Åpenhet
Fagfolk: Plikt til å si i fra
Fagfolk: Plikt til å si i fra
Av Ivar Johansen, bystyremedlem i Oslo/hovedstyremedlem i KS (SV)
Som folkevalgt spør jeg meg ofte: Hvorfor kommer ikke fagfolkene på banen i den konkrete saken vi her har til behandling? Hvorfor står de ikke opp i kamp for utsatte grupper? For de mest hjelpetrengende som selv verken har ork eller evne til i tilstrekkelig grad å kjempe for at de får tilstrekkelig hjelp og et verdig liv? Hvorfor bruker de ikke sin fagkunnskap til å delta i den alminnelige samfunnsdebatten?
Jo da, vi har brukerorganisasjoner, og også pårørendeorganisasjoner. Og de gjør alle en utmerket jobb. Også å sloss for utsatte og hjelpetrengende grupper.
Relativt ofte hører jeg som folkevalgt fra organisasjoner som Legeforeningen, Sykepleierforbundet, Fysioterapeutforbundet og Fagforbundet. Men veldig ofte er dette knyttet til bemannings- og ressurssituasjonen, lønns- og arbeidsforhold, stillinger og lignende. Forhold som selvsagt har betydning for dimensjonering og kvaliteten i tjenestetilbudet, men som allikevel er mest knyttet til medlemmenes mer tradisjonelle egeninteresser. Og for å understreke det; fordi dette har betydning for kvalitet ønsker jeg slike henvendelser som folkevalgt.
Men jeg savner større tilstedeværelse fra fagfolk i den generelle samfunnsdebatten:
- at ungdomsarbeidere er tydeligere i den offentlige debatt når fritidsklubber og forebyggende tiltak for barn og unge trues av nedleggelse
- at ansatte i for eksempel i rusomsorgen er tydeligere når de ser at mangel på sosial boligpolitikk fører til at bostedsløse i praksis blir henvist til å sove under broer og i trappeoppganger
- at helsepersonell tydeliggjør at når så få står på venteliste til sykehjemsplass så er dette ikke uttrykk for behovsdekning, men at betalingsordninger kombinert med administrativt og politisk press tilsier at man ikke skal sette folk på venteliste
Så vet jeg at en av forklaringene på dette er knyttet til forventninger om lojalitet til politisk- og administrativ ledelse. Ansatte gis det inntrykk at det er illojalt om de i offentligheten er kritisk til regjerings- eller byrådsforslag eller er kritisk til hva som gjøres/ikke gjøres på et felt. Det lages interne reglementer for hvem som skal kunne uttale seg til media.
Jeg har den klare oppfatning at kommunalt ansatte i første rekke skal ha sin lojalitet knyttet til brukerne tjenestene. Det innebærer for eksempel at helse- og omsorgspersonell skal bruke sitt fag og kunnskap fra eget arbeid til og sloss for at vi har en tilstrekkelig dimensjonert og kvalitativt godt tjenestetilbud. Der politisk ledelse farer med tåkeprat, tilsløringer eller gir feilaktige beskrivelse av virkeligheten er det etter min oppfatning fagfolkenes plikt til å si i fra både i forhold til folkevalgte beslutningstakere og offentligheten.
Kommunesektorens mange dyktige fagfolk har et betydelig ansvar for å bidra til at den offentlige debatt får nødvendig tilfang av kunnskap og faglige perspektiver.
(artikkel i bladet "Oss Tillitsvalgte", et informasjonsblad for tillitsvalgte i Fagforbundet nr. 1 - 2011)
Følg meg på Twitter eller Facebook.
Kommentarer
slik forsøker Oslo kommune under H/Fr.P-byrådets ledelse å kneble folk som vil si i fra.
du risikerer jobben din
Denne bestemmelsen krasjet ofte med våre yrkesetiske retningslinjer, som påbød oss å si fra om kritikkverdige forhold som rammet de vi skulle hjelpe. Da ble vi fortalt at de kommunale reglene sto over der yrkesetiske.
Det er blitt meg fortalt at det fremdeles er slik.
Men iblant gjorde vi det, sa fra til pressen, selv om det kunne bety en skrape eller tap av fast jobb. Ikke morsomt. Iblant anonymt, men de fant alltid ut hvem det var likevel, så egentlig like greit å bruke navn. Vi gikk da ut som gruppe sa belastningen ble delt over flere og det ville vært vanskeligere å sparke alle da.
Kommunene ha taket på folk.
En annen ting er at folk jobbet så hardt og mye at de knapt hadde overskudd og energi til å tre litt ut av hverdagsrollen og jobbe med en sak.
Dette førte til mang en tøff arbeidskonflikt der det sjelden var den om sa fra som kom best ut.
kurl.no/04Sz
på bloggen min
Dette har ikke noe med taushetsplikten å gjøre da det gjelder generelle spørmål og ordninger og kan tas uten å nevne enkeltpersoner. Ellers har vi lang erfaring med å anonymisere data, OM enkeltsaker må brukes for å eksemplifisere. Dette er et problem fremdeles iflg folk i felten. Det får også flinke folk til å slutte og nye uerfarne til å fylle stillingene.
Nok et problem som svekker bransjen.
Men det jeg har vært opptatt av er at om folk sier fra i langt større grad, alltid, ville evt restriksjoner bli meningsløse og derfor ikke lenger til hinder for at fagfolk og andre følger sin moralske og faglige forpliktelse , )
og da er taushetsplikt/p ersonvern som oftest irrelevant, for det er ikke på deltaljnivå debatten skal gå. ansatte i eldreomsorgen, rusomsorgen, barnevernet osv vet veldig mye om hvordan tilstanden er, hvilke utfordringer man står overfor, og har tanker om hva som bør gjøres av endringer.
"Ansatte i Oslo kommune kan gi faktaopplysning er om eget
arbeidsområde. Som alle andre
borgere kan kommunens medarbeidere delta i samfunns-debatt en og uttale seg på egne vegne. Kritikkverdige forhold i en virksomhet bør tas opp, slik at forholdene kan bedres. Varsling bør først skje internt, men ansatte har rett til å varsle offentlig når dette er formålstjenlig."
"Ansatte i Oslo kommune har et personlig og selvstendig ansvar for å følge kommunens etiske regler. [...] Brudd på de etiske reglene kan i henhold til personalregleme ntet medføre konsekvenser for arbeidsforholde t."
borgere kan kommunens medarbeidere delta i samfunnsdebatte n og uttale seg på egne vegne."
jeg er selv ansvarlig for å ha fått inn akkurat disse formuleringer, og det jeg altså ber kommunes ansatte er: bruk denne muligheten!
Å prøve seg på faglige innspill leder kun til selvdestruksjon , og er en svært effektiv karrierebrems.
De tillitsvalgte sitter nærmere ledelsen enn fotfolket, de er jo oftest karriere mennesker de også, med svært liten mulighet til å vende tilbake til det faget de så vidt praktiserte for en mannsalder siden.
Det største problemet er imidlertid at ledelsen har liten eller ingen praktisk forståelse av hva bedriften skal utføre, deres jobb er primært å strupe budsjetter, samt å sørge for mest mulig til seg selv.
Hele offentlig sektor er i dag bygget opp etter det samme prinsippet, å spise seg feit ved å frigjøre resurser bygget opp møysommelig av velferdssamfunn ets grunnleggere, hva som skal produseres er et fordyrende biprodukt.
Men det er jo mulig man dør lykkelig som fattig og venneløs ved å stå frem med faglig begrunnede og konstruktive innspill, trøsten er at man kanskje blir hedret etter sin død. :-)
Dillemmaet er at helsevesenet er fullstendig avhengig av troverdighet for å fungere. Stoler du ikke på at sykehjemmet klarer å ta vare på dine foreldre gjør du det heller selv. Hvis problemer som alt er løst blir slått opp i krigstyper i tabloidene svekker det troverdigheten til helsevesenet unødvendig mye. Tror jeg.
Jeg er ikke enig i at man stuper seg selv hvis man argumenterer faglig. Når man argumenterer med fag kan det nok hende at økonomi vinner men bare til et visst punkt. Det vil, til sist være de faglige vurderingene som vinner. Være seg om man bygger skyskrapere eller tar vare på mennesker. Jo sterkere markedstenking får fotfeste jo mindre faglig forsvarlig blir det men, på et punkt vil fagfolk ikke lenger føle det forsvarlig å jobbe og vil ta affære. Streike, slutte, gå ut til offentligheten med problemene osv.
Så. Mener du virkelig at det offentlige er skapt for å spise seg feit ved å frigjøre resurser...? Jeg ville vel heller trodd at det gjelder det private.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.