Åpenhet
Hemmelig begrunnelse for hemmelig sykehjemsbemanning: Jeg bringer saken inn for Fylkesmannen
Ikke bare ønsker byrådet - og det borgerlige bystyreflertallet - å hemmeligholde hvordan bemanningen er ved byens sykehjem. De fastholder også at Kommuneadvokatens uttalelse i den sammenheng skal være hemmelig, begrunnet i at dette er taushetsbelagt informasjon. Jeg bringer nå dette inn for Fylkesmannen, og skriver i den sammenheng blant annet:
"Så må det være slik at advokaters taushetsplikt må forstås som en taushetsplikt for Kommuneadvokat-embetet på Kommuneadvokatens hånd for de råd de gir til en oppdragsgiver, og ikke kan forstås som en taushetsplikt for den som er mottaker av Kommuneadvokatens råd.
Byrådet og bystyret kan selv, etter å ha innhentet Kommuneadvokatens uttalelse, helt suverent offentliggjøre de råd de skriftlig har fått fra Kommuneadvokaten. Dette skjer relativt ofte, og skjedde sist vedrørende Kommuneadvokatens lovtolkningsuttalelse “Kommunale tilskudd til privat barnehagedrift - adgangen til å stille vilkår.”
Dersom loven er å forstå slik at Kommuneadvokatens uttalelser er taushetsbelagt, vil bystyrets/byrådets tidvise offentliggjøring av disse vært straffbar.
Jeg kan ikke se at det foreligger særskilte grunner for å unnta fra offentlighet en lovtolkningsuttalelse på sykehjemssektoren, enn en tilsvarende uttalelse for barnehagesektoren."
Les hele min klage til Fylkesmannen nedenfor.
Dette er klagen jeg har sendt til Fylkesmannen:
Jeg viser til brev av 7. oktober 2014 hvor Byrådsavdelingen for eldre og sosiale tjenester avviser en innsynsbegjæring vedrørende en lovtolkningsuttalelse avgitt av Kommuneadvokaten vedrørende eventuell åpenhet om bemanningen ved anbudsutsatte sykehjem.
Beslutningen klages med dette inn for Fylkesmannen.
Det argumenteres med advokaters taushetsplikt.
Til dette vil jeg si: Den generelle yrkesbestemte taushetsplikten for advokater ikke kan påberopes av ett og samme rettssubjekt: Kommuneadvokaten er direkte underlagt Oslo kommune, og verken organisatoriske forhold generelt eller rent faktiske forhold i denne saken konkret tilsier at Oslo kommune og Kommuneadvokaten står i et slikt advokat-klient forhold som det påstås.
Jeg mener derfor prinsipalt at argumentet om at det foreligger taushetsplikt overhode må avvises. Subsidiært vil jeg anføre at det uansett er slik at det kun er adgang til å unnta opplysninger etter § 13; taushetsplikten skal avgrenses slik at man får innsyn i restdokumentet, jf § 12.
Det argumenteres med at dokumentene kan unntas ut fra offentlighetslovens § 15 annet ledd og § 14, første ledd.
Lovens paragraf § 16 fjerde ledd, første punktum er krystall på at loven ikke skal forstås slik:
«Unntaket i § 14 gjeld heller ikkje for dokument frå eller til ei kommunal eller fylkeskommunal eining på område der einingane har sjølvstendig avgjerdsrett».
Kommuneadvokaten er en kommunal enhet, underlagt kommunen. Kommuneadvokaten har selvstendig avgjørelsesmyndighet til hvilket råd som skal gis kommunen i konkrete saker.
Generelt
Så må det være slik at advokaters taushetsplikt må forstås som en taushetsplikt for Kommuneadvokat-embetet på Kommuneadvokatens hånd for de råd de gir til en oppdragsgiver, og ikke kan forstås som en taushetsplikt for den som er mottaker av Kommuneadvokatens råd.
Byrådet og bystyret kan selv, etter å ha innhentet Kommuneadvokatens uttalelse, helt suverent offentliggjøre de råd de skriftlig har fått fra Kommuneadvokaten. Dette skjer relativt ofte, og skjedde sist vedrørende Kommuneadvokatens lovtolkningsuttalelse “Kommunale tilskudd til privat barnehagedrift - adgangen til å stille vilkår.”
Dersom loven er å forstå slik at Kommuneadvokatens uttalelser er taushetsbelagt, vil bystyrets/byrådets tidvise offentliggjøring av disse vært straffbar.
Jeg kan ikke se at det foreligger særskilte grunner for å unnta fra offentlighet en lovtolkningsuttalelse på sykehjemssektoren, enn en tilsvarende uttalelse for barnehagesektoren.