Åpenhet
Oslo - systematisk hemmelighold
Kommunenes Sentralforbund og landets kommuner er bekymret for folks manglende deltakelse i det politiske liv. Det snakkes om fornyelse av lokaldemokratiet. Innbyggernes manglende deltakelse kan sees som misnøye med den politiske kultur og det spill som lukkethetskulturen er en del av.
I Oslo går utviklingen innenfor dette området gal vei.
Ved inngangen til et nytt århundre er Oslo mer lukket enn noen gang. Det er system i hemmeligholdet når det gjelder
- dokumentoffentlighet,
- at fagetatenes syn ikke i samme grad når fram til beslutningstakerne,
- at et mindretall i bystyret skal nektes tilgang til fakta ,
- og at ansatte får korreks når de deltar i den offentlige debatt.
Vår toleranse for ekle og ufyselige meningsytringer er et mål for ytringsfrihet. Ytringsfriheten i Oslo måles ikke i antall pressekonferanser, pressemeldinger eller brosjyrer byrådsleder Fritz Huitfeldt pøser på med.
Det dreier seg om helt grunnleggende demokratispørsmål: Innbyggernes mulighet til å påvirke beslutningsprossen og innbyggernes mulighet til å kontrollere den offentlige forvaltning.
Partipolitisk farvefilter
En faktisk hendelse: En ansatt i Rusmiddeletaten fikk tjenestepåtale (og trussel av avskjed) fordi han i media ga uttrykk for "ruspolitiske oppfatninger i sterk motstrid til kommunens politikk".
Ved byrådsordningsetableringen fikk vi en politisk styrt administrasjon hvor informasjon til såvel bystyret som offentlighet siles i et partipolitisk farvefilter. Systemet inviterer til at fakta og synspunkter som ikke er politisk passende for det sittende byråd er uønsket informasjon. Og det største opposisjonsparti, som jo kan risikere senere å komme i byråd, har sammenfallende interesser på dette området med det sittende byrådsparti. Det er derfor vi har så mange eksempler på kommunalt ansatte som har fått tjenestepåtale fordi de i media har gitt uttrykk for synspunkter Rådhuset ikke liker.
Hemmelige Bjerke bydel
Noen tenkte eksempler: Anne fyller 50 år, og lokalavisa bringer portrettintervju med sykepleieren - som forteller at hun jobber på et sykehjem i bydel Bjerke i Oslo. Tove blir tilfeldig «fanget» i Akersgata av en journalist som lager et 5-på-gaten-intervju om hva hun skal gjøre i påsken. Hun svarer som sant er; som førskolelærer i Kardemomme barnehage i bydel Bjerke skal hun jobbe de første dagene, for så å reise på fjellet.
Norsk Kommuneforbunds fagblad Arena ønsker å belyse hvor fysisk anstrengende arbeidsmiljøet for hjemmehjelpere er, og intervjuer Anita - som forteller om sitt arbeid i et hjemmehjelpsdistrikt i bydel Bjerke.
Fy! Slikt går bare ikke an! Anne, Tove og Anita har brutt gjeldende «rutiner og retningslinjer for ansattes mediakontakt i Bjerke bydel», nylig distribuert i det interne meldingsbladet til bydelens ansatte. Dersom ansatte bydelen som privatpersoner framstår i media «skal det ikke fremgå at vedkommende er ansatt i bydel Bjerke», sies det.
I det samme reglementet heter det at dersom en ansatt blir avbildet i media når han/hun uttaler seg som privatperson skal «eventuelt uniform ikke benyttes». Er det virkelig slik at sykepleieren på Økern Sykehjem må ta av seg sykepleieuniformen når hun avbildes i Norsk Sykepleierforbunds fagblad Sykepleien?
Ansatte - hold kjeft
Etter at jeg presenterte disse tenkte eksemplene i Aftenposten har bydelsadministrasjonssjef Svein Moldestad kommet på bedre tanker. Nå uttaler han at ansatte «kan gjerne uttale at de arbeider i Bjerke bydel hvis de ønsker det» når de deltar i offentlige debatter eller lar seg intervjue i media. Dermed setter han bydelens reglement til side. Men han tar ikke den nødvendige konsekvensen; å endre reglementet. Da lar han det fortsatt bli hengende igjen hvorvidt han egentlig setter pris på hans ansatte deltar i offentlig samfunnsdebatt.
Kommunen må ha ryddighet i hvem som uttaler seg på kommunens vegne, og regler for slikt. Det er helt greit. Men Bjerke bydel legger også begrensninger på ansattes muligheter til å ytre seg som privatpersoner, og som innbyggere i Oslo. Det er viktig å bygge ned barrierer mellom kommunen og dens innbyggere. Det sittende Høyre-byråd har - iallfall verbalt - understreket at de ønsker en åpnere kommune.
Tenk deg situasjonen: Bydelsadministrasjonen i bydel Sogn har funnet det riktig overfor bydelsutvalget å foreslå at en av bydelens barnehager legges ned. De ansatte er fortvilet, og vil gjerne framføre hvor faglig galt det er å redusere barnehagetilbudet i en by med lange ventelister til kommunale barnehageplasser. Selvsagt har de ansatte da mulighet til å stille opp i bydelsutvalgets åpne halvtime, og argumentere for sitt syn. Det anses som rimelig at bydelspolitikerne skal få en slik direkteinformasjon fra dem det angår.
Høyre-byrådet i Oslo anser at det er uhørt. I et høringsdokument «Reglement for bydelsforvaltningen» som i disse dager er til behandling i bydelsutvalgene foreslås det en innstramming. Rådhuset ønsker at det skal tas inn en bestemmelse om «åpen halvtime» under bydelsutvalgsmøtene: «det er ikke adgang for tillitsvalgte eller ansatte i bydelen å stille spørsmål eller fremme synspunkter i «åpen halvtime» vedrørende saker som angår dem som tillitsvalgt/ansatt».
Bydelspolitikere skal altså nå skjermes mot å få direkte informasjon fra dem som berøres av bydelspolitikernes beslutninger.
Færre fakta til mindretallet
Oslo bystyre er kommunens øverste folkevalgte organ, og fatter beslutninger av vital betydning for byens innbyggere. Det er helt vesentlig i et parlamentarisk system å sikre mindretallet de samme muligheter for å sette seg grundig inn i de saker som er til behandling som de muligheter byrådet har.
Bystyre-flertallet (H, A, Kr.F) har sikret en endring av «reglement for folkevalgtes innsynsrett». Tillatelse til innsyn i taushetsbelagte saksdokumenter krever flertallsvedtak, og dermed får flertallet bestemme hvilke opplysninger opposisjonen får se. Og kan avgrense mindretallet fra fakta de trenger for å utføre det verv velgerne har satt dem til.
Bystyrets regler legger opp til hemmelighold som er i strid med lovens bestemmelser. På flere områder har bystyret gjort lovens kan-unntas til skal-unntas-bestemmelser for derigjennom, for å sitere byrådet: å «gi administrasjonen klare retningslinjer for utfallet av en meroffentlighetsvurdering». På områder hvor loven altså åpner for at en meroffentlighetsvurdering skal resultere i at dokumentet blir offentlig, har bystyret altså gitt forhåndsinstruks til administrasjonen om at svaret skal bli nei.
La oss smake på en formulering i bystyrets retningslinjer. Det heter at opplysninger bare skal unntas offentlighet der "offentlighet vil kunne skade eller være til ulempe for kommunen eller enkeltpersoners interesser". Tilsynelatende tror altså bystyret at en kan avvise innsyn der innsyn "vil være til ulempe". Norske byråkrater har alltid ment at det er til ulempe og ubehagelig at offentligheten kikker dem i kortene. Der loven altså setter en meget streng ramme, og krever at et vilkår for unntak er "skade", innfører bystyret det mildere kriterium "ulempe".
Jeg tror ikke vi kommer unna at lukkethets- og hemmeligholdskulturen i Oslo kommune er systembestemt. I kommuner styrt etter formannskapsprinsippet får en et tydeligere skille mellom politikk og administrasjon. Det er i alle partiers interesser å få fram gode faglige avveininger fra administrasjonen. Det gis mer rom for åpenhet og fri informasjon, og det er ingen trussel for de folkevalgte at ulike fagsyn kommer fram.
Det er ikke en tilfeldighet den eneste av landets kommuner som praktiserer et parlamentarisk styringssystem også er landets mest lukkede kommune.
(bladet Inforum nr. 3-1999, utgitt av Forum for offentlig informasjon)