Åpenhet

Årsberetning 2003 - Oslo kommunes klagenemnd

Dessverre har vi nok for mange eksempler på at det i kommunens etater og virksomheter ikke verdsettes og oppmuntres i skikkelig grad til at kommunens ansatte deltar i den alminnelige samfunnsdebatt. Uttalelse om at Oslo skal være en maksimal åpen kommune har liten verdi hvis byrådet selv i den praktiske hverdag ikke forvalter dette verdisyn. Særlig har skolebyråden her et særlig ansvar i forhold til så vel etatssjefen, som sin nærmeste stab, sa jeg bl.a. når bystyret behandlet årsberetningen til Oslo kommune klagenemnd.

Oslo bystyre 26. nov. 2003
Ivar Johansen, SV

Sak Årsberetning 2003 - Oslo kommunes klagenemnd


Ordfører,

Gjennom å gi den enkelte bruker av kommunens tjenester mulighet til å få en gjennomgang av sin sak for å se om det er begått saksbehandlingsfeil, både når det gjelder vurdering av sakens materiell innhold og saksbehandlingen utfører klagenemnda et svært viktig arbeid. De gjør det på en utmerket måte.

Denne årsberetningen omhandler 2003, men jeg må kommentere en sak som klagenemnda egentlig avgjorde i 2001. Dette fordi saken er blitt kjent først nå, og fordi Sivilombudsmannen nylig har avgitt en meget skarp uttalelse om at klagenemnda har lagt gal juss til grunn. Sivilombudsmannens uttalelse er datert 30. september i år, og hører derfor hjemme i den periode klagenemndas årsberetning omfatter.
Og det er jussen jeg skal kommentere, ikke den konkrete sak. Men for å gjøre det må jeg kortfattet beskrive saken. Saken har sin bakgrunn i at radiokanalen P4 ønsket å lage et innslag om situasjonen ved SFO-ordningen ved en av Oslos skoler. En av de ansatte ved SFO lot seg intervjue om sitt personlige syn, samt ga noen faktaopplysninger til journalisten.

Dette resulterte i at Skoleetaten ila vedkommende tjenestepåtale. Den kommunalt ansatte brakte senere saken inn for klagenemnda. Klagenemnda stadfestet tjenestepåtalen. Klagenemnda skrev følgende i sin begrunnelse:
”Det legges til grunn at han uten å innhente tillatelse fra sine overordnede har uttalt seg kritisk til pressen om forholdene ved sin arbeidsplass. Dette anses som brudd med den ansattes lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver.”

Da, ordfører, skal jeg gå over på det prinsipielle. For her har Skoleetaten, skolebyråden og klagenemnda oppkonstruert regler som ikke eksisterer, og som ville medført en helt urimelig begrensning i ansattes ytringsfrihet.

Oslo bystyre har enstemmig vedtatt regler om dette. Litt underlig ligger dette inne i kommunens regler for offentlighet. Der heter det, og jeg siterer: ”Alle kommunens medarbeidere kan gi faktaopplysninger om eget arbeidsområde. Det må klargjøres hva som er faktainformasjon i tjenestes medfør, og hva som er personlige synspunkter som ikke binder kommunen eller vedkommende organ.”

Bystyret har altså, synes jeg, på en krystallklar måte stadfestet kommunalt ansattes ytringsfrihet. De kan, som privatpersoner, både gi faktaopplysninger fra eget arbeidsområde og komme med personlige ytringer. Bystyret har ikke lagt inn noen forutsetning om at ansatte bare har adgang til å ytre seg dersom sjefen gir tillatelse i den enkelte sak. En forutsetning om at ytringsfriheten bare gjelder dersom en har spurt sjefen om lov. Sånt ville jo vært helt meningsløst.

Dessverre, ordfører, har vi nok for mange eksempler på at det i kommunens etater og virksomheter ikke verdsettes og oppmuntres i skikkelig grad til at kommunens ansatte deltar i den alminnelige samfunnsdebatt. Uttalelse om at Oslo skal være en maksimal åpen kommune har liten verdi hvis byrådet selv i den praktiske hverdag ikke forvalter dette verdisyn. Særlig har skolebyråden her et særlig ansvar i forhold til så vel etatssjefen, som sin nærmeste stab.