Åpenhet

Fra informasjon til kommunikasjon

Oslo Bystyre har behandlet kommunens informasjonspolicy. I innledningen til denne bystyremelding understrekes det at de siste årene har en beveget seg fra å snakke om informasjon til å snakke om kommunikasjon. Med andre ord en endring fra enveistale til dialog. Dette er en viktig observasjon, som dessverre i altfor liten grad gjennomsyrer de konkrete målformuleringer i denne bystyremeldingen, skriver Ivar Johansen.

Oslo Bystyre har behandlet kommunens informasjonspolicy. I innledningen til denne bystyremelding understrekes det at de siste årene har en beveget seg fra å snakke om informasjon til å snakke om kommunikasjon. Med andre ord en endring fra enveistale til dialog. Dette er en viktig observasjon, som dessverre i altfor liten grad gjennomsyrer de konkrete målformuleringer i denne bystyremeldingen.
 

En informasjonspolicy belyst i kommunikasjonsperspektivet vil bringe inn demokratiseringsperspektivet. Det betyr at kunnskap er helt grunnleggende for å gi den enkelte samfunnsborger mulighet for delaktighet i beslutningsprosesser og størst mulig grad påvirke sin egen hverdag.


Dersom dette perspektivet hadde vært sterkere vektlagt ville trolig såvel policydokumenter som praksis vært mer ambisiøs:


· i meldingen sies det at kommunen legger sentrale sakskart og protokoller ut på internett. Men hvis kommunen ønsker dialog, innspill og kommunikasjon er det utilstrekkelig når saksdokumentene til de siste bystyremøtene først er lagt ut på internett etter at møtet er avsluttet og beslutningene fattet


· i meldingen understrekes det at Oslo er tjent med åpne kommunikasjonslinjer. Men hvis hensikten er dialog og delaktighet må kommunes fagfolk selv få bidra til den offentlige debatt. Da er det uakseptabelt at kommunens beste fagfolk, f.eks. i rusomsorgen, tildeles skriftlig tjenestepåtale for sin deltakelse i det offentlige mediabilde


· en informasjonspolicy basert på kommunikasjonsprinsippet må i betydelig grad vektlegge at offentlig informasjon gis i en form som inviterer til deltakelse. Ta den dokumenthaugen som produseres til bystyret. Spør f.eks. ungdommene i Ungdommens bystyre, og jeg tror de kjapt vil si at bystyredokumentene har et språk, en form og et volum,  som virker fremmedgjørende og slett ikke inviterer til dialog


· og til slutt offentlighetsloven: dersom vi skal ha en åpen kommune er det ikke tilfredsstillende at hvert tredje brev som går ut og inn av dette hus blir hemmeligstemplet overfor presse og publikum. Jeg synes i de siste måneder å se en tendens til at det sittende byråd tar tak i dette problem på en offensiv måte, og det er bra. Men la meg komme med en urtfordring til byrådslederen: Gjennom en tid har de fleste av departementene lagt ut sine postjournaler på internett, og slik sett i betydelig grad bedret pressens arbeidsvilkår. Kunne byrådsleder Huitfeldt f.eks. tatt en utfordring om kjapt å få en slik ordning på plass i Oslo kommune?


SV mener at kommunens informasjonspolicy skulle være atskillig mer offensiv enn den kurs som stakes ut i den foreliggende bystyremelding. Kommunene skal ikke være offensiv på informasjon fordi en er pålagt en viss plikt i kommuneloven, men fordi vi ønsker en kommune som legger til rette for at beboerne i denne byen skal kunne påvirke beslutningsprosesser og sin egen hverdag.


(En artikkel i Akers Avis 17. juni 1998)