Åpenhet
Offiserers ytringsplikt
"Et norsk ekspedisjonskorps - et eliteforsvar - er en demokratisk utfordring i seg selv. Politisk siling og kontroll med informasjonen som offentligheten har tilgang til, svekker ytterligere en åpen demokratisk debatt," skriver førsteamanuensis Nils E. Njaastad, ved Universitetet i Trondheim, tidligere tilsatt ved Luftkrigsskolen i siste utgave av tidsskriftet Norges Forsvar. Offiserers ytringsplikt
Av Nils E. Naastad
De fleste husker oberstløytnant Terje Torsteinsson. Gjennom flere år var han Forsvarets viktigste ansikt i media, til stadighet på Dagsrevyen, i ukeslutt eller i søndagsavisen. Opplest, kunnskapsrik og alltid villig til å gi en vurdering på bakgrunn av den innsikt han hadde. I sin velbrukte oberstløytnantsuniform fremsto han i sin personlige trygghet som et enmanns pr- byrå for Forsvarets analytiske kapasitet og tenkeevne.
Innledningen kan bringe tankene hen på en nekrolog, det er ikke ment slik. Men oberstløytnanten ble forflyttet til Stockholm. Den som satt i Stockholms-stillingen ville ikke hjem, Torsteinsson ville ikke dit. Men andre ville! Forsvarets ledelse likte ikke den aktiviteten han bedrev. Mannen fremsto som en tenkende offiser som gav vurderinger som ikke var offisielt godkjente. Jeg har grunn til å tro at han på generalløytnantsnivå ble karakterisert som en løs kanon på dekk.
Sentrale ledd svekket
Som et ledd i omorganiseringen av Forsvarets ledelse skal nå Forsvarssjefens informasjonsavdeling legges inn under Forsvarsdepartementet. Forsvaret skal tale med én stemme må vite, og denne stemmen skal være departementets. Dette er et ledd i en nyorganisering som skal erstatte den forrige nyorganiseringen hvor forsvarets ledelse ble sentralisert omkring Forsvarsdepartementet. Denne omorganiseringen var dyr, men bød på store rasjonaliseringsgevinster sa man.
Men nå altså ny organisering. Generalinspektørene skal sendes på landet og Forsvarssjefen miste sin informasjonsavdeling. Man desentraliserer altså ledelsen og sentraliserer informasjonen. Omorganiseringen vil for det første få den konsekvens at Forsvarets kontaktflate mot det sentrale politiske miljøet reduseres. For det andre mister den samme ledelsen muligheten til å henvende seg til offentligheten uten at informasjonen først er silt av adjunktene i Forsvarsdepartementet. Det danner seg et bilde hvor Forsvarets sentrale ledelse skal svekkes.
Hårdhent sentralisering
Nå bedrev jo Forsvarssjef Diesen selv en relativt hårdhendt sentralisering av informasjonen fra Forsvaret da han fratok generalinspektørenes deres respektive informasjonsfolk og fikk lagt ned de grenvise tidsskriftene. Slik sett bør han nå ha forståelse for argumentasjonen fra FD.
Det er en utfordring for fantasien å se for seg nåværende forsvarsminister som general Diesens Nemesis, men allikevel: Diesen ville kontrollere generalinspektørene; nå vil forsvarsministeren kontrollere ham. Forsvarssjefens kontrollbehov blir ført frem til sin ytterste konsekvens.
Siling og kontroll
Motforestillingene mot denne utviklingen er klare nok: et demokratisk samfunn bør fatte sine beslutninger etter åpen diskusjon og debatt. Denne debatten skal føres på en basis av kunnskap. En siling av og kontroll med den informasjonen offentligheten får tilgang til, svekker muligheten for en slik åpen debatt.
Samtidig fortsetter utviklingen mot et norsk ekspedisjonskorps, et eliteforsvar som i seg selv er en demokratisk utfordring. Det Forsvaret hvor halve befolkningen tjenestegjorde, var et Forsvar hvermansen kjente. Nå minker den erfaringsbaserte kunnskapen om Forsvaret i befolkningen, samtidig som informasjonen om det nye Forsvaret sentraliseres og siles.
Bildet blir ikke penere av at Forsvaret ombudsmann gjennom VG Nett 25/4 fremsetter ”bitende kritikk” av arbeidsmiljøet i Forsvaret. Folk som snakker får det vanskelig. Det er problematisk at de som vet mest om Forsvaret, de som står i jobben dagstøtt, ikke kan fortelle hva de vet. Og da snakker vi ikke om tankeløse bilder av militære nordmenn i utlandet lagt ut på Facebook.
Samtidig vet enkelte av oss at sentrale politikere, for eksempel i Stortingets Forsvarskomite, er svært interessert i informasjon om og fra Forsvaret som nettopp først ikke er kontrollert av verken Forsvarssjefens eller Departementets informasjonsfolk. Og såpass tillit til vårt politiske system bør vi vel ha: de beslutninger som skal fattes blir ikke dårligere av mere informasjon.
Forsøkene på å sentralisere informasjonen om Forsvaret utgjør et demokratisk problem, for Forsvarets ansatte også et mentalhygienisk problem.
I Forsvarssjefens høringsuttalelse til nyordningen datert 2. mai, mener han at Forsvaret risikerer å miste troverdigheten og at nyordningen muligens også vil føre til at man fremstår som ”mindre profesjonelle i sin kommunikasjon”. Det faktum at høringsuttalelsen som er unndratt offentlighet, ble lagt ut på TV 2s nettsider, understreker poenget.
Jeg vil allikevel ikke bekymre meg særlig for troverdigheten her. Troverdigheten skal Forsvaret bygge på andre områder. Når en obsternasig russisk trålerskipper eksempelvis ikke lar seg bringe til havn, svekkes troverdigheten på en måte som en vellykket mediestrategi ikke kan veie opp for. ”At personell ytrer seg må vi leve med” føyer Diesen resignert til. Akk ja, med nåværende konstitusjon i Kongeriket, så må vi nok leve med at folk ytrer seg. Alle i uniform som ytrer seg kan jo ikke sendes til Stockholm heller.
Forsvarssjefens rolle
Så må man mene at Forsvarssjefen ikke skal ha noen selvstendig politisk mening. I en tid hvor det heter seg at Forsvaret utgjør en verktøy for den til enhver tid sittende regjeringskoalisjon, er vel Forsvarssjefens oppgaver klare nok. Han skal sørge for at verktøyet virker, dvs. innehar den stridsevne man kan påregne å få kjøpt for i overkant av 30 milliarder kroner. Men dette blir for enkelt. Rett nok har Forsvarssjefen qua Forsvarssjef ingen partipolitisk mening, det er selvsagt nok. Men samtidig er det vel knapt noen statsinstitusjon som dypest sett er mer politisk enn Forsvaret. Så lenge Forsvaret forvalter statens egenbeskyttelse i form av statens voldsmonopol, forblir Forsvaret dypt politisk. Derfor er også Forsvarssjefen en politisk figur hva enten han ytrer seg eller ikke. Det er ønskelig å ha en Forsvarssjef som synes, derfor all ære til general Diesen! Uten anledning til å informere, til å henvende seg til offentligheten, gjøres han til en slags glorifisert evnukk, som han selv i sin tid kastrerte sine generalinspektører. Det er rart hva man finner seg i, bare man får beholde stjernene.
General Ruge
Diskusjonen om Forsvarssjefens rolle er ikke ny. General Ruge satt ikke lenge etter krigen før han valgte å gå av fordi han var uenig med statsråd Hauge. Siden avskaffet den samme statsråden stillingen som Forsvarssjef og erstattet den med en militær sjefsnemnd hvor han selv hadde møterett. Han benyttet møteretten ofte og da dominerte han møtene, som Ketil Skogrand tørt formulerer det i Forsvarshistorien. Når de generaler som var uenig i nyordningen hadde fått tid til å gå av, kunne man nok tale om en enhetlig forsvarsledelse.
Diskusjonen mellom general Bull-Hansen og forsvarsminister Holst var også, slik jeg ser det, en diskusjon om generalens ytringsfrihet. I min verden har ikke generaler bare en rett, de har også en plikt til å ytre seg. De skal heller ikke nøye seg med å fortelle hva vi kan få for pengene, det kan enhver bokholder klare. Den militære innsikt må bibringes samfunnet også med tanke på mulige konsekvenser av Forsvaret vi til en hver tid ser oss råd til å kjøpe. Om konsekvensene av en nesten nedlagt Hær er uønskede eller uvelkomne, er de desto viktigere å få frem.
”Er dette alt vi har?” skal stasminister Nygaardsvold ha spurt da han i april 1940 så hva man forsøkte å improvisere på beina av kampavdelinger. Verken politikere eller offentlighet bør ha noen unnskyldning for å stille et slikt spørsmål. Men da må vi altså få slutt på denne ulykksalige hang til å kontrollere informasjonen og derved også debatten.
Det er ikke farlig at offiserer mener noe. Og det er stort rom innenfor både lojalitetskrav og sikkerhetsbegrensninger for selvstendig meningsdannelse, også i Forsvaret. Problemer dukker ikke opp med offiserer som i offentligheten lar sin stemme høre. Snarere vil jeg mene at militær problemadferd kan knyttes til offiserer som ikke mener noe som helst, men bare følger ordre.
Oberstløytnant Torsteinson har det sikkert bra i Stockholm.
De siste gangene en representant for mediagruppen på Forsvarets Stabsskole har stått frem på norsk fjernsyn, har det vært en tjenestegjørende svensk offiser i svensk uniform. Og da er vel det meste sagt om Forsvarets informasjonsstrategi.
(fra bladet Norges Forsvar nr. 5/2008)