar kontakt om hvilke saker. Dette vil være bra for politikken, engasjementet og tilliten for politikere. Det handler om lettere å kunne se når saker er i prosess og kjenne til når en bør ta kontakt med politikere om en sak som er viktig for en organisasjon eller en person. 

Etter et initiativ i bystyret fra Marianne Borgen, Ivar Johansen, Ingvild S. Reymert og Gülay Kutal, på vegne av SV, vedtok et enstemmig bystyre i 2014 til slutt dette: «Ordføreren bes legge frem sak med vurdering av om og hvordan bystyret kan innføre et lobbyregister. Saken skal inneholde forslag til hvordan registeret skal avgrenses, praktisk gjennomføring og eventuelle andre spørsmål som må avklares.»

Initiativet ble tatt på bakgrunn av innspill fra Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, Kommunikasjonsforeningen og Transparency International Norge  som sammen hadde foreslått et system for et nasjonalt lobbyregister. De fire organisasjonene har tro på at en registreringsordning etter denne strukturen vil gi et godt innsyn i påvirkningen av politiske myndigheter som finner sted i Norge.

I januar 2014 lanserte de fire organisasjonene et felles forslag til hvordan et lobbyregister kan se ut. Dette er forslaget:

- Registreringen må være obligatorisk.

- Både personen og virksomheten som tar kontakt, samt de som har vært involvert i  forberedelsene må registreres.

- Politikeren som møter lobbyisten må registreres. Det må oppgis hvilken interesse den som ønsker å påvirke representerer.

- Formålet med kontakten må oppgis, dvs. hvilken politisk prosess man ønsker å påvirke og hvilken sak det gjelder.

- Registeret må være elektronisk søkbart for alle.

Nå skal dette konkretiseres, og jeg tar gjerne i mot innspill fra folkevalgte som har fått til lobbyregister i sin kommune, og ikke minst: innspill fra alle grupper, organisasjoner og enkeltpersoner som har innspill til hvordan dette kan være.

Politiker-tilgjengelighet: Det går framover

Politiker-tilgjengelighet: De går framover

For et halvt år siden hadde Dagsavisen et helsides oppslag under overskriften: «Hemmelig» nummer i Oslo kommune: 90661520."

Og de skrev videre blant annet dette:

«Nå skal du få vite noe om bystyremedlem Ivar Johansen (SV) som Oslo kommune ikke vil røpe. Han kan ringes på 90661520. Når Dagsavisen røper disse «hemmelighetene» er det med Johansens fulle velsignelse. Han ikke bare ønsker at flere får kjennskap til hvordan de kan kontakte ham, han rett og slett ser på det som en nødvendighet.

– Det er viktig ut fra demokratiperspektivet at folk lett skal kunne ta kontakt med oss som er folkevalgte, og komme med synspunkter på saker som er til behandling, eller saker de mener vi bør se på. Dét er en forutsetning for å kunne gjøre jobben som folkevalgt. Derfor ønsker jeg å være så tilgjengelig som mulig, sier Johansen. Så langt har han ikke fått gehør for dette i rådhuset. Den som går inn på Oslo bystyres nettsider vil derfor ikke finne noe nummer til Johansen.»

Men sist uke endret bystyrets forretningsutvalg hemmeligholdspraksisen: «Det åpnes for at kontaktinformasjonen til bystyrerepresentantene på kommunens internettsider også kan omfatte mobilnummer. Publisering av mobilnummer skjer etter samtykke fra den enkelte representant.»

Det går framover. Men så kan jeg jo si at den informasjon bystyret gjennom mange år har villet hemmeligholde har jeg selv gjort tilgjengelig på mine nettsider for mer enn 1500 folkevalgte på nasjonalt og lokalt nivå.

Offentlighetsloven: Oslo kommune har et stort forbedringspotensiale

Offentlighetsloven: Oslo kommune bryter loven

Jeg hevder ofte at bevisstheten om åpenhet er større i Forsvarsstaben enn i Oslo Rådhus. Spissformulert selvsagt, men allikevel nok en sannhet.

Det nye rødgrønne byrådet har et mål om en betydelig mer åpen kommune. Men det tar selvsagt tid å snu skuta. Vi har hatt en politisk ledelse - borgerlig byråd - som slett ikke oppfordret forvaltningen til en reell åpenhetslinje. En ny rappoort fra Kommunerevisjonen viser at den nye politisk ledelsen fortsatt har en betydelig jobb å gjøre for å få på plass en akseptabel praksis. Kommunerevisjonen har undersøkt etterlevelsen av offentlighetsloven i Byrådsavdeling for eldre, helse og sosiale tjenester, Byrådsavdeling for næring og eierskap, Næringsetaten og Sykehjemsetaten.

Kommunerevisjonen oppsummerer selv resultatene slik i det foreløpige utkast til rapport, og til revisjonsspråk å være er dette sterkt:

"For alle fire virksomhetene viste undersøkelsen at det var mangler knyttet til både journalføring, forhåndsklassifisering og behandling av innsynssaker. Ikke alle journalpliktige dokumenter ble journalført. På dette punktet var det få avvik blant de undersøkte dokumentene i byrådsavdelingene, men noen medarbeidere oppga at de journalførte et mindretall eller ingen e-poster som de vurderte som journalføringspliktige. Videre var en del av journalpostene ikke registrert i samsvar med kravet om løpende journalføring. Dokumenter var i stor grad forhåndsklassifisert unntatt offentlighet uten at det var hjemmel for unntak. Spørreundersøkelsen i de fire virksomhetene viser at til dels betydelige andeler av de ansatte opplevde at de ikke hadde tilstrekkelig kunnskap når det gjaldt hvilke dokumenter som skulle journalføres og forhåndsklassifiseres. Virksomhetene hadde også flere saker der innsyn var avslått helt eller delvis uten at det var hjemmel for unntak. Undersøkelsen viste videre at i en rekke av innsynssakene var kravet til saksbehandlingstid ikke overholdt."

Les hele dokumentet på linken nedenfor.

Her er forbedringspotensialet stort.

Kommune-Norge trenger en ytringskultur

Kommune-Norge trenger en ytringskultur

Også Oslo kommune.

Sivilombudsmannen har i det siste kommet med flere uttalelser hvor kommuner har fått kritikk for ulovlige sanksjoner mot ansatte som har ytret seg. Noen uttalelser har også kritisert kommunale reglementer og retningslinjer som går for langt i å begrense de ansattes ytringsfrihet. Han har også uttalt at det er behov for økt kunnskap om temaet i kommunene, og at det hersker en viss usikkerhet om grensene for de ansattes ytringsfrihet.

- Vi har den siste tiden sett at vi trenger økt oppmerksomhet rundt de ansattes ytringsfrihet i kommunene. Jeg har derfor sendt et brev til alle landets ordførere og fylkesordførere, og oppfordret dem til å vurdere tiltak for å styrke ytringsfriheten for sine ansatte, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner.  - Ledelsen bør sette seg som mål å skape en ytringskultur i sin kommune, og skape et arbeidsmiljø hvor de ansatte føler de kan ytre seg, oppfordrer Jan Tore Sanner.

Og der er jeg helt enig med statsråden. Heller ikke Oslo kommune har en ytringskultur.

Hemmelighold om eldreomsorg: Nytt byråd utgjør en forskjell

Hemmelighold om eldreomsorg: Nytt byråd utgjør en forskjell

Der Kr.F.-byråd Aud Kvalbein praktiserte hemmelighold står SV-byråd Inga Marte Thorkildsen for åpenhet.

Jeg utfordret for et år siden daværende byråd Aud Kvalbein til å la bystyret  og offentligheten få innsyn i tjenestekonsesjons-søknaden fra leverandøren Orange Helse AS, en leverandør i bydelenes hjemmetjenester. På det verbale plan talte daværende Høyre/Kr.F/Venstre-byrådet alltid om åpenhet. Men i praksis praktiserte de maksimalt hemmelighold.

Bystyret fikk oversendt en sladdet versjon av søknaden til Orange Helse AS, og her var det tydeligvis mye som ikke tålte offentlighetens lys. Mer enn 150 av søknadens sider ble hemmeligholdt. Den enkelte kan jo selv se at side etter side er sladdet ut.

Etter nytt byråd utfordret jeg SV-byråd Inga Marte Thorkildsen til å vurdere åpenhet og innsyn på nytt. Og den enkelte kan jo selv sammenligne. Her får offentligheten innsyn i praktisk talt.

Hvorfor er åpenhet og innsyn viktig i en sak som dette? At offentlighet og innbyggerne kan kikke leverandør og forvaltning i kortene er et særs viktig virkemiddel til å avdekke – og forebygge – mislighold og uregelmessigheter. Innbyggerne kan gi tips om forhold som skurrer eller ikke samsvarer med virkeligheten.

Oslo kommune sa 11. april om leverandøravtalen med Orange Helse AS.

Oslo kommune: Nettsider til besvær

Oslo kommune: Nettsider til besvær

Jeg blogget for noen uker siden om Oslo kommunes nettsider, og avsluttet med: "Jeg har meninger om hvordan dette er blitt, men hva mener brukerne av kommunens nettsted? De ansatte, samarbeidspartnere, innbyggerne, politikere med flere. Det ønsker jeg gjerne å høre, som grunnlag for diskusjon i Rådhuset."

En av de tydelige tilbakemeldingene var at det er helt uakseptabelt at de ikke selv får publisere på sine egne nettsider. Fortsatt er dette et betydelig problem.

Et grunnprinsipp i Oslo kommune er at etatsleder har ansvaret for ekstern informasjon om etatens aktivitet. Det må nødvendigvis innebære at etaten også har kontroll over publiseringsverktøyene. Prosjektet Løft har så langt vært basert på motsatt praksis: Etater, byrådsavdelinger og virksomheter har ikke publiseringsadgang til egne nettsider, men er avhengig av godkjennelse og bistand fra det sentralte Løft-prosjektet.

Hovedperspektivet for mitt politiske virke er delegering av oppgaver og ansvar nedover i organisasjonen, og myndiggjorte medarbeidere. Jeg tror vett og kompetanse er jevnt fordelt i kommunen, både sentralt og lokalt. Den som har skoen på vet best hvor den trykker. Innenfor et tydelig definert struktur og policy mener jeg derfor den enkelte virksomhet selv bør ha publiseringsansvar for sine nettsider.

Jeg har derfor bedt byregjeringen besvare følgende to spørsmål overfor bystyret:

1. Når er det på plass en mulighet for at virksomhetene får publisert aktuelle nyheter på virksomhetens nettsider?

2. Når gis virksomhetene, byrådsavdelingene m.fl full publiseringstilgang (innenfor de overordnede føringer) for egne nettsider?

Offentlige ansattes ytringsfrihet

Offentlige ansattes ytringsfrihet

Lojalitet til arbeidsgiver – kommunen – vektlegges i større grad enn lojalitet til Grunnlovens vern om sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.

"Den offentlige forvaltningen eksisterer ikke for sin egen skyld, den eksisterer for å forvalte de felleskapsinteresser som befolkningen gjennom demokratiske valg har gitt dem tillit til å forvalte. Forvaltningen, også i kommunene, har en folkevalgt, politisk ledelse. Og selv om de administrativt ansatte selvsagt lojalt må følge opp den politiske vedtatte ordningen for sine forvaltningsområder i sitt daglige arbeid, betyr ikke det at de som privatpersoner ikke kan mene noe om den gjeldende politikken i kommunen.

Hvis man skal kunne ha en åpen og opplyst offentlig samtale om for eksempel skolesektoren eller helsetjenester, slik at borgerne skal kunne søke sannheten om hvordan de best forvaltes, for å ha en informert meningsdannelse som grunnlag for å gjøre sine demokratiske valg, kan man ikke gjøre seg avhengig av den informasjon og de vurderinger som den til enhver tid sittede politiske ledelse ønsker å dele. Den er jo på valg, og har således en egeninteresse i å tegne et så positivt bilde som mulig av gjeldende politikk. Demokratiet er derfor avhengig av at fagmiljøene i videst mulig utstrekning deltar i det offentlige ordskiftet, med sin faglige innsikt – ikke minst når den kan fortelle at ting ikke fungerer eller kan gjøres bedre.

En skolelærer må for eksempel kunne ytre seg offentlig om eventuelle negative konsekvenser for undervisningssituasjonen av politiske prioriteringer gjort av kommunen, uten at det skal anses som illojalt overfor kommunen som arbeidsgiver. En lege i kommunal helsetjeneste må likeledes kunne ytre seg offentlig som fagperson, om konsekvenser for pasientsikkerheten av de politiske prioriteringene som kommunens politiske ledelse har gjort i innretningen av helsetjenesten," skriver advokat Jon Wessel-Aas blant annet.

Les hele hans artikkel nedenfor.