Åpenhet

Det lukkede Rådhus

Som ytringsfriheten settes på prøve målt i vår toleranse også for de ekle og ufyselige meningsytringer, vil vurderingen av hvorvidt Oslo er en åpen kommune ikke måles i antall pressekonferanser, pressemeldinger eller brosjyrer byrådsleder Fritz Huitfeldt pøser på med. Det er en selvvalgt, selektiv, åpenhet der byrådslederen anser åpenhet som behagelig. Det er når byrådslederen - på eget initiativ - åpner sine arkiver slik at også de ubehagelige rapportene kan plukkes fram at vi kan snakke om åpenhet, skriver Ivar Johansen bl.a. i en kronikk i Klassekampen.


Som ytringsfriheten settes på prøve målt i vår toleranse også for de ekle og ufyselige meningsytringer, vil vurderingen av hvorvidt Oslo er en åpen kommune ikke måles i antall pressekonferanser, pressemeldinger eller brosjyrer byrådsleder Fritz Huitfeldt pøser på med. Det er en selvvalgt, selektiv, åpenhet der byrådslederen anser åpenhet som behagelig. Det er når byrådslederen - på eget initiativ - åpner sine arkiver slik at også de ubehagelige rapportene kan plukkes fram at vi kan snakke om åpenhet.

Krav om åpenhet er ikke der av hensyn til journalisters behov for å skaffe gode journalistiske scoop, eller NRK Østlandssendingens behov for, ved sin nyhetssending hver morgen, å gi de til enhver tid sittende byråder en dårlig start på dagen. Dette dreier seg om helt grunnleggende demokratispørsmål: dels innbyggernes mulighet til å påvirke beslutningsprossen og dels innbyggernes mulighet til å kontrollere den offentlige forvaltning.

Derfor synes jeg det blir noe grunnleggende galt når det  i all hovedsak overlates til pressen å føre kampen for en åpen kommune. Dette burde først og fremst være politikere og folkevalgtes fanesak.
 

Lukkethetskultur

Det vises ofte til at Oslo Bystyre har vedtatt regler om offentlighet hvor det slås fast at kommunen så langt som mulig skal praktisere meroffentlighet. I festtaler sies det at kommunen dermed går lenger enn offentlighetslovens bestemmelser. Slik er det selvsagt ikke. Meroffentlighet er å praktisere lovens bestemmelser, og ikke på noe punkt går kommunens bestemmelser lenger enn lovens bokstav. Logisk nok har kommunens regler om meroffentlighet derfor heller ikke ført til endring av betydning for kommunes lukkethetskultur. I 1993 var 31 prosent av Rådhusets korrespondanse unntatt fra offentlighet, og tall fra 1997 viser en svak nedgang, men i hovedsak samme nivå.


Bystyrets regler legger opp til hemmelighold som er i strid med lovens bestemmelser. På flere områder har bystyret gjort lovens kan-unntas til skal-unntas-bestemmelser for derigjennom, for å sitere byrådet:  å "gi administrasjonen klare retningslinjer for utfallet av en meroffentlighetsvurdering". På områder hvor loven altså åpner for at en meroffentlighetsvurdering skal resultere i at dokumentet blir offentlig, har bystyret altså gitt forhåndsinstruks til administrasjonen om at svaret skal bli nei.


Jeg minner om at da offentlighetsloven i sin tid ble innført gikk samtlige departementer gjennom høringsrunden ganske massivt  imot å innføre en lovbestemmelse med hovedregel om at forvaltningens saksdokumenter er offentlige. Det er den kultur som fortsatt lever videre i Oslo Rådhus.
 

Skade eller ulempe


La oss smake på en formulering i bystyrets retningslinjer. Det heter at opplysninger bare skal unntas offentlighet der "offentlighet vil kunne skade eller være til ulempe for kommunen eller enkeltpersoners interesser". Tilsynelatende tror altså bystyret at en kan avvise innsyn der innsyn "vil være til ulempe". Norske byråkrater har alltid ment at det er til ulempe og ubehagelig at offentligheten kikker dem i kortene. Der loven altså setter en meget streng ramme, og krever at et vilkår for unntak er "skade", innfører bystyret det mildere kriterie "ulempe".


Eller et annet eksempel: der loven sier at unntak kan gjøres der det er "påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av kommunens personalforvaltning" innfører bystyret i stedet det mildere kriteriet at det er nok for unntak at dokumentet har "betydning" for kommunens personalforvaltning. Jeg håper jo at Rådhusbyråkrater ikke kaster bort tida si med å lage helt betydningsløse notater og dokumenter, så da kan vel egentlig alt unntas da?
 

Jeg tror ikke vi kommer unna at lukkethets- og hemmeligholdskulturen i Oslo kommune er systembestemt. Det er ikke en tilfeldighet den eneste av landets kommuner som praktiserer et parlamentarisk styringssystem også er landets mest lukkede kommune. I kommuner styrt etter formannskapsprinsippet får en et tydeligere skille mellom politikk og administrasjon, og hvor det er i alle partiers interesser å få fram gode faglige avveininger fra administrasjonen. Det gis mer rom for åpenhet og fri informasjon.  I disse kommuner er det ingen trussel for de folkevalgte at ulike fagsyn kommer fram.
 

Partipolitisk farvefilter


Ved byrådsordningsetableringen fikk vi en politisk styrt administrasjon hvor informasjon til såvel bystyret som offentlighet siles i et partipolitisk farvefilter.
Systemet inviterer til at fakta og synspunkter som ikke er politisk passende for det sittende byråd er uønsket informasjon. Og det største opposisjonsparti, som jo kan risikere senere å komme i byråd, har sammenfallende interesser på dette området med det sittende byrådsparti. Det er derfor vi har så mange eksempler på kommunalt ansatte som har fått tjenestepåtale fordi de i media har gitt uttrykk for synspunkter Rådhuset ikke liker. Bare et eksempel; en ansatt i Rusmiddeletaten fikk tjenestepåtale (og trussel av avskjed) fordi han i media ga uttrykk for "ruspolitiske oppfatninger i sterk motstrid til kommunens politikk".


Det er ikke bare offentligheten som avskjæres fra informasjon. Oslo Bystyre er i ferd med å justere reglementet for folkevalgtes innsynsrett. En skulle jo tro at menige bystyremedlemmer har krav på alle relevante kommunale saksdokumenter og opplysninger i den sak bystyret skal behandle. Foreløpig ligger det an til at også bystyrets flertall mener det, fordi som flertallet uttaler: "det er helt vesentlig i et parlamentarisk system å sikre mindretallet de samme muligheter for å sette seg grundig inn i de saker som er til behandling som de mulighetene byrådet har." Men det er byrådsleder Huitfeldt uenig i, og har nå skriftlig  appellert til bystyret om å vedta at innsyn skal avgjøres ved flertallsvedtak i bystyret. Normalt har et byråd parlamentarisk grunnlag i bystyrets flertall, og byrådslederen vil altså at byrådets parlamentariske flertallspartier skal bestemme hvilke opplysninger opposisjonen skal få tilgang til. Her må det mangle noe grunnleggende på selve demokratiforståelsen, spør du meg.


Kommunenes Sentralforbund og landets kommuner er bekymret for folks manglende deltakelse i beslutningsprosesser og det politiske liv. Det snakkes om behov for fornyelse av lokaldemokratiet.


Men det er rimelig å se innbyggernes manglende deltakelse som en misnøye med den politiske kultur og det spill som lukkethetskulturen er en del av. Det er bekymringsfullt når politisk folkevalgte er opptatt av å begrense tilfang av fakta og nyanser i det offentlige rom. Og det er en sammenheng mellom hemmeligholdet når det gjelder dokumentoffentlighet, at fagetatenes syn ikke i samme grad når fram til beslutningstakerne, at et mindretall i bystyret som skal nektes tilgang til fakta , og at ansatte får korreks når de deltar i den offentlige debatt.
 

Respekt for loven


Oslo bystyres kontrollutvalg har sendt en innberetning til bystyret om at byrådet og Rådhuset bryter offentlighetsloven.  Dette ble oversendt allerede oktober 1997, og saken ligger i finanskomiteen. På vegne av finanskomiteen har Høyres Michael Tetzschner tilskrevet Kontrollutvalget og sagt at saken har tatt tid fordi komiteen ville avvente Stortingets behandling av offentlighetsmeldingen. Dette er selvsagt helt uten relevans. Oslo kommune skal følge norsk lov, slik den er i dag, uavhengig av om stortingsflertallet skulle gi signaler om endring for framtida.


Tilsvarende: Kommunaldepartementet ga ved brev av 29. mai 1997, for snart 2 år siden, skriftlig beskjed til Oslos politiske ledelse om at bystyrekomiteens møter utfra lovens bestemmelser måtte være åpne. Høyres ordfører har - inntil nylig - bevisst valgt å overse det, og i et intervju med Østlandssendingen forleden begrunner han det med at han er uenig med lovgiver.


Det er i og for seg legitimt av det politiske flertall i Oslo bystyre å mislike lover og regler vedtatt av Stortinget. Da arbeider man på legal måte for å endre lovene. Men det er svært alvorlig når hovedstadens politiske ledelse tar så lett på klare brudd på norsk lov, og det framstår som om den politiske ledelse bare vil respektere lover man selv er for.


(kronikk i Klassekampen 1. mars. 1999)

You have no rights to post comments